Tung og trist mandag…

Ute ligger tåken tung og truende. Luften er fuktig og tett. Små, tunge dråper faller fra det grå teppet over meg. Små vindkast minner meg på at vi går mot høst og vinter.

Jeg kommer liksom ikke helt i gang i dag. Vet ikke om det skyldes det grå, triste været. Eller kanskje bare det faktum at det er mandag.

I dag er bena tunge. De vil liksom ikke helt henge med. Og kroppen verker. Vil ikke fungere i dag. Det er en maktkamp mellom kropp og hode for hvert skritt. Kroppen nekter, men  hodet vet at jeg må. Vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Så jeg stabber meg avgårde. Skritt for skritt.

Tankene flakser også. Beveger seg til behagelige dagdrømmer. Om myk seng og varm dyne. Om sofakos med pledd og varm sjokolade. Som høres så utrolig godt ut. Som jeg lengter etter. Som jeg trenger.

Tonene fra høytaleren min spiller ikke energiske rytmer slik den pleier. Hode og kropp klarer ikke det i dag. I dag må jeg ha behagelige toner. Toner som bare flyter lett gjennom rommet. Som bryter stillheten med sin ekle skjønnhet.

Jeg er sliten! Så utrolig sliten…

Det er en merkelig følelse. For det er lenge siden jeg har kjent den. Jeg har flydd på en bølge av energi hele våren og hele sommeren. Det har vært så godt. Bare sprudlet av energi og latter. Konstant.

Men, kroppen har ikke fått tid til å hente seg inn. Den har bare villig lystret. Har vært med på alt hodet har ønsket. Uten å stille spørsmål. Uten å stille krav.

Nå er den sliten. Den sier i fra. Sier at nå det er hodet sin tur til å lystre. At nå, nå er det tid for å roe ned. Hvile. Hente seg inn. Den trenger det.

Hodet vil så gjerne lystre. Vise sin takknemlighet. La kroppen få den hvilen og roen den trenger. Så de sammen snart kan legge ut på nye eventyr.

Men, hodet kan ikke lystre. For pliktene kaller.

Regn01

Reklamer

For en liten stund…

Lenge siden jeg har blogget her nå. Merkelig det der. Hvordan man plutselig ikke har så mye på hjertet når man er lykkelig. Eller kanskje det er fordi man er mer opptatt av å nyte livet enn å skrive om det?

I alle fall… Jeg er lykkelig om dagen! Virkelig!

Likevel, så føler jeg behov for en virkelighetsflukt. Bare reise fra alt for en liten stund. Til et sted ingen kan nå meg. Ingen telefon. Ingen tv. Ingen internettdekning. Bare glemme verden, for en liten stund…

Tenk så deilig det hadde vært! Slippe å tenke på alt og alle. Slippe å høre triste nyheter. Slippe å høre endeløs klaging over livets små bagateller. Glemme alt som heter facebook, twitter, meldinger og telefoner for en stund. Glemme jobb og forpliktelser. Bare være!

Jeg har virkelig et slikt savn nå. Har lyst til å bare slippe alt jeg har i hendene og rømme. For en liten stund. Bare få tid til å være og nyte uten å tenke. Bare for en liten stund.

Jeg må nødvendigvis ikke være alene. Men jeg må kunne få stillheten, roen, virkelighetsflukten likevel. For en liten stund.

Kan jeg det? Bare rømme? For en liten stund…