Om hode, hjerte og kropp…

Høsten er her. Den viser seg. Ved alle de varme fargene på trærne. Ved den lune solen som står lavt på himmelen. Morgenene er fulle av dugg. Kveldene blir kjøligere. Høsten har lagt sin hånd over oss.

Jeg kjenner at kroppen er sliten. Kjenner at den er tung. Ikke vet jeg hva som har skylden. Om den forbereder seg på den kalde, mørke tiden som ligger foran oss. Om den ikke lenger klarer å hente det den trenger av energi fra de små, få solstrålene som fortsatt finnes. Eller om den bare trenger ro.

Benene kjennes tunge. Vil ikke helt henge med. Flytter seg motvillig. En fot foran den andre. Kroppen verker. Hodet og kropp kjemper om hvem som skal bestemme. Kroppen vil ikke være med. Har bare lyst til å falle sammen. Skrike «jeg vil ikke», som en trassig treåring. Hodet vet at kroppen må. Hodet vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Ikke enda. Jeg må fortsette. Oppover. Fremover. Så kroppen kjemper seg fremover. Skritt for skritt.

Hodet rømmer. Til behagelige, varme dagdrømmer. Drømmer om sol og sand. Drømmer om dager uten bekymringer. Dager uten mas og plikter. Dager tilbragt i en varm, trygg armkrok. Drømmer om å bare finne roen. Det jeg så inderlig ønsker meg. Det jeg så inderlig trenger.

Jeg har bare lyst til å la meg omfavne av musikken. Glade rytmer som tar meg med på en energisk dans av smil og latter. Men, kroppen henger ikke helt med der nå. Kroppen trenger rolige, behagelige toner. Toner som kan bryte den enkle stillhet, bare ved sin blotte skjønnhet. Toner som fyller rommet, med en forførende ro.

Jeg er sliten.

På denne tiden hvert år kjenner jeg på det. At kroppen har gått på høygir hele sommeren. Våren og sommeren fyller hodet og hjertet med energi og glede. Jeg sprudler. Stråler. Kroppen lystrer. Bare følger hodet og hjertet dit de vil. I det tempoet de ønsker. Ingen spørsmål. Ingen krav. Kroppen har bare stilt seg selv til disposisjon, dit hodet og hjertet har ønsket å fly.

Men, nå er kroppen sliten. Den sier i fra. At nå må hodet og hjertet lystre. Kroppen trenger å hente seg inn. Roe ned. Samle krefter. Våren og sommeren hører hodet og hjertet til. Nå er sommeren over. Det er kroppen sin tur til å bestemme. Og den vil ha ro. Den trenger ro.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Gi kroppen den roen den trenger. Vise sin takknemlighet, for det trofaste følge gjennom vår og sommer. La kroppen få hvile. Hente seg inn. Slik at den igjen er klar for nye ferder når det igjen er hodet og hjertet sin tur.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Men, hodet kan ikke. Kan ikke lystre hvor mye det enn vil. Pliktene kaller. Kroppen får hvile en annen gang. Kanskje…

exhausted_by_korinrochelle

Reklamer

Høstmørket…

Huff…

Jeg liker ikke denne årstiden!

Vått, kaldt og mørkt… Joda, man overlever det. Jeg liker bare ikke hva det gjør med meg.

Jeg kjenner energien synker. Solen som lader meg har mindre å gi. Og mindre tid å gi det på. Jeg rekker ikke suge til meg det lille dagslyset som er. Som jeg så sårt trenger.

Nå er det bare mørkt. Mørkt når jeg står opp om morgenen. Mørkt når jeg reiser på jobb. Mørkt når jeg reiser hjem. Mørkt når jeg tar kvelden.

De få timene med dagslys. De få av dagens timer som kan gi meg energien tilbake. De ser jeg ikke. Da er jeg låst inne. Låst til arbeidsoppgaver og plikter. Plikter jeg ikke kan fri meg fra.

Jeg kan ikke nyte lyset. Jeg kan ikke suge til meg naturens energi. Jeg trenger det. Så inderlig. Men, jeg kan ikke.

Det gjør meg så sliten. Så utrolig sliten. Hver minste lille anstrengelse. Koster meg mer enn jeg har å gi.

Og jeg er trøtt. Så innmari trøtt. Hele tiden. Vil bare sove. Kan ikke få lagt meg tidlig nok. Og vekkerklokken ringer alltid noen timer for tidlig på morgenen.

Så hver morgen. Må jeg slepe meg av gårde. Ut døren. På jobb. Mens kroppen verker og er tung. Lengter tilbake til myk seng og varm dyne. Lengter tilbake til sommerens glade sol. Som ga meg all energien jeg trengte.

Nå er det bare høstmørket igjen. Det mørket som tømmer meg for siste rest av overskudd. Som gir så lite, og tar så alt for mye.

For uten energi fungerer jeg ikke. Jeg har ikke mer å gi.

1328945-10-1321386413826

Tung og trist mandag…

Ute ligger tåken tung og truende. Luften er fuktig og tett. Små, tunge dråper faller fra det grå teppet over meg. Små vindkast minner meg på at vi går mot høst og vinter.

Jeg kommer liksom ikke helt i gang i dag. Vet ikke om det skyldes det grå, triste været. Eller kanskje bare det faktum at det er mandag.

I dag er bena tunge. De vil liksom ikke helt henge med. Og kroppen verker. Vil ikke fungere i dag. Det er en maktkamp mellom kropp og hode for hvert skritt. Kroppen nekter, men  hodet vet at jeg må. Vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Så jeg stabber meg avgårde. Skritt for skritt.

Tankene flakser også. Beveger seg til behagelige dagdrømmer. Om myk seng og varm dyne. Om sofakos med pledd og varm sjokolade. Som høres så utrolig godt ut. Som jeg lengter etter. Som jeg trenger.

Tonene fra høytaleren min spiller ikke energiske rytmer slik den pleier. Hode og kropp klarer ikke det i dag. I dag må jeg ha behagelige toner. Toner som bare flyter lett gjennom rommet. Som bryter stillheten med sin ekle skjønnhet.

Jeg er sliten! Så utrolig sliten…

Det er en merkelig følelse. For det er lenge siden jeg har kjent den. Jeg har flydd på en bølge av energi hele våren og hele sommeren. Det har vært så godt. Bare sprudlet av energi og latter. Konstant.

Men, kroppen har ikke fått tid til å hente seg inn. Den har bare villig lystret. Har vært med på alt hodet har ønsket. Uten å stille spørsmål. Uten å stille krav.

Nå er den sliten. Den sier i fra. Sier at nå det er hodet sin tur til å lystre. At nå, nå er det tid for å roe ned. Hvile. Hente seg inn. Den trenger det.

Hodet vil så gjerne lystre. Vise sin takknemlighet. La kroppen få den hvilen og roen den trenger. Så de sammen snart kan legge ut på nye eventyr.

Men, hodet kan ikke lystre. For pliktene kaller.

Regn01