Skyggene

Hun sitter stille. Bena er godt trukket inntil kroppen. Armene har lagt seg beskyttende rundt bøyde ben. Der sitter hun. I et svakt, blafrende og dunkelt lys.

Hun ser ikke opp. Hun tenner ikke mer lys. Hun vil ikke. For da vet hun nøyaktig hva hun da får se.

Der, i kroker og kanter. Der lurer skyggene. De mørke, dystre skyggene. De har begynt å lure seg frem fra glemselen.

De sniker seg fremover. Ut av krokene. Ut av kantene. Kommer mot henne på alle kanter. Snikende. Ålende.

Hun kjenner disse skyggene. Hun kjenner dem så alt for godt. Hun har levd i skyggene før. De slukte henne med hud og hår. Overveldet og overvant henne. Tok henne i sin makt.

Nå nærmer de seg igjen. Hun vil ikke se dem. Fornekter dem. Forsøker å gjemme seg. Forsøker å gjøre seg liten. Kanskje skyggene ikke finner henne denne gangen. Kanskje skyggene ikke ser henne.

Hun vet håpet er forgjeves. Skyggene gir seg ikke. Ikke før hun gir seg hen, til skyggenes makt.

Skyggene har funnet henne nå. Legger et lokk på hennes dunkle lys. Slikker henne opp over benene. Prøvende. Ertende.

Hun vet at dette bare er begynnelsen. Hennes dunkle lys klarer ikke lenger å jage skyggene bort.

Reklame

Den forbannede migrenen…

Jeg bruker mine siste krefter på å få alle dit de skal på morgenen. Kjemper for å forsøke å holde masken sånn noen lunde. Mest for min egen del. Prøver å holde smertene i sjakk. Biter tennene sammen. Bare litt til, så kan jeg synke sammen.

Hvert eneste skritt jeg tar utløser en liten eksplosjon i hodet. Det kjennes ut som kraftige smell og full ødeleggelse. Hver gang.

Dagslyset. Selv om det er aldri så grått og trist ute. Dagslyset er alt for sterkt. Det brenner mot øynene. Jeg myser, men likevel er det for mye lys. Lys som svir og etser mot netthinnen.

Så, når alle endelig er der de skal være for de neste 8 timene. Da låser jeg døren bak meg. Jeg beveger meg sakte til kjøkkenet, og får tatt medisiner. Før jeg sakte beveger meg inn på soverommet.

Jeg lukker døren. Trekker ned rullgardinene. Kryper opp i sengen.

Jeg legger hodet på puten. Har gledet meg til det. For å se om smertene kan forsvinne. Nå kjennes puten ut som murstein. Hard og vondt mot hodet. Jeg krymper meg.

Regnet trommer mot rutene. Egentlig er det deilig å ligge slik å høre på regnet. Men, ikke i dag. Lyden av regndråpene er som intense nålestikk mot hodet. En dråpe, et stikk. Ny dråpe, nytt stikk. Når regnet tar seg opp, og dråpene blir større. Mer intense. Da kjennes nålene mot hodet større og skarpere ut. Jeg kryper sammen i sengen. Trekker dynen opp mot ørene.

Det passerer en bil på veien utenfor. Så en til. Så enda en. Bare lyden av dem. Det kjennes ut som om de kjører tvers gjennom hodet mitt. Inn den ene tinningen og ut den andre. Jeg legger begge armene beskyttende over hodet. Prøver å stenge lydene ute.

En nabo smeller med en dør. Jeg hører meg selv gispe et «au». Hvorfor kan ikke verden være stille? Bare et lite øyeblikk. Det bråker overalt. Biler. Regnet. Dører som smeller. Vinden. Mine egne smerterop. Slutt med det bråket! Vær så snill!

Vinden gjør at rullgardinene blafrer. Det kommer til stadighet striper med lys inn i rommet. Jeg må lukke øynene. Klarer ikke lyset. Det gjør for vondt. Det svir i øynene. Får øynene til å renne. Kan tårene vaske vekk smerten?

Blodet pulserer i årene i tinningen. Eller banker. Ikke den gode bankingen, som når man er sliten etter en aktiv økt og kroppen er full av adrenalin. Nei, ikke nå. Banking. Som med slegge mot betong. Smerten gjør at pulsen øker. Bankingen øker. Sleggeslagene treffer hardere og hardere.

Jeg kryper om mulig enda mer sammen. Ligger i fosterstilling med armene beskyttende rundt hodet. Forsøker å stenge verden, lyset, lydene ute. Forsøker å gjemme meg for sleggeslagene, nålestikkene. Gjør meg liten, i håp om at smerten også skal bli mindre.

Jeg prøver forsiktig å åpne øynene. At jeg ser er uklare kontraster av tingene i rommet. Alt synes å være dekket av tåke. Og i tåken, et slør av sølvglitter som danser. Jeg blir svimmel av synet. Lukker øynene igjen mens det går rundt i hodet.

En unge skriker utenfor. Jeg skvetter. Ikke av den plutselige lyden. Men av den intense smerten lyden lager. Hodet mitt brenner nå. Sviende, glødende og varmt.

Jeg vrir meg i frustrasjon over smerten. «Aaaaau!» Det skulle jeg aldri ha gjort. Alt forsterkes av bevegelsen. Lydene. Lyset. Smerten. Bankingen mot tinningen. Nålestikkene mot øynene. Den hensynsløse smerten. Jeg kryper sammen igjen. For å beskytte meg selv. Forsøker å ligge helt i ro.

Smerten gjør meg kvalm. Jeg ignorerer det. Orker ikke nå. Det er nok nå.

Det er nok nå….

Jeg ligger slik i time etter time. Overveldet av smerten. Ligger helt stille. Beveger meg første gang etter to timer. For å ta ny runde med medisiner. Krymper meg av smerten bevegelsene utløser. Legger meg rolig ned igjen. Blir der.

Heller ikke runde to med medisiner hjelper. Jeg blir frustrert. For nå vet jeg at jeg må håndtere smertene i et døgn. Før jeg kan prøve medisiner på nytt. Jeg kryper enda mer sammen i sengen. Orker jeg et døgn til med dette?

Snart må jeg begynne å fungere. Må ta meg sammen. Trosse smertene. Trosse den ulidelige bankingen som hver en lyd lager. Trosse følelsen av øyne som svir i dagslys. Trosse kvalmen som kommer når smertene øker ved bevegelse.

Jeg har ikke lyst, men jeg må. Snart. For snart må jeg slutte å pleie min egen smerte. Snart må jeg fungere som mor.

Jeg er tom…

Jeg er helt tom. Tom innvending. Ingenting der. Bare mørke skygger av det som en gang var. Livsgløden er forsvunnet. Gleden. Lekenheten i livet. Forsvunnet. Sporløst. Ingenting igjen. Bare et tomt skall. Av det som var.

Jeg kryper inn i meg selv. Kjenner at sjelen mister grepet i kroppen. Trekker seg sammen. Gjemmer seg. Den vil ikke mer. Orker ikke mer. Det er nok nå. Den vil ikke være med på dette lenger.

Skyggene kryper ut fra rommets vegger. Sniker seg frem. Sakte. Litt og litt. Tar de over rommet. Snart er rommet bare en stor skygge. Et stort mørke. Det mørket jeg kjenner så alt for godt.

Jeg har lyst til å skrike. Skremme skyggene tilbake. Inn i hjørnene igjen. Der jeg ikke ser dem. Jeg har lyst til å slå rundt meg. Slå til mørket. Så det ikke vinner nytt terreng. Sånn at solen kan slippe til. Jeg har lyst, men jeg orker ikke. Har ikke energien til det. Klarer ikke mer.

I stedet synker jeg sammen. Prøver å samle hele meg. På den lille lysflekken som er igjen. Jeg trekker benene tett opp til meg. Legger armene rundt dem. Gjemmer hodet i armene. Gjør meg liten. Håper at skyggene ikke finner meg. Der de leker rundt meg på alle kanter. Ler sin hånlige latter. Fordi skyggene vet jeg ikke klarer å kjempe mot dem.

Jeg husker minnene….

Jeg husker dager i mørke. Dager hvor solen ikke nådde frem. Hvor verden var svart. Hvor mørket var overveldende og stumt. Omringet meg. Slukte meg.

Jeg husker dager i stillhet. Dager hvor jeg skjermet meg fra verden. Ikke klarte å ta del i den. Lot den fare forbi. Stengte den ute. Hvor alt som fantes var mine tanker og mitt mørke.

Jeg husker dager i ensomhet. Dager hvor alt jeg trengte var en klem. Hvor jeg strakk ut armene, men  ingen var der. Bare et tomt rom. Bare ensomheten var der og holdt rundt meg.

Jeg husker dager blendet av tårer. Dager hvor de salte, skjøre dråper rant i strie strømmer nedover såre kinn. Hvor intet kunne stoppe dem. Bare en endeløs rekke av tårer.

Jeg husker dager i fortvilelse. Dager hvor jeg dro meg i håret og stanget hodet i veggen. Ikke kom meg videre. Stod fast i frustrasjonen. Skrek. Skrek meg tom. Uten at det hjalp.

Jeg husker dager blant skyggenes stemmer. Hvor mørket hvisket til meg. Minnet meg på håpløshet og svik. De smygende, dype stemmene av endeløs elendighet.

Jeg husker dager i smerte. Dager hvor verden var så vond at jeg revnet innvendig. Følelsen av at innsiden vrenges ut. En smerte så uutholdelig at hvert minutt føltes som et år.

Jeg husker dager så vonde. Dager hvor alt kom samtidig. Smerten, ensomheten, fortvilelsen, stillheten, tårene. Alt på en gang. Dager som ingen ende ville ta.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene av mørket lar meg glede meg over lyset. Glede meg over solen som skinner. Glede meg over at livet er fylt med lyse tanker. Glade tanker

Minnene om stillheten lar meg nyte lyden av liv og latter, Nyte lyden av en varm stemme. Nyte lyden av våren hvor verden spirer til liv.

Minnene om ensomheten lar meg verdsette menneskene rundt meg. Alle de vakre sjelene som har omfavnet meg. Tatt meg imot med åpne armer.

Minnene om tårene lar mine øyne få stråle. Stråle av all den glede og kjærlighet jeg nå føler. Stråle og vise hele spekteret av hvem jeg er.

Minnene om fortvilelsen gir meg mot til å gå videre. Mot til å møte enhver utfordring, hvor stor den enn måtte være. Mot til å aldri gi opp.

Minnene om skyggenes stemmer viser meg at det alltid er håp. Viser meg at lyset alltid vil skremme skyggene unna. Viser meg at lyset alltid er sterkest.

Minnene om smerten lar meg sette pris på alt som er godt. Viser meg hvor god verden kan være. Lærer meg å nyte all den varme, all den kjærlighet, all den lykke jeg nå bærer.

Minnene om de vonde dagene viser meg hvor sterk jeg er. Minner meg på at under overflaten bor en styrke, et mot, en kraft så stor at jeg kan overvinne alt.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene gir meg lærdom. De lar meg huske at livet ikke alltid er godt. Slik at jeg aldri vil glemme å verdsette solskinnsdagene.  Minnene viser meg hva jeg har klart, og gir meg mot til å gå videre. Minnene viser meg hvor uendelig mye som bor i meg. Viser meg hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Minnene har gjort meg til den jeg er.

Derfor er jeg glad for at jeg husker. Fordi jeg er stolt av hvem jeg er.

Just one of those days…

Selv om livet stort sett er godt, så er ikke alle dager gode.

I dag er en sånn dag…

Hodet spinner. Det går rundt for meg. Bokstavelig talt. Jeg må stoppe opp. La hodet spinne ferdig. Stå der og svaie til svimmelheten gir seg. Og mens jeg står der. Venter på at verden skal slutte å gå rundt foran øynene mine. Så undrer jeg i et lite sekund. Klarer jeg litt til, eller er det nå jeg går rett i bakken. Da er det bare å lukke øynene, puste dypt inn og ut. Før jeg åpner øynene og fortsetter videre.

Kroppen krangler og er vond. Det verker fra ende til annen. Fra under foten til hårfestet. Kroppen kjennes øm og ekkel ut. Den vil bare ikke lystre. Oppfører seg som en trassig treåring som nekter å bevege seg av flekken. Jeg kan ikke annet enn å banne og sverte, og dra den etter meg. Kjefte og skjenne, og be den høre etter. Be den være snill pike.

Og på toppen av det hele. Der kverner tankene. Tanker jeg egentlig ikke burde ha. Frykt og redsel. Tidligere tiders erfaringer som setter sine spor. Tar med tankene mine ut i en dans jeg ikke har takket ja til. Og som jeg ikke fører selv. Jeg prøver å forsvare meg mot tankene. Sperre dem inne igjen. Men akkurat i dag har jeg ikke styrke til det….

Så i dag er ingen god dag, selv om livet ellers er godt.

Orkan…

Noen dager kommer med motgang. Brått og brutalt. Som slag i ansiktet man ikke kunne forutse. Slag som treffer, akkurat der det smerter mest.

Det sies at livet ikke skal være enkelt. Og livet lever virkelig opp til det. For det er alt annet enn enkelt.

Alle står vi i motvind. Men hvorfor… Hvorfor er det alltid meg stormen skal treffe?

Motvinden er sterk, men man klarer å karre seg fremover. Man må bare være varsom. Se etter hvor man setter føttene hen. Få et godt fotfeste for hvert enkelt skritt. Ta ett skritt av gangen. Det går sakte, men man kommer seg frem.

Motvinden min. Den er ikke bare sterk. Det er en hel orkan. Jeg blåser overende. Har ingen sjanse til å holde meg på bena. Mister fotfestet totalt, og flyttes flere skritt tilbake. Hver gang jeg klarer å reise meg. Så kommer det et nytt vindkast. River meg overende. Og vinden vinner. Hver gang.

Orkanen bringer med seg et kaos av tanker. Og ødeleggelsens kraft er stor. Tankene er dystre. De tærer på meg. Innenfra og ut. Jeg kjenner på nederlag. Jeg kjenner på smerten.

Stoltheten min. Gleden min. Byttes ut. Med usikkerhet. Med utrygghet. Og med den kommer kvalmen. Som skyller over meg. Sterkere og sterkere for hvert vindkast. Til jeg ikke klarer å holde den igjen lenger. Til den overtar kroppen min helt.

Jeg kjenner på nederlag. Får lyst til å gi opp. Bare synke sammen. Flykte inn i de grå, grå tankene som kommer. La fortvilelsen ta meg. La tårene renne. I håp om at de tar med seg noe av dette. Noe av usikkerheten og fortvilelsen. I det de forlater øyekroken.

Jeg har taklet så mye motgang. Klarer jeg virkelig å takle mer? Kanskje er dette tidspunktet. Hvor jeg må innse at jeg ikke kan takle alt. At selv ikke jeg er sterk nok til all verdens motgang. At selv ikke jeg klarer meg gjennom hver orkan som treffer meg.

Orkanens vindkast er sterke. Det frister å bare løfte bena. Bare gi opp. La vinden fange meg. Føre meg dit den mener jeg hører hjemme. Til fortapelsen. Til ødeleggelsen. La den seire. Det hadde vært så mye lettere å bare fly med den. Fly med vinden. Selv om den er destruktiv.

Det er slitsomt å stå imot. Det er slitsomt å kjempe. Kan jeg ikke bare få nyte gleden? For en liten stund…

Jeg har alltid vært sterk. Jeg har stått imot alt som har blitt sendt min vei. Vunnet alle kamper i livet. Så langt. Hver eneste en.

Og jeg stod stolt når orkanen traff. Stolt og sterk. Men, jeg kjenner hvert vindkast hvisker ut litt av stoltheten min. Litt av styrken min.

Men, jeg har fortsatt stolthet og styrke igjen i meg. Det er så fristende å gi opp. Det er så fristende å fly med vinden. Det er så mye lettere enn å igjen reise seg fra siste fall.

Jeg løfter blikket. Ser mot orkanen. Ser den bygger seg opp. Samler krefter for å slå til mot meg igjen. Ser hvor destruktiv den er.

Orkanen skal ikke få fange meg.

Jeg reiser meg opp. Finner fotfestet. Nederlag er ikke et alternativ. Ikke så lenge jeg fortsatt har styrke i meg. Fortsatt har stolthet. Jeg har stått gjennom orkaner før. Jeg har taklet verre enn dette. Jeg skal takle dette også. Jeg er ikke bare sterk. Jeg er den sterkeste.

Og denne gangen står jeg ikke alene. Du står ved siden av meg. Så ta min hånd. Hold den hardt. Hold den trygt. Og stå der med meg til vinden løyer.

La mitt hjerte få elske…

Kan dere høre mine skrik?
Kan dere høre min fortvilelse?
Der den sliter i meg. Der den river meg i filler.
Så mange vonde ord.
Så mange ord jeg ikke vil høre.

Som små flenger i mitt hjerte.
Det hjertet som banker så sterkt.
Det hjertet som elsker.
Hvorfor prøver dere å stanse det?
Hvorfor prøver dere å få det til å slutte å slå.

Jeg skriker. Høyt.
Av smerte. Av fortvilelse.
Hører dere det?
Hører dere hvor vondt det gjør?
Hvor vondt ordene gjør?

Ikke grip tak i mitt hjerte.
Ikke hold det så det ikke får slå.
Flengene dere skaper.
De små, men sviende.
De gjør så vanvittig vondt.

Smerten, jeg klarer den ikke.
Den sender tankene mine
på en reise jeg ikke kan stoppe.
Drar meg inn i en virvelvind
av mørke og dysterhet.

Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte?
Ser dere ikke gleden jeg har?
Den glede jeg bærer med stolthet.
Den som springer ut
av at mitt hjerte elsker.

Kanskje lever jeg på en sky.
Kanskje lykken ikke vil vare.
Det finnes ingen garanti for det.
Men, la meg få leve i lykken
hvor lenge den enn vil vare.

Kanskje jeg en dag faller.
Da vil fallet skade meg dypt.
Jeg vil falle hardt og lenge.
Jeg vil falle smertefullt og brutalt.
Men, la meg få ta sjansen.

For jeg kan ikke sperre meg inne.
Skjule meg i redsel  for smerten.
Jeg må tørre å elske.
Jeg må tørre å gi meg hen.
Jeg må leve her og nå.

Så hør min smerte som skriker
over deres vonde ord.
La meg få leve i lykken.
La meg få elske.
Selv om hjertet kan briste.

For livet er her og nå.
Ikke i går. Ikke i morgen.
Så la meg få leve i lykken.
Ikke risp mitt hjerte så det ikke klarer å slå.
La mitt hjerte få elske.

Redselen

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

Ensom tåke

Etter solen kommer mørket. Og hun er på full fart inn i det igjen. Kjenner at den indre berg- og dalbanen søker nedover. Inn i mørket.

Mørket synes heldigvis ikke å være svart denne gangen. Det er ikke det stummende mørket hun kjempet mot sist. Men, en tett tåke av mørkegrått. Mørkt nok til å omfavne henne, men ikke mørkt nok til å slukke alt lys.

Med mørket kommer de negative tankene. Om fortiden. Om nået. Om fremtiden. Men først og fremst om selvet.

For den selvsikkerheten hun har båret så sterk, ble blåst bort med vinden. Igjen sitter en usikker og blyg pike. Sjenert og observerende. Hun liker ikke lenger det hun ser i speilet. Kritiserer og finner feil. Og hun ser at noe er annerledes. Øynene hennes stråler ikke slik de har gjort i det siste. Smilet er ikke lenger like lett og lekent.

Når selvtilliten fratas henne, så trekker hun seg tilbake til ensomheten. Ønsker å være alene med sine tanker. Hun vet hun ikke burde. Og hun vet at innerst inne så er det ikke det hun vil. Men det er det denne tykke, grå tåken i tankene hennes gjør med henne.

For med et er det vanskeligere å ta initiativ til ting. Hun føler hun presser seg på. Er en byrde for de rundt henne. Føler hun er påtrengende. At hun bare krever og intet gir.

Hun foretrekker da ensomheten. Den er i det minste konstant. Hun slipper usikkerheten i den. Hun kan stå alene i ensomheten. Uten bekymringer om at hennes tilstedeværelse er uønsket.

Men ensomheten er ikke god mot henne. Den vekker til live fortiden. Et hav av vonde minner og følelser. De hun har pakket så fint vekk i tankenes skuffer og skap. De velter brått over henne og flyr rundt som et overveldende kaos.

Minner om en større ensomhet. Minner om vonde dager. Minner om selvstendighet, når hun trengte å føle seg liten. Minner om å stå alene, når hun trengte å føle seg elsket. Minner om å bli såret, og gjentatt svik. Minner om utrygghet. Men sterkest, minnene om å ikke føle seg elsket.

Minnene fanger henne. Omfavner henne. Hun klarer lett å dytte hendelser fra fortiden tilbake i sine skuffer. Der de hører til. Men minnene om følelsene klarer hun ikke å ta tak i. De flakser vilt rundt henne, og borer seg inn i tankene hennes.

Med ett klarer hun ikke lenger å skille mellom følelsene da og følelsene nå. Hun undres over hvorfor hun ser ut til å få alt og ingenting. Hvorfor motgangen alltid finner henne. Hvorfor hun aldri får tid til å nyte dette livet alle sier skal være så godt. Undres over hvorfor hennes minner er mer sorte enn røde.

Ensomheten griper henne sterkt. Hun føler seg alene og uelsket. Hun vet det er tankene og følelsene hennes som forvirrer henne. Vet det er «sykdommen» som taler. Selv om hun vet det er irrasjonelt, så er tankene og følelsene ekte.

Men akkurat nå, er virkeligheten hennes grå. Hun er alene i den grå tåken som omfavner henne. Alene i ensomheten.

Psykisk diagnose er skumle greier…

Jeg har jo egentlig visst det lenge. Har sett signalene. Har visst at jeg har alle de klassiske kjennetegnene. At alt stemmer overens med skolebokeksempelet. Så innerst inne har jeg visst det…

Likevel, det er vanvittig skummelt å få det bekreftet. Høre en fagperson si det høyt. Få diagnosen.

Jeg er bipolar!

En diagnose jeg må leve med resten av livet.

Det er skummelt å vite at jeg kan få en depresjon når som helst. Nesten uten forvarsel. Og helt uten grunn. Det skremmer livet av meg!

For jeg vet jo hvordan jeg har det når jeg er deprimert. Jeg går langt ned. Veldig langt ned. Og der nede, i det mørke dypet. Der er det vondt å være. Jeg vet, for jeg har vært der før. Der i det dype mørket så har jeg ingen selvtillit. Skjønner ikke hva ved meg noen kan like. Skjønner ikke at jeg kan være verdt å elske. Klarer ikke føle glede. Klarer ikke å se det positive i noe som helst.

Heldigvis ser det ikke ut som om depresjonene mine kommer så ofte. Jeg har bare hatt tre hittil i livet. Og jeg vet jeg er sterk nok til å takle det. Det fant jeg ut da jeg var deprimert sist.

Jeg var langt nede. Vandret i dypet av mine vonde tanker i månedsvis. Fant ikke glede i hverdagen. Klarte ikke å engasjere meg i det som skjedde rundt meg. Sinnet var mørkt og dystert. Og jeg var ensom. Veldig ensom. Og i ensomheten kom de grufulle tankene om ende. Om den enkle veien ut, som ville gjort slutt på smerten på et øyeblikk. Jeg var suicidal!

Så langt nede var jeg, at jeg på et punkt ble vurdert for innleggelse. Psykiateren var reelt bekymret.

Det var likevel ikke det verste… Det verste var å bli frarådet å være alene med lille skatt. Så hardt kapret mørket meg. At psykiateren var bekymret for lille skatt. Redd for at mine dystre tanker og min apati skulle ta så overhånd at jeg ikke ville klare å ta vare på lille skatt.

Det var et hardt slag i trynet å bli frarådet å være alene med sitt eget barn. Det hardeste slaget jeg noensinne har kjent. Den smerten som da skar gjennom kroppen min kan ikke beskrives med ord. Tårene bare rant og rant. Ustoppelig. Tanken på at mine tanker var så dystre at lille skatt kunne bli fratatt meg. Bare en mor eller far kan skjønne hvordan det stikker i hjertet.

Men, det var det slaget jeg trengte. Det var det slaget som tente styrken i meg. Ingen skulle få ta fra meg lille skatt. Jeg reiste meg, og jeg kjempet. Kjempet med en styrke jeg ikke visste at jeg hadde i meg. Og jeg vant!

Jeg vet jeg vil bli deprimert igjen. Min diagnose tilsier det. Men, nå vet jeg også at jeg har styrken til å komme gjennom det. Uansett hvor vondt, mørkt og dypt det er.

Å være bipolar har også en lystigere side – hypomani.

Jeg vet jeg ikke burde, men jeg elsker hypomanien! Hvem ville ikke det?

Jeg blir helt dustete glad, og smiler for hver minste lille ting. Jeg smiler egentlig konstant. Og jeg blir så full av energi. Energien bruser rundt i kroppen, og jeg klarer ikke sitte stille. Vil bare hoppe og danse. Kunne lett svingt meg i lyktestolper, danset på bordet og sunget i regnet.  Jeg bobler og sprudler. Er som en duracellkanin som ikke går tom. Og verden er et rosa sukkerspinn hvor jeg befinner meg midt inne i det. Ikke en bekymring overhode. Ikke noe negativt trenger inn til meg. Jeg har beskrevet det ganske greit en gang før – jeg blir som en våryr rosa my little pony på kokain!

Det høres kanskje fantastisk ut. Eller slitsomt… Alt ettersom. Det er nok av de som lengter etter en hverdag hvor alt er fint. Hvor man smiler og ler. Har energi til alt man måtte ønske. Og man kan leve uten bekymringer. Det er jo derfor jeg elsker hypomanien. For livet er så fantastisk når jeg er der oppe!

Men, det er ikke bare positivt.

Jeg mister også impulskontrollen. Totalt! Man tenker ikke lenger over konsekvensene av det man gjør. Man bare følger impulsene i det øyeblikket de kommer. For min del har det innebært tatoveringer, piercinger, ufornuftig pengebruk, plastisk kirurgi, dyre reiser, fallskjermhopping, strikkhopping osv. osv. osv. For all del, alt dette er ting jeg har vurdert og hatt lyst til i mange, mange år, men fornuften har stoppet meg på den ene eller andre måten. Når jeg er hypoman, så forsvinner de sperrene. Og jeg bare gjør det!

En annen negativ side av det er at jeg mister konsentrasjonen. Jeg har 1000 tanker på en gang, og klarer ikke å holde på en tanke i mer et par minutter. Blikket flakker, og verden synes å bevege seg i sakte tempo. Ting går rett og slett ikke fort nok!

Så er det alkoholen da… Jeg får et enormt sosialiseringsbehov. Og når man er så happy og så full av energi, så vil man feste. Gjerne hele natta! Og det fører jo til at alkoholkonsumet er høyere når jeg er hypoman enn det er ellers, uten at jeg noensinne har mistet kontrollen. For jeg har aldri drukket på meg en black out. Jeg gjør aldri ting jeg ikke kan stå for, uansett hvor mye jeg har drukket. Og jeg drikker ALDRI med lille skatt tilstede.

Hypomanien har også en veldig artig side – jeg blir hyperseksuell. Sexlysten blir EKSTREM, noe som er skummelt i kombinasjon med manglende impulskontroll. Særlig når man er singel… Derimot så kan det være vanvititg artig å være hyperseksuell når man er i et forhold.

Å være bipolar kommer ikke som noen overraskelse på meg. Jeg har som sagt sett signalene på det lenge. Det er bare litt overveldende å få stempelet!

Både depresjonen og hypomanien er ting jeg må lære å takle. Det er jo ikke sånn at jeg er en annen når jeg er i disse fasene. Det er bare trekk ved meg selv som forsterkes veldig.

Jeg kunne jo tatt medisiner. Som ville fjernet de verste svingningene. Men, jeg vil ikke. Liker ikke tanken på at kjemikalier skal «fucke» med hodet mitt. Det er så mye som skal til for å finne rette medikament for en psykisk lidelse. Og veien frem til den rette medisinen for meg innebærer mye prøving og feiling. Det vil jeg ikke være med på. Jeg ønsker ikke å ta medisiner som fører til at jeg blir en zombie uten kontakt med egne følelser. Jeg orker ikke tanken på å gå rundt i en boble som gjør meg likegyldig til det meste.

Jeg vil bare være meg selv. På godt og vondt. Og ja, jeg er langt nede innimellom. Andre ganger så er jeg ekstremt happy. Men uansett, så er jeg meg! Det blir bare litt forsterket nå og da….