Du herlige sommer…

Det er sommer i Oslo. Og for en sommer det er.

I øyeblikket nyter hun morgenen med en iskald kaffe. Liggende ytterst på bryggen. Luften dufter av saltvann, tang og tare. Noen få måker høres i det fjerne. Bak lyden av en og annen båt som tøffer forbi. Bak lyden av dempede stemmer fra menneskene rundt, fordypet i sine samtaler.

Hun kjenner solens varme stråler over kroppen. Det er enda tidlig, så varmen har ikke rukket å bli brennhet enda. Bare deilige, kjærtegnende solstråler som leker over naken hud. En lett bris blåser med sin varme pust. Bryggen duver lett og behagelig i bølgene som de store, forbipasserende båtene lager.

Kroppen hennes har allerede begynt å få en gyllen farge. En behagelig sommerglød over den til vanlig bleke huden. Kun noen få steder er fortsatt melkehvite. Der solen ikke slipper til under det lille badetøyet. Og en smal, hvit stripe på høyre ringfinger, under ringen hun bærer så stolt.

Hun ligger og nyter. Trenger ikke drømme seg bort. Trenger ikke flykte inn i tankene. Bare nyter livet, slik det er her og nå.Sommersol 08.JPG-for-web-large

 

De to første ferieukene har bydd på mye glede. Det har vært spaserturer i strålende solskinn på bryggen i Fredrikstad. Blant seilbåter, den ene vakrere og større enn den andre. Det har vært lek på strand og i vann med små, livsglade og lattermilde prinser. Det har vært sene kvelder med gode samtaler over glass av kald drikke. Det har vært gode måltider på verandaen hjemme. Det har vært lattermilde kvelder med venner. Hun kunne ikke ønsket seg mer.

Om to små dager begynner feriens høydepunkt. Kofferten er nesten ferdig pakket. Passene og billetter ligger klart og venter. Nesen skal vende sydover. Mot hvite sandstrender. Til en øy i Middelhavet. Til en øy omgitt av blått, vakkert hav. Til øyen som i følge den greske mytologien var fødested for gudenes konge og herskeren av Olympen, Zeus. Til et vakkert ferieparadis.

Hun gleder seg til enda mer sol på kroppen. Varme stråler som slikker huden enda mer sommerlig og gyllen. Hun gleder seg til svalt vann å dyppe kroppen i. Myke, deilige dråper som kjøler ned solvarmet hud. Hun gleder seg til sand mellom tærne, og sand på steder man helst ikke ønsker sand. Hun gleder seg til kalde, leskende, brune dråper fra duggfrisk flaske under en parasoll. Til lokale drinker og forfriskende smaker. Til sene kvelder med deilig, gresk mat på små restauranter. Hun gleder seg til å vandre over strand og gjennom gater hånd i hånd med han hun elsker.

Mest av alt gleder hun seg til en hel uke som bare kan nytes. En uke uten barn som krever oppmerksomhet og aktiviteter. En uke uten telefoner og e-poster som må besvares. En uke i total fred, kun avbrutt av de avbrytelser man oppsøker. En uke hvor hun og hennes kjære bare skal slappe av og ta for seg av alt øyen måtte ha å by på. En uke hvor de bare skal nyte livet og nyte hverandre.

Platanias

 

Hun søker seg til vannet!

Hun søker seg til vannet. Til sjøen. Hun vet hun finner ro der. Hun gjør alltid det.

DSC_4219

Sinnet hennes har vært urolig det siste døgnet. Veldig urolig. Like urolig som havet. Når det er på sitt villeste. Mest uregjerlige. Sitt vakreste.

Nå ligger sjøen i ro. Men dråpene husker. Bærer med seg minnene. Av de kreftene kun havet har.

I vannkanten ligger tynne isflak. Så skjøre og delikate. Lik sjelen hennes. Isflakene beveger seg lett. I de små krusningene som når vannoverflaten. Danser lett mot hverandre. Før de sakte sklir tilbake på plass. Forsøker å komme seg fri. Fra vinterens, isens makt.

DSC_4268

En båt kjører forbi i det fjerne. Skaper større bevegelse i vannoverflaten. Isflakene sparker fra land. Setter fart. Mot friheten. Hun kan nesten kjenne gleden i dem. Så stopper de brått. Møter det islagte havet. Vugger litt frem og tilbake. Vil ikke gi opp håpet. Men, motstanden er for stor. De må sakte skli tilbake igjen.

Hun kjenner igjen dansen. Den er den samme. Den samme dansen hun selv danser hver dag. I den dansen er hun isflakene. Vannkanten er mørket i sinnet hennes. Bevegelsen i vannet er håpet, de gode dagene. Det som gir henne energi og mot. Det islagte havet er problemene hennes. Livet. Den gjengrodde stien.

Litt lenger bort ligger en båt i ro. Bundet fast til en falleferdig brygge. Den er frosset fast. Fanget av den islagte sjøen. Kjenner ikke de små krusningene i vannet som lever under isen. Den ligger urørlig. Glemt. Fanget. Med sine minner om gode, varme tider. Minner om lek og latter. Nå kan den intet annet gjøre. Enn å vente. Håpe. På at gode, varme dager igjen skal finne den.

DSC_4227

Hun kjenner det igjen. Det er de mørke dagene hennes. Da er hun båten. Frosset fast i sitt eget mørke. Fanget. Enser ikke livet som suser forbi. Føler seg glemt, bortgjemt, fanget. Hvor dager fylt av lek og latter kun er et blottet minne. Hun er fanget i sitt mørke som båten er i isen. Evner ikke selv å komme løs. Og bare håper at de gode dagene igjen skal komme.

Hun rusler bortover langs vannkanten. Minnes følelsen av varm, våt sand mellom tærne. Nå knitrer snø og is under føttene hennes. Hun må kjempe seg frem. Opp og ned. Over store isflak. Må passe seg. Så hun ikke detter, og faller. Blir sittende i det våte dypet mellom dem. Hun kan ikke se opp. Hun kan ikke løfte blikket og se hvor hun er på vei. Det er for farlig. Hun må vokte hver steg hun tar. Hvert minste lille skritt. Så hun ikke faller.

DSC_4291

Et øyeblikk stopper hun opp. Hever blikket. Står stille og ser en ferge passere. Ser hvordan den brøyter seg frem gjennom den islagte sjøen. Ser hvordan isen pløyes til side. Viker for dens krefter. Bøyer seg for noe større og sterkere. Spretter til side og slipper den frem.

Hun skulle ønske hun hadde fergens krefter.

Foran føttene hennes ligger et lite blåskjell. Forfrosset. Ødelagt. Det som en gang rommet et lite liv. Noe skjørt. Er nå splittet. Ligger alene. Har tapt kampen.

DSC_4237

Bølgene fra fergen treffer land. De har vandret under isen. Treffer land med voldsom kraft. De små, skjøre isflakene som en gang var der. Knuses mot steinene. Igjen og igjen.

DSC_4279

Når sjøen igjen er stille, ligger kun små, små biter igjen. De står ikke lenger samlet. Isflakene. Hvert bittelille flak må nå kjempe på egenhånd. Mot den store kalde massen.

Hun forlater sjøen. Den ligger rolig nå. Det samme gjør sinnet hennes. Men både sinnet og sjøen har minnene. Om stormen.

DSC_4236

 

********************

Alle bilder i innlegget er egne.