Min verste fiende…

Da er jeg alene igjen… Har hatt folk rundt meg nesten hele den siste uken.Venner… Har trengt det. Men, nå er jeg alene…

Det har vært en tøff uke. Hvor jeg har kjempet mot følelsene. Følelser jeg ikke klarer å kontrollere. Som erobrer kroppen min. Tar over. Så jeg mister kontrollen over meg selv. Hvor kroppen bare skjelver. Og, jeg vet ikke når jeg vil knekke. Eller hvordan… Kroppen rister. Det kjennes ut som om bena skal svikte. Og jeg vet aldri om jeg vil besvime fordi jeg er sliten, falle sammen i krampegråt eller bli sint å få lyst til å skrike høyt og ødelegge alt rundt meg. Jeg vet aldri, så jeg prøver å kjempe imot. Det er tøft. Det tapper meg for krefter.

Men, det har også vært gode øyeblikk. En god dag, noen gode timer her og der. Gode stunder hvor jeg klarer å smile og le. Glemmer tankene for en stund. Bare er en moderat utgave av meg selv den stunden det varer.

Det brast i går. En filleting. En bagatell. Som utløste et hav av følelser. Sinne, frustrasjon, smerte og tårer. I en salig blanding. Ute av kontroll. Et «sammenbrudd» som jeg har forsøkt å forhindre siste uken. Forsøkt å temme. Følelser så ville og ukontrollerbare som en tiger i bur som endelig slippes fri. Hvor jeg, min sjel og min forstand, var byttet tigeren fikk tak i. Byttet som prøvde å kjempe imot, selv om kampen allerede var tapt. Følelser som rev seg løs og herjet med meg. Rev og slet i kroppen min. Rev hjerte og sjel i fillebiter.

Jeg klarer ikke kontrollere meg selv når det står på som verst. All rasjonalitet er borte. Alle hemninger, all fornuft. Borte… Så sinnet mitt gikk utover min kjære. Enda han ikke fortjener det. Han ble stående midt i stormen. En storm som kom uten forvarsel. Med voldsom styrke. En storm av sinte ord og smerte. Som regnet over han. Uten at han fikk noen sjanse til å søke ly…

Til slutt falt jeg sammen. Tappet for energi. Stormen roet seg like brått som den kom. Igjen lå jeg. Herjet og ødelagt.

Da kom den virkelige smerten. Og tårene. Fornuften kom tilbake. Jeg innså hva jeg hadde utsatt min kjære for. Den dårlige samvittigheten vellet opp i meg. Sammen med ytterligere sinne. På meg selv. For at jeg lot meg bli så irrasjonell. For at jeg tok det ut på han som jeg er mest glad i. Enda jeg vet det er tøft for han. Sinnet dro med seg ytterligere smerte. Enda flere tårer. Og redsel. En vanvittig redsel, for at han ikke skal stå stormen ut. For at jeg skal bli for mye. Og med redselen kommer savnet. Av han. Av hans trygge armer beskyttende rundt meg.

Den dårlige samvittigheten gnager i meg enda. Som salt som sakte strøs i åpne sår. Bare for å minne på at de fortsatt er der. Savnet er voldsomt, men jeg trekker meg litt unna. Vil ikke trenge meg på. Vil ikke forstyrre. Vil ikke mase. Vil ikke risikere å skape mer uro.

Så jeg er alene igjen. Ingen venner ved siden av meg i sofaen. Ikke min kjæres sterke armer rundt meg i natt. Bare meg, min dårlige samvittighet og ensomheten. Den er min fiende. For i den er bare jeg. Og jeg, jeg er min egen verste fiende…

urlBildet er herfra

Sammenbruddet

Jeg dro fra noen venner for en drøy time siden. Det var godt å være der de timene. Litt distraksjon. Slippe å være hjemme.

Turen hjem husker jeg ikke mye av. Jeg rakk så vidt å rygge ut av gårdsplassen og snu bilen før kroppen begynte å skjelve. Under turen ble skjelvningene større. Det gjorde vondt i kroppen, som allerede var støl etter å ha vært voldsomt anspent et par dager. Hjertet slo fortere og fortere. Det ble tyngre og tyngre å puste. Jeg ble kvalm. Tørr i munnen. Nummen.

Da jeg parkerte utenfor hos meg selv, ante jeg ikke hvordan jeg hadde kommet meg dit. Jeg holdt så hardt i rattet på bilen at det gjorde vondt å slippe taket. Kroppen ristet. Hjertet slo. Pusten var på grensen til hyperventilering. Jeg forsøkte å puste dypt og rolig tre ganger før jeg gikk ut av bilen. Hadde problemer med å holde meg på bena, men klarte å stotre meg frem til døra.

Det tok meg 5 minutter å få låst opp døra. Jeg skalv og ristet. Klarte ikke få nøkkelen inn med en gang.

Inne fikk jeg sparket av meg skoene, skrudd på lyset og sendt melding om at jeg var hjemme. Så tok jeg de fire skrittene det er inn på kjøkkenet.

Der knakk jeg sammen. Bena klarte ikke lenger bære meg. Jeg sank sammen på gulvet. Tårene rant.

Det gjorde så vondt. Inne i meg. Veldig vondt. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Bare satt midt på gulvet og ristet. Så på tårene som samlet seg i en liten, sort vanndam på gulvet.

Jeg har sluttet å gråte nå. Det er ikke flere tårer igjen. Men tomheten er der enda. Smerten inne i meg er der. Og jeg sitter fortsatt på kjøkkengulvet. Bena klarer ikke bære meg…

*****

Hadde jeg klart å tenke rasjonelt, så burde jeg sett det komme….

Onsdagen var vond, men det gikk på et vis. Kom meg gjennom den. Torsdagen startet også greit etter forholdene. Jeg kom meg på jobb. Fikk vært der de få timene jeg skulle, selv om jeg ikke fikk gjort noe. Var tungt å være der. Var glad da jeg kunne reise hjem.

Da jeg kom hjem ble alt verre. Ensomheten tok meg. Med den kom de vonde tankene. Jeg husker ikke mye, men ettermiddagen og kvelden var et evig sammensurium av tårer og vonde følelser…

Det var da jeg skjønte at dette ikke bare er en liten tøff periode. Det gjorde det enda verre.

Fredagen kom. Og fra formiddagen husker jeg ikke annet enn en kropp som skalv og salte tårer på kinnet. Jeg skjønte at jeg trengte hjelp.

Noen timer senere gikk jeg inn døra på Oslo Legevakt.

I det jeg gikk inn døra der skjedde det noe. Panikken begynte å ta meg. Pulsen steg raskt. Pusten gikk ekstremt hurtig. Jeg ble svett. Klarte ikke stå i ro. Ekstremt rastløs, men samtidig så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å holde meg oppe. Visste ikke om jeg skulle begynne å gråte, skrike høyt eller besvime. Fullstendig kaos i hodet. Det var så vanskelig det jeg skulle til å gjøre.

Jeg slapp å si noe i første skranke. Bare viste ID og fikk en nummerlapp.

Så venting. Panikken ble bare verre og verre. Viste ikke hvor lenge jeg kom til å holde ut. Visste at dette kunne utarte seg på en eller annen måte når som helst. Gikk hvileløst omkring, selv om bena når som helst kunne gi etter….

Så var det til slutt min tur til å snakke med sykepleier. Jeg satt meg ned på stolen…. «Jeg vil snakke med noen på psykiatrisk legevakt.» Det var alt jeg klarte å si. Jeg begynte sakte men sikkert å knekke sammen der. På stolen hos sykepleieren. Med alle i venteværelse som kunne se meg. Resten av samtalen med sykepleier ble til at hun snakket og jeg nikket eller ristet på hodet alt ettersom.

«Du har det ikke så bra?» nikk, nikk
«Har det pågått en stund?» nikk, nikk
«Bruker du noen form for rusmidler?» rist, rist
«Har du hatt tanker om å skade deg selv eller andre, eller tanker om å ta ditt eget liv?» nikk, nikk

Samtalen gikk uten at jeg følte at jeg var til stede i meg selv. Det var som om jeg stod å så på utenfra. Det var et hardt slag i magen å se seg selv nikke på siste spørsmål.

Sykepleieren fulgte meg så videre langt inn i gangen. Til et eget venteværelse. Mer venting.

Så kom jeg inn til psykologen.

Jeg satt meg i stolen. Han satt seg på den andre siden av bordet. Han så på meg. Så åpnet slusene seg. Tårene bare rant og rant og rant. Klarte ikke si et ord. Alle hemninger bare brast.

Det ble en lang samtale. Og en veldig klar konklusjon: depresjon!

imgresBildet er herfra