Kjipe, kjipe søndag!

Det er søndag… En forbanna kjip søndag!

Ikke kjip, slik søndagene pleide å være kjipe. Den er ikke mørk. Den er ikke dyster. Den er ikke trist.

Søndagen er egentlig helt fantastisk. Jeg har sovet lenge. Faktisk altfor lenge. Og det var litt kjipt å måtte reise må den søndagsåpne knøttekiwien i pysjen, en lue tredd over hodet for å skjule morrasveisen og styggeste jakka i manns minne. Bare fordi det var tomt for kaffe. Det var kjipt, men sånt skjer.

Derimot så har det ellers ligget til rette for en helt fantastisk søndag. Humøret har vært upåklagelig! Slik det har vært i en drøy uke nå. Jeg er lett til sinns og smiler uten grunn.

Og energien i dag, er som i går. Helt vanvittig. Jeg har så mye energi at det bobler over. Klarer ikke sitte stille!

Jeg vil bare hoppe og danse. Møte mennesker. Ta en kaffekopp. Prate piss. Le så jeg ramler av stolen.

Bare fordi jeg er glad! Fordi jeg har masse energi! Fordi jeg sprudler! Fordi jeg har et vanvittig behov for å dele av all denne positiviteten….

Men, søndagen er kjip fordi jeg sitter her alene. Min kjære er syk, og må holde seg hjemme hos seg selv. I ro. Alle andre er opptatt. Eller tilsynelatende opptatt med å gjøre ingenting. Nyte den late søndagen….

Jeg er ikke den som trenger meg på. Jeg sender ikke meldinger til hele kontaktlista med «Finne på noe?» Eller «Ta en kaffe?» Jeg føler at sånt virker så desperat. Særlig når jeg ser gjennom kontaktlista mi. Der er det ikke mange navn igjen. Det har blitt ryddet opp. Mange gamle kjente er slettet. Gidder ikke lenger bruke tid på folk som trekker meg ned, eller ikke lar meg få være meg. Og de som står igjen har jeg ikke kjent lenge nok til at jeg tør å trenge meg på….

Så da sitter jeg her. I sofaen. Alene. Og hopper. Sprudler. Renner over av energi…

Uten å ha noe å gjøre…

Så litt musikk som bringer lattermilde minner for min del 😀

Reklamer