Kampen om selvet

Verden utenfor går sin vante gang. Mennesker på vei hit og dit. Har sitt å gjøre. Sine oppgaver, sine gjøremål, sine avtaler.

Jeg er ikke en del av det….

Verden stenges ute. Ikke engang dagslyset får trenge inn. Jeg lukker meg for det som skjer. Stenger av. Fjerner meg fra omverdenen. Orker ikke ta del i den. Ikke i dag. I dag trenger jeg å være alene. I mørket.

Bare være meg. Bare være alene med kaoset av tanker og følelser. Bare kjenne på hvem jeg er. Hva jeg vil. Hvor jeg vil. Finne ut av ting. Hente frem alt av tanker og følelser. Hente frem. Kjenne på. Sortere. Kaste eller beholde. Vårrengjøring i hodet.

For jeg har mistet noe av meg selv. Jeg kjenner ikke igjen hun som stirrer tilbake på meg i speilet.

Jeg ser tomme, livløse øyne hvor det en gang var stråler av liv og latter.
Jeg ser poser under øynene etter utallige søvnløse netter hvor det en gang var små, små smilerynker
Jeg ser rødflammet hud etter stress og mas hvor det en gang var friske roser i kinnene.
Jeg ser stramme lepper som skjelver hvor det en gang var et smittende smil.
Jeg ser en sliten, liten pike hvor det en gang var en selvsikker, sprudlende dame.

Hvor har det blitt av meg? Jeg savner meg selv.

Jeg savner hun som alltid smiler og ler.
Jeg savner hun som har sine egne meninger.
Jeg savner hun som går sine egne veier.
Jeg savner hun som med selvtillit takler alt på strak arm.
Jeg savner hun jeg egentlig er.

Jeg trenger å finne meg selv igjen. Finne ut hvem jeg egentlig er. Finne henne igjen. Hun som er savnet, men ingen har søkt etter. Hun som forsvant, uten at noen merket det.

Hvor står jeg nå?
Hva vil jeg?
Hvor går veien videre?
Hvilken retning vil jeg gå i?
Hvem står ved siden av meg på ferden?

Så jeg stenger verden ute. Orker ikke tenke på den. Den får gå videre uten meg. Akkurat nå…. Den merker ikke engang mitt fravær. Verden utenfor går sin gang. Så nært. Likevel så fjernt…

Jeg og mitt mørke. Vi må møtes. Til kampen. Om nåtiden. Om fremtiden. Om meg!

Reklamer