Ute ligger tåken tung og truende. Luften er fuktig og tett. Små, tunge dråper faller fra det grå teppet over meg. Små vindkast minner meg på at vi går mot høst og vinter.
Jeg kommer liksom ikke helt i gang i dag. Vet ikke om det skyldes det grå, triste været. Eller kanskje bare det faktum at det er mandag.
I dag er bena tunge. De vil liksom ikke helt henge med. Og kroppen verker. Vil ikke fungere i dag. Det er en maktkamp mellom kropp og hode for hvert skritt. Kroppen nekter, men hodet vet at jeg må. Vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Så jeg stabber meg avgårde. Skritt for skritt.
Tankene flakser også. Beveger seg til behagelige dagdrømmer. Om myk seng og varm dyne. Om sofakos med pledd og varm sjokolade. Som høres så utrolig godt ut. Som jeg lengter etter. Som jeg trenger.
Tonene fra høytaleren min spiller ikke energiske rytmer slik den pleier. Hode og kropp klarer ikke det i dag. I dag må jeg ha behagelige toner. Toner som bare flyter lett gjennom rommet. Som bryter stillheten med sin ekle skjønnhet.
Jeg er sliten! Så utrolig sliten…
Det er en merkelig følelse. For det er lenge siden jeg har kjent den. Jeg har flydd på en bølge av energi hele våren og hele sommeren. Det har vært så godt. Bare sprudlet av energi og latter. Konstant.
Men, kroppen har ikke fått tid til å hente seg inn. Den har bare villig lystret. Har vært med på alt hodet har ønsket. Uten å stille spørsmål. Uten å stille krav.
Nå er den sliten. Den sier i fra. Sier at nå det er hodet sin tur til å lystre. At nå, nå er det tid for å roe ned. Hvile. Hente seg inn. Den trenger det.
Hodet vil så gjerne lystre. Vise sin takknemlighet. La kroppen få den hvilen og roen den trenger. Så de sammen snart kan legge ut på nye eventyr.
Men, hodet kan ikke lystre. For pliktene kaller.
TONER AV TANKER 