Samvittighet er en følelsesmessig størrelse nært knyttet opp mot empati. Evnen til å forholde seg til å forstå de moralske lover og regler som til enhver tid gjelder i vår kultur og vårt samfunn er på samme måte også nært knyttet til samvittighet. Mens dyr handler ut i fra impulser og instinkter, handler normale mennesker ut i fra sin samvittighet i kombinasjon med sine impulser og instinkter. Moral har en fremtredende plass i vårt samfunnsliv og er en relativ størrelse som kan ha ulikt innhold gitt ulike kulturer og samfunn.
Slik lyder en av mange definisjoner av samvittighet som florerer på nett. Samvittigheten er i følge de intellektuelle vårt indre kompass, som gir oss en ubevisst dom over hvor vidt våre tanker, ord og gjerninger er i samsvar med de moralske og etiske reglene som gjelder for verden rundt oss.
Min samvittighet er slik, men samtidig ikke.
Selvfølgelig har jeg også en samvittighet. Men, det er ikke den indre røsten jeg tenker på når jeg nå vil fortelle mine lesere om min samvittighet. «Samvittigheten min» er den beste beskrivelsen jeg har på en av mine beste venner.
Til min kjære samvittighet
Det er ikke mange årene vi har kjent hverandre. Men, vårt vennskap blomstret opp fort. Du ble raskt en fast samtalepartner. Du ble raskt min samvittighet.
Jeg er en person som ofte handler impulsivt. Som følger de tanker jeg har i øyeblikket, og tar konsekvensene når de kommer. Det er min natur. Det ligger sentralt i min personlighet. Jeg lar meg rive med i øyeblikket. Lar meg lede inn dører som tilfeldighetene åpner på min vei. Jeg er nysgjerrig, leken og lidenskapelig. Lever etter mottoet at det er bedre å angre det man har gjort, enn alle sjanser man lot gå fra seg. Fyller livet mitt med å søke, lete og finne. For hvordan kan man vite, hvis man skal sitte på gjerdet å vurdere konsekvenser til døren er lukket og muligheter til svar har gått tapt?
På samme tid sier mitt instinkt at jeg skal stille spørsmål ved alt. Ikke godta at «slik er det bare». Men selv kritisk vurdere om det faktisk burde være slik. Særlig gjelder dette alle våre moralske og etiske normer. Selv om alle mener at det skal være sånn eller slik, er det nødvendigvis det rette? En gang mente samfunnet at kvinnens plass var i hjemmet, at en mørkhudet kun egnet seg til å arbeide for den hvite mann og homofili ble straffet med «bål og brand». Slik var det bare. Alle visste jo det. Vi har kommet langt, men har vi kommet langt nok? Samfunnet rundt meg er fylt med normer og regler det kaller moral. Jeg er enig med mye, fordi jeg forstår det. Annet stiller jeg spørsmål ved. Fordi eneste svarene jeg får på hvorfor er «Det er bare slik. Det vet jo alle.» Selv om «alle» mener det skal være slik, er det nødvendigvis rett?
Min nysgjerrighet, min impulsivitet, min manglende evne til å forstå «det som bare er slik». Det leder meg på veier som ikke alltid er farbare. Av og til er impulsene for fristende. Nysgjerrigheten for stor. Mitt iboende instinkt til å bestride samfunnets oppdiktede moralske regler driver meg til å stille spørsmål.
Det er da jeg trenger deg, min samvittighet. Du hindrer meg aldri i det jeg ønsker å si eller gjøre. Du står aldri i veien for mine oppdagelsesreiser. Du er ikke et moralsk fengsel som setter usynlige gitter ved de grenser jeg ønsker å sprenge.
Du er en forsiktig røst. En røst som stiller meg spørsmål. Du stiller spørsmålene jeg enten ikke har sett selv, eller de jeg synes er vanskelig å stille. Du gir meg ikke svarene. Aldri har du gitt meg svar på hva jeg skal eller bør gjøre. Svarene må jeg finne selv. Men, du stiller spørsmålene som får meg til å tenke. Vurdere nye sider. Vurdere konsekvenser.
Når spørsmålene er stilt og svarene er gitt, da gjør du ikke annet enn å se på meg. Da vet du at jeg fortsatt vil handle ut fra hvem jeg er. Men, du har gitt meg de ekstra tankene jeg trengte for å være sikker i mine valg. Og selv om du ikke alltid er enig, så hindrer du meg ikke. For du vet at jeg fortsatt må få være meg selv. Likevel vet du, at jeg trengte dine spørsmål for å kunne være sikker i mitt valg.
Det er deilig å ha det slik. Jeg er heldig som har min samvittighet. Heldig som har denne røsten. Røsten som stiller spørsmål. Spørsmålene som får meg til å tenke og reflektere. Samtidig dømmer du meg aldri. Du gir meg rom til å være meg selv. Rom til å gjøre feil. Rom til å fortsatt kunne være nysgjerrig, impulsiv og lidenskapelig.
Når jeg har tråkket feil, så står alltid kaffekoppen klar hos deg. Enten det er en Starbucks, eller en mer nøytral. Du lytter, stiller spørsmål. Er den forsiktige røsten som hjelper meg å se. Du vil ikke at jeg skal se mine feil. Men, du hjelper meg å se hvorfor jeg gjorde feil, og at feilen ofte var nødvendig. For når tilfeldigheten åpner dører på min ferd og jeg drives til å se hva som er bak dem. Ja, da er det slik at døren av og til smeller igjen bak meg. Og da er feilen gjort, og jeg kan ikke gå ut igjen samme vei jeg kom. Men, feilen var kanskje nødvendig. Fordi jeg ikke hadde klart å passere en åpen dør uten å lukke den på min ferd.
Kjære min samvittighet! Jeg er glad for den røsten du er i min verden. Jeg er glad i deg!
TONER AV TANKER 