Frykt og følelser…

Jeg ser smilet ditt. Det smilet du gir meg, uten selv å være klar over det. Det smilet, over gledene jeg gir deg. Det ekte, lattermilde smilet. Jeg ser smilet ditt. Og jeg kjenner glede i hele meg.

Jeg ser blikket ditt. Det intense, lidenskapelige blikket som viser meg hva som bor i deg. Men, også det kjærlige, snille blikket mens du stryker meg over kinnet. Jeg ser blikket ditt. Og det kribler i hele meg.

Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Lette, myke kjærtegn. Over kinnet. Over ryggen. Over hoften. Varsom hånd som følger linjene av min kropp. Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Og alle spenninger i meg fordufter.

Jeg hører den dype stemmen din. Fortelle meg ting jeg frykter. Si ord som skremmer meg. Ord jeg er redd for. Jeg hører den dype stemmen din. Og hele mitt forsvar forsvinner.

Jeg var ikke klar for deg. Ville ikke ha noen. Ville være alene. Ville finne meg selv. Lære meg til å stole på andre igjen. Gradvis. Lappe meg selv sammen igjen. Men, brått var du der. Kom snikende inn på meg bare ved din tilstedeværelse. Bare ved å la meg være meg sammen med deg.

Du vet det skremmer meg. Du vet jeg er skadeskutt. Du vet jeg kommer full av arr. Du vet jeg fortsatt har sår som ikke helt har grodd. Du vet. Men, du lar deg ikke skremme.

Du ser blikket mitt. Det blikket som sier det jeg ofte ikke kan uttale. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er skremt. Du ser blikket mitt. Og du viser meg at ord er overflødige.

Reklame

Den glade jul

Søndag. Det fjerde lyset i staken var tent. Ute lå et tynt, hvitt dekke over bakker og enger. De fleste gaver var handlet inn. De lå og ventet, kneblet av gyldne bånd. Kjente desembertoner fylte rommet sammen med lukten av julebakst.

Likevel, julestemningen var fraværende. Alt jeg satt igjen med var en bitter ettersmak av gamle, såre juleminner. Jeg sukket for meg selv. Same procedure as last year? Same procedure as every year!

Senere samme kveld vandret jeg langs kaia i Oslo. Varmt kledd i de få kalde, gradene. Julemusikk på ørene. Tanketom. Lot bare øynene få nyte synet. Der jeg ruslet i vei for å møte gode venner. Mens jeg gikk der merket jeg at jeg gikk og smilte for meg selv. Et bredt smil. Ren glede.

Jeg tittet opp mot himmelen. Akkurat tidsnok til å se de første snøfnuggene dale ned mot meg. Jeg stoppet opp. Lot de små, hvite krystallene smelte på mine rosenrøde kinn. Der og da. Helt uventet. Merket jeg at jeg gledet meg til jul. Julestemningen kom snikende. En ukjent varme spredte seg i hele meg.

Varm kaffe ble drukket i store slurker med gode venner. Til synet av julepyntede gater og juletre med tente lys. Bare noen få, gode timer. Med latter og smil.

To dager senere gikk en liten skatt til sengs. Spent og ivrig. Tegninger lå klare foran peisen. Tegninger av ønsker om gaver. Kanskje kom nissen? Ned gjennom pipa mens han sov. For å levere gaver til en snill liten skatt. Kanskje hadde nissen også med seg et pyntet juletre? Lille skatt, så spent og glad.

Den kvelden koste jeg meg med julepynt, juletoner og forventninger som bare barn kan skape. Da jeg endelig var ferdig, var klokken langt over leggetid. Jeg så meg rundt. Så om lille skatt ville bli så overrasket og glad som jeg håpet.

I et lite øyeblikk tok tidligere års tanker meg. Hvorfor gidder jeg dette? Så mye styr, for noen få dager? Tankene var flyktige. For første gang så erkjente jeg at jeg ikke ønsket å reise bort i julen. Om enn bare for en dag. For jeg var så fornøyd med det jeg så rundt meg. Jeg ble fylt med en enorm glede. Glede over å trives så godt, at jeg ikke ønsket å være noe annet sted.

Gleden hos lille skatt var enorm. Tegningene han laget til nissen var borte. Igjen stod det julepynt, juletre og masse gaver med navnet hans på. En så ekte, levende og naiv glede som bare barn kan vise.

Dagene som har fulgt har vært gode. De har vært delt med familie i hyggelige lag. De har vært fylt med god mat og søtsaker i alle former og farger. Lille skatt har frydet seg, i forventninger og innfridde ønsker.

Dagene som kommer vil også bli gode. Dørene mine skal åpnes for gode venner til akestunder, julebruncher og vennemiddager. Endelig skal mitt hjem igjen kunne fylles med mennesker jeg er glad i. Med smil og latter. Med gode stunder, liv og leven.

Med det ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt gledelig jul.

Å, lykke!

Livet er herlig om dagen! Helt dustete lykkelig faktisk!

Jeg sitter i bilen og synger for full hals til alle de dårlige sangene på radioen. Blåser fullstendig i at de som kjører forbi tror jeg er helt idiot. Jeg har det bare moro!

Jeg går i butikken og smiler for meg selv. Kan plutselig begynne å le av noe jeg tenker på midt blant folk. Og de rundt vet ikke om de skal smile tilbake eller bli skremt av denne gale, glade damen.

Jeg reiser på trening med stor iver. Har alt for mye energi som må ut, og lite å ta den ut på. Stiller meg på tredemølla med godt mot og et gigantisk glis, sånn at de andre faktisk begynner å lure på om jeg liker å trene.

Jeg kjeder vettet av meg om jeg sitter stille et par timer. Jeg vil ut! Jeg vil omgås folk! Jeg vil spre glede! Jeg vil spre smil og latter!

Og det er så godt!

Å ha det bra uten å være i den falske lykkerusen. Bare fordi jeg nyter at depresjonen er borte. Bare fordi det er vår. Bare fordi solen skinner.

Det er så godt!

Jeg minnes…

Jeg minnes at du ønsket meg god morgen. Hver eneste dag. Den gode starten på dagen. Som alltid fikk meg til å smile. Uansett hvor grått det ellers var. Bare vite at du tenkte. På meg.

Jeg minnes du sa god natt. Hver eneste kveld. Dem lille, lille tanken. Som betydde så mye. Som gjorde at jeg alltid sovnet med et smil om munnen. Det lille. Som alltid tok deg med inn i mine drømmer.

Jeg minnes ditt smil og din latter. Mot meg. Til meg. Morsomheter og lek. Gode dager og smittende glede. Så bekymringsløst. Så herlig. Som fjernet alle vonde tanker på et blunk.

Jeg minnes dine vakre øyne. Så fulle av liv. Som viste meg kjærlighet og glede. Men også smerte. Så vakre. Så dype. Så ærlige. Et blikk fylt av følelser. Et blikk fylt av bunnløs godhet.

Jeg minnes din stemme. Den dype, gode røsten. Som bare ved sine toner beroligget meg. Gledet meg. Uansett hvilke ord som ble sagt.

Jeg minnes min hånd i din. Min lille, lille hånd som forsvant i din store, varme. Fingre som flettet seg om hverandre. Holdt fast og ikke ville slippe tak. Den gode følelsen av min hånd i din.

Jeg minnes dine armer rundt meg. Store og beskyttende. Som jeg bare kunne krype inn i. Bare forsvinne. Være liten. Være elsket. Som holdt meg. Så nært, så trygt. Passet på meg da jeg trengte det mest. Bare var der for meg.

Jeg minnes mine tårer. Tårer du tørket fra mitt kinn. Forsiktige, kjærlige fingre. Som viste at alt ville bli bra. Tørket bort de tårer, som ingen før hadde sett.

Jeg minnes dine lepper. Så myke og forsiktig mot mine. Et lite kyss. Et lite kjærtegn. Men også krevende lepper. Dypere og mer lidenskapelig. Varme og grådige. Mot mine. Lepper, som ved den minste berøring fikk det til å krible i hele meg.

Jeg minnes lukten av deg. Den deilige, berusende lukten av din nærhet. Den jeg aldri ble mett av, uansett hvor nær du var.

Jeg minnes din kropp mot min. Varm og god. Så nært. Så deilig. Kjærlig og intimt. Lidenskapelig og fullt av begjær. Naken hud mot naken hud. Uimotståelig og pirrende.

Jeg minnes dine hender på min kropp. Varsomme og forsiktige. Eller nysgjerrige og grådige. Søkende hender på oppdagelsesferd over mine kurver. Krevende og bestemte. Hender som kjentes som flammer. Som etterlot seg innvendige brennmerker på sin vandring.

Jeg minnes mine hender på din kropp. Søkende. Letende. Lekende. Hender som aldri fikk nok. Som alltid ønsket mer. Hver tomme av din kropp under mine følende fingre. Om igjen og om igjen. Umettelig.

Jeg minnes hvordan du tok pusten fra meg. Slik bare du kan. Den sitrende, ubeskrivelige følelsen gjennom hele kroppen. Varmen som bredte seg. Sjelvningene. Og den tilfredsstillende utmattelsen etterpå.

Jeg minnes mest av alt din nærhet. Bare det å ha deg nær. Følelsen av å vite. At du var min, og jeg var din. Din gode, varme nærhet. Uansett hvor du var.

Jeg minnes alt med glede. Og jeg minnes alt med sorg. For alt jeg har i dag, er minnene.

Du sier ikke lenger god morgen. Du sier ikke lenger god natt. Jeg får ikke lenger ditt smil og din latter. Jeg kan ikke lenger fortape meg i ditt vakre, dype blikk, eller nyte tonene av stemmen din i rommet. Din hånd søker ikke lenger etter min. Dine trygge, sterke armer holder ikke lenger rundt meg.  Du tørker ikke lenger mine salte, såre tårer. Jeg kjenner ikke dine varme, myke lepper mot mine.  Jeg kjenner ikke lenger lukten av deg. Din kropp søker ikke inntil min. Dine hender er ikke lenger på min kropp. Og mine hender finner heller ikke din uansett hvor mye jeg søker. Du tar fortsatt pusten fra meg. I tankene. I drømmene. Men, ikke slik du engang gjorde. For du er ikke lenger min, selv om mitt hjerte enda er ditt.

Jeg minnes. For alt jeg har nå er minnene…

Bildet er herfra

Å bli sett – inspirert av =Oslo selger 1035

Gatemagasinet =Oslo postet akkurat et innlegg på sin facebook side som fanget min interesse.

Hei en liten tanke fra meg en dag jeg sto for å selge bladet uten særlig suksess! 

«Folk går forbi – går fort forbi
alle travelt opptatt med sitt
ihvertfall akkurat da de går forbi der jeg står og selger og er opptatt med mitt

Gatemusikanten borti gata synger en sørgelig sang
om ensomhet, fortvilelse, tap og savn
den treffer meg i hjertet med en gang
påminner meg smertelig på egen ensomhet, fortvilelse og savn
Så kommer en dame forbi med et varmt smil og gode levende øyne som sier mer enn tusen ord noen gang kan beskrive
og ensomhet, fortvilelse, tap, savn og skam blekner litt – for en liten stund.

De skulle bare visst og følt den uendelige forskjellen på å faktisk bli sett – og å bli sett ned på
så takk til damen med det gode smilet og de varme øynene som faktisk så MEG……»

selger 1035

Det fikk meg til å tenke…

Jeg må innrømme at det til tider er slitsomt å gå gjennom Oslos gater. Det står selgere, tiggere og utsendte fra veldedige organisasjoner overalt. Og alle vil de ha en ting – pengene dine!

Det blir rett og slett for mye! For mange! Det er nesten så man føler at de står og grafser deg oppetter lårene for å få tak i lommeboken din.

Men, det er en vesentlig forskjell for meg – hvem de er og hvordan de gjør det.

Jeg har møtt mange selgere av =Oslo, og snakket med flere. Hver gang får jeg samme inntrykket: At selgerne er gode, ydmyke mennesker som forsøker å tjene en slant på et ærlig vis. De er mennesker som meg og deg, men ofte med en historie bak seg som man vanskelig kan forestille seg.

Jeg har all verden å gi, men jeg gir når jeg kan. Derimot er det en ting jeg har mer enn nok av; et vennlig blikk og et smil. Og etter å ha lest dette innlegget så er jeg sikker på en ting. Jeg skal bli enda mer gavmild med mine blikk og smil. Det kan tydeligvis utgjøre en stor forskjell å bli sett i et travelt, ensomt og egoistisk samfunn.

Den skjulte smerte!

Hun lider. I det skjulte. Ingen ser den sorg hun bærer. Ingen ser smerten i hennes hverdag.

En smerte hun bærer fra fortiden. En smerte som gjentar seg i nåtiden. En smerte hun også vil kjenne i fremtiden.

For ingen kan se sorgen bak hennes smil. Ingen kan se smerten som ligger i hennes øyne. Ingen kan se forbi den fasaden hun bærer så sterk.

Hun har vært så dum. Gjort sine feil. For lenge siden. Hun gjorde dem, og kjente smerten av dem. Sorgen de førte med seg. Fikk ikke gjort det ugjort, men lærte. Trodde hun…

Så gjorde hun det igjen. Samme feilen. Samme dumhet. Sviktet seg selv. Hun hadde visst ikke lært. Hun bega seg sakte men sikkert inn i samme felle. Samme feil. Samme smerte og sorg. Så ikke faresignalene. Så ikke hvert enkelt steg der hun bega seg ned i avgrunnen. Så bare den lange, umulige veien opp igjen da det allerede var for sent.

Feilen synes umulig å rette opp i. Den er uoverkommelig. Hun prøver å være sterk, men smerten river og sliter i henne. Prøver å holde fasaden. Sperrer sorgen inne. Ingen må se. Ingen må vite. Det er hennes last her i livet. Hennes byrde. Hennes smerte.

Veien ut av smerten er lang. Men, det finnes en vei. Hun vet bare ikke om hun orker å gå den. Hun vet hun må. Det er ingen snarvei. Det finnes ingen enkel løsning. Det må ta den tiden det tar.

Veien ut av smerten er uendelig lang. Det vil ta henne flere år å gå den. Hun gruer seg. Vet det blir vanskelig. Vet hvilke utfordringer hun vil møte. Hun har gått den veien før. Den var kortere den gangen. Den blir lang nå. Hun vil kjenne på smerten i flere år fremover. Sorgen vil bæres med henne. I hennes tanker. Hennes øyne. Gjemt for omverdenen. Gjemt bak en fasade. En fasade av smil.