En ny selvransakelse…

Det har nå gått en stund siden jeg først ba om hjelp. Innså at jeg ikke klarte å stå gjennom dette alene. At jeg trengte hjelp til å sortere alle tankene. Få de ut.

Og jeg søkte hjelp, og jeg fikk hjelp. Jeg blir hørt. Jeg får satt ord på alt kaoset. Jeg kjenner det gjør meg godt.

Jeg har aldri hatt problemer med å sette ord på ting. Finne ord er lett. Men, jeg har aldri vært den som satt ord på følelsene mine. Følelsene var mine egne. Jeg delte dem ikke. De var det mest dyrbare jeg hadde. Mitt mest personlige. Noe jeg skjulte for alt og alle. Det var det jeg var vant til.

Så lærte jeg at det var greit å sette ord på det. Det var greit å ikke ha det bra. Jeg lærte at ingen har det bra hele tiden. Det var godt! Endelig får satt ord på mye av det jeg bar på. Og ordene fant jeg. Og jeg delte dem. Her, i bloggen. Men også til han. Han fikk vite litt og litt etterhvert som tiden gikk.

Og jeg lærte å dele med venner. Sette ord på at ting ikke alltid er så greit. Jeg klarte å dele. Men, ikke alt. Bare fragmenter. Små puslespillbrikker av et uendelig stort bilde. Ingen fikk alt. Ikke engang han. For jeg holder enda tilbake. Holder mye tilbake. Setter ord på noe. Små fragmenter. Enkelte puslespillbrikker her og der. Men, ingen får se hele bildet. De får ikke engang en antydning av hvor stort bildet egentlig er.

Men, det har hjulpet å sette ord på det. Også i samtalene. I oppfølgningen.

Likevel, så er det bare ord.

For jeg ble konfrontert i dag. Med at utenfra så ser alt bra ut. Det synes ikke på meg hvilket kaos jeg bærer på. Hvilke smerter jeg skjuler. Så forteller ordene mine at ting er alt annet enn bra. Ordene mine lyver ikke. De er sannheten. Og fasaden er bare en fasade. Et selvbedrag. En løgn.

Men, det er ikke samsvar mellom hva jeg sier og hva jeg viser.

Følelsene mine finner ordene. Men jeg viser det ikke. Det er ingen som får se følelsene. De får bare ordene. Alt sinnet. Alle tårer. All smerte. Jeg bærer det fortsatt alene. Jeg lar folk høre. De små fragmentene jeg ønsker å dele. Men, jeg lar ingen se.

Det er slik jeg er trent. Det er slik jeg alltid har vært. Og det vil være vanskelig å endre… Ekstremt vanskelig!

For jeg er en mester i løgn. Jeg er en mester i bedrag. Selv om jeg innvendig gråter, så er det ingen som får se tårene. De kommer, men bare når jeg er alene. Når jeg er sint, kommer ordene. Men det er ingen som får se meg sint. Det er ingen som hører når jeg skriker. Det er ingen som ser når glasset flyr i veggen. Det skjer bare når jeg er alene. Det er ingen som får se. For følelsene mine får de aldri. Det er min løgn, mitt bedrag.

Jeg er trent slik. Gjennom et liv i faenskap. Har aldri fått lov til å være skikkelig sint. Har aldri fått lov til å vise meg liten og sårbar. Har aldri fått vise mine tårer. Det har ikke vært rom for det. Mine følelser har alltid vært mine egne. For det er ingen som var der når følelsene kom. Jeg stod alene. Alltid alene. Har ingen minner av noe annet. Så jeg er trent slik, at følelser er noe man har i enerom. I ensomhet.

Et barn i et kaotisk og utrygt hjem, blir en mester i løgner. For man skjønner at ting ikke er som det burde være. Og barns lojalitet for sine foreldre kjenner ingen grenser. Så jeg lærte tidlig å lyve. Om hvordan ting var. Om hvordan jeg hadde det. For jeg visste at sannheten ikke ville være akseptabel for virkeligheten. Jeg løy. Jeg bedro. Så lenge jeg kan huske.

Og gjennom hele livet har jeg holdt på løgnen og bedraget. Jeg er en mester i det. Å lyve om hvordan ting egentlig er, om hvordan jeg har det. Det er den naturligste ting i min verden. Jeg kjenner ikke annet. Mine følelser er mine egne. De er andre uvedkommende. Mine følelser er min ensomhet.

Så møtte jeg han. Jeg tillot meg å falle. Jeg tillot meg å følge hjertet. For første gang i livet. Litt etter litt åpnet jeg meg. Turte å stole på et annet menneske. Turte å stole på at jeg ikke stod alene. Sakte men sikkert begynte jeg å kjenne på følelsene sammen med en annen.

Etterhvert som stormen bygget seg opp rundt meg, så turte jeg også å vise det. Jeg turte å vise meg sårbar. Jeg turte å vise mine tårer. For første gang i livet. Det var godt! Det var så uendelig godt å ikke være alene. Så godt å kunne søke trøst og trygghet. Så godt å slippe å gjemme meg. Slippe å lyve. Slippe å bedra.

Men, vi var to stormer på kollisjonskurs. Og kollidere det gjorde vi. Og alt raknet. Så igjen står jeg alene.

Det er vel derfor sviket føles så stort. Derfor smerten og savnet er så vondt. Fordi den første som jeg stolte på i livet. Den første som fikk se hele meg. Den første jeg viste mine følelser til. Slapp hånden min da jeg trengte den som mest. Det føles som et svik. Jeg føler meg sviktet og såret. Og skuffelsen er så enorm.

For løgnen og bedraget har vært for å beskytte meg selv. Fra svik. Fra skuffelse. Fra å bli såret. For etter for mange nedturer så klarer man ikke mer. Man takler ikke flere svik. Man takler ikke flere brutte forventninger. Man takler ikke mer av brutt tillit. Og jeg lot beskyttelsen min fare. Turte å slippe tak. Likevel endte jeg opp der. Der hvor jeg ikke ville være. I det jeg hele livet har forsøkt å beskytte meg mot.

Og det gjør noe med meg. Jeg trekker meg tilbake. Inn i meg selv igjen. Trekker følelsene mine tilbake til ensomheten. Faller tilbake til løgnen og bedraget. Til det jeg kjenner best. Hvor jeg kan beskytte meg selv fra svik og skuffelse.

Ingen ser lenger mine følelser. De får ordene. Fragmenter av det store bildet. Puslespillbrikker. Følelsene mine ser de ikke. De er igjen gjemt, og tas kun frem i ensomheten. Sinnet mitt. Tårene mine. Smerten min. Ingen får faktisk se det. Det blir med ordene. Fasaden min er tilbake. Løgnen og bedraget.

For brent barn skyr ilden. Og jeg har blitt brent så mange ganger. Så uendelig mange ganger.

imgresBildet er herfra

Reklamer