Den skjulte smerte!

Hun lider. I det skjulte. Ingen ser den sorg hun bærer. Ingen ser smerten i hennes hverdag.

En smerte hun bærer fra fortiden. En smerte som gjentar seg i nåtiden. En smerte hun også vil kjenne i fremtiden.

For ingen kan se sorgen bak hennes smil. Ingen kan se smerten som ligger i hennes øyne. Ingen kan se forbi den fasaden hun bærer så sterk.

Hun har vært så dum. Gjort sine feil. For lenge siden. Hun gjorde dem, og kjente smerten av dem. Sorgen de førte med seg. Fikk ikke gjort det ugjort, men lærte. Trodde hun…

Så gjorde hun det igjen. Samme feilen. Samme dumhet. Sviktet seg selv. Hun hadde visst ikke lært. Hun bega seg sakte men sikkert inn i samme felle. Samme feil. Samme smerte og sorg. Så ikke faresignalene. Så ikke hvert enkelt steg der hun bega seg ned i avgrunnen. Så bare den lange, umulige veien opp igjen da det allerede var for sent.

Feilen synes umulig å rette opp i. Den er uoverkommelig. Hun prøver å være sterk, men smerten river og sliter i henne. Prøver å holde fasaden. Sperrer sorgen inne. Ingen må se. Ingen må vite. Det er hennes last her i livet. Hennes byrde. Hennes smerte.

Veien ut av smerten er lang. Men, det finnes en vei. Hun vet bare ikke om hun orker å gå den. Hun vet hun må. Det er ingen snarvei. Det finnes ingen enkel løsning. Det må ta den tiden det tar.

Veien ut av smerten er uendelig lang. Det vil ta henne flere år å gå den. Hun gruer seg. Vet det blir vanskelig. Vet hvilke utfordringer hun vil møte. Hun har gått den veien før. Den var kortere den gangen. Den blir lang nå. Hun vil kjenne på smerten i flere år fremover. Sorgen vil bæres med henne. I hennes tanker. Hennes øyne. Gjemt for omverdenen. Gjemt bak en fasade. En fasade av smil.

Reklamer