En ny selvransakelse…

Det har nå gått en stund siden jeg først ba om hjelp. Innså at jeg ikke klarte å stå gjennom dette alene. At jeg trengte hjelp til å sortere alle tankene. Få de ut.

Og jeg søkte hjelp, og jeg fikk hjelp. Jeg blir hørt. Jeg får satt ord på alt kaoset. Jeg kjenner det gjør meg godt.

Jeg har aldri hatt problemer med å sette ord på ting. Finne ord er lett. Men, jeg har aldri vært den som satt ord på følelsene mine. Følelsene var mine egne. Jeg delte dem ikke. De var det mest dyrbare jeg hadde. Mitt mest personlige. Noe jeg skjulte for alt og alle. Det var det jeg var vant til.

Så lærte jeg at det var greit å sette ord på det. Det var greit å ikke ha det bra. Jeg lærte at ingen har det bra hele tiden. Det var godt! Endelig får satt ord på mye av det jeg bar på. Og ordene fant jeg. Og jeg delte dem. Her, i bloggen. Men også til han. Han fikk vite litt og litt etterhvert som tiden gikk.

Og jeg lærte å dele med venner. Sette ord på at ting ikke alltid er så greit. Jeg klarte å dele. Men, ikke alt. Bare fragmenter. Små puslespillbrikker av et uendelig stort bilde. Ingen fikk alt. Ikke engang han. For jeg holder enda tilbake. Holder mye tilbake. Setter ord på noe. Små fragmenter. Enkelte puslespillbrikker her og der. Men, ingen får se hele bildet. De får ikke engang en antydning av hvor stort bildet egentlig er.

Men, det har hjulpet å sette ord på det. Også i samtalene. I oppfølgningen.

Likevel, så er det bare ord.

For jeg ble konfrontert i dag. Med at utenfra så ser alt bra ut. Det synes ikke på meg hvilket kaos jeg bærer på. Hvilke smerter jeg skjuler. Så forteller ordene mine at ting er alt annet enn bra. Ordene mine lyver ikke. De er sannheten. Og fasaden er bare en fasade. Et selvbedrag. En løgn.

Men, det er ikke samsvar mellom hva jeg sier og hva jeg viser.

Følelsene mine finner ordene. Men jeg viser det ikke. Det er ingen som får se følelsene. De får bare ordene. Alt sinnet. Alle tårer. All smerte. Jeg bærer det fortsatt alene. Jeg lar folk høre. De små fragmentene jeg ønsker å dele. Men, jeg lar ingen se.

Det er slik jeg er trent. Det er slik jeg alltid har vært. Og det vil være vanskelig å endre… Ekstremt vanskelig!

For jeg er en mester i løgn. Jeg er en mester i bedrag. Selv om jeg innvendig gråter, så er det ingen som får se tårene. De kommer, men bare når jeg er alene. Når jeg er sint, kommer ordene. Men det er ingen som får se meg sint. Det er ingen som hører når jeg skriker. Det er ingen som ser når glasset flyr i veggen. Det skjer bare når jeg er alene. Det er ingen som får se. For følelsene mine får de aldri. Det er min løgn, mitt bedrag.

Jeg er trent slik. Gjennom et liv i faenskap. Har aldri fått lov til å være skikkelig sint. Har aldri fått lov til å vise meg liten og sårbar. Har aldri fått vise mine tårer. Det har ikke vært rom for det. Mine følelser har alltid vært mine egne. For det er ingen som var der når følelsene kom. Jeg stod alene. Alltid alene. Har ingen minner av noe annet. Så jeg er trent slik, at følelser er noe man har i enerom. I ensomhet.

Et barn i et kaotisk og utrygt hjem, blir en mester i løgner. For man skjønner at ting ikke er som det burde være. Og barns lojalitet for sine foreldre kjenner ingen grenser. Så jeg lærte tidlig å lyve. Om hvordan ting var. Om hvordan jeg hadde det. For jeg visste at sannheten ikke ville være akseptabel for virkeligheten. Jeg løy. Jeg bedro. Så lenge jeg kan huske.

Og gjennom hele livet har jeg holdt på løgnen og bedraget. Jeg er en mester i det. Å lyve om hvordan ting egentlig er, om hvordan jeg har det. Det er den naturligste ting i min verden. Jeg kjenner ikke annet. Mine følelser er mine egne. De er andre uvedkommende. Mine følelser er min ensomhet.

Så møtte jeg han. Jeg tillot meg å falle. Jeg tillot meg å følge hjertet. For første gang i livet. Litt etter litt åpnet jeg meg. Turte å stole på et annet menneske. Turte å stole på at jeg ikke stod alene. Sakte men sikkert begynte jeg å kjenne på følelsene sammen med en annen.

Etterhvert som stormen bygget seg opp rundt meg, så turte jeg også å vise det. Jeg turte å vise meg sårbar. Jeg turte å vise mine tårer. For første gang i livet. Det var godt! Det var så uendelig godt å ikke være alene. Så godt å kunne søke trøst og trygghet. Så godt å slippe å gjemme meg. Slippe å lyve. Slippe å bedra.

Men, vi var to stormer på kollisjonskurs. Og kollidere det gjorde vi. Og alt raknet. Så igjen står jeg alene.

Det er vel derfor sviket føles så stort. Derfor smerten og savnet er så vondt. Fordi den første som jeg stolte på i livet. Den første som fikk se hele meg. Den første jeg viste mine følelser til. Slapp hånden min da jeg trengte den som mest. Det føles som et svik. Jeg føler meg sviktet og såret. Og skuffelsen er så enorm.

For løgnen og bedraget har vært for å beskytte meg selv. Fra svik. Fra skuffelse. Fra å bli såret. For etter for mange nedturer så klarer man ikke mer. Man takler ikke flere svik. Man takler ikke flere brutte forventninger. Man takler ikke mer av brutt tillit. Og jeg lot beskyttelsen min fare. Turte å slippe tak. Likevel endte jeg opp der. Der hvor jeg ikke ville være. I det jeg hele livet har forsøkt å beskytte meg mot.

Og det gjør noe med meg. Jeg trekker meg tilbake. Inn i meg selv igjen. Trekker følelsene mine tilbake til ensomheten. Faller tilbake til løgnen og bedraget. Til det jeg kjenner best. Hvor jeg kan beskytte meg selv fra svik og skuffelse.

Ingen ser lenger mine følelser. De får ordene. Fragmenter av det store bildet. Puslespillbrikker. Følelsene mine ser de ikke. De er igjen gjemt, og tas kun frem i ensomheten. Sinnet mitt. Tårene mine. Smerten min. Ingen får faktisk se det. Det blir med ordene. Fasaden min er tilbake. Løgnen og bedraget.

For brent barn skyr ilden. Og jeg har blitt brent så mange ganger. Så uendelig mange ganger.

imgresBildet er herfra

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake….

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake.
Det er så mye jeg skulle sagt.
Så mye jeg skulle ha ugjort.
Så mye som nå er tapt.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
Da skulle jeg lyttet mer.
Jeg skulle vært mer til stede,
og vist at jeg faktisk ser.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
hadde jeg aldri stilt spørsmål ved
det som egentlig var så godt
Som jeg så feil kastet avsted.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake
Jeg kunne ofret alt for det.
Nå må jeg bare vente og håpe
På tilgivelse og din kjærlighet.

imgresBildet er herfra

Knust glass

Glasset går i gulvet. Det knuses. Bitene spres utover. De er mange.

Noen biter større enn andre. Noen er lette å se. Noen vil man aldri finne igjen.

«Man kan lime sammen et knust glass. Men skaden vil alltid synes, og noen biter finner aldri sin vei tilbake igjen.»

Det er sannhet i det. Derimot så forteller ikke det hele historien.

Man kan finne et nytt glass. Et uten sprekker. Et uten kutt. Et helt nytt glass. Fylle det opp igjen. Med det innhold man ønsker. Et helt nytt glass.  Et glass uten garantier. For det nye glasset kan også knuses.

Det er det glasset som har verdi man velger å lime sammen igjen. Og det glasset vil alltid bære med seg minner, en historie, en sjel som et nytt glass aldri kan fortelle. Det er det knuste glasset man bærer med seg hele livet. Det er det som betyr noe.

Man behandler det med forsiktighet. Slenger det ikke rundt uten tanke for hvor det lander. Fordi man vet hvor skjørt det kan være. Likevel pakker man det ikke bort. For historien, minnene, sjelen, verdien… Det er den som betyr noe. Det er det man alltid vil huske. Det er det man ønsker å ta vare på. Og da spiller det ingen rolle om man av og til risikerer et kutt i leppen.

urlBildet er herfra

********************

Takk til tvitrerne @Hanne_Terese og @Gird_09 for inspirasjon.

Tankene tar meg med!

Tankene tar meg med.
Til et sted jeg ikke vil være.

Et sted der mørket hersker.
Hvor jeg holdes låst i det sorte
og ikke klarer å kjempe meg fri

Et sted hvor sjalusien fråder.
Hvor jeg såres av de enkleste ord
som egentlig ikke betyr noen ting.

Et sted hvor kaoset overvelder.
Hvor jeg tynges ned av alt
som jeg ikke får forhindret.

Et sted hvor ensomheten finner meg.
Hvor jeg ikke ser hensikten
med egen eksistens i dette intet.

Jeg vil ikke være her,
men tankene tar meg med.

«En tanke kan ikke våkne uten å vekke andre tanker.»

Marie von Ebner-Eschenbach

Hun søker seg til vannet!

Hun søker seg til vannet. Til sjøen. Hun vet hun finner ro der. Hun gjør alltid det.

DSC_4219

Sinnet hennes har vært urolig det siste døgnet. Veldig urolig. Like urolig som havet. Når det er på sitt villeste. Mest uregjerlige. Sitt vakreste.

Nå ligger sjøen i ro. Men dråpene husker. Bærer med seg minnene. Av de kreftene kun havet har.

I vannkanten ligger tynne isflak. Så skjøre og delikate. Lik sjelen hennes. Isflakene beveger seg lett. I de små krusningene som når vannoverflaten. Danser lett mot hverandre. Før de sakte sklir tilbake på plass. Forsøker å komme seg fri. Fra vinterens, isens makt.

DSC_4268

En båt kjører forbi i det fjerne. Skaper større bevegelse i vannoverflaten. Isflakene sparker fra land. Setter fart. Mot friheten. Hun kan nesten kjenne gleden i dem. Så stopper de brått. Møter det islagte havet. Vugger litt frem og tilbake. Vil ikke gi opp håpet. Men, motstanden er for stor. De må sakte skli tilbake igjen.

Hun kjenner igjen dansen. Den er den samme. Den samme dansen hun selv danser hver dag. I den dansen er hun isflakene. Vannkanten er mørket i sinnet hennes. Bevegelsen i vannet er håpet, de gode dagene. Det som gir henne energi og mot. Det islagte havet er problemene hennes. Livet. Den gjengrodde stien.

Litt lenger bort ligger en båt i ro. Bundet fast til en falleferdig brygge. Den er frosset fast. Fanget av den islagte sjøen. Kjenner ikke de små krusningene i vannet som lever under isen. Den ligger urørlig. Glemt. Fanget. Med sine minner om gode, varme tider. Minner om lek og latter. Nå kan den intet annet gjøre. Enn å vente. Håpe. På at gode, varme dager igjen skal finne den.

DSC_4227

Hun kjenner det igjen. Det er de mørke dagene hennes. Da er hun båten. Frosset fast i sitt eget mørke. Fanget. Enser ikke livet som suser forbi. Føler seg glemt, bortgjemt, fanget. Hvor dager fylt av lek og latter kun er et blottet minne. Hun er fanget i sitt mørke som båten er i isen. Evner ikke selv å komme løs. Og bare håper at de gode dagene igjen skal komme.

Hun rusler bortover langs vannkanten. Minnes følelsen av varm, våt sand mellom tærne. Nå knitrer snø og is under føttene hennes. Hun må kjempe seg frem. Opp og ned. Over store isflak. Må passe seg. Så hun ikke detter, og faller. Blir sittende i det våte dypet mellom dem. Hun kan ikke se opp. Hun kan ikke løfte blikket og se hvor hun er på vei. Det er for farlig. Hun må vokte hver steg hun tar. Hvert minste lille skritt. Så hun ikke faller.

DSC_4291

Et øyeblikk stopper hun opp. Hever blikket. Står stille og ser en ferge passere. Ser hvordan den brøyter seg frem gjennom den islagte sjøen. Ser hvordan isen pløyes til side. Viker for dens krefter. Bøyer seg for noe større og sterkere. Spretter til side og slipper den frem.

Hun skulle ønske hun hadde fergens krefter.

Foran føttene hennes ligger et lite blåskjell. Forfrosset. Ødelagt. Det som en gang rommet et lite liv. Noe skjørt. Er nå splittet. Ligger alene. Har tapt kampen.

DSC_4237

Bølgene fra fergen treffer land. De har vandret under isen. Treffer land med voldsom kraft. De små, skjøre isflakene som en gang var der. Knuses mot steinene. Igjen og igjen.

DSC_4279

Når sjøen igjen er stille, ligger kun små, små biter igjen. De står ikke lenger samlet. Isflakene. Hvert bittelille flak må nå kjempe på egenhånd. Mot den store kalde massen.

Hun forlater sjøen. Den ligger rolig nå. Det samme gjør sinnet hennes. Men både sinnet og sjøen har minnene. Om stormen.

DSC_4236

 

********************

Alle bilder i innlegget er egne.

Ensomheten

Ensomheten

Den som en gang var min venn

er nå en fiende

Den verste av fiender

 

Ensomheten

snur glede til sorg

Lykke til dysterhet

Lys til mørke

 

Ensomheten

borer seg gjennom meg

mørklegger alle tanker

sluker dem

 

Ensomheten

fjernet det som en gang

spiret av godhet

og tynger meg

 

Ensomheten

som burde fordrives

er det eneste jeg ikke

kan bekjempe alene

 

«Et ensomt menneske er en ulykke som heldigvis kommer alene.»

Nils-Fredrik Nielsen

Et tupp i ræva!

I går fikk jeg et realt tupp i ræva!

Ikke helt på den måten jeg hadde forventet, men effektivt det var det!

Jeg fikk et innblikk i min egen negativitet og motløshet. For jeg har vært vanvittig negativ og motløs. Jeg har sett mørkt på alt. Ikke sett lys i tunnelen. Jeg har vært deprimert. Rett og slett. Ikke villet høre på de rundt meg som har forsøkt å muntre meg opp, eller komme med forslag.

Jeg har vært låst i mine egne destruktive tanker.

Lite så jeg av de rundt meg. Jeg så dem, men jeg så ikke hvordan de har hatt det. Har ikke sett at de også har sine bekymringer i hverdagen. Ikke sett hvordan mine mørke tanker har tynget dem.

For det er folk rundt meg som er glad i meg. Som bryr seg om hvordan jeg har det. Som blir tynget av å se meg forsvinne i mitt mørke. Noen som har brukt siste rest av egen energi til å holde meg oppe. Forsøke å finne råd og alternativer.

Så har jeg i min egoistiske mørklegging ikke vært mottakelig. Ikke vært oppmerksom på at de  også trenger å bli sett. Trenger litt fri fra tanker og bekymringer.

Det var et tupp i ræva. En real wake up call!

300_logo.wake.up.call.highresBildet er herfra

Jeg trengte det!

For selv om intet er endret. Situasjonen er like fastlåst. Så har jeg i det minste fått mer energi og pågangsmot. Jeg har fått kamplyst. Dette skal ikke få knekke meg! Jeg er bedre enn dette! Jeg skal tilbake til den glade, sprudlende og utadvendte jenta jeg egentlig er. Jeg skal tilbake til å være der for andre, i stedet for å bare trenge andre. Jeg skal reise meg. Jeg skal fikse dette!!!

Så takk! Du vet hvem du er 🙂

**********

Og til alle dere andre som har lagt igjen sine spor her på bloggen: Takk til dere også! Deres ord varmer.

Jeg ser meg selv forsvinne!

Jeg ser meg selv i speilet. Der i refleksjonen av den jeg engang var, så ser jeg meg selv forsvinne…

Jeg forsvinner fysisk. Ser refleksjonen av meg selv blir mindre og mindre. Matlysten er forduftet. Klarer ikke tanken på å innta noe. Spiser i ny og ne fordi jeg vet jeg må. En gang om dagen hvis jeg er heldig. Men som regel så avviser kroppen det. Sender det i retur. Er kvalm, så jeg klarer ikke spise. Fordi jeg ikke spiser, blir jeg kvalm. En evig runddans.

Jeg forsvinner mentalt. Klarer ikke bruke hodet. Tankene er låst fast i sitt mørke. Klarer ikke fokusere. Klarer ikke tenke klart. Til tider går det helt rundt for meg. Jeg svimler. Jeg faller. Kommer til meg selv liggende på gulvet. Fortsatt svimmel. Reiser meg, og holder meg fast i veggen. Til jeg tør å ta neste skritt.

Jeg forsvinner totalt. Jeg er ikke annet enn en skygge av meg selv. Mitt smil, min livslyst, min glede. Forlatt meg for lenge siden.

Der i speilet ser jeg meg selv forsvinne.

Dark are my thoughts

Dark are my thoughts.

Dark as the night.

As the night,

where no stars,

no moon

is there

to show a light.

A light of hope.

 

I fear them

As I fear myself.

Fear my loneliness.

What it does to me.

To my thoughts.

My clouded mind.

My dark mind.

 

My thoughts,

as dark as they are.

Scared of them.

Scared to life.

Cause life itself,

seems like a curse.

A curse,

I can not

free myself from.

 

Dark are my thoughts.

Dark as the night.

 

«When the past no longer illuminates the future, the spirit walks in darkness.»

Alexis de Tocqueville