Faen, igjen!

Klarer ikke denne dagen mer…

Så mange minner som trekkes frem fra glemselen. Enda mer skal trekkes frem i morgen. Så mye som er fortrengt og glemt.

Det er en grunn for det. Jeg klarer ikke kjenne på det. Jeg klarer ikke forholde meg til det. Det er så vondt.

Men, jeg må…

Vil ikke, men jeg må!

Men, dagen i dag orker jeg ikke.

Det er dager som i dag jeg skulle ønske jeg kunne blitt tatt vare på. Hatt noen som bare holdt meg til jeg fikk bena på trygg grunn igjen.

Men, jeg står alene.

Minnene gjør meg vondt nå. Fortiden svir og etser.

Jeg klarer det ikke akkurat nå.

FAEN!

Faen!

Dagen i dag har gått til helvete!

Sitter på jobb og kjemper med å holde tårene tilbake.

Gruer meg så sinnsykt til morgendagen…

Vil bare grave meg ned under dyna og bli der.

Bare gjemme meg bort.

Bare få en lang, varm klem.

Bli strøket over kinnet og fortalt at alt blir bra.

Men, nei…

Bare tomhet. Ensomhet.

Ingen trøst.

Bare helvete og tårer.

Fordi jeg i morgen må, men ikke vil.

FAEN!

url

The missing of a friend…

I feel like crying
The honesty was to much
To honest, to real
It made me have to feel

What I’ve been hiding
For so long
Hidden in my soul
in the darkest hole

To share this
The secret inside
The missing of a friend
Who’ll be there in the end

It’s hard to share
To be this honest
To say what’s true
Why I still feel blue

I cannot trust
I cannot tell it all
I cannot share
it’s my burden to bear

I’m damaged
I’m scared for life
A story to keep
Of wounds so deep

I’ll never be whole
I’ll never give it all
I have to many scars
To many feelings behind bars

Maybe one day
I’ll be able to trust
To find the one friend
Who’ll be there to the end

full circle lonelinessBildet er herfra

Jeg er låst i meg selv!

Dette innlegget har vært tøft å skrive. Og jeg var lenge i tvil om jeg skulle poste det. For det er veldig ærlig. Og fordi jeg vet at enkelte sannsynligvis vil reagere på det jeg skriver… Jeg håper ikke noen tar det ille opp. For det er som jeg skriver, jeg er skyld i dette selv…

**********

Jeg er låst i meg selv!

Ensomheten… Jeg har kjent på den i dag. Som så mange ganger før.

Den var der mye i tiden det var som mørkest. Veldig mye! Jeg var mye alene, selv om jeg ikke ville være det. Ensomheten var da min verste fiende. For det var da jeg var alene tankene kom. De mørke, mørke tankene. Ensomheten var ingen venn overhode!

Depresjonen har nå sluppet taket. Jeg ser ikke lenger så mørkt på ting. Humøret er vel nede på normalen igjen. Godt er det!

Likevel har jeg kjent på ensomheten…

For dagene går, og de tilbringes stort sett alene. Jeg kan ha en avtale i ny og ne. Det setter jeg pris på. Men, når kvelden kommer er jeg alene. Alltid alene!

Mesteparten av tiden er jeg låst til å være her hjemme. Ettermiddagstimene sammen med Lille Skatt flyr avgårde. Men, når han er i seng… Da sitter jeg her. Alene! Og ensom!

Dagen i dag har vært delvis god, og delvis ganske elendig. På grunn av ensomheten. Jeg har kjent mye på den i dag!

I de mindre gode stundene så skulle jeg ønske jeg hadde den ene. Den spesielt nære og gode vennen som alle andre synes å ha. En jeg kan ringe til uansett når og hva det er. Bare for å prate. En jeg kan ringe å be komme og være hos meg. En jeg kan snakke med alt om. En jeg kan vise alt for. En som kan holde meg når jeg trenger trøst, eller bare være stille med meg når jeg ikke vil være alene.

For vi trenger alle det! En som er der uansett hva. Uansett når. Jeg trenger også det! Men, jeg har det ikke….

Det er min egen skyld at jeg ikke har den ene spesielt nære og gode vennen jeg savner!

Jeg har gode venner. Jeg har det! Og også venner som har sagt jeg kan ringe når det måtte være. Men jeg får meg ikke til det. For jeg vet at de rundt meg også har sitt å stri med. De har sine utfordringer i hverdagen. Og de har sine liv å leve. Jeg vil ikke være en belastning.

For det er det jeg føler at jeg er… Når jeg til stadighet har ting jeg trenger å snakke om. Frustrasjoner som må ut. Jeg føler meg som en belastning rett og slett. Jeg vet hvordan jeg selv av og til får nok når noen hele tiden krever din tid og din energi. Uten å gi noe tilbake. Og det er der jeg føler jeg er. At jeg krever tid. At jeg krever energi. Og at jeg ikke klarer å yte noe tilbake. En belastning som jeg er redd noen skal gå lei.

Og ikke klarer jeg å gi alt av meg selv som jeg ønsker å dele. Jeg klarer bare ikke. Jeg er redd belastningen blir for stor om jeg i tillegg skal vise og ikke bare fortelle. Jeg er redd belastningen skal bli for stor om jeg forteller alt.

Det er også en tillit jeg ikke er vant til å gi. Og den ene gangen jeg ga den, så ble jeg brent. Så det sitter så langt inne å dele den siden av meg selv. Jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer. Jeg er så vant til å måtte stå alene. Vant til å alltid klare meg selv. Vant til å ikke kunne stole på noen. Det er vanskelig å skulle gjøre noe annet. Det er vanskelig å gi slik tillit. Det er vanskelig å vise seg så sårbar.

Jeg klarer heller ikke å være den som forstyrrer. Jeg får meg ikke til å ringe og forstyrre. Jeg får meg ikke til å be noen være der hos meg når jeg trenger det. Fordi alle har sitt å stri med. De har sine partnere som de deler hverdagens sorger og gleder med.

Det har ikke jeg…

Så jeg bli sittende alene. I ensomheten. For ensomheten er der selv om jeg har gode dager. For jeg har ikke den ene nære vennen jeg klarer å dele de dårlige stundene med. Jeg er ikke den som ringer og ber folk komme å besøke meg fordi jeg trenger selskap. Jeg har ikke den ene nære vennen jeg savner. Derfor har jeg heller ikke noen å dele gledene med.

Jeg er låst her hjemme i ensomheten. Jeg er låst i mine tillitsproblemer. Jeg er låst i meg selv.

poetry_92825_top

Hvordan har jeg det egentlig?

Ulempen med å lande igjen er at jeg ikke aner hvordan jeg egentlig har det… Det høres kanskje merkelig ut!

Jeg har hatt en real nedtur i vinter. Jeg har vært på bunnen! Vært helt nede i kjeller og rotet rundt i alt grumset som ligger der. Det er ikke mye moro! Verden blir svart, og jeg ser ikke lys i mørket. Livet blir drit kjipt, og jeg klarer ikke engasjere meg eller glede meg over noe som helst. Alt er bare beksvart!

Det er heldigvis ikke ofte jeg er der. Er vel 10 år siden sist, og ytterligere 10 år siden gangen før der. Nedturene kommer sjelden, men med store ødeleggelser. Som regel er ødeleggelsene fullt gjenopprettelige. Heldigvis!

Jeg har hatt en sånn nedtur nå. Det var vondt og vanskelig. I tillegg mistet jeg den som stod meg nærmest midt i det hele. Kjærlighetssorg midt i en depresjon er ikke noe jeg unner min verste fiende engang. I dag ser jeg jo annerledes på det. Det var nødt til å gå som det gikk. Noen ganger så innser man at det ikke er det som er ment to be. Man innser at man ikke er rette for hverandre, og at man rett og slett ikke passer sammen på den måten. Men, midt oppe i det var det tøft!

Så kom oppturen. En uke svevende på rosa skyer. En uke som duracellkanin. En uke hvor verden var rosenrød og alt var helt fantastisk. Det er jo en falsk lykkerus, men den oppleves som veldig ekte. For følelsen av lykkerusen er ekte der og da!

Det var godt med en slik opptur. Ikke en bekymring i verden. Og de bekymringene som var ga jeg blanke faen i. Det ordner seg jo uansett, ikke sant? Det er  i alle fall den innstillingen man har når man er på topp. Og det er deilig! Hodet får helt fri!

Det ser ut som jeg har landet for en liten periode. Hvor lenge den varer vet jeg ikke, for jeg vet jeg vil gå opp igjen. Jeg gjør alltid det. Har flere oppturer enn jeg har nedturer. De skikkelige nedturene kommer, som sagt, med 10 års mellomrom. Oppturene kan jeg ha flere ganger i året…

Nå er jeg bare sliten. Trenger hvile. Trenger å lade batteriene.  Så får vi se hvor det går etter det…

Men, som sagt, ulempen med en sånn nedtur etterfulgt av en opptur, den er at jeg må finne ut av hvordan jeg egentlig har det. Det er mye å sortere nå som jeg kan kjenne på ting reelt. Kjenne på ting mens jeg er mitt normale selv igjen.

For både nedturen og oppturen må «analyseres». Hva fikk meg til å gå ned? Hva fikk meg til å gå opp? Og det var mye som skjedde på opp- og nedturen som jeg ikke har sett på med riktige øyne. Det har vært preget av enten de ekstremt mørke eller de rosa brillene.

Så, hvordan har jeg det egentlig? Jeg vet ikke! Det er mange «inntrykk» som må bearbeides. Det meste føles greit. Ting føles bra, selv om jeg er sliten. Det gjør faktisk det…

94261-90665Bildet er herfra

God natt, lille skatt!

Det virket bedre i dag. For en liten stund. Men, du har det tungt nå, lille skatt. Mamma ser det.

Så kryp inntil mamma, lille skatt. Her er du trygg. Mamma er her for deg. Alltid!

Mamma kan tørke dine tårer. Mamma kan holde deg så lenge du trenger. Mamma kan jage vekk din redsel. Mamma kan stryke og være nær i en evighet. For mamma elsker deg høyere enn alt.

Så, god natt, lille skatt! Mamma skal passe på deg. Sende varme og godhet din vei. Så kanskje denne natten blir god. Sov godt, lille skatt! Drøm søtt, lille skatt!

«Baby Mine»

Baby mine, don’t you cry.
Baby mine, dry your eyes.
Rest your head close to my heart,
never to part,
baby of mine.

Little one when you play,
don’t you mind what they say.
Let those eyes sparkle and shine,
never a tear,
baby of mine.

If they knew sweet little you
they’d end up loving you two.
All of those people who scold you
what they’d give just for the right to hold you.

From your head down to your toes,
you’re not much, goodness knows.
But you’re so precious to me,
sweet as can be,
baby of mine.

If they knew sweet little you,
they’d end up loving you too.
All those same people who scold you,
what they’d give just for the right to hold you.

From your head down to your toes
you’re not much, goodness knows.
But you’re so precious to me,
sweet as can be,
baby of mine.
Baby of mine

Min lille skatt! Det blir bra snart…

Min lille skatt! Min lille, vakreste skatt!

Du var så sår da jeg hentet deg. Så sliten. Så sårbar. Søkte nærhet. Mye nærhet. Søkte trøst.

Hele kvelden ville du være nær. Sitte inntil. Bli kost med. Strøket på. Få kjærlighet. Og omsorg. Ville ikke slippe taket.

Du ville ikke sove. Var redd. Ville ha mer kos. Mer nærhet. Var lei deg. Mamma så at du hadde det vondt. Du sa det ikke, lille skatt. Men mamma så.

Jeg la meg inntil deg. Trakk deg helt inn i armkroken. Strøk på deg. Sang god natt. Fortalte hvor høyt jeg elsker deg. En mors forsiktige og kjærlige hender trøstende over liten og redd kropp.

Du sovnet til slutt. Med armene hardt rundt mamma. Selv i søvne ville du ikke slippe tak. Min lille, vakre skatt.

Mamma får vondt når hun ser deg så sår, lille skatt. Men, mamma kan bare trøste deg. Være hos deg. Gi deg kjærlighet, og fortelle deg hvor høyt jeg elsker deg.

Du våkner brått. Jeg hører du roper på meg. Det er redsel i stemmen din. Mareritt.

Jeg setter meg på sengekanten. Stryker deg over ryggen. Forsøker å trøste og roe deg, du lille skatten min.

«Mamma, det var monster!» Mamma forsøker å trøste, men mamma er visst ikke stor og sterk nok til å skremme bort. «Mamma, du er ikke stor og sterk som han!»

Mamma forstår nå hvorfor du har vært sår. Hvorfor du har søkt nærhet. Min lille skatt, du savner.

Jeg kan ikke annet enn å trøste, stryke. Gi deg kjærlighet. Tørke dine tårer. Du sovner igjen. Sovner i mammas armer med hikst og snufs.

Du vrir deg ut av armene mine. Søker andre enden av sengen. Søker med sovende hender og sovende kropp. Men, du finner ingen varme der. Du kryper inntil mamma igjen. Tett, tett inntil. Klamrer deg fast.

Min lille skatt! Det gjør så vondt å se deg slik. Se deg savne. Se deg så sår. Mamma vet hvilken smerte du bærer.

For du forstår ikke. Du ser ikke hvorfor. Et lite barn som deg, lille skatt, skjønner ikke at kjærlighet tar slutt. For du kjenner bare kjærlighet som betingelsesløst og godt. Slik som barn skal.

Så min lille skatt, mamma skjønner at du har det vondt. Mamma vet hvilken smerte du føler på. For alt du ser, er at du er forlatt.

Det gjør så inderlig vondt, lille skatt. Og mamma kan ikke ta det bort. Men, mamma kan love at det blir bedre.

Sårene dine vil gro, lille skatt. Sakte, men sikkert. Og minnene vil blekne. Sannsynligvis falme helt med tiden. For du er så liten enda, lille skatt.

Savnet du føler, lille skatt, det vil dø ut. Mamma vet det. Det gjør vondt nå, men mamma lover at det blir bedre.

Men, du har lov til å være lei deg. Du har lov til å være redd. Min lille skatt, mamma er her hos deg uansett! Mamma er her og trøster når du har det vondt. Mamma er her og holder deg når du er redd. Mamma vil gjøre hva som helst for deg…

Men, mamma kan ikke ta bort smerten! Mamma kan ikke det. Men, lille skatt, mamma kan love at det snart blir bedre!

images

Du viste at jeg var ingenting for deg…

Jeg forsøkte å spørre hva du ville.
Du svarte med stillhet.
Du svarte ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre hva du mente.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg viste deg at jeg hadde det vondt.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg trengte deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre om støtten du lovet meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise at jeg brydde meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å være der for deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg ble sjalu fordi du ikke lenger var min.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte deg at jeg ble såret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise deg at jeg angret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg elsket deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Du prøver å legge skylden på alle andre.
Jeg svarer med stillhet.
Jeg svarer med ingenting.
Jeg må gjøre deg til ingenting for meg.

nothing

My heart is not mine to command!

Time passes by. Hours, days, minutes. Slowly slip away…

My head held high. My tears and sore eyes are replaced by smiles and laughter. Because I’m positive about life. About what’s to come.

But nobody sees my heart. Nobody sees what it holds.

I cannot control my heart’s beatings. I cannot decide who it’s beating for. My heart is not mine to command.

You craved my heart, and I let you. I gave it to you. For you to hold. For you to love. To take care of. To protect.

I gave my heart. I gave myself completely. To you.

And you held my heart for a while. Showed it how to feel. Showed it how to love. My heart found a reason to beat.

Then you threw it away. You let go of it. Forgot how you once craved for it. My heart got crushed. It fell apart. I was not ready to take back what was given to you. But you let it go.

I tried to save the pieces. I tried to put my heart back together again. I tried to stop it from bleeding.

My crushed heart was still beating. But my heart was hurt. The scars was showing, and they ran deep. Still, my heart remembered how it felt to love.  My heart wanted to go where you didn’t follow. My heart still craved yours.

I had to walk the path I chose. I had to go towards the sunlight. I couldn’t stay in my dark and painful mind. But you weren’t ready to follow. You walked a different path. And you left my heart to bleed.

As I walk down my new path of life, I walk alone. I walk with no heart. Because you walked in a different direction. And my heart was left behind. My heart was left where our paths parted. And I cannot take it back. My heart is still not mine to command.

But I know my path is the one right for me. Even though my heart is left behind. I’ll find my heart again. Maybe you’ll give it back. Maybe you’ll care for it again. Either way, I’ll find my heart again. When it’s healed. And then my heart,  will beat harder and stronger than ever before!

knust hjerte

Kjærligheten er vakker!

Jeg har opplevd smerter. Jeg har opplevd svik. Og jeg har opplevd min første store kjærlighetssorg. Alt på et tidspunkt hvor jeg ikke trodde jeg ville være sterk nok til å stå det ut!

Men, jeg står fortsatt! Og jeg står sterkt. Sterkere enn noen sinne før.

For jeg er ikke bitter. Jeg er ikke lenger sint. Jeg har fortsatt vondt, men det er greit. Det er lov å ha det vondt når hjertet brister. Det SKAL gjøre vondt da.

For sorgen, smertene. De viser meg at det jeg følte var ekte!

Kjærligheten viste meg at jeg kan elske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan gi tillit til et annet menneske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan føle, og vise hva jeg føler. Kjærligheten lærte meg så mye om meg selv.

Så selv om smertene over tapet, over sviket, er grusomme, så er kjærligheten vakker. Og jeg tar til meg klisjeen, gjør den til min sannhet. For det er faktisk bedre å ha elsket og tapt, enn å ikke ha elsket i det hele tatt!

For meg, som alltid har distansert meg fra følelsene mine. Som aldri har tillatt meg å kjenne på det gode eller vonde. Har følt meg som en isdronning. Følelsesmessig kald! Så trengte jeg å vite at jeg kan elske. Jeg trengte å vite at jeg kunne føle sorg. Det lærte kjærligheten meg.

Nå er skrittene mine sterkere enn noensinne. Hodet er hevet. Smilet sitter litt løsere for hver dag. For jeg innser at kjærligheten er vakker, uansett hvordan den ender. Og jeg har intet hjerte av stein.

7210_1Bildet er herfra