Kanskje tiden er inne…

Gjennom året som har gått, så har det kommet mange ærlige ord ut her. Mange selvransakelser, og mange innrømmelser om meg selv og for meg selv. For er det en ting bloggen gjør, så er det at jeg tenker på meg selv på en annen måte. Jeg tør å kjenne litt mer på enkelte følelser. Fordi jeg er nødt til det for å klare å skrive dem… Jeg må forstå for å kunne beskrive.

I dag kommer det en ny sånn innrømmelse. Kanskje den innrømmelsen, som av alle hittil, er den som sitter dypest inne. Den som er vanskeligst for meg å innrømme. Fordi det strider så imot den oppfatningen jeg har hatt hele livet…

Jeg har et stort hat/elsk-forhold til helgene. Jeg elsker tiden med lille skatt. Mulighetene til å være sammen med han i flere timer. Bare kose, leke og nyte tiden med han. Se han smile og le. Fryde meg over hans barnlige glede. Ingenting er så deilig som det.

Men, når han er i seng så er helgene et mareritt.

Da sitter jeg nemlig her alene. Jeg gjør jo stort sett det hver kveld ellers også, men helgene er spesielt ille. For da ser man alle som poster på sosiale medier hva de gjør. De uten barn er ute og finner på noe gøy. Besøker venner, går på en konsert, ute og spiser osv. osv. De med barn eller en bedre halvdel slapper av i hverandres selskap.

Jeg…. Jeg sitter her alene og glor! Sånn som nå i kveld. Igjen…

Jeg er en ekstremt sosial person. Jeg trives best med folk rundt meg. Det behøver ikke være mange. En kan være mer enn nok. Men bare det å ha noen å skravle med, eller være stille med for den saks skyld. Jeg liker rett og slett å ha andre rundt meg. Og da, på kvelder som i kveld, så skulle jeg ønske jeg var mer asosial. Sånn at jeg kunne synes det var helt greit å tilbringe helgen alene. Bare sitte her for meg selv uten noe å gjøre. Det hadde vært så mye enklere. Mye enklere enn å måtte innrømme for meg selv det jeg nå gjør…

Det er ikke første gang jeg kjenner på dette. Kjenner på ensomheten. Langt der i fra. Jeg kjenner på det stort sett hver kveld hvor jeg ikke har noe å gjøre. Og spesielt i helgene hvor jeg bare er hjemme. Følelsen er kjent. Ensomheten er kjent!

Det nytter ikke å fornekte det lenger; Jeg trives ikke alene! Det er ikke noe sjokk akkurat. Ensomheten er noe jeg har blogget mye om. Jeg liker ikke ensomheten!

Jeg har lenge trodd at jeg ikke likte ensomheten fordi den bragte med seg tankene. De mørke, tunge tankene som jeg så lenge kjempet mot. Tanker som nå er bekjempet. Likevel liker jeg ikke ensomheten.

Derfor må jeg innrømme at jeg ikke trives alene! Det er kanskje ikke så lett å forstå hvorfor det er så vanskelig for meg å innrømme akkurat det. Men, det ligger noe mer i den innrømmelsen enn bare ordene… Noe jeg aldri skulle tro om meg selv.

For jeg er hun som alltid klarer alt alene. Som fikser opp i alt alene. Som alltid står sterkt alene. Som aldri har trengt noen. Og som aldri har vært vant til å ha noen der. Miss all by herself. Miss independent. Miss I do better on my own! Hun som alltid har nytt alenetiden, og brukt den til lek og moro. Så å innrømme at jeg ikke trives alene bryter med alt jeg tidligere har tenkt. For når jeg ikke trives alene, så sier det meg også at jeg ikke trives som singel!

There, I said it! Det jeg trodde jeg aldri kom til å si…

Selvfølgelig har det sine fordeler å være singel. Man står fritt til å gjøre hva man vil når man vil. Det er ingen å stå til ansvar for, og ingen å forholde seg til. Man har full frihet på alle områder. Men, den friheten er egentlig ikke så viktig for meg.

For jeg er den som også mener man skal ha en del frihet i et forhold. Man skal kunne gjøre ting på egenhånd. Beholde sine venner, sine interesser, sine hobbyer. Man skal beholde sin individualitet. For tosomheten er sammensatt av to individer. Og man skal ikke bli så oppslukt av hverandre at man fornekter seg selv. Man skal ikke utslette sin egen personlighet.

Så i bunn og grunn er egentlig den eneste forskjellen at man i tosomheten er bundet til hverandre. Man har ikke samme friheten til å flørte og leke med andre. Men, i tosomheten så burde man heller ikke ha noe ønske om eller behov for akkurat den friheten.

For det er godt å elske og bli elsket igjen. Det er godt å ha en der som bryr seg. En å dele gleder og opplevelser med. En som bare gjør dagen bedre ved å være tilstede. En armkrok å krype inn i på kvelden. En å skravle med. En å tulle og le sammen med. En å bare være stille med. En å savne når man er fra hverandre, og nyte når man er sammen.

Det er godt å ha en som minner om at du er spesiell. En som viser at du alltid er i tankene. En som ringer bare for å høre stemmen din. En som synes verden er et bedre sted å være bare fordi du er til.

Jeg må innrømme at det er jo sånn jeg egentlig ønsker å ha det. Jeg ønsker meg en tosomhet! Jeg savner å ha det sånn…

Hastverk har jeg ikke. For selv om jeg ønsker meg en tosomhet, så gjør jeg ikke det for enhver pris. Jeg vil ha hele pakka! Sommerfugler i magen, yrende forelskelse, lidenskapelig begjær, betingelsesløs tillit, utfordrende samtaler, lek og latter, trygghet… Jeg vil ha alt! Det høres kanskje ut som om jeg forlanger mye, men jeg gjør ikke det. For det er ting som er helt naturlig for meg når man er forelsket i en man ønsker å dele livet med. For en jeg deler en tosomhet med skal også være elsker og bestevenn. Og jeg er heller ensom enn å dele en tosomhet med en som ikke er riktig!

Men ja, jeg savner tosomhet… Jeg har elsket en gang, og jeg vet hvor godt det gjorde meg. Selv om det endte vondt, så var jo kjærligheten god. Så da kan jeg tørre å elske igjen.

Så kanskje tiden er inne for å begynne å se fremover. Så vil man se hva tiden bringer…

hjerteskyte

Hva er det egentlig med dere menn?

Jeg skjønner det bare ikke…

Menn har visste en underlig måte å oppføre seg på. Særlig ovenfor single damer. Tro meg, jeg merker det godt om dagen. Til tider i så stor grad at jeg vurderer å legge ned sosiale medier og skru av telefonen. For det er ikke bare én idiot med sånn adferd. Det er visst mange av dem! Jeg skjønner det bare ikke…

Vel, uansett… Her er min generelle mening:

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Når du sender meg x antall meldinger jeg ikke svarer på, så er jeg faktisk ikke interessert. Er det så vanskelig å fatte? Hadde jeg vært interessert, så hadde du fått svar. Og du hadde sannsynligvis fått svar ganske fort. Jeg er ganske simpel der. Svar = jeg vil snakke med deg. Sent svar = har vært opptatt. Ikke svar = go away!

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Når du sender meg uante mengder bilder på snapchat uten å få et eneste tilbake. Ja, da bør du kanskje ta et lite hint… Det hjelper fint lite å øke hyppigheten på bilder du sender. Det er en grunn til at du ikke får noe tilbake.

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Det er helt greit at du er morgenfugl. For all del, det er positivt det altså. Men, det betyr ikke at jeg ønsker å bli bombardert med meldinger og bilder før fuglene er oppe! Særlig ikke når jeg har vært så trøtt dagen før at jeg har glemt å skru av lyden på telefonen. Så takket være deg så er jeg en smule morragretten i dag! Det var ikke min plan å være ute av senga mens det fortsatt stod 05 først på klokka. Så tro meg, dette gir ingen stjerne i boka.

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Når jeg aldri har vist noen form for interesse, hva i huleste får deg til å tro at jeg vil ha bilder av deg i bar overkropp? Jeg vil faktisk ikke det! Hadde jeg hatt lyst til å se deg uten klær, så hadde du visst det. Jeg finnes nemlig ikke sjenert, og kan være temmelig direkte. Så ja, vil jeg se deg uten klær så får du høre det. Når du ikke hører det, behold klærne på. Eller forresten, bare la være å sende bilde i det hele tatt. Med eller uten klær…

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Utstyret ditt kan du ha for deg selv! Hva er det som får menn til å tro at vi kvinner blir mo i knærne av å se en p*kk? Joda, vi vet godt hva den kan gjøre med oss. Fullstendig klar over det! Men, vi har intet behov for å se den uten at vi vil ha hele mannen den sitter på. Vi er faktisk ikke så imponerte over junior som det du er selv. Så ikke fortell om den eller send oss bilder av den før vi faktisk ber om det! I det minste vent til samtalen har tatt den retningen at du VET det er greit… Vil vi bare se en naken p*kk, så vet også vi damer hvordan vi surfer porno på nett!

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Ikke oppfør deg som om du er Guds gave til kvinnen. Og i alle fall ikke Guds gave til meg. For det er du ikke! Er det noe jeg hater, så er det arrogante mannfolk med den holdningen der. Det er faktisk like før jeg ber deg ta tre solariumstimer, fjerne alt kroppshår og melde deg på Paradise Hotel. For det er der du hører hjemme. Sammen med de andre idiotene med kun sitt eget speilbilde mellom øra.

Så, kjære menn!
Det finnes faktisk de kvinner som IKKE ønsker seg en mann! Jeg er en av dem. I alle fall nå. Så skjerp dere! Dere kommer så mye lenger ved å bare være kompis. Og er dere interessert, så forsøk med normal flørt og se om hun biter på. Gjør hun ikke det, så move on! Da er det ikke noe å hente der… Det hjelper ikke å være pågående. Det hjelper ikke å kle av og sende bilder. Og nei, vi blir ikke mo i knærne når du skryter av utstyret ditt. Er vi interessert, så vil dere skjønne det!

imgres

Om kjærleik, flørt, ustabilt humør og annen galskap!

Humøret mitt har landet litt i dag. Det er litt godt. Hodet begynner å funke igjen, selv om det fortsatt er langt lykkeligere enn før jeg gikk opp. Er vel ganske på normalen akkurat nå.

Det var rett og slett kroppen som sa stopp. Den ble sliten. Kanskje ikke så rart etter nesten en uke som duracellkanin?!? Den orket i alle fall ikke mer. Og når kroppen ikke orket, så klarte ikke hode holde på lykkerusen lenger.

Men, det er godt å lande litt. Og kanskje tryggest, som en kompis påpekte.

Likevel, det er jo deilig å være oppe også! Man har ikke en bekymring i verden. Alt er bra, og man er like lykkelig som et rosa sukkerspinn. Kroppen er full av energi, og orker alt!

I tillegg så blir man vanvittig sosial og flørtete når man er der oppe i høyden. Ja, på grensen til ekstremt! Man vil sosialisere og flørte med alt og alle. Hele tiden. Moro er det også!

Men, det er ikke bare moro! Som Superjanne skrev i dag, så kan turen ned fra toppen også føles som en walk of shame. Vi går litt ut av vårt gode skinn når vi er der oppe i skyene. Stort sett klarer man ikke å tenke konsekvenser. Man bare handler. Man bare gjør. Og i den grad man klarer å tenke på konsekvenser, så gir man blanke faen. For det ordner seg sikkert!

Når man da er på tur ned, så  tenker man tilbake på oppturen. Det blir noen panneklask med: «Gjorde jeg virkelig det?» «Sa jeg virkelig det der?» Ja, en liten walk of shame i egen tankerekke der altså…

Jeg landet som sagt litt i dag. Og det var litt godt. Veldig greit at hodet kunne fungere litt igjen, og til dels fungerer noenlunde normalt enda. Kroppen trengte pausen, men jeg tror som sagt det bare er en pause. For selv om kroppen enda er sliten, så begynner hodet å fylles opp igjen med rosa tanker. Så duracellkaninen er vel bare på lading. Så jeg prøver å få ut dette innlegget før hjernen blir til vatt igjen…

Heldigvis har min walk of shame denne gangen vært ganske liten. Uken i skyene har stort sett vært tilbragt hjemme med barn. Da er det begrenset hvor mye galskap man klarer å finne på. Heldigvis! Flørten tone og noen oppdateringer på kanten eller med dårlig humor er noe alle kan gjøre til tider. Så offentligheten har vært skånet for min opptur denne gangen.

Men, når man er i godt humør og er singel dame, så mangler det ikke på menn som ønsker kontakt. Enten for det ene eller andre. Og ikke synes de å ta til seg at jeg ikke er interessert heller…

Jeg har ikke vært singel så veldig lenge at det gjør noe. Og jeg er ikke der at det frister med noe nytt. Det tar tid å venne seg til å være singel igjen, selv om forholdet bare varte et snaut år. Man skal på en måte nullstille tankene igjen. Det nytter ikke å ha dårlig tid. Jeg har det i alle fall ikke.

Og jeg er ikke den som på død og liv må være i et forhold heller. Det virker rett og slett som om det å leve i langvarig tosomhet ikke er helt mitt lodd her i livet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hodet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hjertet. Og for å være ærlig, jeg vil ikke klandre noen for å ikke klare å holde ut med de humørvariasjonene jeg er gjennom. For det er så vidt jeg orker det selv.

Jada jada… Nå er det mange av dere som tenker «Du har bare ikke møtt den rette!» «Det finnes en der ute for alle!» Osv. Osv. Spar meg! Jeg har allerede hørt det noen ganger hittil. Jeg takler ikke flere av de klisjeene. Bare la meg være, er dere snille!

For joda, det er deilig å ha noen. Skal ikke nekte for det. Men, jeg vil ikke ha noen nå. Skal jeg først ha, så skal det være den ene! Jeg er ikke den som tar til takke med et middelmådig forhold bare fordi å leve i tosomhet er noe alle gjør når man blir voksne. Vel, hva alle andre gjør er meg revnende likegyldig. Kommer det en eneste antydning til om fremtidig kjærlighet, så slår jeg!

Jeg klarer meg som sagt helt fint alene! Og jeg driter i hvor mange single kompiser folk rundt meg har. Jeg er ikke interessert! Kanskje kommer det en dag en mann som tar meg med storm igjen. Kanskje! Og da kan jeg muligens vurdere det igjen. Muligens! Men, da skal det være den ene! Den ene som får hjertet til å banke. Den ene som kan være både elsker og bestevenn. Den ene som jeg ikke klarer å være uten. Ikke en hvem-som-helst som kan gi meg noe-som-helst.

Jeg er lei av forhold som ikke funker. Kanskje jeg ikke er skapt til å leve i den tosomheten. Og det gjør ingenting. Jeg har det veldig greit uten. Så la meg for all del få styre dette selv!  Jeg har ingen hast! Og tro meg, det er ingen av deres single kompiser som vil klare å akseptere og håndtere alle mine sider. Det krever sin mann! Og av alle menn jeg har møtt, så har ingen klart det enda. Jeg vet ikke engang om jeg klarer å akseptere og håndtere det selv.

Så la meg være!

Hodet mitt er på vei inn i sin rosa boble igjen. Det er fare for at kroppen følger etter så fort den får en god natts søvn! La meg nyte det! La meg være lykkelig og naiv. La meg gjøre mine sprell. Dere som sier jeg vil angre, dere tar feil. For jeg evner ikke å føle anger for sprellene mine. Ingen sperrer, ingen anger. Bare la meg nyte det så lenge det varer! Jeg trenger det!

La meg spre mine vinger å fly dit vinden fører meg!

imgres