Stormen…

Du kom inn i livet mitt. Jeg falt for deg, og jeg falt hardt. Så hardt som jeg aldri før hadde falt.

Du tok meg med storm. Men, da det stormet som verst for oss, ble jeg stående alene.

Du ville ikke stå stormen ut sammen med meg. Vi visste ikke hvor kraftig stormen ville være. Visste ikke hvor lenge den ville vare. Den gjorde deg usikker. Den gjorde deg redd.

Du turte ikke stå i stormen sammen meg. Da du fikk valget, om å stå stormen gjennom sammen med meg eller søke ly og ta neste storm alene. Du klarte ikke velge. Stormen skremte deg for mye. Redselen din for stormen… Du var mer redd stormen enn du var for å miste meg. For du visste ikke hva stormen ville bringe. Du visste ikke hvor hard den ville være. Du var redd for det ukjente, og turte ikke velge. Du forsøkte å søke ly. Trekke deg unna. Gjemme deg. I håp om at stormen ville løye.

Så, jeg valgte for deg.

Jeg kunne ikke søke ly sammen med deg. Jeg var nødt til å stå i stormen. For jeg var lei av å være feig. Jeg var lei av å alltid søke ly for stormene. For jeg visste at hver gang jeg søkte ly, ville en ny storm true så fort jeg våget meg frem. Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg visste at jeg måtte stå denne gjennom, slik at neste storm bare vil føles som en bris.

For jeg stod i stormen. Jeg visste jeg måtte trosse den. Kjenne dens styrke. For uten å kjenne stormen, ville jeg aldri kunne nyte solens stråler. Ville ikke verdsette dem på samme måte. Jeg valgte å stå i stormen. Visste det ville bli tøft. Veldig tøft. Men, jeg visste også at stormen en dag ville løye. Visste at solen igjen kom til å skinne. Og at jeg da, for første gang, virkelig ville kjenne hvor varme, hvor gode, hvor glade dens stråler egentlig er.

Stormen min har begynt å løye nå. Jeg kjenner fortsatt kraftige vindkast. De rusker meg i håret. Forsøker å rive meg overende. Men, jeg har kjent stormen. Stått gjennom den. Jeg kjenner nå at jeg er sterkere enn stormene. Jeg har stjålet min storms styrke. Gjort den til min egen.

Stormen min har begynt å løye. Jeg stod gjennom det verste alene. Og jeg er stolt. Stolt her jeg nå kjenner den første varmen av solens stråler.

Din storm venter fortsatt. Den vil være sterk, men du vet ikke hvor sterk den vil være. Den vil være lang, men du vet ikke hvor lang den vil være. Du vet bare at den kommer.

Men, du må stå i stormen din alene. Du var for redd til å stå gjennom min. Du var reddere stormen enn du var for å miste meg. Og miste meg det gjorde du. Du mistet meg da du rømte og søkte ly.

Den stormen som kommer din vei er intet annet enn den stormen jeg har stått gjennom. Du vil møte samme redsel. Samme usikkerhet. Men, fordi du ikke turte stå der i stormen sammen meg, så vil du også stå i din storm alene. Du har ingen ved din side, som har stått stormen gjennom før deg. Som kan forberede deg på stormens lunefulle kast.

Du slapp min hånd da jeg trengte deg som mest. Lot meg stå alene i stormen. Når du nå går din storm i møte, vil også din hånd være tom. Du slapp min….

Electrical-StormBildet er herfra

Dagdrømmen

Dagdrømmen. Overlevelsen hennes. Den hun ikke hadde klart seg uten. Ingen visste om den.

Hun kunne jo ikke fortelle. For hvem ville tro? Noe annet enn at hun var gal. Eller kanskje var hun det.

For hun dagdrømte. Hver dag. For å overleve. For å ikke la seg kvele. Av det mørket som alltid hang over henne.

I drømmen var hun fri. Hun levde det livet hun ønsket seg. Hadde fred med seg selv. Var lykkelig.

Når hverdagen ble for dyster, lukket hun øynene. Lot musikken vise henne vei. Musikken var kartet hennes. Som styrte henne hjem. Hjem til drømmen.

Hun lot seg fange av den. Elsket den. For der var hun seg selv slik hun visste hun kunne være. Glad og munter. Lekende og full av energi. Hun var fri.

Det var i drømmene hun levde. For virkeligheten var ikke god mot henne. Ga henne bare smerte. Der bare eksisterte hun.

Hun så mindre og mindre grunn til  å være i virkeligheten. Var der kun når hun måtte. Når hun ikke kunne gjemme seg.

I virkeligheten var hun stort sett alene. I en hverdag uten mål og mening. Bare var der. Fysisk. Ikke noe å ta seg til. Ikke noe godt sted å være.

Så hun rømte til drømmen. Hvor livet var godt. Hvor fantasien hennes fylte henne med alt hun savnet i virkeligheten.  Hun bare lukket øynene, så var hun der.

Hun visste det bare var en drøm. Hun visste at virkeligheten var der, bare hun åpnet øynene. Men, hun orket ikke. Virkeligheten var så vondt, og drømmen så vakker.

Så hun fortsatte å flykte inn i drømmen. Løp dypere og dypere inn i den for hver gang. Det ble der hun levde sitt liv. Den slukte mer og mer av henne.

Det var bedre å slukes av den vakre drømmen, enn av virkelighetens mørke.

urlBildet er herfra

Men, hvor lenge kunne drømmen vare? Eller ville den sluke henne helt? Hindre henne fra å leve i den virkelige verden… Holde på henne til hun ikke lenger kunne vite hva som var virkelighet og hva som var drøm…

Den ensomme sti

Veien foran henne

Mørk,

og lang.

Ensom

må hun gå den.

Ingen kan gå den for henne

Ingen kan hun be

om å gå den sammen henne

Hun må gå den alene

 

Hun har valgt det

Helt selv.

Den mørke veien

Den vanskelige veien

Ved å velge den lette

så mange ganger før.

Det er straffen

Hennes straff

og den kan hun kun bære alene.

Det er hennes straff å ta.

 

Første steg så vaklende

inn i mørket

inn i det ukjente

Andre steg

enda mer usikkert

Hun vil snu

løpe tilbake

der det var trygt

eller i alle fall kjent,

og bare glemme,

fornekte.

 

Men glemme kan hun ikke.

Mørket sluker henne nå

Brer seg om henne

som en kappe

en tung, tung kappe

som ikke kan tas av.

Trekker henne ned,

trekker henne inn

lenger inn i mørket,

lenger inn i det ukjente

 

Ikke vet hun

om den mørke veien foran henne,

den ukjente stien

av hinder,

av feller,

av fallgruver

vil lede til lyset

eller avgrunnen.

«La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt.»

Bibelen

Frustrasjonens mørke

Flykte

Tanken er fristende.

Mer og mer for hver dag.

For hver time, hvert minutt.

Flykte fra fortvilelsen,

Som spiser henne innenfra.

Fra den vonde hverdagen.

Fra frustrasjonen,

Som brer seg gjennom kroppen

så sterk,

så kvalmende,

så smertefull.

 

Ei kan hun flykte.

Må møte utfordringen.

Vet bare ikke hvordan.

Ingen energi er tilbake.

Intet overskudd

til å gjøre det hun må.

Frustrasjonen blir bare verre,

Men hun takler ikke,

Takler ikke fronte den.

Den brer seg om henne.

Som nattehimmelens mørke

Sluker den henne.

Drar henne inn i sitt mørke.

Hvor veien ut

ikke lenger er synlig.

«Den natt er lang som aldri ser en morgen»

William Shakespeare

Den skjulte smerte II

Fasaden er i ferd med å slå sprekker. Hun klarer ikke lenger bære alt inne i seg. Den sorgen hun har skjult for omverdenen så lenge. Smerten over feilene hun gjorde. Først en gang. Så igjen. Så dum. Så korttenkt. Så vondt.

Smilet brister oftere. Det er vanskeligere å ta det på. Vanskeligere å holde det oppe. Hun vet hun må. Men det gjør så vondt. Vil ikke la andre vite. Strever for å skjule smerten. Strever for å holde på smilet. Strever for at ikke stemmen skal briste.

Smilet som synes er påtatt. Fasaden. Den hun viser verden. Den hun trenger for å holde seg oppe. For å prøve å virke sterk. Det hjelper et lite øyeblikk.

Hun er en skuespiller. Omverdenen faller for hennes smil. De ser henne som sterk. Og bekymringsløs. Hun er glad for det. Glad for at ingen ser bak smilet. Ser smerten som skjuler seg i dypet av henne. Den smerten hun bærer alene. Den smerten som kveler henne. Sakte, men sikkert kveler den henne.

Hun vet selv at smilet er falskt. Inne i henne smiler hun ikke. Det gjør vondt. Latteren og livsgleden hun alltid bar. Er som forduftet. Igjen sitter smerten. Den kommer hun ikke vekk fra. Den river og sliter i henne. Hver dag. Hver time. Hele tiden.

Smerten slipper ikke taket. Den har et godt grep om henne. Den fører med seg fortvilelse. Og sinne. Men intet hjelper. Den er der. Alltid. Den altoverskyggende smerten.

Hun vil bare forsvinne for et øyeblikk. Få fred fra tankene. Få lov til å være liten. Og sårbar. Bare et lite øyeblikk få slippe masken. Den hun bærer for hele verden. Bare et øyeblikk. Til å slippe å være så sterk. Bare få være seg selv.

Hun drømmer om å rømme. Bare for et øyeblikk. Til et ukjent sted. Hvor smerten ikke finner henne. Hvor hun kan slappe av. Bare et øyeblikk. Så hun kan glemme smerten en liten stund. La tankene få fred lenge nok. Lenge nok til at hun får energi til å ta kampen. Mot smerten som tynger henne.

Hun kan ikke rømme. Hun kan ikke forsvinne. Selv ikke for et øyeblikk. Hun må bli værende. I smertens hule hånd. Hun rømmer inn i seg selv. Stenger verden ute. Til roten av smerten. Prøver å kjempe den. Det er en vond kamp. Men hun kjemper. Og faller.

 

Innlegget er oppfølgeren til «Den skjulte smerte»

Flukten

Hun rømmer

Inn i søvnen

Til drømmen

Hvor problemene

Ikke kan finne henne

Hvor hverdagens spøkelser

Ikke kan gi seg til kjenne

Hvor verden er god

Og bekymringene blåst bort med vinden

 

Hun rømmer

Inn i musikken

Hvor tonene løfter henne opp

Bærer henne av gårde

Inn i drømmene

 

Hun trenger flukten

For å få hvile

Få et pusterom

Fra det hun ikke orker

Fra utmattelsen som tynger

Fra det hun ikke kan endre

 

Hun trenger flukten

Hun trenger drømmen

For å hente krefter

For å overleve

«Sterke drømme, fagre drømme, kom i flokk som ville svaner, løftet meg på brede vinger.»
Henrik Ibsen

For en liten stund…

Lenge siden jeg har blogget her nå. Merkelig det der. Hvordan man plutselig ikke har så mye på hjertet når man er lykkelig. Eller kanskje det er fordi man er mer opptatt av å nyte livet enn å skrive om det?

I alle fall… Jeg er lykkelig om dagen! Virkelig!

Likevel, så føler jeg behov for en virkelighetsflukt. Bare reise fra alt for en liten stund. Til et sted ingen kan nå meg. Ingen telefon. Ingen tv. Ingen internettdekning. Bare glemme verden, for en liten stund…

Tenk så deilig det hadde vært! Slippe å tenke på alt og alle. Slippe å høre triste nyheter. Slippe å høre endeløs klaging over livets små bagateller. Glemme alt som heter facebook, twitter, meldinger og telefoner for en stund. Glemme jobb og forpliktelser. Bare være!

Jeg har virkelig et slikt savn nå. Har lyst til å bare slippe alt jeg har i hendene og rømme. For en liten stund. Bare få tid til å være og nyte uten å tenke. Bare for en liten stund.

Jeg må nødvendigvis ikke være alene. Men jeg må kunne få stillheten, roen, virkelighetsflukten likevel. For en liten stund.

Kan jeg det? Bare rømme? For en liten stund…