Åpne øyne…

Skygger har ligget over hodet mitt. Tette og trange. Hindret sikten min. Tynget tankene. Vist meg en nyansert verden. Men nyansene, alle var de grå. Tidvis lys, lys grå. Nesten hvit. Men fortsatt tett og tung, slik at den skyggefulle tåken hindret meg i å se. Andre ganger mørk, så mørk. Ikke sort. Ikke det stummende mørket langt der nede i dypet. Men mørke grå. Regntung og dyster, men ikke motløs.

Lenge har den skyggefulle tåken ligget der. Rundt meg. Hindret meg i å se. Hindret meg i å vise hvor jeg kommer fra. Hindret meg i å se hvor jeg er. Hindret meg i å se veien foran meg.

Jeg lukket øynene. Trakk pusten dypt. Lot tankene fare. Inn i de mørkeste kroker. Opp til det vakreste solskinn. Bare lot tankene vandre dit de ville.

De famlet blant ubesvarte spørsmål. Forvirret vandret de rundt blant spørsmålstegn og ubeskrevne ark. Fant ingen svar. Og returnerte, mer forvirret enn før. Med enda flere spørsmål som trengte et svar.

Jeg pustet sakte ut. Holdt fortsatt øynene lukket. Trakk pusten dypt nok en gang. Sendte tankene videre.

De forsøkte å finne ståsted. Forsøkte å finne ro. For å orientere seg. I et forsøk på å fordrive tåken, skyggene. Lette rundt, blant de grå nyansene. Igjen måtte jeg puste ut, og trekke pusten på ny. Dypere denne gangen. Mens øynene forsøkte å lukke seg enda litt mer.

Tankene flyktet ikke denne gangen. De stod stille. Forsøkte å bruke andre sanser. Da hørte jeg dem. Stemmene.  De dype, mørke stemmene. Skyggenes stemme. Som forsøkte å overtale tankene. Ville holde tankene i tåken.

Men, det var også lyse, myke stemmer. Stemmer så forførende. Som forsøkte å lokke med en falsk eufori. Tanken overså dem. Visste at euforien, var et falsk bilde. En illusjon. En gylden drøm. Like vakker og utemmelig som en regnbue. En illusjon som ikke lar seg fange.

Det var bare en stemme mine tanker ville lytte til. Den stemmen var min egen. Min egen indre røst. Den som kjenner meg som ingen andre. Den stemmen jeg alltid kan stole på. Den var streng, men mild. Den var hard, men rettferdig. Den var samvittigheten, intuisjonen, realismen, sannheten. Den var alt. Tankene hørte på hvert ord stemmen hadde å si. Lyttet lydig.

Da stemmen endelig hadde stilnet, og tankene hadde samlet seg igjen. Først da åpnet jeg øynene.

Verden stod brått klar foran meg. Skyggene var borte. Tåken hadde lettet. Verden virket klarere enn på lenge. Fargene var sterke og vakre mot øynene. Duften av høst virket rensende i nesen. Jeg løftet ansiktet mot den kalde kveldsluften. Den skyggefulle tåken som hadde ledet meg inn i en forvirret sfære. Den var nå forduftet. Verden foran meg. Så klar og behagelig.

Alt jeg måtte gjøre. Var å våge. Våge å lukke øynene godt igjen, for så å åpne dem ordentlig!

Reklame

Jeg blekner, Visner. Og spirer til nytt liv.

Jeg blekner. Det står snart bare en svak skygge igjen.

Det som en gang var farger og liv. Det dør ut. Sakte men sikkert. Glir over i toner av grått. Hvor de skarpe kantene sakte viskes ut.

Jeg blekner. Går snart i ett med omverdenen. Forsvinner. Hviskes ut.

Gråtonene som er igjen av meg skylles sakte bort. Forsvinner med regndråpene som faller. Blander seg med vannet på bakken.

Skyggen av det som var meg selv blir mindre og mindre. Svakere og svakere. Regnet tar over. Det grå og dystre regnet. Og i det synes ingen skygge.  I regnet er skyggen bare en del av det altomfattende grå.

Snart er det ingen ting igjen. Bare minner om det som en gang var. Minnet om noe som spiret av liv. Og døde. Sakte visnet hen. Og ble skylt bort til intet.

*****

Men solen skal igjen skinne. For bak regnet er himmelen alltid blå. Da vil nytt frø spire. Og igjen bli til liv.

Da vil fargene igjen komme. Og kantene og konturene like så.

Når ny spire igjen blir til fullverdig liv. Da vil jeg igjen kaste skygger. Sterke, klare skygger. Og skyggen er da bare en refleksjon. Av det store og sterke liv som igjen spirer i meg.

Et liv av farger og glede. Et liv som vokser og gror til. Sterkt og vakkert. Som alltid strekker seg mot solen.

*****

Men, vil du være der til å se solen skinne. Vil du være der til å se det nye liv spire. Vil du nyte fargene som kommer. Da må du også beskytte spiren.

Den trenger næring. Den trenger kjærlighet. Gir du ikke det underveis, vil du aldri få nyte livet. Den vakre, sterke og fargerike blomsten som spirer til liv. For da vil tornene stikke deg før du rekker frem.

Bildet er herfra