Ord og tanker

Lenge har ordene i meg vært stille. De har ikke kommet til meg som før. De har ikke danset rundt i mitt sinn. De har vandret på stille stier.

Tankene mine har vært der. Hele tiden. Slik de pleier. Men, tanker og ord har ikke danset i takt. Som mann og kvinne har de danset til hver sin melodi. Rytmer og toner som ikke har latt seg forene. Den ene i en langsom og følsom vals. Den andre i en energisk og voldsom tango. De har ikke evnet å finne hverandre. Selv om de begge har danset, så har de begge danset alene.

Tankene og ordene har ikke latt seg forene. De har vandret på hver sin sti. Sakte har deres veier blitt adskilt. Hvert steg har båret dem i forskjellige retninger. Fra hverandre. De har lenge vært på hver sin ferd. En reise de har gjort alene, uten sin faste følgesvenn. Ord og tanker. En lang, lang vandring. I en hvileløs lengsel etter den tid når de igjen ville gjenforenes.

Endelig ser det ut til at ordene og tankene igjen har funnet sammen. Endelig ser det ut til at deres veier igjen har krysset hverandre. Endelig ser det ut til at de igjen beveger seg i takt. At ordene igjen lar seg forføre. At ordene igjen viser sin grasiøsitet. At ordene igjen danser til tonene av mine tanker.

dans noter

Jeg ga deg meg!

Noen ganger tar livet vendinger man ikke er forberedt på. Tar deg med på en reise du ikke kunne forutse. Styrer deg inn på en kurs du ikke ville valgt selv.

Jeg befinner meg der. På en slik ukjent og uventet reise. En reise som kom brått på meg.

De som kjenner meg kjenner også min redsel. Min redsel for å slippe andre inn. Min redsel for å la andre få se. Min redsel for å knytte meg til andre. En redsel jeg har båret lenge. Veldig lenge. Så dyp og langvarig har den redselen vært, at den står skrevet i blekk for all evighet.

Jeg trodde redselen ville være der for evig. At den alltid ville følge meg. Alltid ville prege mine relasjoner.

Nå er redselen en bleknet skygge. Du har visket den vekk.

Jeg valgte å gi meg selv til deg. Fullt og helt. Valgte å la deg slippe inn. Se hele meg slik jeg er, ikke slik jeg ønsker å fremstå. Jeg valgte for en gangs skyld å ikke gjemme meg.

For jeg ville ha deg. Og jeg ville det skulle være ekte. Da kunne jeg ikke gi deg illusjonen meg. Du måtte få se alt. Se det som det er. Jeg måtte gi deg meg. Hadde du bare fått illusjonen, ville alt blitt ødelagt den dagen illusjonen brast.

Så, jeg ga deg meg. Med alt hva jeg er.

Du tok imot. Du tok imot mitt jeg, slik det egentlig er. Blottet for illusjoner. Bare meg. Du ser alt. Jeg skjuler intet for deg. Du ser alle mine sider. Du ser alt. Og likevel kan du se på meg og fortelle at du elsker meg.

Jeg turte å slippe deg inn. Jeg turte å la deg se. Jeg turte å stole på deg.

Og jeg vant.

Du har vist meg at det ikke er skummelt. Du har vist meg at jeg ikke trenger å være redd. Du har vist meg at hele meg, også mine svakheter, er verdt å elske. Du har vist meg alt det. Bare ved å være den du er. Bare ved å være den fantastiske, herlige mannen jeg elsker.

Ordene i blekk. De tre ordene som forteller meg at jeg ikke burde stole på noen. Jeg ser de hver dag. Flere ganger om dagen. Jeg ser de, og smiler. Fordi jeg vet hvor jeg har vært. Jeg vet hvilken redsel jeg har båret. Men mest smiler jeg, fordi du har visket redselen bort. Jeg trenger ikke være redd lenger. Du har gjort meg trygg!

Så min reise…

Så uventet. Så vakker. Jeg nyter hver dag.

Jeg visste ikke at livet skulle ta denne retningen. Jeg visste ikke at noen skulle blotte meg for redsel. Jeg visste ikke at jeg skulle reise sammen med deg.

Jeg vet ikke hvor ferden går videre. Jeg vet ikke hvor ferden ender. Alt jeg vet er at jeg reiser hvor som helst med deg.

hold_my_hand_by_rshaw87-d5dcf39

Vandre i vinden…

Det synes behagelig. Å alltid vandre med vinden. La vinden bestemme hastighet og retning. Bare følge den.

Vinden vil da føre deg på ukjente veier. Det kan være spennende. Det kan gi nye opplevelser.

Medvinden er god. Den er behagelig. Den er enkel. Det føles godt å vandre med vinden.

Men, vinden vet ikke hvor du skal.

Medvinden tar deg med på en runddans. En ferd du ikke aner hvor går. Eller i hvilken hastighet. Du har vinden i ryggen, men du aner ikke hvor den fører deg.

Medvinden tar deg med hit og dit. På en usikker reise. En reise du ikke bestemmer selv. En reise du ikke kan påvirke utfallet av. En enkel og behagelig reise, som du ikke kan styre. Medvinden vil kaste deg hit og dit.

Og vandrer du med vinden lar du deg villig lede. På den ukjente reisen. Fordi den er behagelig. Du slipper å bestemme. Du slipper å ta egne valg. Vinden gjør det for deg.

Den tar deg med. Til øst og vest. Nord og sør. Hit og dit. Men, den tar deg ikke dit du vil. Den tar deg dit den vil. Inntil den ombestemmer seg igjen. Og du følger. Uvitende.

Det eneste du kan håpe på. Er at en dag. Når medvinden stanser. Så står du på samme sted som da du begynte. Uten å ha kommet et skritt videre. Men sjansen er liten.

Mest sannsynlig. Vil du finne deg selv langt, langt unna der du startet. Uten å vite hvor du er. Med en evighet av en reise foran deg. For å igjen finne hjem. For å igjen finne det som egentlig var din reise.

Medvinden er behagelig. Den er enkel. Den fører deg videre. Men, ikke dit du skal. Den gir deg en reise, som ikke er din egen.

For medvinden er egenrådig. Den er egoistisk. Den blåser i hvor du vil. Hva du ønsker. Den bare fører deg med seg. I den retning den har der og da.

Det er ikke den enkle veien som alltid er den beste. Man kan ikke alltid vandre med vinden.

Man må finne sin egen reise. Man må finne sin egen vei å gå. Så må man gå den.

Vinden blåser ikke alltid dit du skal. Kanskje er du heldig. Kanskje får du litt hjelp av medvinden på din ferd. Men vinden vil snu.

Og når det skjer. Når vinden viser sitt egenrådige. Når vinden vender. Da må man tørre å følge sin egen vei.

Man må tørre å gå i motvind. Man må tørre å stå imot. Stå imot en bris. Stå imot en storm.

For det er kun når man står for sitt valg. Når man holder fast på den veien man har valgt å gå. Det er kun når man våger å gå mot vinden. At man kommer dit man vil. At man når målet.

vinden_vil_hjelpe

 

 

Hashtag #Ferielykke

Snart ferietid!

Det leses på sosiale medier om sol og sand mellom tærne. Party på Kos. Paraplydrinker i Side. Shopping i London. Glade barn i Danmark. You name it!

Folk reiser hit og dit. Farter i samme tempo som Solberg-brødrene på en god dag. Alt skal sees, og alt skal oppleves.

Familieferie. Romantisk get away. Venninnekos. Kompisfylla.

Overlykkelig nedtelling til sommerens store happenings, og den sørgmodige nedtellingen til den dagen man igjen blir innhentet av hverdagen.

Lykkerus. Duggfriske dråper i sommersol. Saltvann i håret. Solbrune kropper. Familieidyll. Reker og hvitvin på brygga. Bølgeskvulp mot båtsiden. Nye opplevelser. Oppdagelsesferder i smale bakgater i en ukjent by.

Smilende ansikter på selvportretter postet der det kan postes. Med hashtags som ferielykke, LivetErHerlig og FyFaenNåKoserJegMegSåSinnsyktAtJegBareMåViseAlleSåDeKanMisunneMeg…..

Sommerferie

Jada, det er noen som har det….

Og i dagene før ferien. Hvor alle MÅ poste nedtellingen til den store avreisedagen på alle sosiale medier. Så kommer spørsmålet: «Hva er ferieplanene dine da?»

De fleste legger da ut med samme iver og entusiasme som en treåring som får fri tilgang på Willy Wonkas sjokoladefabrikk. Det høres ut som om de skal verden rundt hele gjengen, selv om enkelte «bare» skal på hytta og slappe av og nyte livet. Moro for unga da vettu!

Så kommer spørsmålet til meg! «Og du da? Hva skal du i sommer?»

Joda, svaret er vanvittig enkelt: Jeg skal ikke en dritt!!! Ja, du hørte riktig! Ikke en dritt!!!

Gidder ikke engang slenge på noen entusiastiske linjer som «bare slappe av og ta det med ro», «nyte en real byferie» eller andre fraser for å la det virke som om det er planlagt og selvvalgt.

For helt ærlig, så skulle jeg helst vært alle andre steder enn akkurat her når ferien starter. Jeg vil også ha sol, sommer og sandstrand. Jeg vil også drikke rødvin i Roma. Eller gå meg bort i trange bakgater på en øy i Hellas. Eller nyte eksotiske drinker på en enda mer eksotisk strand. Eller… Eller…  Jeg vil også på ferie!!!

Men neida….

Jeg er hun som dreit seg ut her tidligere, og derfor ikke kan reise i år. Hun som må bruke alle ferie- og skattepenger på å rydde opp i gammel moro. Hun som må være fornuftig i år, og derfor ikke kan reise sydover som resten av de norske trekkfuglene kalt arbeiderklassen.  Hun som ikke engang har en liten familiehytte å reise til, og derfor ikke har annet valg enn å være hjemme….

Så sorry for at jeg ikke deler entusiasmen for din ferie!

God-sommer-i-sand

Den lange reisen

Et lite frø.
En spire av håp.
En start.
Det burde føles godt,
men gjør det ei.

Det gjør vondt.
Fryktelig vondt.
Fordi hun vet
at det bare er en start.
En start
helt uten et mål.
En evig reise
uten endestasjon.

For starten er
intet steg fremover.
Hun står fortsatt
på stedet hvil

Og der vil hun stå
en halv evighet,
før hun kanskje ser
et lite steg frem.
Hun må bare håpe
hun ikke faller
av utmattelse,
eller frustrasjon,
før steget kan tas.

For reisen er lang.
Helt uten ende.
Uten skue
for mållinjen.
Hun vet ikke engang
om den finnes…

«Jeg vet ikke hvor jeg skal denne gangen, men jeg vet jeg skal reise langt.»

Odd Børretzen

For en liten stund…

Lenge siden jeg har blogget her nå. Merkelig det der. Hvordan man plutselig ikke har så mye på hjertet når man er lykkelig. Eller kanskje det er fordi man er mer opptatt av å nyte livet enn å skrive om det?

I alle fall… Jeg er lykkelig om dagen! Virkelig!

Likevel, så føler jeg behov for en virkelighetsflukt. Bare reise fra alt for en liten stund. Til et sted ingen kan nå meg. Ingen telefon. Ingen tv. Ingen internettdekning. Bare glemme verden, for en liten stund…

Tenk så deilig det hadde vært! Slippe å tenke på alt og alle. Slippe å høre triste nyheter. Slippe å høre endeløs klaging over livets små bagateller. Glemme alt som heter facebook, twitter, meldinger og telefoner for en stund. Glemme jobb og forpliktelser. Bare være!

Jeg har virkelig et slikt savn nå. Har lyst til å bare slippe alt jeg har i hendene og rømme. For en liten stund. Bare få tid til å være og nyte uten å tenke. Bare for en liten stund.

Jeg må nødvendigvis ikke være alene. Men jeg må kunne få stillheten, roen, virkelighetsflukten likevel. For en liten stund.

Kan jeg det? Bare rømme? For en liten stund…