I’m falling

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

My soul is damaged of hidden scars
Of loneliness and broken hearts
Darkness always keeps finding me
My sorrows still are blinding me
Is there a hope for this soul of mine
Is there salvation, or end of time

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

In my thoughts there’s only rain
I’m tortured by all this pain
Hope  is lost, and can’t be found
I’m screaming but there’s no sound
On the alter of life I’m sacrificed
Now the darkness can be satisfied

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

How am I to find my way out of all I feared
How am I to to fight this when I’m so scared
Because my soul is lost in all this darkness
My soul is lost in all this darkness

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

 

Reklame

Drømmen om en hvit jul!

Snøen laver ned utenfor vinduet. Det ligger et hvitt teppe over bakker og li. Hvitt og vakkert! Det er 8 dager igjen til jul! Med andre ord – det ser ut som om det blir hvit jul i år! Julen ringes inn i et vakkert Winter Wonderland!

Da burde alle vel alle barn få drømmen oppfylt? Sant? Den evige drømmen om en hvit jul.

Bilde fra yr.no

Det er dessverre ikke alle barn som får den hvite julen de ønsker seg. Da sikter jeg ikke til snøfattige steder i vårt langstrakte land. Ei heller sikter jeg til det regnværet som er meldt her på østlandet i disse dager….

Jeg snakker om alkohol – igjen!

Jeg vet jeg har blogget mye om dette. Dere er kanskje lei… Men, det er en av mine store hjertesaker. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg klarer ikke å la være å la meg beveges av dette. Jeg vet så alt for godt hvordan dette kjennes på kroppen. Hvordan det føles. Hvordan det skremmer. Og hvordan det påvirker resten av livet.

Dagbladet har i dag en artikkel om barn som gruer seg til jul nettopp på grunn av de voksnes alkoholvaner. Denne gangen er det vår kjære helseminister, Joans Gahr Støre, som er bekymret for julefylla. Han støtter kampanjen til Av-og-til som foregår om dagen. En fantastisk kampanje spør du meg! Organisasjonen har gjort en god jobb med å sette fokus på dette med barn og alkohol i disse dager.

Støre oppfordrer folk til å banke på dører. Rett og slett banke på døra til naboen hvis man vet at jula er av det fuktige slaget. Og folk må snakke om alkoholforbruk i juletiden.

Tanken er god. Tanken er VELDIG god!

Men, den vil ALDRI fungere i praksis!!!

Denne julen forsøkte jeg å snakke med øvrige voksne i familien om alkoholkonsum i jula. I alle fall de timene som mitt barn ville være til stede. Resultatet ble at jeg ble ansett som moraliserende, i overkant prippen og direkte kjedelig. For hvem vil vel spise ribbe uten øl og akevitt? Hvem vil ha gløgg uten rødvin eller sterkere saker? Hvem vil vel drikke julekaffe uten en vanvittig dyr cognac i glasset?

Bildet er fra tv2.no

Problemet er ikke at voksne tar seg ett glass til maten! Barn tar ikke skade av dette. Ett glass er sjelden til skade for noen.

Utfordringen rundt dette med barn og alkohol er at de som drikker for mye ikke innser at de gjør det! Eller de fornekter det! De skjønner ikke at barn merker endringen i adferd lenge før man selv kjenner tegn til alkoholrusen. De skjønner ikke at deres alkoholinntak kan ha negativ effekt på barna. For hvis de innrømmer det, så innrømmer de å ha et alkoholproblem! For normale og gode familier ikke utsetter ikke barna for negativ påvirkning grunnet alkohol. Nordmenn er så stigmatiserende at det bare er dårlige foreldre som gjør slikt. Og hvem vil innrømme at man er en dårlig forelder???

Og hvordan tror dere at folk vil reagere dersom uvedkommende kommer på døra og sier: «Jeg synes dere drikker for mye!». Vi er ikke akkurat et utadvendt folkeslag. Det er bare å ta seg en tur til Oslo sentrum for å få dette illustrert.  Vi snakker ikke til fremmede. Vi smiler ikke. Vi hjelper ikke! I alle fall ikke hvis det ikke kan gi oss masse kred og likes på sosiale medier. Vi bryr oss ikke, og man skal ikke legge seg bort i hva andre driver med. Nei, først meg sjøl, og så meg sjøl. Og nåde den som prøver å fortelle meg at jeg gjør noe galt. I alle fall hvis de tror de vet hva som er best for meg eller barna mine!!!

Jeg skulle virkelig ønske at det var så enkelt at man bare kunne snakke om det. Eller kunne si i fra når det blir for mye. Det er ikke så enkelt. Ola og Kari Nordmann er stigmatiserende og fordømmende. Og vi vil ikke sette oss selv i samme kategori som de med et alkoholproblem. Det er jo bare de som er så desperate at de må ha en liten tår med en gang de våkner som har et alkoholproblem. Kun de som står og tripper utenfor butikken eller vinmonopolet før åpningstid. Skjelvende på hånden av abstinenser. Nei, ingen av oss er der, så alkoholinntaket er ikke et problem! Vi bare nyter litt til maten. I våre øyne er det i alle fall bare litt. I barnas øyne så er det alt for mye!

Barna lider faktisk under de voksnes alkoholhygge. Det er ikke mye som skal til før barn merker endringene hos de voksne. Endringer vi ikke ser selv. De merker at volumet blir høyere. Vi prater mer. Latteren sitter løsere. Dere kjenner det igjen. Når vi voksne fortsatt er oss selv, i våre øyne. Vi har bare funnet roen og kommet i julestemning. Ikke sant? Sett fra barneøyne så ser det ikke slik ut. Mamma og pappa har endret adferd. De oppfører seg annerledes enn det de gjør til vanlig. Det gjør barnet usikkert og redd. Det vet ikke hvordan det skal forholde seg til mamma og pappa. Det vet ikke hva det kan forvente av mamma og pappa lenger. Har barnet i tillegg hatt en ubehagelig opplevelse rundt alkohol tidligere, så medfører denne lille endringen i adferdsmønster stor redsel. Redsel for at det som skjedde da skal gjenta seg. Redsel fordi alt blir uforutsigbart. Redsel fordi plutselig så er mamma og pappa noe annnet!!!

Det enkleste er å gjøre noe med eget alkoholinntak. Det handler bare om å bestemme seg og gjennomføre det. Det er råder man over helt selv, og ingen kan tvinge deg til å drikke mer enn man vil. Det handler om å ta et valg og ha styrke til å stå for det. Så enkelt er det ikke å endre andres alkoholvaner. Der er det dessverre lite man kan gjøre! Snakker man om alkohol som noe negativt, så stigmatiseres mann som moraliserende. Det er ikke så lett å stå på den siden av bordet alene. Derfor er det vanskelig å gjøre noe for de barna som lider under foreldrenes alkoholinntak. Det er ikke så mye man får gjort. Men, noe er det….

Det som derimot kan gjøres er enkelt, og etter min mening to ting. Man kan invitere barnet eller barna hjem til seg en liten stund. Finne på en unnskyldning til hvorfor du har lyst på besøk en liten time. Gi barna et friminutt hvor de kan slappe av! Har man barn selv så kan man kanskje til og med invitere til overnattingsbesøk.

Og er alkoholforbruket virkelig ille… Da er det eneste riktige å varsle! Varsle de myndigheter som har mulighet til å gripe inn å hjelpe barnet.

Alkohol er et stort problem! For skålen vår når klokken slår fem og julen ringes inn, den skal ingen ta fra oss!

Ta deg tid til å se denne fra Helsedirektoratet!

Det føles ekkelt å se den, gjør det ikke? Jeg synes i alle fall det… Hvordan tror du da barn har det under slike forhold?

********************

Øvrige innlegg om barn og alkohol i julen:

Julens ensomhet

Gledelig jul – ikke for alle

Til helvete og tilbake igjen – del 2, en annerledes jul

Den ensomme sti

Veien foran henne

Mørk,

og lang.

Ensom

må hun gå den.

Ingen kan gå den for henne

Ingen kan hun be

om å gå den sammen henne

Hun må gå den alene

 

Hun har valgt det

Helt selv.

Den mørke veien

Den vanskelige veien

Ved å velge den lette

så mange ganger før.

Det er straffen

Hennes straff

og den kan hun kun bære alene.

Det er hennes straff å ta.

 

Første steg så vaklende

inn i mørket

inn i det ukjente

Andre steg

enda mer usikkert

Hun vil snu

løpe tilbake

der det var trygt

eller i alle fall kjent,

og bare glemme,

fornekte.

 

Men glemme kan hun ikke.

Mørket sluker henne nå

Brer seg om henne

som en kappe

en tung, tung kappe

som ikke kan tas av.

Trekker henne ned,

trekker henne inn

lenger inn i mørket,

lenger inn i det ukjente

 

Ikke vet hun

om den mørke veien foran henne,

den ukjente stien

av hinder,

av feller,

av fallgruver

vil lede til lyset

eller avgrunnen.

«La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt.»

Bibelen

Fortid og nåtid – en selvransakelse

De siste dagene har jeg fått en del spørsmål om hvordan min historie påvirker meg i dag. Blant annet var det en som spurte hvordan det påvirker meg som venn, som kjæreste, som mor og i jobbsammenheng. Det er også en del som kjenner seg igjen i deler av historien og forteller hvordan det påvirker dem.

Det krever en god del selvransakelse å kunne si hvordan fortiden påvirker nåtiden. Man må gå inn i dypet av seg selv. Erkjenne en del sammenhenger som ikke er åpenbare. Erkjenne en del sammenhenger man ikke liker. Det er ikke lett å skulle prøve å forstå hvorfor man er som man er. Det er alt annet enn enkelt…

Min historie, for å begynne med den, er kompleks. Den kan ikke oppsummeres i enkle ordelag. Nye lesere kan ta en titt HER. Der finnes den siste av de 8 delene jeg har valgt å dele hittil, med link til de 7 første. Flere vil komme. Med tid og stunder…

Alt en opplever her i livet vil påvirke en på den ene eller annen måte. Noe positivt. Noe ikke fullt så positivt. Noe vil sitte sterkere og dypere i enn annet. Slik er det bare. Det ville derfor være noe riv ruskende galt om jeg hadde trodd jeg kunne komme fra min barndom og mitt helvete uten å bære preg av den…

Så hvor skal jeg begynne…

Min barndom har aldri vært preget av den trygghet, stabilitet og kjærlighet som burde ha vært der. Det har vært det motsatte. Et helvete av alkohol, vold, lite penger, dårlige relasjoner og usikkerhet for hva som ville skje i det neste øyeblikket. Dette preger meg selvfølgelig i dag. På godt og vondt!

Det er på et punkt jeg merker min fortid veldig godt. Jeg har veldig vanskelig for å slippe noen inn på meg. Jeg har problemer med å la noen bli ordentlig kjent med meg. Per dags dato er det faktisk kun én person som har sett meg ærlig i alle sammenhenger. Bare én person jeg ikke føler jeg trenger å gjemme deler av meg selv for. Så er det en liten håndfull personer som kjenner meg godt, men ikke helt.

Det er både positivt og negativt. Det er veldig positivt fordi jeg har overhode ingen problemer med å forholde meg profesjonell i jobbrelasjoner. Jeg er jo vant til å ikke involvere noen i personen MEG. Derimot så har jeg et godt knippe bekjente, men svært få gode venner. Jeg slipper ikke noen nært nok inn.

Dette skyldes mange ting… Mest av alt så skyldes det at jeg har store problemer med å stole på andre. Jeg klarer ikke stole på at de skal holde ting for seg selv. Klarer ikke å tro at jeg kan stole på dem på den måten. Derfor tør jeg ikke vise dem mitt rette jeg. Jeg klarer heller ikke å stole på at de er der for meg. Det har nok mye med utryggheten som liten å gjøre. At ingen var der for meg når jeg trengte det. Denne utryggheten har blitt med meg. Vet hvordan det føltes å ikke ha noen som kunne stille opp for meg. Redselen for å måtte stå alene igjen er stor. Veldig stor. Derfor går jeg på tå hev. Må være forberedt hvis jeg skal kunne takle det. Derfor tør jeg ikke stole på andre. Tør ikke slippe ned skuldrene. Det gjør det vanskelig for meg selv. Og det er fryktelig urettferdig noen ganger for de som blir ofre for min iboende usikkerhet.

Dette er selvfølgelig noe som kan merkes på meg, både som venn og som kjæreste. De fleste i mitt liv har blitt holdt på en armlengdes avstand. Jeg har tidligere måttet anstrenge meg for å slippe noen inn på meg. Og heller ikke, før nå, funnet noen jeg føler jeg kan stole såpass på at det er verdt anstrengelsen.

Derimot så har jeg også en utfordring som er mer aktuelt i et forhold enn i et vennskap. En klisjé så sterk at det egentlig byr meg imot å innrømme det… Jeg hadde ingen kjærlig barndom, så derfor er det vanskelig for meg å skjønne at noen kan bli glad i meg. For all del… Jeg er ei jente som bobler av selvtillit. I utgangspunktet. Jeg vet hvilke kvaliteter jeg har. Er trygg på mine gode egenskaper, min intelligens, mitt utseende. Derimot så ser jeg ikke selv hva som ligger under overflaten. Er nok der det ligger…. At jeg ikke skjønner hva det er å like under overflaten. Skjønner ikke hva som er unikt for meg. I mine tanker er jeg vanvittig kjedelig når overflaten er skrapt bort og man begynner å bli kjent med meg… Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det annet enn at selvtilliten min holder til kortvarige relasjoner. Men, når det kommer til de som blir kjent med meg, så svikter det… Jeg er ikke vant til at folk er glade i meg, og derfor ser jeg heller ikke noen grunn til at noen skal være det.

Sistnevnte er noe jeg har måttet jobbe mye med. Og jeg klarte det veldig bra. Helt til jeg møtte min eks. Historien der kommer kanskje en annen gang… Kort sagt så brøt han ned all selvtillit jeg hadde. Ødela alt jeg hadde bygget opp. Knakk meg fullstendig. Heldigvis så klarte jeg å bygge meg opp igjen. Forlot han, og fortsatte jobbingen med meg selv. Har kommet et godt stykke på vei. Er nå der jeg engang var. Klarer i dag å tro på de som sier de er glade i meg, selv om jeg ikke klarer å forstå eller se hvorfor…

Barndommen min preger meg selvfølgelig også i morsrollen. Derimot så er den påvirkningen utelukkende positiv. Jeg har blitt veldig bevisst på at min sønn skal få alt jeg ikke hadde. Han skal få en kjærlig, trygg og stabil oppvekst. Og so far, so good! Han får masse, masse kjærlighet og nærhet. Han får oppmerksomhet. Og gjennom min adferd så viser jeg han at mamma alltid kommer til å være der for han. Han skal aldri tvile på hvor han har meg.

Jeg er også urokkelig på at min sønn aldri skal oppleve det jeg gjorde. Mitt barn skal aldri se meg i alkoholrus. Jeg er ikke avholds, for all del. Men, jeg drikker sjeldent. Og jeg drikker ALDRI når han er hjemme. Jeg godtar heller ikke alkohol i arrangementer eller familieselskaper hvor han er tilstede. Ikke fordi det er så fælt for et barn å se en voksen ta seg et glass vin. Det er rett og slett fordi de voksne i min familie ikke skjønner hva et glass er. Det finnes ingen mengde begrensning. Og da blir det enten eller. Enten alkohol eller oss. Alkohol og barn hører ikke sammen.

Min sønn skal heller aldri være vitne til de voksnes krangler. Selv i dag så kan jeg høre lydene jeg hørte som liten hvis jeg lukker øynene. Slike minner skal ikke min sønn ha. ALDRI! Men, det fører også med seg en annen positiv ting – jeg er ingen kranglefant. Jeg har lært meg til å løse konflikter og uenigheter på en konstruktiv og saklig måte. Så jeg er ikke det kvinnfolket som skriker og bærer meg når jeg synes noe er galt akkurat. Noen fordeler skal man jo få også….

Å svare på det siste er enkelt… Min barndom påvirker meg ikke i jobbsammenheng overhode. Jeg har som sagt masse selvtillit i den type relasjoner. Jeg er trygg på mine faglige kunnskaper. Jeg er vant til å forholde meg til folk på en profesjonell måte. Og jeg er en mester på å skille sak og person. Det er vel kanskje også en fordel ut av det hele….

Man skulle tro at jeg er bitter og innesluttet. At jeg klandrer og forbanner de som har gitt meg slik barndom… Jeg gjør ikke det. Selvfølgelig så skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en lykkelig barndom. At jeg slapp å bli selvstendig og voksen i så ung alder. På den annen side så er jeg takknemlig for at jeg har vært gjennom det. Jeg er takknemlig for den lærdommen jeg har fått av det. Det jeg har vært gjennom har jo tross alt gjort meg til den jeg er i dag, og jeg ville ikke vært noen annen. Selvfølgelig har jeg mine utfordringer. Men, utfordringer har alle!

Så alt i alt – I am who I am and proud of it!

Forelskelse gjør redd

Vet ikke hvordan jeg skal forklare det..

Noen ganger så har man bare en følelse. Kan ikke forklare hvor den kommer fra eller hvorfor. Den bare er der… Følelsen av tomhet. Av sårhet. Av at noe er galt, selv om det ikke er det.

Man føler seg liten og sårbar, uten å være det. Føler behovet om å krype dypt inn i en stor og varm armkrok og bli passet på, selv om alt er bra. Føler et sterkt savn etter å ha en dyp samtale om hvordan man føler seg med noen som betyr noe. Likevel vet man ikke hvorfor eller hva man skulle snakket om.

For alt er egentlig bra. Det er bare en følelse man ikke kan forklare. En følelse som dukker opp av intet. Som gjør deg tankefull uten å gi noen tanker.

I dag har jeg en slik dag. Kroppen kjennes tung. Sinnet kjennes mørkt. Hjertet kjennes sårt. Jeg er fylt med en uforklarlig sårhet. Aner ikke hvor den kommer fra. Aner ikke hvorfor den dukket opp. Eller hva den gjør her.

Liver er i utgangspunktet herlig om dagen. Hverdagen er en lek. Fritiden er fylt med latter. Gleden bobler i meg. Og hjertet er fylt til randen av forelskelse.

Er det derfor tro?

Det er lenge siden jeg har vært forelsket. Mange, mange år siden. Nå har jeg blitt tatt med storm. Jeg kjenner følelser jeg ikke husket. Følelser jeg ikke visste jeg hadde. Og det har gått fort. Fryktelig fort. Mange snakker om forelskelse ved første blikk. Jeg skal innrømme at jeg var betatt allerede før første blikk. Første blikk bare bekreftet det jeg ikke ville innrømme. At jeg var i ferd med å falle.

Men, jeg skal innrømme at forelskelsen gjør meg redd. Jeg er redd for å kjenne på følelser jeg ikke visste jeg hadde. Jeg er redd for å gi meg selv til en annen. Redd for å vise hvor mye han betyr for meg. Redd for å vise hvor sårbar han gjør meg. Redd for å gjøre meg så sårbar. Redd for å gå for fort frem. Redd for å vise meg for intens og skremme han bort. Redd for å vise for lite, ikke vise han at jeg er fortapt.

Likevel er ikke dette den største redselen. Den største redselen er at dette er for godt til å være sant. For det virker så godt. Så fantastisk. Ja, nesten for godt til å være sant. Og da sies det at da ER det faktisk for godt til å være sant. Stemmer det? Skal jeg stole på en indoktrinert fornuft? Eller skal jeg gi meg hen til følelsene mine? Risikere å bli såret?

En ting er i alle fall sikkert:

Forelskelse gjør meg redd!