Min kjære samvittighet

Samvittighet er en følelsesmessig størrelse nært knyttet opp mot empati. Evnen til å forholde seg til å forstå de moralske lover og regler som til enhver tid gjelder i vår kultur og vårt samfunn er på samme måte også nært knyttet til samvittighet. Mens dyr handler ut i fra impulser og instinkter, handler normale mennesker ut i fra sin samvittighet i kombinasjon med sine impulser og instinkter. Moral har en fremtredende plass i vårt samfunnsliv og er en relativ størrelse som kan ha ulikt innhold gitt ulike kulturer og samfunn.

Slik lyder en av mange definisjoner av samvittighet som florerer på nett. Samvittigheten er i følge de intellektuelle vårt indre kompass, som gir oss en ubevisst dom over hvor vidt våre tanker, ord og gjerninger er i samsvar med de moralske og etiske reglene som gjelder for verden rundt oss.

Min samvittighet er slik, men samtidig ikke.

Selvfølgelig har jeg også en samvittighet. Men, det er ikke den indre røsten jeg tenker på når jeg nå vil fortelle mine lesere om min samvittighet. «Samvittigheten min» er den beste beskrivelsen jeg har på en av mine beste venner.

 

Til min kjære samvittighet

Det er ikke mange årene vi har kjent hverandre. Men, vårt vennskap blomstret opp fort. Du ble raskt en fast samtalepartner. Du ble raskt min samvittighet.

Jeg er en person som ofte handler impulsivt. Som følger de tanker jeg har i øyeblikket, og tar konsekvensene når de kommer. Det er min natur. Det ligger sentralt i min personlighet. Jeg lar meg rive med i øyeblikket. Lar meg lede inn dører som tilfeldighetene åpner på min vei. Jeg er nysgjerrig, leken og lidenskapelig. Lever etter mottoet at det er bedre å angre det man har gjort, enn alle sjanser man lot gå fra seg. Fyller livet mitt med å søke, lete og finne. For hvordan kan man vite, hvis man skal sitte på gjerdet å vurdere konsekvenser til døren er lukket og muligheter til svar har gått tapt?

På samme tid sier mitt instinkt at jeg skal stille spørsmål ved alt. Ikke godta at «slik er det bare». Men selv kritisk vurdere om det faktisk burde være slik. Særlig gjelder dette alle våre moralske og etiske normer. Selv om alle mener at det skal være sånn eller slik, er det nødvendigvis det rette? En gang mente samfunnet at kvinnens plass var i hjemmet, at en mørkhudet kun egnet seg til å arbeide for den hvite mann og homofili ble straffet med «bål og brand». Slik var det bare. Alle visste jo det. Vi har kommet langt, men har vi kommet langt nok? Samfunnet rundt meg er fylt med normer og regler det kaller moral. Jeg er enig med mye, fordi jeg forstår det. Annet stiller jeg spørsmål ved. Fordi eneste svarene jeg får på hvorfor er «Det er bare slik. Det vet jo alle.» Selv om «alle» mener det skal være slik, er det nødvendigvis rett?

Min nysgjerrighet, min impulsivitet, min manglende evne til å forstå «det som bare er slik». Det leder meg på veier som ikke alltid er farbare. Av og til er impulsene for fristende. Nysgjerrigheten for stor. Mitt iboende instinkt til å bestride samfunnets oppdiktede moralske regler driver meg til å stille spørsmål. 

Det er da jeg trenger deg, min samvittighet. Du hindrer meg aldri i det jeg ønsker å si eller gjøre. Du står aldri i veien for mine oppdagelsesreiser. Du er ikke et moralsk fengsel som setter usynlige gitter ved de grenser jeg ønsker å sprenge. 

Du er en forsiktig røst. En røst som stiller meg spørsmål. Du stiller spørsmålene jeg enten ikke har sett selv, eller de jeg synes er vanskelig å stille. Du gir meg ikke svarene. Aldri har du gitt meg svar på hva jeg skal eller bør gjøre. Svarene må jeg finne selv. Men, du stiller spørsmålene som får meg til å tenke. Vurdere nye sider. Vurdere konsekvenser. 

Når spørsmålene er stilt og svarene er gitt, da gjør du ikke annet enn å se på meg. Da vet du at jeg fortsatt vil handle ut fra hvem jeg er. Men, du har gitt meg de ekstra tankene jeg trengte for å være sikker i mine valg. Og selv om du ikke alltid er enig, så hindrer du meg ikke. For du vet at jeg fortsatt må få være meg selv. Likevel vet du, at jeg trengte dine spørsmål for å kunne være sikker i mitt valg.

Det er deilig å ha det slik. Jeg er heldig som har min samvittighet. Heldig som har denne røsten. Røsten som stiller spørsmål. Spørsmålene som får meg til å tenke og reflektere. Samtidig dømmer du meg aldri. Du gir meg rom til å være meg selv. Rom til å gjøre feil. Rom til å fortsatt kunne være nysgjerrig, impulsiv og lidenskapelig. 

Når jeg har tråkket feil, så står alltid kaffekoppen klar hos deg. Enten det er en Starbucks, eller en mer nøytral. Du lytter, stiller spørsmål. Er den forsiktige røsten som hjelper meg å se. Du vil ikke at jeg skal se mine feil. Men, du hjelper meg å se hvorfor jeg gjorde feil, og at feilen ofte var nødvendig. For når tilfeldigheten åpner dører på min ferd og jeg drives til å se hva som er bak dem. Ja, da er det slik at døren av og til smeller igjen bak meg. Og da er feilen gjort, og jeg kan ikke gå ut igjen samme vei jeg kom. Men, feilen var kanskje nødvendig. Fordi jeg ikke hadde klart å passere en åpen dør uten å lukke den på min ferd.

Kjære min samvittighet! Jeg er glad for den røsten du er i min verden. Jeg er glad i deg!

venner

Advertisements

Åpne øyne…

Skygger har ligget over hodet mitt. Tette og trange. Hindret sikten min. Tynget tankene. Vist meg en nyansert verden. Men nyansene, alle var de grå. Tidvis lys, lys grå. Nesten hvit. Men fortsatt tett og tung, slik at den skyggefulle tåken hindret meg i å se. Andre ganger mørk, så mørk. Ikke sort. Ikke det stummende mørket langt der nede i dypet. Men mørke grå. Regntung og dyster, men ikke motløs.

Lenge har den skyggefulle tåken ligget der. Rundt meg. Hindret meg i å se. Hindret meg i å vise hvor jeg kommer fra. Hindret meg i å se hvor jeg er. Hindret meg i å se veien foran meg.

a_shade_in_the_fog_by_grubbswriting-d5jkmmm

Jeg lukket øynene. Trakk pusten dypt. Lot tankene fare. Inn i de mørkeste kroker. Opp til det vakreste solskinn. Bare lot tankene vandre dit de ville.

De famlet blant ubesvarte spørsmål. Forvirret vandret de rundt blant spørsmålstegn og ubeskrevne ark. Fant ingen svar. Og returnerte, mer forvirret enn før. Med enda flere spørsmål som trengte et svar.

Jeg pustet sakte ut. Holdt fortsatt øynene lukket. Trakk pusten dypt nok en gang. Sendte tankene videre.

De forsøkte å finne ståsted. Forsøkte å finne ro. For å orientere seg. I et forsøk på å fordrive tåken, skyggene. Lette rundt, blant de grå nyansene. Igjen måtte jeg puste ut, og trekke pusten på ny. Dypere denne gangen. Mens øynene forsøkte å lukke seg enda litt mer.

Tankene flyktet ikke denne gangen. De stod stille. Forsøkte å bruke andre sanser. Da hørte jeg dem. Stemmene.  De dype, mørke stemmene. Skyggenes stemme. Som forsøkte å overtale tankene. Ville holde tankene i tåken.

Men, det var også lyse, myke stemmer. Stemmer så forførende. Som forsøkte å lokke med en falsk eufori. Tanken overså dem. Visste at euforien, var et falsk bilde. En illusjon. En gylden drøm. Like vakker og utemmelig som en regnbue. En illusjon som ikke lar seg fange.

Det var bare en stemme mine tanker ville lytte til. Den stemmen var min egen. Min egen indre røst. Den som kjenner meg som ingen andre. Den stemmen jeg alltid kan stole på. Den var streng, men mild. Den var hard, men rettferdig. Den var samvittigheten, intuisjonen, realismen, sannheten. Den var alt. Tankene hørte på hvert ord stemmen hadde å si. Lyttet lydig.

Da stemmen endelig hadde stilnet, og tankene hadde samlet seg igjen. Først da åpnet jeg øynene.

Verden stod brått klar foran meg. Skyggene var borte. Tåken hadde lettet. Verden virket klarere enn på lenge. Fargene var sterke og vakre mot øynene. Duften av høst virket rensende i nesen. Jeg løftet ansiktet mot den kalde kveldsluften. Den skyggefulle tåken som hadde ledet meg inn i en forvirret sfære. Den var nå forduftet. Verden foran meg. Så klar og behagelig.

Alt jeg måtte gjøre. Var å våge. Våge å lukke øynene godt igjen, for så å åpne dem ordentlig!

open-your-eyes

Min verste fiende…

Da er jeg alene igjen… Har hatt folk rundt meg nesten hele den siste uken.Venner… Har trengt det. Men, nå er jeg alene…

Det har vært en tøff uke. Hvor jeg har kjempet mot følelsene. Følelser jeg ikke klarer å kontrollere. Som erobrer kroppen min. Tar over. Så jeg mister kontrollen over meg selv. Hvor kroppen bare skjelver. Og, jeg vet ikke når jeg vil knekke. Eller hvordan… Kroppen rister. Det kjennes ut som om bena skal svikte. Og jeg vet aldri om jeg vil besvime fordi jeg er sliten, falle sammen i krampegråt eller bli sint å få lyst til å skrike høyt og ødelegge alt rundt meg. Jeg vet aldri, så jeg prøver å kjempe imot. Det er tøft. Det tapper meg for krefter.

Men, det har også vært gode øyeblikk. En god dag, noen gode timer her og der. Gode stunder hvor jeg klarer å smile og le. Glemmer tankene for en stund. Bare er en moderat utgave av meg selv den stunden det varer.

Det brast i går. En filleting. En bagatell. Som utløste et hav av følelser. Sinne, frustrasjon, smerte og tårer. I en salig blanding. Ute av kontroll. Et «sammenbrudd» som jeg har forsøkt å forhindre siste uken. Forsøkt å temme. Følelser så ville og ukontrollerbare som en tiger i bur som endelig slippes fri. Hvor jeg, min sjel og min forstand, var byttet tigeren fikk tak i. Byttet som prøvde å kjempe imot, selv om kampen allerede var tapt. Følelser som rev seg løs og herjet med meg. Rev og slet i kroppen min. Rev hjerte og sjel i fillebiter.

Jeg klarer ikke kontrollere meg selv når det står på som verst. All rasjonalitet er borte. Alle hemninger, all fornuft. Borte… Så sinnet mitt gikk utover min kjære. Enda han ikke fortjener det. Han ble stående midt i stormen. En storm som kom uten forvarsel. Med voldsom styrke. En storm av sinte ord og smerte. Som regnet over han. Uten at han fikk noen sjanse til å søke ly…

Til slutt falt jeg sammen. Tappet for energi. Stormen roet seg like brått som den kom. Igjen lå jeg. Herjet og ødelagt.

Da kom den virkelige smerten. Og tårene. Fornuften kom tilbake. Jeg innså hva jeg hadde utsatt min kjære for. Den dårlige samvittigheten vellet opp i meg. Sammen med ytterligere sinne. På meg selv. For at jeg lot meg bli så irrasjonell. For at jeg tok det ut på han som jeg er mest glad i. Enda jeg vet det er tøft for han. Sinnet dro med seg ytterligere smerte. Enda flere tårer. Og redsel. En vanvittig redsel, for at han ikke skal stå stormen ut. For at jeg skal bli for mye. Og med redselen kommer savnet. Av han. Av hans trygge armer beskyttende rundt meg.

Den dårlige samvittigheten gnager i meg enda. Som salt som sakte strøs i åpne sår. Bare for å minne på at de fortsatt er der. Savnet er voldsomt, men jeg trekker meg litt unna. Vil ikke trenge meg på. Vil ikke forstyrre. Vil ikke mase. Vil ikke risikere å skape mer uro.

Så jeg er alene igjen. Ingen venner ved siden av meg i sofaen. Ikke min kjæres sterke armer rundt meg i natt. Bare meg, min dårlige samvittighet og ensomheten. Den er min fiende. For i den er bare jeg. Og jeg, jeg er min egen verste fiende…

urlBildet er herfra