Stillhetens hvite engler

Den hvite stillheten har lagt seg som et mykt teppe. Over blader og gress. Over stein og stubbe. Brer over sin vakkerhet. Og sprer lys og håp.

Den hvite stillheten visker meg i øret. Så lett og forsiktig. At denne dagen. Denne dagen blir magisk.

Jeg skuer ut mot dagen. Med et forventningsfullt smil. Med barnlig glede. Med håp og lyst.

Den hvite stillheten med sine små dalende engler. De vakre englene som danser i luften. Danser på sin lange ferd. Ned mot bakken. Hvor englene holder hender. Og danner det hvite teppet av stillhet.

Jeg ser opp mot skyene. Ser på englenes fallende dans. Ned. Til de treffer mitt kinn.

Og der, på kinnet. Ligger den hvite engelen i ro. Noen få sekunder. Før engelen forvandles. Til en dråpe av vann. Som renner ned over kinnet. Gjør sin siste dans i luften. Før den treffer bakken.

Stillhetens hvite engler hvisker i sin dans. Gjentar. Denne dagens magi. Jeg løfter hånden mot englene. Og lover. Gir mitt løfte. Om å gripe dagen. Med smil. Skape magien. Som englene hvisker om.

image

Reklamer

Snøfnugget

Snøfnugg

så vakkert

så unikt

daler så lett

ned fra en mørk og klar himmel

Som en engel

kledd i hvit uskyld

 

Vi er alle et snøfnugg

Vakre og unike

alle som en

Sakte vil vi forsvinne

blekne mot solen

smelte og renne bort

 

Snøfnugget

Bli en dråpe

Som baner vei

Og gir næring

til en ny vår

 

Men minnet

om snøfnugget som dalte

og smeltet på et kinn

vil blekne

men aldri forsvinne

 

untitledBildet er herfra