Sammenbruddet

Jeg dro fra noen venner for en drøy time siden. Det var godt å være der de timene. Litt distraksjon. Slippe å være hjemme.

Turen hjem husker jeg ikke mye av. Jeg rakk så vidt å rygge ut av gårdsplassen og snu bilen før kroppen begynte å skjelve. Under turen ble skjelvningene større. Det gjorde vondt i kroppen, som allerede var støl etter å ha vært voldsomt anspent et par dager. Hjertet slo fortere og fortere. Det ble tyngre og tyngre å puste. Jeg ble kvalm. Tørr i munnen. Nummen.

Da jeg parkerte utenfor hos meg selv, ante jeg ikke hvordan jeg hadde kommet meg dit. Jeg holdt så hardt i rattet på bilen at det gjorde vondt å slippe taket. Kroppen ristet. Hjertet slo. Pusten var på grensen til hyperventilering. Jeg forsøkte å puste dypt og rolig tre ganger før jeg gikk ut av bilen. Hadde problemer med å holde meg på bena, men klarte å stotre meg frem til døra.

Det tok meg 5 minutter å få låst opp døra. Jeg skalv og ristet. Klarte ikke få nøkkelen inn med en gang.

Inne fikk jeg sparket av meg skoene, skrudd på lyset og sendt melding om at jeg var hjemme. Så tok jeg de fire skrittene det er inn på kjøkkenet.

Der knakk jeg sammen. Bena klarte ikke lenger bære meg. Jeg sank sammen på gulvet. Tårene rant.

Det gjorde så vondt. Inne i meg. Veldig vondt. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Bare satt midt på gulvet og ristet. Så på tårene som samlet seg i en liten, sort vanndam på gulvet.

Jeg har sluttet å gråte nå. Det er ikke flere tårer igjen. Men tomheten er der enda. Smerten inne i meg er der. Og jeg sitter fortsatt på kjøkkengulvet. Bena klarer ikke bære meg…

*****

Hadde jeg klart å tenke rasjonelt, så burde jeg sett det komme….

Onsdagen var vond, men det gikk på et vis. Kom meg gjennom den. Torsdagen startet også greit etter forholdene. Jeg kom meg på jobb. Fikk vært der de få timene jeg skulle, selv om jeg ikke fikk gjort noe. Var tungt å være der. Var glad da jeg kunne reise hjem.

Da jeg kom hjem ble alt verre. Ensomheten tok meg. Med den kom de vonde tankene. Jeg husker ikke mye, men ettermiddagen og kvelden var et evig sammensurium av tårer og vonde følelser…

Det var da jeg skjønte at dette ikke bare er en liten tøff periode. Det gjorde det enda verre.

Fredagen kom. Og fra formiddagen husker jeg ikke annet enn en kropp som skalv og salte tårer på kinnet. Jeg skjønte at jeg trengte hjelp.

Noen timer senere gikk jeg inn døra på Oslo Legevakt.

I det jeg gikk inn døra der skjedde det noe. Panikken begynte å ta meg. Pulsen steg raskt. Pusten gikk ekstremt hurtig. Jeg ble svett. Klarte ikke stå i ro. Ekstremt rastløs, men samtidig så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å holde meg oppe. Visste ikke om jeg skulle begynne å gråte, skrike høyt eller besvime. Fullstendig kaos i hodet. Det var så vanskelig det jeg skulle til å gjøre.

Jeg slapp å si noe i første skranke. Bare viste ID og fikk en nummerlapp.

Så venting. Panikken ble bare verre og verre. Viste ikke hvor lenge jeg kom til å holde ut. Visste at dette kunne utarte seg på en eller annen måte når som helst. Gikk hvileløst omkring, selv om bena når som helst kunne gi etter….

Så var det til slutt min tur til å snakke med sykepleier. Jeg satt meg ned på stolen…. «Jeg vil snakke med noen på psykiatrisk legevakt.» Det var alt jeg klarte å si. Jeg begynte sakte men sikkert å knekke sammen der. På stolen hos sykepleieren. Med alle i venteværelse som kunne se meg. Resten av samtalen med sykepleier ble til at hun snakket og jeg nikket eller ristet på hodet alt ettersom.

«Du har det ikke så bra?» nikk, nikk
«Har det pågått en stund?» nikk, nikk
«Bruker du noen form for rusmidler?» rist, rist
«Har du hatt tanker om å skade deg selv eller andre, eller tanker om å ta ditt eget liv?» nikk, nikk

Samtalen gikk uten at jeg følte at jeg var til stede i meg selv. Det var som om jeg stod å så på utenfra. Det var et hardt slag i magen å se seg selv nikke på siste spørsmål.

Sykepleieren fulgte meg så videre langt inn i gangen. Til et eget venteværelse. Mer venting.

Så kom jeg inn til psykologen.

Jeg satt meg i stolen. Han satt seg på den andre siden av bordet. Han så på meg. Så åpnet slusene seg. Tårene bare rant og rant og rant. Klarte ikke si et ord. Alle hemninger bare brast.

Det ble en lang samtale. Og en veldig klar konklusjon: depresjon!

imgresBildet er herfra

Den evige ventingen…

Hun rusler fra jobb. Glad arbeidsdagen er over. Glad for å ha noen dager fri. Hun trenger det…

På turen hjem ser hun solen, som sakte forsvinner bak et tykkere og tykkere tåkelag. Solen som skinte et lite øyeblikk, er igjen i ferd med å gjemme seg.

Hun kommer hjem. Lager seg en kaffe. Nyter de varme, deilige dråpene på trappen. Det er godt å være hjemme tenker hun. Få slappet av. Hun trenger virkelig det. Hun har ikke energi igjen…

Kaffekoppen er tom. Hun går inn på stuen. Setter seg ned i sofaen. Hva nå?

Tomheten fyller henne. Hun sitter her igjen. Alene. Slik hun gjorde i går. Og dagen før der. Og dagen før der igjen. Bare tomt…

Hun har mest lyst til å skrike. Kaste ting rundt seg. Få ut all frustrasjonen hun bærer på. Gråte ut alle vonde følelser. En gang for alle. Men, hun sitter i ro. Vet det ikke er sånn det fungerer. Det er godt å få det ut. Det er godt en liten stund etterpå. Så er hun tilbake der hun var. Alene i tomheten.

For hun vil ikke være alene, men det er slik det er. Nesten alltid. Bare henne og tankene.

Hun vet det vil være sånn resten av dagen. Hun vet det vil være sånn dagen etter det igjen også. Og mesteparten av dagen etter det igjen… Men så, kanskje noen timer med selskap en kort kveld. Kanskje en natt i en armkrok. Kanskje en morgen med noen ved siden av seg. Hvis hun er heldig. Hun håper det. Håper på det lille døgnet hun har med selskap. Men, tør ikke forvente det. Eller ta det for gitt.

Nå er hun overlatt til ensomheten. Minutter, timer, dager alene. Hvor ingenting skjer. Hvor hun vil sitte alene. Se minuttene skli sakte unna… Bare vente… På at tiden skal gå.

For første gang ønsker hun at hun var noen annen. Hun ønsker seg et annet liv. Et lykkelig liv. Et liv fylt med glede, latter og mennesker. Hun vil være en annen. Så hun kan nyte livet. Leve livet.

Hun vil nyte minuttene. Ikke se de sakte sklir forbi mens hun venter på bedre tider. Tider som ligger så langt frem at hun ikke kan se dem. Hun vil ikke sitte stille å vente. Men, det er det hun gjør. Livet sklir forbi, mens hun sitter stille alene og venter. Eldes for vært minutt. Svinner hen. Blir en skygge av seg selv.

De neste dagene kommer hun til å sove mye. Hun er sliten. Sliten av tanker som aldri forsvinner. Sliten av alt det negative. Sliten av å prøve å lete etter svar som ikke finnes. Sliten av å håpe. Sliten av å bli skuffet… Hun er utslitt! Men, det er ikke derfor hun sover. Hun sover for å få tiden til å gå. Fordi hun ikke klarer å være våken i sin egen ensomhet. Orker ikke kjenne på den. Orker ikke flere vonde tanker. Orker ikke flere tårer.

I søvnen er hun fri. Hun kan drømme om det livet hun ønsker seg, men ikke kan få. I drømmene lever hun. Hun realiserer sine mål. Hun er lykkelig. Hun smiler og ler.

I  drømmene kan hun kan gjemme seg for virkeligheten. Søvnen er hennes flukt. Hennes tidsfordriv. I søvnen merker hun ikke de ensomme minuttene, timene som sklir forbi.

Så våkner hun igjen. Til virkeligheten. Tynges når hun må innse at drømmen ikke kan bli sann. Ikke enda. Ikke på lenge. Den må forbli hennes flukt. Hun er fanget av virkeligheten. De ensomme, lange minuttene. Som sklir forbi.

Det er livet hennes. Det eneste livet hun har. Hun venter på at livet skal kunne begynne. Men mens hun venter, så sklir livet forbi henne. Hun lever det ikke. Hun venter det.

waiting_girlBildet er herfra

Jeg klarer ikke se fremover!

Jeg har hatt en del gode dager i det siste… Rett og slett fordi jeg har klart å la være å tenke på det som plager meg. Eller, klart å skyve det unna. Gjemme det. Stukket hodet i sanden…

Men, jeg har bra noen gode dager. Innimellom… Jeg har det ikke bra!

For jeg klarer ikke se fremover… Jeg klarer ikke se positivt på tiden som kommer. Jeg ser frustrasjoner. Jeg ser dårlige dager. Jeg ser ensomhet. Jeg ser bekymringer. Og jeg ser ruin.

For økonomien tynger meg. Mer for hver dag som går. Fordi jeg ser at det ikke går fremover. Jeg står på stedet hvil. Det er  ingen utvei. Ingen løsning i sikte. Ingen dag jeg kan telle ned til hvor jeg vil bli gjeldfri.

Jeg har en endeløs rekke av dager, uker, måneder, år… Hvor økonomien er stram. Hvor jeg ikke kan unne meg den minste ting. Dager som kommer, dager som går. Det samme hver bidige dag. Det tar ingen ende!

Dårlig samvittighet for hver krone som brukes. Selv om jeg må. Selv om det er til nødvendigheter. En endeløs rekke av dårlig samvittighet…

Normalt ville jeg nå gledet meg over at vi går lysere tider i møte. At det snart er vår, og så sommer. Ferie, helligdager. Fri til å nyte etterlengtet solskinn og varme i kinnene.

Jeg ser ikke gleden i det lenger. For hva er våren verdt når man ikke kan nyte den? Når hvert bidige minutt går til bekymringer over det man ikke kan gjøre noe med?

For hvorfor skal man glede seg til sommer og fri, når man ikke kan nyte det? Når man ikke har råd til å fylle fridagene med noe som helst? Når tanken på sommer som nærmer seg, bare gir bekymringer for feriens kjedsommelighet? Og ulykkelige tanker om en liten gutt som ikke får reise på ferie? Fordi mor ikke har råd til å reise utenfor gårdsplassen.

For når de små timene jeg har med fritid nå, bare gir meg vonde tanker. Vonde tanker fordi jeg ikke kan. Vonde tanker om en fremtid uten plan, uten mål, uten noe å strekke seg etter. Vonde tanker i ensomhet… Hvordan skal jeg da klare timer, dager, uker med fritid?

Minuttene, timene, dagene, ukene glir forbi meg. Jeg vet jeg burde leve i dem. I nået. For det er nå livet er. Men, jeg kan ikke leve i nået. Fordi jeg må bekymre meg for fremtiden. For løsninger som ikke finnes. For ensomheten som omgir meg nå. For ensomheten som venter i morgen, og dagen etter.

Jeg har lyst til å gi opp. Skrike ut at jeg ikke orker mer. Falle sammen. Bare la mørket fange meg. Og sluke meg. For mørkets apati er mindre smertefullt enn slik jeg har det. Når frustrasjonene tar meg. Når jeg ikke ser håpet. Når jeg står alene og vakler. Når jeg trenger noen til å holde meg, men finner meg selv stående alene…

Jeg klarer ikke se fremover. Jeg klarer ikke å se noe positivt vente på meg der fremme. Alt som venter er nye frustrasjoner, og ensomhet.

Heia norsk helsevesen!

Jeg har ikke akkurat hatt noen god avslutning på 2012. Ei heller noen god start på 2013. I drøyt en uke har mine dager vært preget av sykehus og smerter…

Nå skal ikke jeg klage. Det er mange som har det verre enn meg. Mange med en mer komplisert sykehistorie. Mange med større smerter, og alvorligere diagnoser. Mange med større utfordringer i møte med det norske helsevesenet enn meg… Jeg skal ikke klage. Derimot så ønsker jeg å sette ord på mine siste dager. For å vise at vi har et helsevesen som ikke fungerer som det skal.

Det hele startet fredag i romjulen. 4. juledag blir vel det… Jeg hadde hatt en god kveld. Vært i byen og møtt mange hyggelige mennesker. Selv om jeg var eneste edruelige blant øl- og vinglassene, så koste jeg meg og lo masse. Men når man er plaget av heftig migrene, så kjenner man sin besøkelsestid i et støyende lokale med dårlig luft. Så det ble tidlig kvelden på meg.

På vei hjem begynte jeg å kjenne mageknip. Tenkte ikke noe over det. Var jo lenge siden sist jeg spiste. Var bare rett hjem å få seg noe mat. Trodde jeg!

Jeg fikk i meg knappe 5-6 biter av maten. Klarte ikke spise mer. Smertene var økende og kvalmen stigende. Herlig! Men, mageknip går stort sett over, så jeg tok heller kvelden. Tenkte at en god natts søvn løser det meste.

To timer senere bråvåknet jeg. Av smerter. AUUU!! Veldig vondt i magen… Øverst i magen. Tok litt smertestillende. La meg i sengen igjen. Håpet det ville hjelpe. Håpet det ville gå over…

Enda et par timer senere hadde jeg mer vondt. AUUU!! Smerten hadde vandret ned til høyre side i magen. Smertestillende hadde ingen effekt. På tide å ringe legevakten.

Jeg bor et stykke utenfor byen, og vi har kommunal legevakt her. Det var derimot ikke den jeg valgte å ringe. Legevakten her er ikke mye verdt. Jeg har selv opplevd manglende hjelp ved kraftig migreneanfall vedvarende i flere dager. Hadde tatt optimal medisinering mot migrenen. Forsøkt alt fra reseptfrie legemidler til morfin uten lindring. Da jeg ringte dit fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme inn og få en dispril. Det var alt de kunne gjøre. Da jeg spurte hva dispril kunne gjøre som morfin ikke klarte, fikk jeg bare beskjed om at sånn var det bare. De kunne ikke gjøre mer. Da, som nå, dro jeg til legevakten i Oslo. De la meg inn på ahus! Så alvorlig var smertene mine som legevakten her ville kurere med en dispril. Min sønn har også blitt feilmedisinert der. Og senest nå i romjulen stod det oppslag i lokalpresse at legevakten hadde stått et par timer ubemannet av lege. Fordi avtroppende lege dro hjem før påtroppende lege var på plass. Fantastisk!

Jeg ringte legevakten i Oslo. Joda, jeg var velkommen dit. Men, jeg måtte komme meg dit på egenhånd siden jeg ikke tilhørte der. Fair enough!

Legevakten2%20(200x124)Bilde herfra

Legevakten i Oslo er noe for seg selv. Man kommer inn, og må først snakke med en sykepleier i skranken for å få kølapp. Så sitte ned å vente på sitt nummer. Dette gikk heldigvis raskt. Fikk så snakket med ny sykepleier. En sykepleier som vurderer hvilken prioriteringsgruppe man skal i. Hun hørte på hva som feilet meg og noterte. Nevnte noe om mulig blindtarm, noe som krever umiddelbar operasjon fordi den kan sprekke. Jeg ble plassert i gul kategori. Da er man prioritert. Bør få legetilsyn innen en time. Heldigvis! Jeg hadde store smerter, men fikk ikke lov til å ta mer smertestillende. Det kunne kamuflere endringer i smerteutvikling og vanskeliggjøre undersøkelse.

Tiden gikk. En time. To timer. Tre timer. Så og si ingen pasienter ble tatt inn. Legene behandlet stort sett de som kom inn med ambulanse eller politi bakveien. Hastetilfeller! Det vil si stort sett narkomane med overdoser og alkoholpåvirkede slosskjemper. Akkurat der og da skulle jeg ønske jeg hadde tatt meg en real fyllekule den kvelden. Kanskje jeg også hadde fått komme inn bakveien.

Timene fortsatte å gå. Fire timer. Spurte hvor lenge jeg måtte vente. «Det er vaktbytte om en time. Det blir i alle fall ikke før det!» Jo, takk skal du ha! Kan jeg ta smertestillende da? Nei, det fikk jeg ikke lov til. AUUU!!

Vaktbytte kom og gikk. Venterommet ble stadig mer fullt, men få fikk hjelp. Fem timer. Seks timer. Smertene var uutholdelige. Jeg lå på tvers over to stoler og klynket. AUUU!! Til tross for at det muligens var akutt blindtarmbetennelse…

Etter nesten syv timer fikk jeg endelig komme inn til legen. Undersøkelse. Klem og trykk på magen. Som om jeg ikke hadde vondt fra før. Mulig blindtarmbetennelse var konklusjonen. Måtte vurderes av kirurg. Rett til ahus, men uten smertelindring og i drosje selv om jeg nesten ikke klarte å sitte oppreist.

Vel fremme på akuttmottaket på ahus ble det mer venting. En time gikk. Begynte på time to. Det var da 11 timer siden jeg kontaktet legevakten per telefon og 10 timer siden jeg gikk inn døren på legevakten. 11 timer uten mat, drikke og smertestillende før jeg endelig ble trillet inn av sykepleier.

IMG_20130101_180237

Flere undersøkelser. Mer trykk og klem på magen. Sprøyter og stikk i hytt og pine. Smertelindring, nei ikke enda! Mat og drikke? Nei, du må faste i tilfelle operasjon.»Ja, men….» «Her har du en munnsvamp. Sug på den!» Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Opp på sengepost. Ligg her.

Så der lå jeg. Med smerter. AUU!! Ikke mat. Ikke drikke. Ikke smertelindring. Ikke noe svar. Kjempe gøy!!

Timene kom og timene gikk. Lukten av mat og kaffe var fristende, men fikk ikke røre. Til tross for store smerter, så kjedet jeg vettet av meg. Jeg er ikke skapt til å ligge stille. Heldigvis fikk jeg truet moren min til å hente pc til meg… Joda, det kunne jo vært hyggelig med besøk en liten stund også. Men, hun var fyllesyk og trippet etter å komme seg avgårde igjen. Ha det bra!

IMAG0462

Ny lege innom på kveldsvisitt. Trykk og klem på magen. AUUU!!! Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Fortsatt faste. Ingen ordentlige svar. Men kunne nå få væske intravenøst. 24 timer etter smertene begynte hadde jeg fortsatt vondt. Fortsatt i uvitenhet.

Sykepleier der jeg lå var helt fantastisk. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg. Skjønne, herlige menneske! Da hun til slutt skjønte at det ikke kom til å skje noe mer den dagen, fant hun frem mat og drikke til meg. Endelig! Men, jeg måtte love henne å faste fra midnatt igjen.

Natten gikk med hyl og skrik. Ikke meg vel å merke, men det er ikke akkurat stille på et sykehus. Morgenen kom! Men uten kaffe og røyk som den pleier. Bare smerter. AUUU!! Og nye stikk i arm og finger. Mer venting. Og venting. Og venting.

Først ultralyd. Mulig gallestein eller annet i den sjangeren. Vente. Gjennomføre ultralyd. Tilbake på rommet. Vente…. Legevisitten kom. Mer trykk og klem på magen. AUUU!! Trolig ikke blindtarmen. Usikkert på hva det er. Dra hjem. Åpen retur, men dra hjem.

Jeg dro hjem. Svimmel, og i smerter. Det var da søndag ettermiddag.  Heldigvis har jeg fantastiske venner. Først ble jeg hentet av en kamerat som hold meg med selskap en liten stund. Så ble jeg hentet der av et vennepar. De tok vare på meg de neste dagene. Jeg klarte fint lite selv…

Smertene ga seg ikke. Fortsatt vondt. Fortsatt uvisst hva det var. Smertestillende hadde ingen effekt. Paracet, Ibux, Voltaren, Pinex Forte, Tramadol, Sobril… Forsøkt alt sammen, men uten hell.

1. januar var det nok. I og med at jeg var hos venner så forsøkte vi oss på nærmeste legevakt – Legevakten i Akser og Bærum. Hadde jo åpen retur på ahus, så de burde jo forstå… Akuttmottaket ville ikke ha meg. Kunne forsøke via legevakta der, men det var 3-4 timers venting. Svineinfluensaen hadde brutt ut for fullt. Ikke kunne de garantere meg hjelp heller. Jeg hørte ikke til der. At jeg ikke klarte å sitte rett opp og ned i bil betydde ingenting. Da fikk jeg ringe ambulanse. Og jeg vurderte det. Ringe ambulansen. Fra parkeringsplassen til legevakten…

Jeg gjorde ikke det. Jeg er av den typen at jeg nekter å bevege meg inn i en ambulanse med mindre jeg må. Jeg dro tilbake til vennene mine. Tok smertestillende og håpet det ville gi seg. Det gjorde ikke det, og jeg ringte til slutt ahus. «Kom inn med en gang». Joda, da var det bare å sette seg i bilen enten jeg ville eller ikke. Akuttmottaken på ahus takk!

IMG_20130102_103028

Nye stikk. Nye undersøkelser. Mer klemming og trykking på magen! AUUU!!! To leger denne gang. Første legen måtte ha en second opinion. Kunne fortsatt være blindtarm, men lite trolig. Bestille ct av magen. Legges inn, men lite sengeplasser. Hjem på permisjon i påvente av ct. Ring hvis forverring. Så da bar det hjem igjen. Uten svar. Uten smertelindring.

Kvelden kom. Smertene ble verre. AUUU!!! Temperaturen steg. Ny telefon til ahus. «Kom inn med en gang!» Nok en tur til ahus. Rett på post denne gangen. Ny faste. Seng på gangen. Smertestillende som ikke virket. Så vondt at tårene rant av smerte. Det har kun skjedd en gang før i livet.

Kveld ble til natt, og natt ble til dag. Nye stikk. Nye blodprøver. Veneflon som ble satt feil – to ganger. Følte at blodårene mine var like herjet som etter 5 år på gata. Mer venting. Mer fasting. Men heldigvis litt væske.

IMAG0461

Ut på ettermiddagen fikk jeg endelig ct. Tenkte at nå må jeg vel få noen svar. Sånt tar jo ikke lang tid. Men ettermiddag ble til kveld. Ikke en lege å se. Hadde ikke blitt vurdert av lege siden jeg kom inn kvelden før. Bare ct og beskjed om å faste. Liggende på gangen i smerter uten svar…. Igjen! Da det endelig ble så sent at det verken var håp om legevisitt, svar eller handling den dagen fikk jeg endelig spise. Tre tørre, halve brødskiver og et glass saft. Jippi! Så forsøk på å sove i støyen og lyset i korridoren med smerter! AUUU!!

Jeg kom meg gjennom den natten også. Men, på’n igjen med ny faste dagen etter. Følte meg innhulet da jeg så meg selv i speilet. Timene gikk, men til slutt kom endelig legevisitten. Ct hadde stort sett vært fint, men med noen små uregelmessigheter. Ikke blindtarm eller nyrer. Derfor ikke akutt. Mulig kolitt – betennelse i tarmen. Reis hjem! Ja, men…. Jeg har fortsatt vondt. Vente på koloskopi. Kanskje i løpet av januar om du er heldig. Ikke smertestillende, men sykemelding hvis du vil ha.

Så da ble jeg sendt hjem. Igjen. Med et «kanskje muligens»-svar. Med fortsatt like store smerter. Med beskjed om at jeg må vente opptil flere uker før jeg får neste undersøkelse. I mellomtiden må jeg bare gå slik. Og ha det vondt! Til tross for at jeg ikke fungerer. Til tross for at jeg må fungere fordi jeg er alene om daglig omsorg for en gutt på snart 4 år! Neida, jeg må gå med smerter. AUUU!!!  Heia norsk helsevesen!

Du er unik!

Hvorfor er det slik at mange føler de må gjemme seg bak en fasade? Ta på seg en maske for offentligheten. En maske de ikke lar noen se bak?

Av og til er fasaden viktig. Det er ikke alle sammenhenger hvor vi bør vise alle sidene av oss selv. I enkelte sammenhenger må vi vise oss profesjonelle, vi må vise oss sterke, eller rett og slett bare påta oss en forventet rolle. Av og til er masken en overlevelsesteknikk. Den er nødvendig for å komme seg gjennom hverdagen. Det er ikke disse situasjonene jeg har i tankene…

Men, hvorfor gjemmer vi det virkelige oss for våre venner, for vår familie, for de som kjenner oss? Eller de som i utgangspunktet burde kjenne oss. Hvorfor er vi redde for å vise hvem vi er?

Facebook er et fantastisk eksempel på dette. Alt er lykke, kjærlighet, velorganiserte hverdager og interessante opplevelser. Alt er perfekt. Ja, ikke engang et hårstrå ligger feil når man går ut av døren en tidlig mandagsmorgen. Ser man på facebook så skulle en tro at vi lever i en «prozac nation». En nasjon på lykkepiller… Jeg skal innrømme at jeg selv har hatt oppdateringer om perfekte hverdager. Av og til så er faktisk hverdagen perfekt. Men langt fra alltid. Jeg tør faktisk oppdatere om de dagene også, i motsetning til mange andre.

Det er ikke bare på facebook dette skjer. Det er bare veldig synlig der. For det jeg ikke skjønner er hvorfor folk ikke tør å stå for den de er og det livet de lever? Mange tør ikke si hva de egentlig mener om en sak fordi de er redde. Redde for at andre mener noe annet og dømmer dem for deres synspunkt. En ubegrunnet redsel spør du meg. Det er jo meningsforskjeller som fører til debatt, noe som er både spennende og nødvendig. Og hvem har sagt at det er deres mening som er viktig og riktig?

Mange er også redd for å vise følelser – eller lettere sagt ytterpunktene av følelser. Vi kan vise oss glade og lettere frustrerte i enkelte sammenhenger. Ja, ved enkelte hendelser er det til og med lov til å føle seg litt trist. Men det er få som tør å vise andre hele følelsesaspektet. Hvorfor det? Det er naturlig å ha følelser. Mennesker er følelser.

Det er helt naturlig å føle abnorm glede når drømmer går i oppfyllelse. Vis den! Blås lang marsj i at andre blir misunnelige og sjalu. Del din glede! Det er like naturlig å bli sint når verden går deg i mot, er du blir vitne til noe som provoserer. Det er faktisk lov å være sint! Det er mange som sier at sinne er destruktivt, og de har rett til en viss grad også. Men sinne er naturlig. Og til tider nødvendig og kontruktivt. Sinne vitner ofte om engasjement. Vis det! På samme måte er det ingenting i veien med å være trist. Vi har alle kjent på de følelsene, opptil flere ganger. Det er lov. Det er ingen skam å være trist. Å være trist er et tegn på at du bryr deg. Vis det!

Hvorfor tør vi ikke vise at vi er menneskelige? Jeg mener ikke at vi skal fortelle eller vise alt til alle hele tiden. Det handler om å stå for den vi er. Tørre å være annerledes. Hvert eneste menneske på denne kloden er unikt. Unikt! Hver gang jeg tenker på at jeg, jeg er faktisk unik, så smiler jeg! Det er en deilig følelse. Jeg er meg, og det er det ingen andre som er. Herlig!

Jeg har intet behov for å prøve å være som andre. Selvfølgelig, jeg møter fordommer, og folk fordømmer. Men det er greit! Jeg kan ikke bli likt av alle. Det er heller ikke meningen. Hvis folk ikke kan ta meg for den jeg er, hvorfor skal jeg da prøve å tilpasse meg dem? De kan da umulig tilføre meg de store tingene, hvis de ikke vet hvem jeg er og hva jeg trenger?

Hva er det jeg egentlig vil frem til? Det er enkelt! Jeg vil at flere skal tørre å være seg selv. Stå for den de er. Tørre å vise sin egenhet, sitt unikum. Man må huske at man er født unik. Foreldrene dine brukte ikke «copy-paste» da de lagde deg. Så husk:

Det er bare du som kan være deg, og du er skapt til å være best på akkurat det!

 

Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no

Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no