Stillhetens hvite engler

Den hvite stillheten har lagt seg som et mykt teppe. Over blader og gress. Over stein og stubbe. Brer over sin vakkerhet. Og sprer lys og håp.

Den hvite stillheten visker meg i øret. Så lett og forsiktig. At denne dagen. Denne dagen blir magisk.

Jeg skuer ut mot dagen. Med et forventningsfullt smil. Med barnlig glede. Med håp og lyst.

Den hvite stillheten med sine små dalende engler. De vakre englene som danser i luften. Danser på sin lange ferd. Ned mot bakken. Hvor englene holder hender. Og danner det hvite teppet av stillhet.

Jeg ser opp mot skyene. Ser på englenes fallende dans. Ned. Til de treffer mitt kinn.

Og der, på kinnet. Ligger den hvite engelen i ro. Noen få sekunder. Før engelen forvandles. Til en dråpe av vann. Som renner ned over kinnet. Gjør sin siste dans i luften. Før den treffer bakken.

Stillhetens hvite engler hvisker i sin dans. Gjentar. Denne dagens magi. Jeg løfter hånden mot englene. Og lover. Gir mitt løfte. Om å gripe dagen. Med smil. Skape magien. Som englene hvisker om.

image

Taushet!

Taushet.

Intet mer,

intet mindre.

Bare min taushet.

Det er det du får.

Ingen lyd,

ingen ord.

Bare min taushet.

Når du ikke forstår,

at ditt vet ikke

er like vondt,

like vanskelig,

like frustrerende

som mine spørsmål.

Da får du det du ønsker,

min taushet.

Og jeg kan ikke

gi deg løfter

om hva tausheten bringer,

om hva den vil gjøre

med meg.

Men ikke et ord,

ikke en lyd.

Bare  min taushet.

imagesBildet er herfra

For en liten stund…

Lenge siden jeg har blogget her nå. Merkelig det der. Hvordan man plutselig ikke har så mye på hjertet når man er lykkelig. Eller kanskje det er fordi man er mer opptatt av å nyte livet enn å skrive om det?

I alle fall… Jeg er lykkelig om dagen! Virkelig!

Likevel, så føler jeg behov for en virkelighetsflukt. Bare reise fra alt for en liten stund. Til et sted ingen kan nå meg. Ingen telefon. Ingen tv. Ingen internettdekning. Bare glemme verden, for en liten stund…

Tenk så deilig det hadde vært! Slippe å tenke på alt og alle. Slippe å høre triste nyheter. Slippe å høre endeløs klaging over livets små bagateller. Glemme alt som heter facebook, twitter, meldinger og telefoner for en stund. Glemme jobb og forpliktelser. Bare være!

Jeg har virkelig et slikt savn nå. Har lyst til å bare slippe alt jeg har i hendene og rømme. For en liten stund. Bare få tid til å være og nyte uten å tenke. Bare for en liten stund.

Jeg må nødvendigvis ikke være alene. Men jeg må kunne få stillheten, roen, virkelighetsflukten likevel. For en liten stund.

Kan jeg det? Bare rømme? For en liten stund…