Luksusfellen i det virkelige liv!

Den-greske-luksusfellen_line_image_full

Vi har alle tittet innom denne omdiskuterte serien på Tv 3 – Luksusfellen. Programmet hvor personer får brettet ut sin økonomiske begredelighet i full offentlighet foran flere tusen tv-seere, før de får huden full av kjeft fra økonomiekspertene for alle de dumme valgene de har gjort. De fleste har til og med sittet og humret litt over denne idiotskapen hos våre medmennesker og sagt til sidemannen: «Hvordan går det an å være SÅ dum?!?»

Tanken bak konseptet er at personer som har havnet på skråplanet økonomisk skal få hjelp til å ta tak i problemene og få en langtidsplan for hvordan man igjen skal få en sunn økonomi.

Det kan jo diskuteres hvor etisk det er å lage tv for å tjene penger på andres økonomiske problemer. Det er en diskusjon jeg ikke har noen planer om å gå inn på. For uansett hvor forkastelig mange kan synes det er, så er sannheten at den norske versjonen har vært et av kanalens mest sette programmer siden premieren i 2008.

Så selv om de færreste vil innrømme det, så er det tydeligvis mange av oss som ser på dette.

Og når man ser stormen i diverse sosiale medier under tv-sendingene, så er det stor fordømmelse av deltagerne. Jeg spør meg selv: Hvorfor???

Jeg vet hvordan det er å slite med økonomien. Jeg gjør det selv. Noe jeg også skrev helt åpent om i innlegget «Fanget av fortidens dårlige valg«. Og på bakgrunn av reaksjonene jeg ser i sosiale medier, så hadde jeg forventet fordømmelse jeg også. Tilbakemeldingene har derimot vært overveldende. Ikke så mye som et negativt ord har blitt ytret. Takk!

Men, tilbake til poenget… Jeg vet hvordan det føles. Og man føler seg elendig. Det er mange årsaker til det… Og jeg skal bare gå inn på en av dem her. Man føler seg elendig blant annet fordi man ikke mestrer noe «alle» andre mestrer. Det ser i alle fall slik ut fra utsiden. Selv den største idioten man vet om ser ut til å kontroll på egen økonomi. Så man fordømmer seg selv. Fordi man ikke klarer noe så banalt enkelt som å få pengene til å strekke til. Senke forbruk for å unngå de røde tallene i regnskapet. Man føler seg rett og slett som den dummeste personen i verden. Nettopp fordi alle andre tilsynelatende klarer akkurat dette.

Likevel er ikke dette noe som skjer med utelukkende dumme mennesker. Jeg anser ikke meg selv for å være dum. Jeg er høyt utdannet, og har en god jobb innen mitt fagfelt. Jeg ble uteksaminert med laud, og fikk høyeste mulige karakter på min avsluttende avhandling. Den eneste iq-testen jeg noen sinne har tatt, ble tatt godt over midnatt etter å ha kommet hjem fra en god middag med tilhørende god. Likevel fikk jeg et resultat som ligger godt over gjennomsnittet. Ja, faktisk så høyt at det er antatt at kun 2% av befolkningen når det resultatet. Så per definisjon er jeg ikke dum.

Mine egne penger derimot…. Det gikk rett i dass! Og det er egentlig mildt sagt. Så selv om jeg VET at jeg ikke er det, så har jeg følt meg veldig dum. Fordi jeg har tatt dumme valg. Er det derfor deltagerne i Luksusfellen fordømmes? Fordi folk tror de er dumme???

Vel… Her henger ikke jeg med!

De deltagerne som har vært med på Luksusfellen er ikke alene. Langt derifra! Det finnes sannsynligvis mange uheldige skjebner i søkerbunkene hos Tv 3. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de deltagerne vi har sett gjennom x antall sesonger er ALLE søkere de har hatt. Det har nok vært en nøye utvelgelsesprosess hvor de fleste er silt ut og gitt avslag. I tillegg så har man alle de som sliter som ikke har meldt seg på. De som ikke vil kringkaste sine problemer for resten av landet. Der finner man de fleste!

Man hører det også på nyhetene. Nordmenns totale gjeld øker og øker. Antallet inkassosaker stiger i rykende fart, og nye inkasso- og låneselskaper etableres i hytt og pine. Det annonseres for forbrukslån og refinansiering flere ganger i timen på tv, internett og andre steder hvor det kan reklameres. Og de som ikke har penger å låne ut, de selger rådgivning. For alle vet at i regnskapet så gir ikke minus og minus pluss. Det gjør bare det røde tallet enda større. Det er lettere å være kritisk til andres økonomi enn sin egen, så da kan man vel gi noen gode råd… Det er tydeligvis MYE penger å tjene på andres ulykke. Det er et marked for å tjene penger på inkasso, forbrukslån, økonomisk rådgivning osv. Et STORT marked.

Med andre ord så er det mange som sliter! VELDIG MANGE!!!

Dette emnet er fortsatt tabu! Det er ikke noe man snakker om. Dette er jo noe alle fikser. Da tør man ikke innrømme at man ikke får det til! Så man skjuler det for omgivelsene, og de rundt er uvitende om den harde realitet. Sannsynligvis kjenner hver enkelt av oss minst en, og trolig flere, som sliter med akkurat dette.

Og det er kanskje ikke så rart…. Det er dyrt å leve i et av verdens rikeste land. Et land hvor det forventes at alle over 25 år har råd til å kjøpe egen bolig. Dette til tross for at det kreves flere hundre tusen i egenkapital og et lån på x antall ganger brutto årslønn. ALLE har visst råd til det. Og huset innredes etter midtsidebildet i siste interiørmagasin. Ren husmorporno det der. Koste hva det koste vil. Og alle har råd til bil, og helst ikke av den billige sorten. Nei, gjerne bil til flere hundre tusen det også. I tillegg må jo mor ha konebil. Ja, to biler til hver husstand. Det har vi råd til. Så skal jo både mor og far jobbe for å betale for herligheta. Da må man ha tilsynsordning for de små håpefulle. La oss klaske på en 2-3 tusenlapper i måneden per unge der også. Det har vi råd til. I tillegg skal vi se bra ut. Så vi bruker noen tusenlapper på kule klær, litt hud- og hårpleie, rette assesoirer og et par (eller førti) lekre sko. Helse har også blitt inn, så da slenger vi på en halv tusenlapp for mor og en halv en for far for overpriset treningsstudio. Kanskje flere tusenlapper også for den som virkelig tar helsa på alvor og bruker personlig trener. I tillegg så skal vi kose oss. Og som vi skal kose oss. Så da slenger vi på noen hyttehelger, sydenturer, romantiske langweekender, luksuriøse jentehelger osv. på toppen av kaka. Ja, litt kos skal vi jaggu ta oss råd til!

Er det rart folk havner på luksusfellen? Dette koster! Og mest sannsynlig så har de fleste i denne A4-beskrivelsen lån til langt over pipa. Det er nok mang ett kredittkort som har gått varmt for å leve opp til det bildet som er skapt av den vellykkede nordmann gjennom mediene. Den herligheten skal betales en gang. Og glemmer man en betaling eller tre, så er veien til Luksusfellen ganske kort!

Så jeg spør igjen: Hvorfor fordømmes programmet og deltagerne? Det er fort gjort å trå feil. Det kan skje den beste av oss. Og programmet i seg selv har mye positivt. Blant annet kan den være med på å fjerne det tabuet det er å slite økonomisk. Det er faktisk mange som gjør det. Ikke alltid skyldes det mindre gode valg økonomisk. Ofte skyldes det plutselige omveltninger i økonomien fordi inntekten faller bort. Programmet setter også fokus på overforbruk, forbrukerøkonomi og langtidsplanlegging. Noe de fleste av oss kunne hatt godt av å lære mer om. Så hvorfor hetses denne «dumskapen» så voldsomt?

Eller kanskje den ikke hetses… Kanskje det er et forsvar. Fordi man ikke vil innrømme at det er interessant. Fordi man ikke vil ha fokus på seg selv. Fordi man ikke vil at andre skal se at man kunne sklidd rett inn der selv… Jeg undres…

NhUsiSwqNWTNZwn4hB_XEwvrS8Usk4oYr1wTFkBnWQ5Q

Et tupp i ræva!

I går fikk jeg et realt tupp i ræva!

Ikke helt på den måten jeg hadde forventet, men effektivt det var det!

Jeg fikk et innblikk i min egen negativitet og motløshet. For jeg har vært vanvittig negativ og motløs. Jeg har sett mørkt på alt. Ikke sett lys i tunnelen. Jeg har vært deprimert. Rett og slett. Ikke villet høre på de rundt meg som har forsøkt å muntre meg opp, eller komme med forslag.

Jeg har vært låst i mine egne destruktive tanker.

Lite så jeg av de rundt meg. Jeg så dem, men jeg så ikke hvordan de har hatt det. Har ikke sett at de også har sine bekymringer i hverdagen. Ikke sett hvordan mine mørke tanker har tynget dem.

For det er folk rundt meg som er glad i meg. Som bryr seg om hvordan jeg har det. Som blir tynget av å se meg forsvinne i mitt mørke. Noen som har brukt siste rest av egen energi til å holde meg oppe. Forsøke å finne råd og alternativer.

Så har jeg i min egoistiske mørklegging ikke vært mottakelig. Ikke vært oppmerksom på at de  også trenger å bli sett. Trenger litt fri fra tanker og bekymringer.

Det var et tupp i ræva. En real wake up call!

300_logo.wake.up.call.highresBildet er herfra

Jeg trengte det!

For selv om intet er endret. Situasjonen er like fastlåst. Så har jeg i det minste fått mer energi og pågangsmot. Jeg har fått kamplyst. Dette skal ikke få knekke meg! Jeg er bedre enn dette! Jeg skal tilbake til den glade, sprudlende og utadvendte jenta jeg egentlig er. Jeg skal tilbake til å være der for andre, i stedet for å bare trenge andre. Jeg skal reise meg. Jeg skal fikse dette!!!

Så takk! Du vet hvem du er 🙂

**********

Og til alle dere andre som har lagt igjen sine spor her på bloggen: Takk til dere også! Deres ord varmer.

Fanget av fortidens dårlige valg!

Jeg har sagt jeg skal prøve å være mer åpen…

Likevel, så er jeg veldig skeptisk til det jeg nå skal skrive… Det er så innmari ærlig. Jeg blottstiller meg fullstendig. På en måte jeg aldri har gjort før. Jeg innrømmer å ha problemer. Ikke bare for meg selv, men for mine lesere. For verden.

Det er skummelt!

De fleste kjenner meg ikke. Det gjør det litt tryggere. Men, det er også de som vet hvem jeg er. Vet hvem det er som skjuler seg bak. Kjenner hvilket hode som sprer disse tonene av tanker…

De av dere som kjenner meg. Vær snill med meg! Ikke døm meg, er dere snille. Ikke prøv å belære meg om feilene jeg har gjort. Jeg vet hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvor jeg har tråkket feil. Så ikke døm meg. Vær så snill! La da heller være å lese videre. Leser du og dømmer, ikke fortell meg det! Jeg har nok med å dømme meg selv. Den dommen er hardere enn det noen annen kan gi. Så ikke fortell meg det om du fordømmer meg, er dere snille! Da er det bedre dere enten snur ryggen til meg og går. Eller bare glemmer det dere har lest. For min skyld!

Mitt store problem. Min store byrde. Min verste frustrasjon. Det som trykker meg ned. Formørker mine tanker. Gjør hverdagen så vanskelig å komme gjennom. Det er så skammelig….

Jeg har økonomiske problemer. Jeg er en gjeldsslave. Fanget i resultatene av år med dårlige valg…

Det hele startet da jeg forlot min eks. Økonomisk sett hadde vi det greit. Da jeg flyttet satt jeg med studielån og et lite lån i banken. Og INGEN verdier. Jeg var student, og jobbet 40 % ved siden av. Ikke mye å bli rik av.

Jeg hadde ingenting. Ikke noen oppspart kapital. Ikke så mye som et rødt øre på en sparekonto. Men jeg måtte vekk! Så fort som mulig.

Han kranglet på alt. Hvem som eide hva. Hvem som hadde betalt hva. Hva som var mitt, og hva som var hans. I følge han var alt hans. Jeg hadde jo ikke bidratt til noe. Jeg var jo bare student. Ja, selv tingene til poden insisterte han på at var hans.

Han kranglet også på barnefordeling og omsorgsrett. Det var der jeg måtte legge energien min. For jeg kunne ikke gi fra meg sønnen min. Ikke sjans i havet. Han hadde ikke deltatt nok til å vise seg kapabel til å ha den daglige omsorgen. For jeg er egentlig veldig liberal i forhold til hvem barnet skal bo hos fast. Det er nødvendigvis ikke alltid mor som er det beste valget. Men, her måtte jeg kjempe. For poden. Fordi jeg ikke visste om far ville klare det ansvaret, selv om han kranglet for det. Og i ettertid vet jeg at jeg gjorde rett. Han kranglet på det bare fordi det var siste «makten» han hadde over meg.

Jeg stod uansett på bar bakke. Jeg måtte ut så fort som mulig. For min egen del. Hadde ikke penger til husleie eller depositum. Måtte låne. Første feilsteg! Nødvendig ja, men det var starten… Ikke kunne jeg bli lenge nok til at vi ble enige om hvem som skulle ha hva heller. Så jeg forlot alt. Rubbel og bit. Tok med meg personlige eiendeler og klærne til poden og stakk.

Jeg måtte ha det meste nytt. Ikke hadde jeg bil lenger heller. Kunne ikke benytte meg av gis bort annonsene på finn. Fordi alle krevde at man hentet. Det hadde jeg ikke mulighet til. Og jeg hadde ingen å spørre. Så jeg måtte kjøpe alt nytt, og betale for hjemkjøring. Hvitevarer, møbler, kjøkkenting osv. osv. Alt måtte jeg kjøpe på nytt. På kreditt. Fordi jeg ikke hadde penger. Og med et barn i hus, så er det begrenset hvor lenge man kan leve med kun en madrass på gulvet.

Som sagt, jeg var student. Hadde ikke mye å rutte med i måneden. Og plutselig måtte jeg klare alt av utgifter på min lille inntekt. Husleie, barnehage, reise, skole, telefon osv. osv. Pengene strakk ikke til. Og behandlingstiden på de stønader jeg hadde krav på fra nav var lang. Det tok tre måneder før de var på plass. I mellomtiden, mer kreditt. Hadde ingen i familie som kunne strekke ut en hjelpende hånd. Men, jeg ville jo få stønadene etterbetalt. Da kunne jeg betale det ned igjen.

Det var en kostbar affære. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Det var jo ikke snakk om så mye, var det vel? Jeg ville jo begynne å jobbe et år senere. Da fikk jeg bare leve sparsommelig å få nedbetalt så fort som mulig….

Etter studiet kom jeg meg raskt ut i jobb. Det var ikke noe problem. Jeg fikk ordnet med refinansiering. Fikk betalt unna alle småkreditter. Slik jeg hadde planlagt. Fikk ryddet opp. Det føltes godt…

Men, jeg gjorde en vital feil! En feil jeg aldri skal gjøre igjen… Jeg glemte å klippe kredittkortene. De ble liggende i lommeboka. At jeg kunne være så dum!

De ble enkle å bruke. Dessverre!

Det ble gjort dumme valg. Det er det ingen tvil om. Det trenger jeg ingen til å fortelle meg. Jeg vet hva jeg gjorde galt. Jeg vet hvorfor. Jeg vet hva jeg burde ha gjort.

Men, det hjelper lite for øyeblikket. Nå sitter jeg i et kaos uten like. Et kaos jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. Den beste løsningen er så enkel. Så lite kostbar i forhold til realiteten nå. Så effektiv. Likevel uoppnåelig.

Refinansiering. Skikkelig denne gangen. Gjennom banken. Med faste avtaler, budsjetter osv. Banken kunne hjelpe meg med alt. Ikke noe problem. De kjenner meg, og de kjenner min påståelige vilje. Vet at jeg vil klare det. De satt bare en betingelse. Den klarer jeg ikke å innfri. De må ha en kausjonist…. Uoppnåelig! Jeg har ikke foreldre som kan stille opp slik. De fleste har kanskje det, men ikke jeg.

Så løsningen er uoppnåelig. De kunne like gjerne sagt nei… Så her sitter jeg. Har det vondt. Er frustrert. Mister motet, gleden og livslysten. Bundet fast i en mørk, lang tunnel jeg ikke finner veien ut av. En labyrint av regninger og krav. Fanget av fortidens dårlige valg!

NhUsiSwqNWTNZwn4hB_XEwvrS8Usk4oYr1wTFkBnWQ5QBilde er herfra

Jeg ser meg selv forsvinne!

Jeg ser meg selv i speilet. Der i refleksjonen av den jeg engang var, så ser jeg meg selv forsvinne…

Jeg forsvinner fysisk. Ser refleksjonen av meg selv blir mindre og mindre. Matlysten er forduftet. Klarer ikke tanken på å innta noe. Spiser i ny og ne fordi jeg vet jeg må. En gang om dagen hvis jeg er heldig. Men som regel så avviser kroppen det. Sender det i retur. Er kvalm, så jeg klarer ikke spise. Fordi jeg ikke spiser, blir jeg kvalm. En evig runddans.

Jeg forsvinner mentalt. Klarer ikke bruke hodet. Tankene er låst fast i sitt mørke. Klarer ikke fokusere. Klarer ikke tenke klart. Til tider går det helt rundt for meg. Jeg svimler. Jeg faller. Kommer til meg selv liggende på gulvet. Fortsatt svimmel. Reiser meg, og holder meg fast i veggen. Til jeg tør å ta neste skritt.

Jeg forsvinner totalt. Jeg er ikke annet enn en skygge av meg selv. Mitt smil, min livslyst, min glede. Forlatt meg for lenge siden.

Der i speilet ser jeg meg selv forsvinne.

Jeg lever ikke. Jeg bare er.

Jeg sover ikke. Jeg spiser ikke. Jeg lever ikke.

Jeg bare er. Eksisterer. Venter! På bedre tider. På løsninger som ikke kommer. På frelsen som ikke finnes.

Og mens jeg venter, så bare er jeg. Eksisterer.

Kjenner problemene tårne seg opp rundt meg. Som mørke skyer som ruller inn over horisonten. Mørke som natten. I dem finnes intet håp. I dem finnes intet lys. Bare mørke.

Like altoppslukende som havet. Like voldsomme. Nærmer de seg. Raskere og raskere. Legger seg rundt meg. Lokker meg inn i sitt mørke. Som havet.

Jeg stod på trygg avstand først. Så på havets mørke, voldsomme krefter. Der de rev og slet mot hverandre. Så kraftig. Så brutalt. Likevel så vakkert. Så lokkende.

Jeg tok et skritt nærmere. Fortsatt på trygg grunn. Nøt synet. Av det ville. Det vakre.

Enda et skritt.

Og enda ett.

Visste det var farlig. Kjente frykten og redselen. Klarte ikke stå imot. Ville bare kjenne disse voldsomme, ville kreftene mot fingrene. Mot tærne.

Ett skritt til. Så mykt. Så kaldt og befriende. Så rent. Virket brått så uskyldig. Hvordan kan noe så vakkert, så deilig, være farlig?

Nok et skritt. Kunne kjenne den svalende mykheten mot anklene. Så lekent. Jeg frydet meg. Over denne milde, myke skjønnheten av rene, edle dråper. Mot min nakne hud. Lekte med den. Lot den glede meg. Tilfredsstille mine lyster.

I min lekenhet glemte jeg meg. Det var så deilig. Så behagelig. Denne vakre, mykheten av de kalde dråpene. Lot meg drive utover. Nøt den kjølende, svale følelsen mot kroppen. Sakte, men sikkert. Drevet utover. Bort. Fra den trygge grunnen.

Med ett mistet jeg fotfestet. For en liten stund. Fant det igjen. Så vidt. Kunne kjenne grunnen under tærne. Så vidt. Så meg tilbake. Mot tryggheten. Den virket langt unna nå.

De myke, milde og kjølende dråpene. Erstattet av kalde, harde slag mot kroppen. Som rev og slet i meg. Dro meg lenger  utover. Lenger fra tryggheten. Jeg forsøkte å kjempe imot. Kjempet mot disse voldsomme kreftene. Til ingen nytte. Jeg var fanget. Ble dratt videre utover. Av ville, mørke krefter.

Mistet fotfestet helt.

Veien tilbake til tryggheten synes lang. Alt for lang. Uoppnåelig. Intet feste under føttene. Intet halmstrå til å holde meg flytende.

Jeg bruker mine siste krefter på å holde meg flytende. Blir dratt under. Inn i det kalde mørket. Av krefter jeg ikke klarer å motstå.

Innimellom finner jeg litt energi. Klarer å kave meg selv til overflaten igjen. Trekke pusten.

Så trekkes jeg på nytt ned. I mørket. Inn i den voldsomme og brutale villheten som jeg fryktet. Synker. Min kropp omsluttes. Av det som engang var myke, kjølende dråper. De føles nå som kalde, harde piskeslag. Mot min sarte, slitne kropp.

Kaver meg til overflaten igjen. Kjenner kroppen tappes for krefter. Vet jeg ikke lenger klarer å nå inn til land. Til tryggheten igjen. Jeg er i ferd med å gi etter. La meg dra ned. I mørket. Hvor det ikke finnes noen utvei. Hvor alt håp er tapt.

Der i vannet. Kjemper jeg. Mot krefter, så mye sterkere enn meg. Vet de vil vinne kampen. Jeg har snart ikke mer å gi.

Der, omsluttet av mørket. Slutter jeg å leve. Jeg bare er. Eksisterer. Med et håp om å finne det lille halmstrået jeg trenger. Til å holde meg flytende lenge nok. Til å få samlet krefter. De kreftene jeg trenger for veien tilbake.

Der… I det kalde, ensomme mørket. Er jeg. Eksisterer. Mens håpet sakte. Renner ut av meg….

8586539Bilde er herfra