Forvirrende ubalanse…

Jeg skjønner ikke helt hva som foregår. Kropp og hode befinner seg brått i en forvirrende og merkelig tilstand. Hvor jeg ikke skjønner hva som skjer, eller hvorfor.

Kroppen virker rastløs og utålmodig. Jeg skjelver innvendig. Som om blodet bruser og et loppsirkus løper rundt under hudoverflaten. Men jeg har ikke energien som føles. For selv om kroppen skjelver av rastløshet, så kjennes den tung. Som om alle lemmer er fylt med bly. Alle muskler beveger seg i sirup. Slik at jeg blir låst stillesittende og tung i kroppen. Fylt med en raslende indre uro.

Hodet er like motsigende. Jeg kjenner meg svimmel. Samtidig synes verden klarere enn den har gjort på lenge. Hodet er tynget med tanker, men samtidig uten å tenke. Dets spinner rundt på den mest stillestående måten. Opp er ned. Frem er bak. Tungt lettsinn. Eller lett tyngende. Jeg vet ikke….

Hodet og kropp forvirrer meg. Jeg skjønner ikke motsetningene verken her eller der. Kanskje er det bare et skifte, men hvilken vei?

For skiftene er uforutsigbare. Det er som å vakle på toppen av et gjerde. Et gjerde like høyt som et voksent fjell. Like tykt som en line. Der balanserer man uten å vite om man vil rekke over, eller falle ned. Ustø i gangen. Uvitende om hvilken side man faller på hvis balansen svikter. Usikker på hvor dypt man faller. Hvor hardt man faller. Eller hvilken forfatning selvet er i når støvskyen etter landingen har lagt seg.

Man vet man bør klare å komme seg over uten å falle. Men veien over er lang. Og man kjenner at man er i ferd med å slå sprekker under veis. Merker svakheter og brister. Merker styrke som forsvinner. Leter febrilsk etter noe å holde fast i. Noe å gripe etter. For å ikke miste fotfestet helt. En sikkerhetsline. Som fanger hvis man mister balansen, slik at man slipper å falle.

Jeg vet ikke om det er svingninger som skaper uroen. Eller bare vekten av stress og bekymringer. Eller utmattelsen av en stiv, vond og verkende kropp. Jeg kjenner bare at kropp og hode ikke vet hvor de skal. Jeg er i ferd med å slå sprekker. De er enda små og reversible. Jeg bare håper jeg ikke knekker helt. Ikke nå!!

Frustrasjoner….

Mangel på impulskontroll er egentlig ganske slitsomt… Mildt sagt!

Og uroen og rastløsheten river i kroppen. Ikke er det lett å få ut energien heller, når man er «låst» hjemme med barn når folk er ferdig på jobb. På dagtid er det jo ingen hjemme som man kan finne på noe sammen med. Har ikke helt roen til å bare sitte å skravle over en kaffekopp. Klarer ikke sitte stille. Og ikke klarer jeg å konsentrere meg om en samtale heller.

Hodet mitt vrir alle tanker rundt for å finne muligheter til å få ut energien. Få muligheten til å finne på noe… Har til og med vurdert muligheten for barnevakt i helgen, bare for å få det ut. Selv om jeg vet det ikke er lurt… For det er en liten sikkerhet i å bare være hjemme.

Og jeg vil så gjerne være sammen med Lille skatt også. Det er jo så deilig å ha han hjemme, og han trenger meg om dagen.

Likevel så rives jeg i to retninger….

I tillegg kommer frustrasjonene ved å være hyperseksuell. Skal ærlig innrømme at det er problematisk. Noe annet vil være en løgn!

Haff….

frustrasjon