Tvilen…

Jeg kan kjenne følelsen. Som en klam, kald hånd. Der den legger seg rundt halsen min, før den sakte strammer sitt grep. Så lett, så forsiktig. Men nok til at mine lykkelige åndedrag blir svakere, grunnere. Sammen med denne hånden, som stjålent kveler meg. En ubeskrivelig tyngde som legger seg over mitt bryst. Som hindrer meg å bevege meg. Holder meg nede.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Det er slik den føles.

Jeg vet den er bare er et minne. Men, den er et minne så sterkt. Så ufattelig levende. Der den smyger seg om meg på alle kanter. Der den svever rundt min kropp, som en listig tåke.

Den hvisker til meg. Konstant. Hvisker sine dødelige ord. Minner meg om fortiden. Om alle de følelser jeg en gang bar. Om alle svikene jeg kjente. Om alle sårene som sved. En lunefull hvisken.

Den viser meg alle mine sår. Lar sitt spinkle skinn lyse over. Over det som vitner om mine tidligere ferder. Lar meg igjen se mine arr, dype som bunnløse hav.

Dens djevelske stemme synger for meg. En sørgmodig sang om sarte tårer og mørke netter. Ord fylt med sorg og ensomhet. Bitre toner som ble skapt av fortidens mange bedrag.

Tvilen forkler seg som den reddende engelen. Ridderen med den skinnende rustning. Fremstiller seg som min redning, min frelse. Prøver å vise meg farene. Vise meg tegnene. For at jeg ikke skal bli såret igjen. For at jeg ikke skal oppleve nye svik. Hvisker i mitt øre. At jeg innerst inne vet at det kommer. At jeg vet, men bare har glemt. Minner meg på. Hvordan det alltid har vært. Hvisker med sin troløse tunge, at sviket er uunngåelig.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Den gir ikke slipp på meg. Den har kloret seg fast i de ubevisste tanker. Der ligger den og sakte forderver mitt sinn. Sprer sin gift, en dråpe av gangen. Giften som sløver mine sanser. Giften som dråpe for dråpe gjør meg apatisk til min egen lykke.

For hver dråpe av denne tvilen. Denne giften. Denne lykkens fiende. Hver dråpe bringer med seg minner. Om likheter mellom da. Og nå.

Masked_Insecurities_by_myxsummerxrain

Redselen sniker seg frem…

Jeg skrev for snart halvannet år siden om redselen som bor i meg:

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

poetry_92825_top

Redselen min er ikke borte. Mine erfaringer siden da har derimot gjort den sterkere. Fordi jeg har opplevd svik. Opplevd bedrag. Igjen…

Det er ingen lett oppgave, å bære denne redselen i seg. Å alltid frykte når jeg starter å føle. Å alltid bære en indre tvil. Å alltid forvente svik.

Jeg må innrømme. At nå når jeg igjen føler. Nå når jeg igjen har falt. Nå når jeg igjen kjenner forelskelsens herlige varme. Så kommer redselen. Ikke hele tiden. Men, den lurer der. Sniker seg uventet opp på meg. Viser meg sin tilstedeværelse. Før den igjen legger seg på lur i skyggene.

Redselen setter tankene mine i spinn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

Jeg er jo så vant til svik. Jeg vet hvor vondt svikene gjør. Jeg vet hvor inderlig sårene svir i det de flerres åpne. Jeg har kjent den sviende kløen når de gror. Hvordan smerten griper om meg når noe river sårene delvis åpne igjen. Jeg har sett hvor stygge arrene kan bli. De arrene jeg bærer på mitt indre. De arrene som vitner om mine svikefulle erfaringer.

Når redselen sniker seg frem. Spøker med meg fra sine lumske skygger. Leker med tankene mine. Da spør jeg meg selv: «Hvorfor ta sjansen? Hvorfor utsette deg selv for denne faren en gang til? Når du vet det sviket som kommer gjør så vondt. Hvorfor ikke holde deg lukket, slik at svikene ikke når inn?».

Redselen lurer meg. Til å stille spørsmål. Ved deg. Ved oss. For hvordan kan jeg vite. At jeg ikke blir lurt denne gangen? At det ikke er et spill for deg? At du faktisk føler slik som jeg gjør? Hvordan kan jeg vite. At det ikke denne gangen, som alltid før, ender med svik?

Det føles så fantastisk. Dette som vi nå deler. Hvordan kan det vare? Når all min erfaring. Når alle mine tidligere svik. All min redsel. Forteller meg at dette fantastiske umulig kan være reelt. Hvordan kan jeg da tørre å nyte det? Tørre å risikere nye svik?

Sannheten er at jeg ikke kan vite. Ingenting i livet kommer med garantier. Særlig ikke følelser. Følelser er flyktige. De er irrasjonelle. Vi kontrollerer dem ikke selv. Så jeg kan ikke vite, om jeg bærer min redsel med rette eller som en unødvendig bør. Jeg kan ikke vite. Ingen kan vite.

Så jeg må tørre. Våge å gjøre meg sårbar. Våge å gjøre meg tilgjengelig for nye sår og arr. For jeg kan ikke sperre meg inne. Kan ikke låse inn sjelen min og kaste nøkkelen. Og la den ligge urørt og slikke sine sår. Det er ikke et liv verdt å leve.

Dette fantastiske. Som jeg føler så sterkt. Som du sier du føler like sterkt. Det er vakkert. Det er verdt risikoen, selv om innsatsen er høy.

Når jeg ser deg inn i øynene. Ser hvordan du ser på meg. Ser hvordan du smiler til meg. Kjenner hvordan dine hender så mykt stryker over meg. Da er jeg ikke redd. Da holder redselen seg i skyggene. Viker unna for deg. Den gleden du gir meg. Alt du vekker i meg. Det overskygger all redsel, når du er nær.

Derfor tør jeg ta sjansen, selv om jeg er redd. Derfor våger jeg å føle, selv om jeg risikerer nye svik. Nye sår. Nye arr.

7210_1

Sviket

Dagen er trist og grå. Regnet ligger i luften. Som tunge, dystre tårer. Trærne henger med hodet. Bøyd under gråheten.

Jeg er urolig. Kjenner en indre rastløshet jeg ikke blir kvitt. Har lyst til å skrike. Kaste ting i veggen. Få ut alt sammen. Sinnet. Skuffelsen. Sviket.

Ikke en eneste gang har jeg sett meg tilbake. Ikke én!

Men, det er mye å prosessere. Mye å bearbeide. Mange sannheter å fordøye.

Matlysten har forsvunnet. Jeg går med en hul kvalme i hele kroppen. Spiser fordi jeg vet jeg må. Et måltid om dagen. Kanskje to hvis jeg er heldig. Merker at klærne begynner å sitte løst. Ser at kroppsdeler blir mindre. Smalere. Men, jeg gleder meg ikke over det. Vet dette ikke er sunt. Det er ikke bra for meg. Vekten ville ikke fortelle meg sannheten. Nektet å vise meg. Error. Selv den visste at dette er feil.

Sannheten er ikke det verste. Den er så klar. Lar seg ikke fornekte. Den er konstaterbar og ubestridelig. Den kan jeg håndtere.

Det verste er sviket.

For det gir dype arr. Når noen utnytter det kjæreste og skjøreste vi har. Følelsene våre. Spiller på din medmenneskelighet. Spiller på din kjærlighet. Spiller på din svakhet.

Det er et åpent sår at jeg stolte på han. Ga han mitt alt. Lot han se meg for hvem jeg er. Viste han kroker at mitt mørke som få har sett. Lot han gå på oppdagelsesferd i alle mine sjelelige brennmerker. Slapp han inn.

For han var det et spill. Han var aldri interessert. Han var aldri engasjert. Når han sa «jeg elsker deg». Det var den søte, uimotståelige giften. Som rovdyret sprer for å lamme sitt bytte.

Men, jeg lot han se. Han så. Han tok det til seg, med seg. Ikke fordi han brydde seg om meg. Det gjorde han nok aldri. Hans oppdagelsesferd i mennesket meg ga han kunnskap. Lærdom om mine svakheter. Slik at han senere visste hvor han kunne såre meg mest. Hvilke knapper han kunne trykke på for å få meg til å falle momentant. Han visste hva han kunne si for å umiddelbart få meg til å krympe meg. Bli sårbar. Bli en tone i hans svikefulle symfoni.

Sviket. Det er det verste. Ikke fordi han svek meg. Han betyr ingenting for meg lenger. Han er ikke det verste. Men at noen har utnyttet mine svakheter, mine følelser. Så kaldt. Så kynisk. Det er det som er sårt.

På armen min står det skrevet i blekk «Trust no one». Hvorfor hørte jeg ikke på meg selv?

Sviket får meg til å lukke meg. Bli usikker. På om jeg vil la noen få se igjen. På om jeg tør å la noen se meg sårbar igjen.

80932ab2346854c2348db866e7e90aab-d2i0rts

 

Ensomme utfordringer…

Tankene har begynt å flakse igjen. Om alt. Om intet. Men, mest om meg selv. Det høres ganske egoistisk ut, og sånn er det vel egentlig også. Likevel, det er en nødvendighet. For at jeg skal kunne komme meg videre.

Og det er er en direkte konsekvens av menneskene jeg har rundt meg om dagen. De gir meg så mye selvinnsikt. Gjennom måten de ser meg på. Gjennom måten de forteller meg om hva de ser i meg. Gjennom spørsmålene de stiller meg. Jeg er nødt til å gå inn i meg selv. Se meg selv på en annen måte.

Hver dag åpner jeg øynene med kroppen fylt av glede. Jeg reiser meg fra sengen. Lukker øynene igjen. Trekker pusten dypt. Hever hodet, og puster rolig ut. Før jeg åpner øynene på nytt. Klar for dagens utfordringer.

Og utfordringer møter jeg i massevis. Hver dag. Utfordringer andre ville bukket under for.

Jeg takler dem. Går på og kjemper dem. En etter en.

Men, av og til… Av og til møter jeg utfordringer som tar motet fra meg. Jeg mister styrken. Føler meg liten og maktesløs.

Da får jeg et behov for å ha noen. Kunne krype inntil noen større og sterkere enn meg. Bare få være sårbar. Gjemme meg bort og håpe at det går bort av seg selv.

Men, det er ingen der. Så jeg må kjempe på egenhånd. Finne min indre styrke. Grave frem mot nok til å takle også de verste utfordringene. For de går ikke bort av seg selv. Jeg må gjennom dem.

Det er tøft å stå i alt alene. Det er tøffere enn man aner før man er der selv. Men, jeg har intet valg. Og hver gang kommer jeg ut enda sterkere i andre enden.

Mange ganger har jeg spurt meg selv hvorfor det er slik. At en som virkelig møter utfordringer må takle dem alene. Mens andre har noen å dele sine bagateller med. Jeg har ikke funnet noen svar.

I går var det et klokt hode som sa til meg: «Du har ikke møtt din match enda. For det skal mye til for å matche deg.» Og han har rett – i begge. Jeg har ikke funnet min match. Og det skal så mye til for å matche meg.

For vedkommende må klare å matche min styrke. Det er det få som klarer. Jeg har en styrke i meg som skremmer mange. For uansett hvordan utfordringene kan kaste meg rundt, så ender jeg alltid opp på bena. Uansett hvor sterk stormen er, så finner jeg styrken i meg til å stå gjennom den. Med hode hevet og ryggen rak.

Og de få som takler min styrke, de klarer ikke å håndtere min sårbarhet. For jeg er veldig sårbar. Selv om få får se den siden av meg. Veldig få. For det gjør meg så redd å vise den. For min sårbarhet er mitt innerste. Mitt mest private. Og jeg er så redd for arrene de kan etterlate seg der, dersom de får se. Det er så mange arr fra før av. Jeg ønsker ikke flere.

Få klarer denne dualiteten. Få klarer å se en sterk, sterk kvinne rase sammen. Se henne miste all styrke og bli liten. Og få klarer å forstå hvordan hun kan reise seg igjen. Med enda større styrke for hvert fall.

På toppen av det hele så må det jo matche på alle andre plan også. Og man må utfordre hverandre. Utfylle hverandre.

Og jeg vet ikke om det høres fornuftig ut. Det var i alle fall fornuftig for meg. At jeg ikke har funnet min match. Det gjør det så mye enklere å klare å stå i alt. Møte alle utfordringer alene. Vite at jeg gjør det alene, fordi det ikke er hvem som helst som ville klart å gjøre det sammen med meg.

 

Kan jeg få være liten og sårbar?

Det er en SÅNN dag i dag….

En dag hvor jeg bare vil være liten og sårbar. Bare har lyst til å krype sammen, og la tårene falle.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i en armkrok. Krype tett inntil noen. Kjent varme, sterke armer rundt meg. Som beskyttet meg. Ga meg trygghet. Tillot meg å være så liten og sårbar som jeg føler meg.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne ligget i senga hele dagen. Sammen med noen som ga meg nærhet. Koste på meg. Ja, pjusket med meg rett og slett. Bare stryk over kinn og rygg. Nærhet og varme.

En dag hvor jeg trenger å høre at noen er glad i meg. Trenger å høre at jeg betyr noe spesielt. Trenger å føle meg elsket.

Fordi jeg føler meg liten. Jeg føler meg sårbar.

En dag hvor jeg skulle ønske, men ikke kan få….

Sukk…

1361538-11-1331631559506Bildet er herfra

Forelskelse gjør redd

Vet ikke hvordan jeg skal forklare det..

Noen ganger så har man bare en følelse. Kan ikke forklare hvor den kommer fra eller hvorfor. Den bare er der… Følelsen av tomhet. Av sårhet. Av at noe er galt, selv om det ikke er det.

Man føler seg liten og sårbar, uten å være det. Føler behovet om å krype dypt inn i en stor og varm armkrok og bli passet på, selv om alt er bra. Føler et sterkt savn etter å ha en dyp samtale om hvordan man føler seg med noen som betyr noe. Likevel vet man ikke hvorfor eller hva man skulle snakket om.

For alt er egentlig bra. Det er bare en følelse man ikke kan forklare. En følelse som dukker opp av intet. Som gjør deg tankefull uten å gi noen tanker.

I dag har jeg en slik dag. Kroppen kjennes tung. Sinnet kjennes mørkt. Hjertet kjennes sårt. Jeg er fylt med en uforklarlig sårhet. Aner ikke hvor den kommer fra. Aner ikke hvorfor den dukket opp. Eller hva den gjør her.

Liver er i utgangspunktet herlig om dagen. Hverdagen er en lek. Fritiden er fylt med latter. Gleden bobler i meg. Og hjertet er fylt til randen av forelskelse.

Er det derfor tro?

Det er lenge siden jeg har vært forelsket. Mange, mange år siden. Nå har jeg blitt tatt med storm. Jeg kjenner følelser jeg ikke husket. Følelser jeg ikke visste jeg hadde. Og det har gått fort. Fryktelig fort. Mange snakker om forelskelse ved første blikk. Jeg skal innrømme at jeg var betatt allerede før første blikk. Første blikk bare bekreftet det jeg ikke ville innrømme. At jeg var i ferd med å falle.

Men, jeg skal innrømme at forelskelsen gjør meg redd. Jeg er redd for å kjenne på følelser jeg ikke visste jeg hadde. Jeg er redd for å gi meg selv til en annen. Redd for å vise hvor mye han betyr for meg. Redd for å vise hvor sårbar han gjør meg. Redd for å gjøre meg så sårbar. Redd for å gå for fort frem. Redd for å vise meg for intens og skremme han bort. Redd for å vise for lite, ikke vise han at jeg er fortapt.

Likevel er ikke dette den største redselen. Den største redselen er at dette er for godt til å være sant. For det virker så godt. Så fantastisk. Ja, nesten for godt til å være sant. Og da sies det at da ER det faktisk for godt til å være sant. Stemmer det? Skal jeg stole på en indoktrinert fornuft? Eller skal jeg gi meg hen til følelsene mine? Risikere å bli såret?

En ting er i alle fall sikkert:

Forelskelse gjør meg redd!