Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Kjære Jens, Siv, Erna, hvem som helst….

Valgkampen drives i radig tempo om dagen, og politiske idealmål ytres over en lav sko. Men, ikke en eneste av våre kjære politikere ytrer noe om hverdagen til sånne som meg. Aleneforsørgere….

Jeg leste nettopp innlegget til en gutt på 15 år i Aftenposten. Han er lei av å være fattiglus! Han er som alle andre tenåringer. Forskjellen er bare at moren hans er alene om omsorgen for han. Hun er aleneforsørger.

Som aleneforsørger så har man samme utgifter som alle andre. Man skal bo, betale strøm, tv-lisenser, mobilregninger, internett, bil, bensin, forsikringer, osv osv…. Men, man har bare en inntekt til å dekke alt dette.

Jeg drømmer om å eie min egen bolig. Å vite at her kan jeg bo så lenge jeg måtte ønske. Kunne få lov til å male stuen uten å måtte be om lov. Et sted jeg kan slå meg til ro, og kalle for mitt hjem! For nå leier jeg. En kjellerleilighet uten tilstrekkelig lysforhold. Føler jeg kaster penger ut av vinduet hver måned, i stedet for å betale ned på noe jeg vil ha noe igjen for.  Jeg drømmer ikke om mye. En leilighet med balkong eller uteplass. Behøver ikke være så stor. Bare kjøkken, stue og bad. Og to soverom. Så min lille skatt kan ha sitt eget sted å leke. Så min lille skatt har et sted hvor han kan ha med venner hjem fra barnehagen.

Kjære politikere, er drømmene mine urimelige?

Men, jeg kan ikke kjøpe. Jeg har ikke foreldre som sitter godt i det. Hvor i verden min far er, vet jeg ikke. Vet egentlig ikke om jeg engang hadde fått vite det om han gikk bort… Han er alkoholiker. Så det er ikke noe å hente der. Moren min har heller ikke økonomi til å hjelpe. Hun er uføretrygdet. Har ingen penger på konto som jeg kan få til startkapital. Har ingen bolig banken kan ta sikkerhet i. Jeg står på egne ben.

Ikke får jeg boliglån heller. For bankene har begrensninger på hvor mye av kjøpesum de kan låne ut.  Husbanken er jo en mulighet, men det hjelper meg lite. For det er også begrensninger for hvor stor lånebelastning man kan ha. Jeg har allerede billån, for bilen klarer jeg meg ikke uten her jeg bor. Da vil jeg bruke så mye tid på reise at jeg ikke kan jobbe fullt. Barnehagen utvider nemlig ikke sine åpningstider for at jeg skal reise kollektivt. Og så har jeg studielån. Det som da står igjen innenfor akseptabel lånebelastning er ikke nok. Ikke på dagens boligmarked. Det er umulig å finne bolig så billig, med mindre jeg velger å flytte til Finnmark eller noe i den duren. Men hva da med lille skatt? Han vil jo miste alt av venner. Han vil miste nesten all kontakt med familie. Han vil miste kontakten med faren sin.

Kjære politikere, er det ikke meningen at vi som er alene uten foreldre som kan hjelpe skal kunne eie vår egen bolig?

Og jeg har samme utgifter som alle andre. Jeg har telefon. Jeg har internett. Jeg bruker strøm.  Jeg har bil. Jeg reiser til og fra jobb. Jeg har barnehageutgifter. Jeg har forsikringer. Jeg har legeregninger. Jeg har innkjøp av nye klær og nytt utstyr til lille skatt ved hvert skifte av årstid. Jeg har studielån. Osv. osv. osv. Men, jeg har bare en inntekt. Når alle de faste utgiftene er dekket, så er det ikke mye igjen. Og så kommer de variable kostnadene i tillegg. Mat, drikke, husholdningsartikler. Uforutsette utgifter vil jeg ikke snakke om, for det har jeg rett og slett ikke råd til.

Jeg kan ikke ta med meg lille skatt til dyreparken i Kristiansand. Jeg kan ikke ta med lille skatt til syden. Det finnes ikke penger til sånt. Jeg har ikke engang en familiehytte å reise til, så det er ingen ferie for en rimelig penge heller. Jeg har ikke råd til sånt. For jeg er alene, med samme utgifter som de som er to.

Kjære politikere, er det sånn det skal være? At min lille skatt ikke skal reise på ferie som andre barn, bare fordi mammaen hans ikke har funnet noen å dele livet og dets kostnader med?

For det er ikke så mye dyrere å være to. Man trenger ikke noen større bolig, for de fleste deler tross alt seng, stue, kjøkken og bad med sin bedre halvdel. Noen har kanskje to biler, men det er tross alt et valg. Jeg hadde fint klart meg uten egen bil, hvis jeg ikke var avhengig av å rekke barnehagen selv hver eneste dag. Noen utgifter er større, det skal jeg ikke fornekte. Men, langt fra alt. Og utgiftene er ikke doble. Langt derifra!

Men, alene så må man ta alt selv. Joda, det finnes økonomiske støtteordninger. Bidrag får jeg jo ikke… Far bare unnskylder og utsetter, og jeg orker ikke å ødelegge et godt samarbeid om barnefordeling for å få noen få hundrelapper gjennom Nav. Jeg får dobbel barnetrygd. Drøyt kr. 900,- ekstra i kassen der hver måned. Og joda, jeg får dekket drøyt kr. 1400,- av grunnprisen på barnehagen av Nav hver måned. Det hjelper jo på. Uten det så hadde det nok ikke gått rundt hver måned. Men, det veier ikke opp for merkostnadene ved å være alene. Og skattefordelene er det ikke noen vits å snakke høyt om. Jeg betaler like mye i skatt hver måned jeg, som mine kolleger og venner som lever i tosomhet.

Jeg får det til å gå rundt, og knapt nok det. Men, jeg har ikke noe ekstra. Jeg kan ikke fylle livet til lille skatt med opplevelser, reiser, nye impulser. Jeg har ikke penger til slikt, og alt koster. Jeg har ikke muligheten til å gi min lille skatt det kule utstyret han ønsker seg eller de populære klærne når sånt begynner å bli viktig om noen år. Jeg har ikke råd til slikt. Jeg kan ikke holde barnebursdager på lekeland, og har ikke plass til det hjemme. Så stor bolig har jeg ikke penger til om jeg så står dobbelt. Det blir som for 15-åringen i Aftenpostens artikkel. Han kan ikke gjøre alt det alle de andre gjør. De med foreldre som ikke bor alene.

Jeg kunne tatt meg en bedre betalt jobb. Jobbet døgnet rundt for å øke inntektene. Benyttet hvert ledige minutt på jobb. Men, jeg gjør det ikke. Fordi jeg vet at min lille skatt også trenger en tilstedeværende mor. En mor som har tid til han, og som faktisk orker å ta vare på han og gi han omsorg. Lille skatt trenger først og fremst mammaen sin. Så jeg velger  å få det til å gå rundt, og også ha tid til lille skatt. Men, det betyr at jeg også velger å ha dårlig råd. Fordi samfunnet er tilpasset at man er to, og ikke bare en.

Kjære politikere, er det sånn dere vil ha det? Ønsker dere virkelig et økonomisk klasseskille mellom aleneforsørgere og de som lever sine liv i tosomhet? Bare fordi vi ikke har funnet den ene vi ønsker å dele livet med?

Kjære politikere, ikke unnskyld med at dette er materielle verdier. At jeg som mor sikkert har mye annet å bidra med som kan gjøre livet til lille skatt godt. Jeg vet det! Men, i dagens samfunn er materielle verdier viktig. Det vet jeg selv, som tidligere mobbeoffer. Jeg hadde ikke alt det alle andre hadde. Jeg var aldri på utenlandsreiser eller kule ferier. For å ikke virke annerledes så løy jeg. Jeg fortalte fantasihistorier om hvor jeg hadde vært i ferien. Jeg skrøt på meg kule bursdagsgaver og dyre julegaver. Bare for å ikke skille meg ut. For å slippe å føle meg annerledes. For å slippe de fordømmende blikkene over at mamma ikke hadde råd. For å i et øyeblikk late som om vår familie ikke hadde dårlig råd.

For det er vondt å stå utenfor fordi mor eller far ikke har råd. I dagens samfunn blir materielle verdier viktigere og viktigere, dessverre. Det legges merke til hva slags klær våre barn går i. Medelever legger merke til hvordan våre barn bor, og hva slags bil mamma eller pappa kjører. Det blir snakket om dyre og fancy ferieturer, opplevelser og impulser. Barna skal ha all verdens utstyr. Alt fra sykkel og fotballutstyr til IPad, data, mobil og tv-spill. Det er mye av dette som ikke betyr noe i det lange løp. Men der og da, så betyr det alt. For en 10-åring, en 13-åring eller en 18-åring. Ja, for et hvilket som helst barn. Så er det en prøvelse å stå utenfor. Å være annerledes. Ikke ha alt det som alle de andre har. Fordi mamma eller pappa bor alene, og derfor ikke har råd. Fordi samfunnet vårt ikke har økonomisk aksept for at aleneforsørgere finnes.

Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Kommunalt byråkrati – samfunnets verste fiende??

Jeg så en litt interessant debatt på twitter. Om kommunalt byråkrati, Fylkesmannen som klageinstans og mangel på fornuft når enkeltvedtak fattes…

Dette er et sammensurium som er vanskelig for Ola Nordmann å skjønne. Som jurist så skjønte jeg ikke dette helt selv… Ikke før jeg begynte å jobbe med dette.

For all del, dette handler ikke om NAV, barnevern eller andre typer saker med dype og komplekse historier. Det handler om eiendomsforvaltning.

I utgangspunktet så har en grunneier all råderett over egen grunn. Han som på papiret eier den, og har også alle rettigheter som følger den eierretten. Han kan pantsette, selge, bygge, la den stå, gi bort, stifte servitutter (bruksrettigheter) osv. osv. Vi anser eierråderetten som elementær. Når man eier noe, så ønsker man også å bestemme over det man eier.

Men, så enkelt er det ikke. Det er en rekke lover og regler som forhindrer oss i å gjøre som vi vil. Når det kommer til fast eiendom, så er plan- og bygningsloven en av de største hindrene for utøvelse av vår råderett som grunneier.

For du kan ikke bygge hva du vil. Du kan ikke bruke jordlappen til hva du vil. Hva du kan bruke eiendommen din til er bestemt gjennom den kommunale forvaltningen og de rammer kommunen må holde seg innenfor i henhold til plan- og bygningsloven.

Tanken er god. Veldig god! Plan- og bygningsloven setter opp rammer for at det kommunale styret kan forme en langsiktig og samfunnsnyttig ressursutnyttelse og utvikling i kommunen. Det lages langsiktige byplaner, kommuneplaner, kommunedelplaner m.m. Som regel et godt og viktig stykke arbeid.

Men, det er i enkeltsakene det ofte går feil.

Skal du gjøre noe med eiendommen din, så må du søke kommunen om lov. Kommunen skal behandle saken ut i fra plan- og bygningsloven. Den bestemmer om kommunen kan si ja eller nei, og hva den kan legge vekt på i sin saksbehandling.  Plan- og bygningsloven åpner også for bruk av kommunalt skjønn. Kall det sunn fornuft. Slik at kommunen kan fatte fornuftige vedtak der regelverket ikke passer helt med saken.

Beslutningsmyndigheten i kommunen ligger hos politikerne. Vel, den er jo titt og ofte delegert, som for eksempel i byggesakene. Men da har politikerne gitt retningslinjer for hvilken politikk de ønsker gjennomført.

Det er her jeg ofte møter utfordringer mellom juss og politikk! Som jurist så skriver jeg mange saker for politikerne. I mine saker så innhenter jeg all nødvendig informasjon og skriver en anbefaling om innvilgelse eller avslag. Hva jeg lander på avhenger av hva jussen sier at jeg kan legge vekt på, og i hvilken grad de forskjellige faktorer etter lovverket skal tillegges vekt. Min yrkesstolthet som jurist gjør at jeg i hver enkelt sak etterstreber å anbefale det som er juridisk korrekt…..

For all del… Jeg vet at jeg kan gjøre feil. Og jeg gjør det også. Helt sikkert! Jeg er bare menneskelig…

Men, jeg vet også at jeg gjør en jævlig god jobb!

Utfordringen kommer når jeg får vedtaket tilbake fra politikerne. Da har de titt og ofte gått imot min anbefaling. Dette også selv om jeg legger ved uttalelser fra diverse statlige instanser som fraråder den løsningen politikerne har valgt.

Mitt inntrykk er at politikerne er mye mer opptatt av å smøre folket. Vise velvilje. I håp om stemmer ved neste valg. Alt for å gi innbyggeren i dette tilfellet det de vil ha. Politisk rævsleiking på sitt verste!!

For i sin ja-mentalitet, så glemmer politikerne å tenke langsiktig. De synes å kun tenke kun på sin egen politiske karriere. Og det ser ut til at de ikke klarer å tenke hvordan kommunen vil utvikle seg over tid. I alle fall ikke lenger enn til neste valg.

Det synes som om politikerne glemmer at deres beslutning i et enkeltvedtak skaper presedens for hvordan de må behandle lignende saker i fremtiden. For det gjør faktisk det. Det finnes et likebehandlingsprinsipp. Og man skal ha en forutsigbarhet i hva kommunen legger vekt på i sine saker. Det skal ikke foretas vilkårlig saksbehandling.

Det synes også å gå politikerne hus forbi at vi har et lovverk å forholde oss til. Ta for eksempel dette med plan- og bygningslovens § 19-2 om dispensasjoner. Dispensasjoner kan innvilges i enkelttilfeller. Dette skal være et unntak fra de langsiktige planer som er bestemt i kommunen. Det skal foreligge sterk overvekt av grunner til å innvilge i forhold til å gi avslag. Det skal ikke være kurrant å gi en dispensasjon. Men, erfaringen min viser at kommunene gir dispensasjoner over en lav sko. Dette til tross for negative innstillinger fra saksbehandlere. Ei heller høringsuttalelser fra Fylkesmannen, Fylkeskommune, Statens Vegvesen og andre organer som gir gode grunner og henvisning til lovverk for hvorfor det må avslås synes å nå frem. Politikerne ser kun den ene saken, og ikke hvilken utvikling det har på sikt.

Dessverre er mitt inntrykk at de tenker mer på hvilken velvilje de får som enkeltpolitiker og hvilket positive lys de setter sitt parti i, enn på det de burde tenke på – en fornuftig utvikling av kommunen de forvalter.

I enkelte tilfeller blir disse vedtakene klaget inn til Fylkesmannen. Det er ikke de som sitter på lokalkunnskapen, men det er de som er klageinstans. Fylkesmannen gjør tidvis om vedtaket til kommunen. Selv om kommunens vedtak kanskje kunne vært forklarlig og fornuftig som et enkelttilfelle, så må Fylkesmannen se det overordnede perspektivet. Sette et standpunkt. Det rammer ofte den det gjelder hardt. Og det kan være uforståelig.

Politikerne burde tenke mer på en fornuftig og forutsigbar forvaltning av kommunen, enn å rævsleike innbyggere for å bli gjenvalgt. For de vet at noen kommer til å få svi. For etter den søte kløe kommer alltid den sure svie. Men totalsummen ved å si ja i de fleste tilfeller og at en enkelt får et uforståelig nei, den går i politikernes favør. De sa jo også ja i utgangspunktet. Det er Fylkesmannen som er den store stygge ulven. Det er Fylkesmannen som sa nei. Og hva er vel en kraftig motstander verdt mot 50 glade stemmer hvis den ene som blir forbannet skjønner hvordan ting faktisk henger sammen??? Hva er den ene sure innbyggeren mot 50 nye stemmer selv om vedkommende skjønner at h*n var en kalkulert risiko?

Denne evige runddansen får meg litt å undres over vårt byråkrati. Det er en utfordring for meg som jurist at det fattes vedtak som jeg ikke oppfatter som juridisk korrekte eller forsvarlige. Rett og slett fordi det er en annen løsning som er den rette i det store perspektivet. Og det er en utfordring for meg som fagperson å vite at det sitter folk uten min fagkompetanse og overprøver mitt fagfelt.

For jeg som jurist har ingen beslutningsmyndighet. Den ligger hos politikerne. Hos et utvalg politiske stemmer som ikke en gang har tid til å sette seg inn i de få sidene jeg sender dem som beslutningsgrunnlag. De 5-10 sidene med en sammenfatning av saken, og min juridiske vurdering av den. Nei, de rekker ikke lese alt. Bare skummer deler av den på vei inn til møtet hvor beslutning skal tas. Som gjerne i møtet får et lite referat fra en leder som har fått et lite referat fra en leder som har fått et referat fra meg. DISSE personene fatter beslutningen! Ikke jeg som sitter med fullstendig oversikt over alle sakens sider og har den nødvendige fagkompetansen. Nei, jeg er ikke egnet til å fatte beslutning. Den beslutningen er så viktig at dette skal vedtas på politisk nivå. Av en gjeng høye herrer og viktige fruer som ikke har tid til å sette seg inn i saken engang. Saken er så viktig at den må vedtas av noen som ikke vet hva de vedtar eller ikke!!

Er det rart jeg blir forvirret???

urlBildet er fra Morgenbladet

Det er vanvittig mye positivt å si om demokrati. Derimot er det en ting jeg ALDRI har forstått:

Hvorfor fattes avgjørelser av folk som ikke har fagkompetanse?

Hvorfor blir ikke gode politikere jobbende med politikk innen sitt fagfelt?

Hvorfor er den folkevalgte viljen viktigere, når folket likevel ikke vet hva partiene står for på detaljnivå?

Hvorfor finner vi oss i at vårt land styres med av den enkelte politikers tanker om egen fremtid og politisk makt, og ikke av den fagkompetansen som finnes i dette landet???