Den skjulte smerte II

Fasaden er i ferd med å slå sprekker. Hun klarer ikke lenger bære alt inne i seg. Den sorgen hun har skjult for omverdenen så lenge. Smerten over feilene hun gjorde. Først en gang. Så igjen. Så dum. Så korttenkt. Så vondt.

Smilet brister oftere. Det er vanskeligere å ta det på. Vanskeligere å holde det oppe. Hun vet hun må. Men det gjør så vondt. Vil ikke la andre vite. Strever for å skjule smerten. Strever for å holde på smilet. Strever for at ikke stemmen skal briste.

Smilet som synes er påtatt. Fasaden. Den hun viser verden. Den hun trenger for å holde seg oppe. For å prøve å virke sterk. Det hjelper et lite øyeblikk.

Hun er en skuespiller. Omverdenen faller for hennes smil. De ser henne som sterk. Og bekymringsløs. Hun er glad for det. Glad for at ingen ser bak smilet. Ser smerten som skjuler seg i dypet av henne. Den smerten hun bærer alene. Den smerten som kveler henne. Sakte, men sikkert kveler den henne.

Hun vet selv at smilet er falskt. Inne i henne smiler hun ikke. Det gjør vondt. Latteren og livsgleden hun alltid bar. Er som forduftet. Igjen sitter smerten. Den kommer hun ikke vekk fra. Den river og sliter i henne. Hver dag. Hver time. Hele tiden.

Smerten slipper ikke taket. Den har et godt grep om henne. Den fører med seg fortvilelse. Og sinne. Men intet hjelper. Den er der. Alltid. Den altoverskyggende smerten.

Hun vil bare forsvinne for et øyeblikk. Få fred fra tankene. Få lov til å være liten. Og sårbar. Bare et lite øyeblikk få slippe masken. Den hun bærer for hele verden. Bare et øyeblikk. Til å slippe å være så sterk. Bare få være seg selv.

Hun drømmer om å rømme. Bare for et øyeblikk. Til et ukjent sted. Hvor smerten ikke finner henne. Hvor hun kan slappe av. Bare et øyeblikk. Så hun kan glemme smerten en liten stund. La tankene få fred lenge nok. Lenge nok til at hun får energi til å ta kampen. Mot smerten som tynger henne.

Hun kan ikke rømme. Hun kan ikke forsvinne. Selv ikke for et øyeblikk. Hun må bli værende. I smertens hule hånd. Hun rømmer inn i seg selv. Stenger verden ute. Til roten av smerten. Prøver å kjempe den. Det er en vond kamp. Men hun kjemper. Og faller.

 

Innlegget er oppfølgeren til «Den skjulte smerte»

Reklamer