Og det er menn….

Energien har boblet i meg de siste ukene. Som om blodet har vært fylt av sprudlende champagne. Smilet og latteren har sittet løst. Ja, humøret har vært så godt og smittende at jeg har blitt kalt solstråle av de rundt meg. Og det er så godt! Det betyr at jeg har funnet tilbake til meg selv igjen.

Jeg nyter virkelig livet om dagen. Nyter livet og alt det har å by på. Kaffe i morgentimene med gode venner. Øl i ettermiddagssol med enda bedre venner. Konserter, sene lørdagskvelder, nye impulser og masse nye mennesker. Dagene løper fra meg i et rasende tempo, og igjen sitter jeg med masse gode minner og et bredt smil over at jeg kan ha det sånn her.

Og så er det menn! Det er menn overalt! Det er de man bare titter på. Flørter litt med på avstand. Et smil. Et blikk. Bare et øyeblikk der og da som deles, før man går smilende videre på hver sin kant.

Og det er menn man snakker med. Som drar meg inn i interessante og spennende samtaler. Som engasjerer og skaper liv i en ellers hverdagslig dialog. Bare ved måten de er på. Bare ved kjemien som oppstår mellom to personer som finner tonen for en liten time.

Og det er menn man berører. Menn man gjerne så lett stryker over ryggen. Over armen. Over hånden. Over kinnet. Intet mer. Bare enkle små kjærtegn i øyeblikkets ånd. Kjærtegn som forsvinner like fort som de kom, men som etterlater seg en varme som kjennes resten av kvelden.

Og det er menn man kysser. Menn som bare drar deg inn i sin verden av myke, varme  lepper. Som bare sluker all din fornuft. Sluker enhver fornemmelse av tid og sted. Bare tar deg med i en reise av lidenskap og glede. Et minutt, to minutter, ti minutter. Spiller ingen rolle, for der og da kjennes det som en evighet.

Og det er menn man gir seg hen til. Som man deler av seg selv med, slik bare begjæret kan vite. Flyktige følelser av samhørighet. Av varme. Av puls som  hamrer. Av pust så tung og dyp. Bare der og da.

Jeg kunne skrevet så mye om menn……

passion

Frustrasjoner….

Mangel på impulskontroll er egentlig ganske slitsomt… Mildt sagt!

Og uroen og rastløsheten river i kroppen. Ikke er det lett å få ut energien heller, når man er «låst» hjemme med barn når folk er ferdig på jobb. På dagtid er det jo ingen hjemme som man kan finne på noe sammen med. Har ikke helt roen til å bare sitte å skravle over en kaffekopp. Klarer ikke sitte stille. Og ikke klarer jeg å konsentrere meg om en samtale heller.

Hodet mitt vrir alle tanker rundt for å finne muligheter til å få ut energien. Få muligheten til å finne på noe… Har til og med vurdert muligheten for barnevakt i helgen, bare for å få det ut. Selv om jeg vet det ikke er lurt… For det er en liten sikkerhet i å bare være hjemme.

Og jeg vil så gjerne være sammen med Lille skatt også. Det er jo så deilig å ha han hjemme, og han trenger meg om dagen.

Likevel så rives jeg i to retninger….

I tillegg kommer frustrasjonene ved å være hyperseksuell. Skal ærlig innrømme at det er problematisk. Noe annet vil være en løgn!

Haff….

frustrasjon

Jeg minnes…

Jeg minnes at du ønsket meg god morgen. Hver eneste dag. Den gode starten på dagen. Som alltid fikk meg til å smile. Uansett hvor grått det ellers var. Bare vite at du tenkte. På meg.

Jeg minnes du sa god natt. Hver eneste kveld. Dem lille, lille tanken. Som betydde så mye. Som gjorde at jeg alltid sovnet med et smil om munnen. Det lille. Som alltid tok deg med inn i mine drømmer.

Jeg minnes ditt smil og din latter. Mot meg. Til meg. Morsomheter og lek. Gode dager og smittende glede. Så bekymringsløst. Så herlig. Som fjernet alle vonde tanker på et blunk.

Jeg minnes dine vakre øyne. Så fulle av liv. Som viste meg kjærlighet og glede. Men også smerte. Så vakre. Så dype. Så ærlige. Et blikk fylt av følelser. Et blikk fylt av bunnløs godhet.

Jeg minnes din stemme. Den dype, gode røsten. Som bare ved sine toner beroligget meg. Gledet meg. Uansett hvilke ord som ble sagt.

Jeg minnes min hånd i din. Min lille, lille hånd som forsvant i din store, varme. Fingre som flettet seg om hverandre. Holdt fast og ikke ville slippe tak. Den gode følelsen av min hånd i din.

Jeg minnes dine armer rundt meg. Store og beskyttende. Som jeg bare kunne krype inn i. Bare forsvinne. Være liten. Være elsket. Som holdt meg. Så nært, så trygt. Passet på meg da jeg trengte det mest. Bare var der for meg.

Jeg minnes mine tårer. Tårer du tørket fra mitt kinn. Forsiktige, kjærlige fingre. Som viste at alt ville bli bra. Tørket bort de tårer, som ingen før hadde sett.

Jeg minnes dine lepper. Så myke og forsiktig mot mine. Et lite kyss. Et lite kjærtegn. Men også krevende lepper. Dypere og mer lidenskapelig. Varme og grådige. Mot mine. Lepper, som ved den minste berøring fikk det til å krible i hele meg.

Jeg minnes lukten av deg. Den deilige, berusende lukten av din nærhet. Den jeg aldri ble mett av, uansett hvor nær du var.

Jeg minnes din kropp mot min. Varm og god. Så nært. Så deilig. Kjærlig og intimt. Lidenskapelig og fullt av begjær. Naken hud mot naken hud. Uimotståelig og pirrende.

Jeg minnes dine hender på min kropp. Varsomme og forsiktige. Eller nysgjerrige og grådige. Søkende hender på oppdagelsesferd over mine kurver. Krevende og bestemte. Hender som kjentes som flammer. Som etterlot seg innvendige brennmerker på sin vandring.

Jeg minnes mine hender på din kropp. Søkende. Letende. Lekende. Hender som aldri fikk nok. Som alltid ønsket mer. Hver tomme av din kropp under mine følende fingre. Om igjen og om igjen. Umettelig.

Jeg minnes hvordan du tok pusten fra meg. Slik bare du kan. Den sitrende, ubeskrivelige følelsen gjennom hele kroppen. Varmen som bredte seg. Sjelvningene. Og den tilfredsstillende utmattelsen etterpå.

Jeg minnes mest av alt din nærhet. Bare det å ha deg nær. Følelsen av å vite. At du var min, og jeg var din. Din gode, varme nærhet. Uansett hvor du var.

Jeg minnes alt med glede. Og jeg minnes alt med sorg. For alt jeg har i dag, er minnene.

Du sier ikke lenger god morgen. Du sier ikke lenger god natt. Jeg får ikke lenger ditt smil og din latter. Jeg kan ikke lenger fortape meg i ditt vakre, dype blikk, eller nyte tonene av stemmen din i rommet. Din hånd søker ikke lenger etter min. Dine trygge, sterke armer holder ikke lenger rundt meg.  Du tørker ikke lenger mine salte, såre tårer. Jeg kjenner ikke dine varme, myke lepper mot mine.  Jeg kjenner ikke lenger lukten av deg. Din kropp søker ikke inntil min. Dine hender er ikke lenger på min kropp. Og mine hender finner heller ikke din uansett hvor mye jeg søker. Du tar fortsatt pusten fra meg. I tankene. I drømmene. Men, ikke slik du engang gjorde. For du er ikke lenger min, selv om mitt hjerte enda er ditt.

Jeg minnes. For alt jeg har nå er minnene…

Burning-heartBildet er herfra

Lengsel…

Jeg er overlatt til meg selv igjen… Igjen alene hjemme.

Stillheten senker seg rundt meg. Jeg kan høre klokken på veggen tikke. Det knitrer lett fra stearinlysene på bordet. Det varme lysskjæret fra dem leker over veggen.

Jeg lar behagelige toner fylle rommet. Lener meg tilbake og lukker øynene… Tenker på deg.

Det er som å ha deg her igjen.

Jeg kan kjenne lukten av deg. Nesten kjenne ditt nærvær. Kan nesten høre pusten din. Stemmen din.

Ser deg for meg. Nyter synet av deg. Hele kroppen min fylles med varme. Med glede. Over deg. Over at du er min.

Jeg kan kjenne leppene dine. Kan kjenne kysset du alltid gir meg i nakken. Kan kjenne myke, varme lepper som forsiktig kysser mine i ene øyeblikket. Og krevende lepper som kysser meg grådig i det neste. Slik bare dine lepper kan.

Kan kjenne hendene dine på kroppen min. Varme, store, myke hender. Hender som setter kroppen min i fyr. Som etterlater seg en brennende varme der de har berørt meg.

Kjenner kroppen din inntil min. Den deilige, deilige kroppen din. Og store, sterke armer som holder meg fast. Holder meg trygg. Tett, tett inntil. Slik du alltid holder meg, når vi skal sove.

Jeg kan se merkene etter deg på kroppen min. Ser på dem i speilet. Med stolthet. Med ydmykthet. Men mest av alt med takknemlighet. Sporene etter deg. Synlige bevis på din nærhet. Jeg frydes over dem.

Kjenner spenningen i kroppen, som bare du kan gi meg. Kriblingene gjennom hele kroppen. Hjertet som banker. Pulsen som øker. Skjelvningene helt ut i fingertuppene. Forventningen. Lengselen.

Kan kjenne hvordan du tar pusten fra meg. Slik bare du gjør. Sitringen i kroppen når det skjer. Varmen som sprer seg gjennom kroppen. Og den lykksalige utmattelsen etterpå.

 

Men,  nå har du forlatt meg. For en liten stund. Noen små dager. Igjen sitter jeg. Alene. Med savn etter deg i kropp og sinn.

Lengter. Etter igjen å kjenne deg nær meg. Bare ha deg ved siden av meg.

For selv om dagene, ukene, månedene går. Så er jeg stadig like kriblende forelsket. Like yr. Like lengtende.

Etter deg, min kjære. Du, som er min kjæreste, min elsker, min bestevenn, min tvillingsjel.

bright flamy symbol on the black backgroundBildet er herfra

CV for folk på sjekker’n

Hadde akkurat ei venninne som uffa og sukka seg over singellivet.

«Det er så vanskelig å finne en mann!»
«Jeg er lei av å være singel!»
«Jeg vil bare ha en kjæreste!»

Joda, jeg skal innrømme at min første tanke var desperasjon! Sånt lukter man lang vei… Jeg er av dem som trives godt alene. Jeg har aldri hatt noen stor trang til å finne et nytt forhold når et gammelt har tatt slutt. Det skjer når det skjer. Man møter ikke den rette ved å søke datingforum ut og inn… Tror nå jeg da!

Hun klaget videre. Var så vanskelig å vite hvordan hun skulle presentere seg selv. Hun visste hvordan det var. Man googlet alltid et nytt, potensielt bytte. Sjekket ut profiler på facebook, twitter, sukker og kanel (eller hva nå alt dette heter…). Plutselig var det viktig hva som stod der. Iøyenfallende, interessant, spennende, beskrivende osv. osv. Alt for å tiltrekke seg oppmerksomheten til den rette. Hvem nå enn den rette skulle være…

Joda, jeg er glad jeg ikke er singel! Men, ikke på grunn av ovennevnte. Jeg er meg selv, kjæreste eller ikke. Og hvordan jeg presenterer meg selv er heller ikke så annerledes. Selvet forsvinner jo ikke når man forelsker seg. Eller vel, det kan jo diskuteres etter å ha sett x antall forsvinne fra jordens overflate og inn i kjærestehulen etterhvert som de blir to. Men, jeg er nå ikke helt der. Jeg er meg selv, og måten jeg presenterer meg selv på de sosiale medier jeg er på har ikke endret seg.

Hun var visst ikke helt enig med meg. Når man var i et forhold, så var det ikke så viktig lenger. Var så mye viktigere når man var på jakt.

«Det er som å skrive CV, bare mye verre!», jamret hun.

Jeg skal innrømme at jeg her datt av lasset. Tankene begynte å kverne… Hvordan ville egentlig en CV over privaten se ut?

La oss teste! Jeg får bruke meg selv som utgangspunkt så ingen blir støtt…

CURRICULUM VITAE OVER PRIVATEN

Formalia:
Formalia er jo formalia. Der er det ikke så mye å ta med, bortsett fra kanskje sivilstatus. Den er jo litt essensiell. Skriver du cv over privaten for et jaktmarked, så er det kanskje ikke helt ideelt om det står gift, tre unger, to bikkjer og en katt der. Min ville vært:

  • Spoken for, en pode

Personlige egenskaper:
Normalt så ramser man jo opp nøkkelegenskaper ved seg selv her. De egenskapene som er mest relevante for akkurat den jobben. Hvordan gjør man det over privaten? Hva er relevant? Måtte vel blitt et sammensurium av en beskrivelse av en selv:

  • Smart, ser bra ut, slank. Er alt annet en normal, heller litt vill og gal. Er veldig kosete (kanskje til tider klengete, hva vet jeg), sexlyst over gjennomsnittet. Har sterke meninger. Utålmodig. Støv på hjernen. Hater å ta feil, selv om jeg tydeligvis ofte gjør det. Pengelens. Teknisk idiot. Går helst i skinnbukser og høye hæler, men se opp for en stygg pysj og raggsokker i sofakroken. Ser ut som Titten Tei i bakrus om morran.

Utdanning:
Hva slags utdanning er egentlig relevant her? Med mindre man har husmorskole osv. da… Men for all del!

  • Fra fødsel til d.d. Livets skole på godt og vondt
  • Fra tiårsalder til midten av tenårene: Sporadisk og påtvunget husmorskole på kjøkkenet hos farmor

Erfaring:
Normalt så består dette av en oppramsing av tidligere jobber med tidspunkter og stilling. Om å gjøre å ikke ha hull i cv’en der altså. Men over privaten så lønner det seg vel med hull. Hvem vil vel ha en som løper fra forhold til forhold, eller en som overlapper…

De viktigste kommer først, i omvendt kronologisk rekkefølge selvfølgelig. Det nyeste først. Men, kun de jobbene med mest relevans for ny jobb. Utdypes gjerne med en setning eller to om arbeidsoppgaver. Det må vel være de faste forholdene… Her må jeg nok ta meg noen kunstneriske friheter, da årstall osv ikke er av interesse.

  • Fra x til d.d. – Lykkelig forelsket
  • Fra x til x – ulykkelig samboende i 6 år hvorav siste år med pode. Påtvunget husmorplikter og a4-liv.
  • Fra x til x – tullete tenåringsforelskelse og samboerskap i drøyt 5 år, endte i brutt forlovelse.

På cv’en følger så en liten oppramsing av øvrige jobber man har hatt. Her ser jeg et lite dilemma med cv’en over privaten. Man vil vel ikke ha en oppramsing over tidligere erfaringer hos mannen eller kvinnen. Selv om sinnsykt mange kvinner spør om mannens antall i svarteboka. Hvorfor må du ikke spørre meg om. Har aldri skjønt interessen for slikt jeg da…. Men for all del, her er det jeg ville skrevet (som sikkert hadde ført min cv rett i søpla):

  • Har svin på skogen og skjeletter i skapet. Mange også….
  • Øvrig er sensurert, så ikke spør.

Referanser:
Normalt så velger man ut  noen som du vet vil gi deg gode skussmål. Kanskje ikke så lovende å føre opp eksen man ikke tåler trynet på eller en tidligere elsker her…  Sistnevnte kunne kanskje gitt deg en god referanse, men spørs om den som skal lese cv’en vil høre hvilke stillinger du hadde der (bokstavelig talt)! Ta heller en god venn. Eller min favoritt:

  • Oppgis på nærmere forespørsel

KONKLUSJON:

CV egner seg nok ikke like mye for privaten som for jobbjakten… Jeg tror i alle fall jeg hadde blitt kassert temmelig fort!

********************

Julens flatfyll på firmaets regning

Julebordsesongen er i full gang, og avisene prydes av det… Det er mange «gode» tips der ute for alt fra det perfekte antrekket til hvordan man skal unngå å være utro mot ektefellen med en kollega i akevittrus. Sistnevnte blogget jeg for øvrig om for en liten stund siden under tittelen

Øl, akevitt og julebordssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Det er en ting jeg ikke forstår oppe i det hele – nordmenns aksept for å blande jobb og store mengder alkohol!

Jeg er på langt nær avholds, men jeg er heller ikke den som drikker så ofte at det gjør noe. Derimot så ville jeg ALDRI drukket meg kav dritings på julebord slik som mange gjør. Joda, jeg har gjort feilen før i mine yngre dager, men man lærer så lenge man lever.

For det første så er julebord med jobben for meg en profesjonell setting med sosiale rammer. Det er jo tanken at de ansatte skal få kose seg og omgås i litt mer uformelle rammer. Det har som regel en positiv innvirkning på arbeidsmiljøet. Så hvorfor skal jeg ha et ønske om at mine overordnede eller mine samarbeidspartnere på jobb skal se meg overstadig beruset?

For det andre så virker det ikke som om nordmenn takler alkohol særlig godt heller! Vi blir sentimentale, kranglete, til tider voldelige, ganske respektløse, direkte hensynsløse og kåte som kaniner hele hurven. Så hvorfor la vår arbeidsgiver eller våre kolleger utsettes for denne siden av oss selv?

Joda, man skal ha det moro med de man tilbringer 40 timer i uka med også. Og ja, man kan da nyte et glass vin i lystig lag. Men, hvor kommer flatfylla inn i bildet?

Det er en grunn til at Aftenposten kan trykke denne overskriften i dag:

Det er noe i det….

Det er få som tenker over at den ærligheten man sjenker sjef eller kollega, den ørefiken man gir kontorets idiot eller den hånden på vei oppunder skjørtet til sekretæren kan skape konsekvenser. Og da mener jeg konsekvenser som går litt lenger enn litt kleinhet mandag morgen og å være «snakkis» ved lunsjen de påfølgende dagene.

Slike handlinger kan faktisk skade arbeidsmiljøet vesentlig. Samarbeidsklimaet mellom de det gjelder kan bli ødelagt for alltid. Ofte kan julebord medføre at det blir så store konflikter at advokater eller fagforeninger må på banen for å prøve å redde restene. Eller det kan gå så ille at en av de innvolverte sies opp eller føler seg tvunget til å slutte. Er det verdt å risikere arbeidsforholdet for en gratis fyllefest?

Heldigvis er det ikke de fleste av oss som går så langt. Likevel så er det ikke så mye som skal til for at fortroligheten mellom to kolleger kan ødelegges for alltid. En fortrolighet som jeg anser som nødvendig for at arbeidet skal utføres skikkelig.

Aftenposten presenterer også en landsomfattende rundspørring som er verdt å tenke gjennom:

  • Hver sjette nordmann over 18 år, i alt 634.000 personer, har angret på noe de har sagt etter å ha drukket i jobbsammenheng.
  • Nærmere en av fire har opplevd ubehagelige situasjoner hvor kollegene har vært beruset.
  • Like mange mener at det generelt drikkes for mye i jobbsammenheng, ifølge en tidligere undersøkelse fra kompetansesenteret AKAN og Bergensklinikkene.

Jeg spør igjen: Er det verdt det?

Det er sjelden jeg er enig i kjøreregler for julebord eller andre sammenhenger, men de Aftenposten presenterer fra AKAN kompetansesenter stiller jeg meg bak 100 %!

 

 

Særlig ledere bør tenke gjennom sitt forhold til alkohol på julebordet. En leder må huske at over-/underforholdet skal fungere etter julebordet også. Elin Ørjasæter blogget om sex på julebordet. Hun ble dog litt misforstått, men det sies noe klokt i en kommentar under:

«Hvem man innleder et seksuelt forhold til er I utgangspunktet privat anliggende. Men arbeidsmiljø og en anstendig personalpolitikk er derimot ikke det! Og det er faktisk arbeidsgivers ansvar å sørge for å ha en ansvarlig og anstendig ledelsespolitikk som gjelder I alle relasjoner hvor ansatte møtes I egenskap av sitt ansettelsesforhold.

Særlig lederen må tenke over at man skal forholde seg til vedkommende 8 timer om dagen 5 dager I uken I lang tid fremover.»

Riktig nok gjaldt dette sex, men å fortelle sin underansatt noen ærlighetens ord på julebordet vil ha samme effekt og bør derfor ha samme forhåndsregler.

Kanskje jeg bør komme til et poeng… Vel, det er i så tilfelle enkelt! Jeg foretrekker faktisk å ikke drikke i slike sammenhenger. Rett og slett fordi det er lettere å bortforklare null alkohol med for eksempel at jeg kjører. Derimot så er det ingen som forstår hvorfor jeg bare tar meg et glass vin og ikke drikker meg fra sans og samling. Da er jeg bare kjip!

Er det ikke på tide at nordmenn får et litt mer forsvarlig og anstendig forhold til alkohol???