Til deg kjære løgner!

Du kom inn i mitt liv. Med en rasende fart. Tok meg med storm fra første øyeblikk. Sjarmerende. Blid. Karismatisk. Det var slik jeg oppfattet deg. En smule selvopptatt og skrytende. Men vi har vel alle våre negative sider, har vi ikke?

Du møtte meg på verst tenkelige tidspunkt. For min del. Jeg var i en langvarig hypomani. Ingen impulskontroll. Ingen evne til å tenke over konsekvensene av mine handlinger. Hyperseksuell. Du møtte meg når jeg var på mitt mest mottagelige for positiv oppmerksomhet. Du slo bort bena under meg på kort tid. Jeg kunne ikke stå imot. Ikke da.

Du klarte å lure meg. Få meg til å falle. Dro meg inn i din makt. Spant ditt nett rundt meg. Nettet av fagre komplimenter og giftige løgner. Fanget meg, så jeg ikke kom unna. Din svikefulle tunge fortalte alle de rette tingene på de rette tidspunktene. Visste hva jeg ville høre. Hva jeg trengte å høre for å hengi meg til din makt.

For du visste nøyaktig hva du skulle si. Alltid! Hvordan du skulle få meg til å falle. Selvfølgelig visste du det. Du hadde gjort det så uendelig mange ganger før.

Jeg falt for deg. Falt for løgnene dine. Falt for din svikefulle, giftige tunge. Akkurat slik du planla det. Fikk meg til å vente på deg, selv om jeg fornektet det for meg selv aldri så mye.

Dagen kom da ventetiden var over. Du ble kastet ut av hun du bodde sammen med. Det var til meg du kom. For du visste at jeg ventet. Du fortalte nye løgner. Spredte om deg av ditt bedrag. Og jeg trodde deg. Nå vet jeg at du ble fjernet med makt. At du nektet å forlate henne. Til meg sa du noe helt annet. Fikk meg til å tro at det bare var meg du ville ha. Dine djevelske usannheter gjennomsyret hele meg.

Jeg tok deg imot. Med åpne armer. Fordi jeg trodde på deg. Fordi du hadde gjort meg blind for sannheten. Slik som du er så god til. Slik du har perfeksjonert det gjennom et helt liv av bedragerske erfaringer. Lite visste jeg da, at det var min største tabbe. Lite visste jeg om at jeg aldri burde latt deg tre inn over dørstokken.

Du skulle bli en natt eller to. Fordi du ikke hadde noe sted å være. En natt ble til en uke, to uker. Før første uken var gått hadde du snakket deg fra å sove på sofaen og inn i sengen min. Jeg fikk stadig høre hvor fin jeg var. Hvor stolt du var av meg. Hvor vakker jeg var. Jeg, den selvsikre og sterke kvinnen du kunne kalle din. Jeg var perfekt i dine øyne. Det var i alle fall det du sa. Du smigret meg. Vartet meg opp. Viste meg det jeg trengte å se for å tro. Tro at jeg var den eneste ene. Drømmedama. Hun du virkelig ville ha.

Det var et spill du kunne så alt for godt. Du styrte meg akkurat dit du ville ha meg. Som en dukkemester styrer sine marionetter. Jeg hadde ikke egen vilje. Jeg hadde ikke evne til å se gjennom sløret. Det sløret av giftige løgner. Det nettet du hadde spunnet rundt meg. Jeg var fanget i ditt spill. Det spillet hvor du styrte alle brikker. Hvor alle trekk var dine.

Du fikk meg til å føle meg trygg. Spilte spillet så godt at jeg turte å åpne meg for deg. Du fikk meg til å vise deg mine svake punkter. Vise deg min sårbarhet. Vise deg hvor du kunne såre meg mest.

Jeg var fanget. Du hadde meg akkurat der du ville ha meg. I din makt.

Så begynte  du å vise meg mer og mer av ditt sanne jeg. Bit for bit serverte du meg sannheten om deg selv. Bitene var små. Du sørget alltid for at de var så små at du visste jeg ville klare å svelge dem.

Sakte begynte komplimentene å bli borte. Du fikk meg til å føle meg usynlig. Jeg fortalte deg at jeg savnet, men min mening var ikke lenger viktig for deg. Du visste at du hadde meg med hud og hår. Du lot meg vise deg at jeg var sårbar.

Da begynte du å skyte mot meg. Alt var brått min skyld. Du vellet alt over på meg. Ga meg dårlig samvittighet. Krenket meg.

Det fortsatte slik. Med mer og mer skyldfølelse. Mer og mer dårlig samvittighet. Du begynte å sikte på mine svakeste punkter. Der du visste at det ville såre meg mest. Du fikk meg til å hate meg selv. Du fikk meg til å føle meg verdiløs. Jeg likte ikke lenger hun jeg så i speilet. For jeg var ikke bra nok for deg lenger.

Du anklaget meg. Ga meg skylden for alle feil. Ga meg skylden for alle dine mangler. Det var aldri deg. Alltid meg.

Sakte men sikkert endret du meg. Gjorde meg til en skygge av meg selv. Mindre synlig for omverden. Du distanserte meg litt etter litt fra mitt nettverk. Fra mitt sosiale liv. Fra mine venner. Først ved å være den søte, hengivne kjæreste. Som heller ville ha romantiske stunder alene med meg, enn livlige kvelder med andre. Du hadde det så bra sammen med  meg, at du ikke trengte noen andre. Sammen med meg var livet ditt komplett. Jeg trodde deg. Ga etter. Rørt over å ha en kjæreste, en samboer, en forlovede som var lykkelig bare sammen med meg.

Lite visste jeg at dette var en del av ditt spill. Lite visste jeg at jeg spilte min rolle som marionette akkurat slik du ønsket. For du ville ikke bare ha meg. Du ville ha meg alene. For alene ville jeg være avhengig av deg. Lite visste jeg at målet ditt var at jeg skulle stå alene i denne verden. For uten venner og uten nettverk ville jeg ikke ha noen til å advare meg mot deg. Uten noen ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg ut, vekk fra deg. Alene ville jeg være lettere å kue.

Etterhvert ble du mindre forsiktig. Du begynte å bli klarere i dine hensikter. Du ble sint når jeg hadde planer uten deg. Du viste helt klart at du ville at du skulle være mitt alt. Jeg fikk kjeft for å møte venner. Fikk kjeft for å gjøre ting jeg alltid hadde gjort. Jeg var egoistisk. Tenkte ikke på deg. Tenkte ikke på han som jeg liksom skulle elske. Hvordan kunne jeg bry meg så lite om deg? Du forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for alt. Degradere meg ytterligere. Ta fra meg den siste lille rest av meg selv.

Du lurte meg. Bedro meg. Svek meg. Dag for dag spredte du din gift. Forsøkte å kue meg. Forsøkte å knekke meg. Men, du var utspekulert. For hver gang du dyttet meg fem trinn nærmere avgrunnen, så dro du meg opp igjen ett trinn. Ga meg det bittelille jeg trengte for å fortsatt tro at du elsket meg. Ga meg det bittelille glimtet av håp. Det bittelille halmstrået jeg trengte for å ikke gi opp. For ikke å vende deg ryggen totalt. Det var en del av ditt spill.

Dine giftige løgner. Dine giftige, bedragerske løgner. Du lever på dem. De holder deg i live. Samtidig tar de sakte livet av alle som krysser din vei. Du er avhengig av det. Du vet du sakte suger livsgnisten ut av dine ofre. Du tømmer dem, før du beveger deg videre til neste. Du vet vi, damene du utnytter, en dag får nok. At spillet ditt en dag tar slutt. Du går tom for trekk. Du forventer det.

Men…. Det var en ting du ikke forventet. Du forventet ikke den brå vendingen som spillet tok med meg.

Du hadde kommet så langt i ditt spill. Du hadde rukket å nedverdige meg. Du hadde rukket å så tvil om meg selv. Men, du hadde ikke rukket å ta fra meg styrken. Du hadde rukket å ta tak i meg. Du hadde rukket å bli fysisk med meg. Du hadde rukket å gi meg de første blåmerkene. Men, du hadde ikke rukket å slå meg.

Den dagen du tok tak i meg. Den dagen forsvant sløret. Den dagen brast alle dine løgner. Sannheten om deg stod klar foran meg. Det var intet vakkert bilde jeg så. Det var kullsvart og ødeleggende.

Dagen etter så jeg meg selv i speilet. Kjente ikke igjen hun som stirret tilbake på meg. En sørgmodig pike. Ringer under øynene. Smilet var borte. Gløden i øynene var sluknet. En skygge av meg selv. En skygge med blå merker på armen som vitnet om hvem du egentlig er.

Jeg stod der lenge. Studerte den skyggen jeg så i speilet. Likte ikke det jeg så. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Mens jeg stod der kjente jeg styrken min. Jeg kjente hvordan kampviljen våknet til liv. Hvordan den spredte seg ut i gjennom hele kroppen. Kjente hvordan viljen min, stoltheten min, selvtilliten min våknet til liv. Fingrene begynte å prikke. Av nytt blod som fløt gjennom årene. Ryggen rettet seg rak. Skuldrene trakk seg tilbake der de hører hjemme, ikke lutet slik de hadde blitt. Haken løftet seg fra brystet. Hodet hevet seg. Fargen begynte å vende tilbake i kinnene. Av varmen som nå strømmet gjennom meg. Gløden kom tilbake i øynene.

Ikke faen om noen mann skulle få behandle meg slik. Jeg er verdt mer enn dette! Jeg fortjener bedre enn dette!

En uke senere. En tekstmelding. «Jeg har flyttet ut. Leiligheten er tom.» Du fikk ikke vite at jeg skulle flytte før det var for sent å snu. Jeg bare gjorde det. Jeg skyldte deg ingenting. Du fortjente ikke muligheten til å slå meg fra det. Bokstavelig talt.

Du var sjokkert. Kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Eller hvorfor.

Kjære deg! Du var ikke sjokkert over hvorfor, eller over at det skjedde. Det som sjokkerte deg var at noen klarte å lure deg. Du var sjokkert over at jeg kunne planlegge dette bak din rygg. Gjennomføre det uten at du ante noe. Du var sjokkert over at noen kunne spille deg, slik du spiller alle andre. Mest av alt var du sjokkert fordi du visste ikke hvordan du skulle løse dette. Det kom for brått på deg. Du hadde ikke fått tid nok til å ha neste offer klart enda. Du var sjokkert over at jeg klarte å gå før du faktisk slo.

Du utnyttet meg økonomisk. Du forsøkte å ødelegge meg. Du forsøkte å gjøre meg avhengig av deg. Du forsøkte å kue meg. Men, en ting skal du vite: Du lyktes ikke! Jeg er for sterk til å la meg ødelegge. Jeg er for stolt til å la meg knekke. Min selvtillit er for høy til å ta på meg skylden for dine feil. Jeg VET at jeg ikke er verdiløs. Jeg har kanskje tapt økonomisk på min tid med deg. Men, du har tapt så mye mer. Du har tapt anseelse. Du har tapt mer av ditt allerede frynsede rykte. Du har tapt sosial status.

Jeg er fortsatt stolt, sterk og synlig. Det er du som er taperen. Ikke jeg.

Kamp i motvind

Enkelte dager er bedritne, rett og slett. Dager jeg like gjerne skulle hoppet over. Som ikke medfører noe som er verdt å ta med seg videre.

I dag er en sånn dag.

En dag hvor jeg føler at jeg står i motvind. Hvor ett hvert skritt frem, følges av fem tilbake.  Hvor jeg sparkes overende hver gang jeg har funnet balansen. Hvor jeg kjemper en kamp jeg ikke kan vinne.

En dag hvor nederlag føles som eneste mulige utvei. Hvor det ikke er meningen at jeg skal klare å komme ut med stolthet og verdighet i behold. 

En dag hvor jeg føler at det er på tide å gi opp. Innse at enkelte ting er for mye for selv meg å kjempe imot.

Det sies at motgang gis til den som takler det best.

Vel, joda…. Jeg har taklet alt som har kommet min vei hittil. Hver eneste utfordring.

Men, jeg er sliten. Jeg er lei. Noen ganger vil jeg bare kunne nyte seirene litt også. Få lade opp sånn at jeg er klar til neste runde. 

For det er ikke noe alternativ å gi opp!

Selv om jeg har skrekkelig lyst til å gi opp akkurat nå. Selv om jeg står i stormer de fleste ikke hadde turt å bevege seg i nærheten av. Selv om jeg møter utfordringer tøffere enn andre har evne til å fatte.

Jeg er ikke den som gir opp!

Det er fristende, fordi det er den enkle utveien. Men, det gir meg intet å gjøre det.

Jeg er sterk som faen! Jeg har taklet verre ting før. Jeg takler dette også. 

Bare la meg få lov til å kjenne på motgangen i dag, sånn at jeg vet hvilken styrke jeg må møte opp med i morgen.

15037wide

Så mye godhet rundt meg!

Jeg skal ikke påstå at dagene er lette. De er til tider veldig tunge. Fortsatt! Men, enkelte dager er enklere enn andre.

Etter at jeg havnet på psykiatrisk legevakt, så har jeg vært veldig åpen med folk rundt meg. Jeg har fortalt det som det er. At jeg sliter med en depresjon. Det har vært en lettelse, for jeg slipper å skjule for mine nærmeste. Jeg slipper å ta på meg masken i alle sammenhenger.

Mottagelsen jeg har fått har vært enestående. Mine venner og min familie har støttet opp rundt meg. De har vist hvor mye de bryr seg.

Først og fremst min kjære! Han er en vanvittig støtte for meg om dagen. Nesten litt for mye, for jeg legger mye vekt på hans skuldre. Og han får mye sinne og frustrasjon. Jeg har mye irrasjonelle tanker for tiden. Noe som dessverre går ut over han i veldig stor grad. Han får frustrasjonene mine. Han får sorgene mine. Og han får sinnet mitt. Likevel, så står han fortsatt ved min side og holder meg i hånden når jeg trenger det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle utholdt dette uten han. Mer fantastisk person skal man lete lenge etter!

Så er det snille, snille Helene og juristen hennes. Helene har blitt venninnen jeg ringer til. Hun som når jeg spør om hun kan komme, ikke stiller spørsmål. Bare kommer og er hos meg. En som har kommet meg svært nær på kort tid. Og juristen hennes. Som passer på meg, og stiller kjære Helene til min disposisjon når jeg trenger henne.

Så må jeg ikke glemme Stine og hennes kjære heller. To personer jeg aldri har møtt, men som virkelig har stilt opp for meg. De svarer på mine spørsmål. Lar meg komme med mine frustrasjoner, og forteller meg at det er normalt i den situasjonen jeg er i. Og lar meg avreagere. Det er de som hjelper meg tenke på noe annet når de kjipe tankene kommer. Uvurderlig hjelp i disse dager.

Det å plutselig se at jeg har personer rundt meg. Det er en enorm lettelse. For første gang på lenge har jeg gått i en uke uten å føle meg ensom en eneste gang. Det er nytt for meg. Og selv om dagene til tider har vært tøffe, så er det ikke mange ganger tårene har falt. Det føles godt. Vanvittig godt! Og for første gang på lenge så tenker jeg at dette skal jeg komme gjennom! Jeg klarer dette også!

I tillegg så har jeg leserne mine. Dere er fantastiske! Så mye støtte jeg får her, på twitter og på e-post. Det er overveldende! Og deres engasjement nådde nye høyder i dag. Før helgen fikk jeg en mail fra Anne. Hun er daglig leder hos Nicolais klesskap. Hun hadde lest bloggen. Hadde fått med seg hvordan økonomien min var. I dag var jeg på posten og hentet en pakke fra henne. En stor pappeske fylt til randen med klær til poden. Jeg har ikke ord! Jeg er ikke en person som liker å ta imot fra fremmede, men jeg har ikke råd til å si nei. Og min takknemlighet for henne er enorm! Jeg er ikke fan av «snikreklame» i blogger, og hun har overhodet ikke bedt om det heller. Men jeg har valgt å dele linken, for en slik hjertevarme som hun har vist meg er sjelden vare i dagens samfunn. Tusen tusen takk!

 

Jeg vet det vil være mange tøffe dager foran meg! Det er mange utfordringer som venter, men jeg vet jeg kan komme gjennom det! For jeg har så vanvittig mange fantastiske mennesker rundt meg!

url

 

Den evige ventingen…

Hun rusler fra jobb. Glad arbeidsdagen er over. Glad for å ha noen dager fri. Hun trenger det…

På turen hjem ser hun solen, som sakte forsvinner bak et tykkere og tykkere tåkelag. Solen som skinte et lite øyeblikk, er igjen i ferd med å gjemme seg.

Hun kommer hjem. Lager seg en kaffe. Nyter de varme, deilige dråpene på trappen. Det er godt å være hjemme tenker hun. Få slappet av. Hun trenger virkelig det. Hun har ikke energi igjen…

Kaffekoppen er tom. Hun går inn på stuen. Setter seg ned i sofaen. Hva nå?

Tomheten fyller henne. Hun sitter her igjen. Alene. Slik hun gjorde i går. Og dagen før der. Og dagen før der igjen. Bare tomt…

Hun har mest lyst til å skrike. Kaste ting rundt seg. Få ut all frustrasjonen hun bærer på. Gråte ut alle vonde følelser. En gang for alle. Men, hun sitter i ro. Vet det ikke er sånn det fungerer. Det er godt å få det ut. Det er godt en liten stund etterpå. Så er hun tilbake der hun var. Alene i tomheten.

For hun vil ikke være alene, men det er slik det er. Nesten alltid. Bare henne og tankene.

Hun vet det vil være sånn resten av dagen. Hun vet det vil være sånn dagen etter det igjen også. Og mesteparten av dagen etter det igjen… Men så, kanskje noen timer med selskap en kort kveld. Kanskje en natt i en armkrok. Kanskje en morgen med noen ved siden av seg. Hvis hun er heldig. Hun håper det. Håper på det lille døgnet hun har med selskap. Men, tør ikke forvente det. Eller ta det for gitt.

Nå er hun overlatt til ensomheten. Minutter, timer, dager alene. Hvor ingenting skjer. Hvor hun vil sitte alene. Se minuttene skli sakte unna… Bare vente… På at tiden skal gå.

For første gang ønsker hun at hun var noen annen. Hun ønsker seg et annet liv. Et lykkelig liv. Et liv fylt med glede, latter og mennesker. Hun vil være en annen. Så hun kan nyte livet. Leve livet.

Hun vil nyte minuttene. Ikke se de sakte sklir forbi mens hun venter på bedre tider. Tider som ligger så langt frem at hun ikke kan se dem. Hun vil ikke sitte stille å vente. Men, det er det hun gjør. Livet sklir forbi, mens hun sitter stille alene og venter. Eldes for vært minutt. Svinner hen. Blir en skygge av seg selv.

De neste dagene kommer hun til å sove mye. Hun er sliten. Sliten av tanker som aldri forsvinner. Sliten av alt det negative. Sliten av å prøve å lete etter svar som ikke finnes. Sliten av å håpe. Sliten av å bli skuffet… Hun er utslitt! Men, det er ikke derfor hun sover. Hun sover for å få tiden til å gå. Fordi hun ikke klarer å være våken i sin egen ensomhet. Orker ikke kjenne på den. Orker ikke flere vonde tanker. Orker ikke flere tårer.

I søvnen er hun fri. Hun kan drømme om det livet hun ønsker seg, men ikke kan få. I drømmene lever hun. Hun realiserer sine mål. Hun er lykkelig. Hun smiler og ler.

I  drømmene kan hun kan gjemme seg for virkeligheten. Søvnen er hennes flukt. Hennes tidsfordriv. I søvnen merker hun ikke de ensomme minuttene, timene som sklir forbi.

Så våkner hun igjen. Til virkeligheten. Tynges når hun må innse at drømmen ikke kan bli sann. Ikke enda. Ikke på lenge. Den må forbli hennes flukt. Hun er fanget av virkeligheten. De ensomme, lange minuttene. Som sklir forbi.

Det er livet hennes. Det eneste livet hun har. Hun venter på at livet skal kunne begynne. Men mens hun venter, så sklir livet forbi henne. Hun lever det ikke. Hun venter det.

waiting_girlBildet er herfra

Jeg klarer ikke se fremover!

Jeg har hatt en del gode dager i det siste… Rett og slett fordi jeg har klart å la være å tenke på det som plager meg. Eller, klart å skyve det unna. Gjemme det. Stukket hodet i sanden…

Men, jeg har bra noen gode dager. Innimellom… Jeg har det ikke bra!

For jeg klarer ikke se fremover… Jeg klarer ikke se positivt på tiden som kommer. Jeg ser frustrasjoner. Jeg ser dårlige dager. Jeg ser ensomhet. Jeg ser bekymringer. Og jeg ser ruin.

For økonomien tynger meg. Mer for hver dag som går. Fordi jeg ser at det ikke går fremover. Jeg står på stedet hvil. Det er  ingen utvei. Ingen løsning i sikte. Ingen dag jeg kan telle ned til hvor jeg vil bli gjeldfri.

Jeg har en endeløs rekke av dager, uker, måneder, år… Hvor økonomien er stram. Hvor jeg ikke kan unne meg den minste ting. Dager som kommer, dager som går. Det samme hver bidige dag. Det tar ingen ende!

Dårlig samvittighet for hver krone som brukes. Selv om jeg må. Selv om det er til nødvendigheter. En endeløs rekke av dårlig samvittighet…

Normalt ville jeg nå gledet meg over at vi går lysere tider i møte. At det snart er vår, og så sommer. Ferie, helligdager. Fri til å nyte etterlengtet solskinn og varme i kinnene.

Jeg ser ikke gleden i det lenger. For hva er våren verdt når man ikke kan nyte den? Når hvert bidige minutt går til bekymringer over det man ikke kan gjøre noe med?

For hvorfor skal man glede seg til sommer og fri, når man ikke kan nyte det? Når man ikke har råd til å fylle fridagene med noe som helst? Når tanken på sommer som nærmer seg, bare gir bekymringer for feriens kjedsommelighet? Og ulykkelige tanker om en liten gutt som ikke får reise på ferie? Fordi mor ikke har råd til å reise utenfor gårdsplassen.

For når de små timene jeg har med fritid nå, bare gir meg vonde tanker. Vonde tanker fordi jeg ikke kan. Vonde tanker om en fremtid uten plan, uten mål, uten noe å strekke seg etter. Vonde tanker i ensomhet… Hvordan skal jeg da klare timer, dager, uker med fritid?

Minuttene, timene, dagene, ukene glir forbi meg. Jeg vet jeg burde leve i dem. I nået. For det er nå livet er. Men, jeg kan ikke leve i nået. Fordi jeg må bekymre meg for fremtiden. For løsninger som ikke finnes. For ensomheten som omgir meg nå. For ensomheten som venter i morgen, og dagen etter.

Jeg har lyst til å gi opp. Skrike ut at jeg ikke orker mer. Falle sammen. Bare la mørket fange meg. Og sluke meg. For mørkets apati er mindre smertefullt enn slik jeg har det. Når frustrasjonene tar meg. Når jeg ikke ser håpet. Når jeg står alene og vakler. Når jeg trenger noen til å holde meg, men finner meg selv stående alene…

Jeg klarer ikke se fremover. Jeg klarer ikke å se noe positivt vente på meg der fremme. Alt som venter er nye frustrasjoner, og ensomhet.

Dårlige dager som slag og knuter!

En ulykke kommer sjelden alene sies det… Det føles sånn om dagen.

For jeg prøver å finne overskuddet jeg trenger til å gjøre dagene bedre. Jeg leter etter lyspunkter, og prøver å ikke la meg fange av de mørke tankene som lurer i bakgrunnen.

Men, det skjer alltid et eller annet. Får stadig et slag i trynet fra uventet hold. Noe jeg ikke er forberedt på. Som opprettholder status quo. Harde slag. Som treffer meg der det smerter mest…

Jeg er bundet fast… På hender og føtter. Fastknytt. Fengslet.

Den første knuten, det første slaget:
Jeg klarer ikke jobbe. Ikke så mye som jeg vil. Smertene er for sterke. Nederlaget treffer meg. Som en knyttneve. Midt i magen.

Den andre knuten, det andre slaget:
Jeg liker ikke jobben min. Selv om jeg vil jobbe, så knyter det seg i magen over hver time jeg må jobbe der. Knyttneven treffer hardt. Tar pusten fra meg.

Den tredje knuten, det tredje slaget:
Å være fanget innenfor fire vegger man ikke liker. Ikke ha mulighet til å gjøre noe med det. Knyttneven smeller til igjen. Enda hardere. Kjenner den sviende, brennende smerten etter den bre seg gjennom hele kroppen. Gjør meg uvel.

Den fjerde knuten, det fjerde slaget:
Pengene. Alle de pengene som allerede er brukt. Som jeg ikke har. Alle pengene som må brukes, som ikke kan brukes. Den verste knuten. Den som sitter hardest og strammest. Den det er vanskeligst å komme ut av. Den knyttneven som treffer hardest. Som får meg til å forsvinne et øyeblikk. For så å vekkes av et nytt slag. Som gjør meg enda mer vondt, enda mer ør enn det forrige.

Ørefikene:
Alle de små ørefikene. De som kommer mellom de harde slagene. De som er så små at de nesten bare erter meg. Men som likevel svir lenge etter at de har truffet. Ørefikene. De uforutsette utgiftene, smertene i magen som øker, den innsatsen som gjøres som ikke gir resultater, de stressende dagene, den manglende energien, skaden på bilen, invitasjonene jeg må takke nei til. Små ørefiker hele tiden. Som svir og minner meg på de harde slagene og knutene som holder meg fast.

Jeg sitter fast! Bundet til hverdager jeg ikke liker. Uansett hvor mye jeg prøver å rive og slite meg løs, så strammes bare repene mer. Slagene treffer like hardt.

546908_398199376923802_166687001_nBildet er herfra

Jeg har tatt meg selv tilbake!

2013 har vært en berg- og dalbane av følelser. Mildt sagt!

Jeg har vært langt nede. Veldig, veldig langt nede. Kan ikke kalles å være i kjelleren en gang. Jeg har ligget å kavet i søla under den igjen… Jeg har vært deprimert. Veldig deprimert. Har sittet fast i mitt eget mørke. Har ikke sett de små gnistene av lys, av håp, i det lille sekundet de har blafret. Har ikke visst hvor jeg skal begynne. Det har vært så mørkt. Kullsvart rett og slett.

I tillegg har jeg vært fortapt i smerter. Store smerter. Smerter legene ikke kunne forklare for meg. Smerter jeg i perioder trodde var innbilt. Eller kroppens måte å fysisk straffe meg for mine mørke tanker. Det gjorde ikke akkurat underverker for sinnet mitt det heller. Å ikke orke hverdagslige ting. Å ikke orke å komme meg ut av døra, til tross for at kjedsomheten og ensomheten drev meg vanvidd. Det trykket meg bare enda lenger ned.

urlBildet er herfra

Så fikk jeg et glimt av håp. Jeg fikk et realt tupp i ræva. En oppvåkning. Jeg så hva mitt mørke gjorde med en jeg er glad i. Viste meg hvordan mitt mørke sakte omfavnet mine omgivelser. Åpnet øynene mine og ga meg det initiativet jeg trengte. Det var en hånd som trakk meg ut av søla. Viste meg i hvilken retning jeg måtte gå i mørket for å finne lyset.  Humøret gikk i taket med en gang. Jeg smilte. Jeg strålte. Jeg var full av energi. Pågangsmot og vilje til å snu alt kom og slo meg i hodet.

Løsningen syntes nær. Den ble til og med skissert for meg. Det var gode dager. Selv om det ville bli tøffe år, så ville det være en befrielse. Jeg ville slippe fri fra fengselet. Slippe fri fra bekymringene. Stien foran meg var smal, men jeg kunne begynne vandringen. Vandringen mot det som ville være lysere dager og full frihet. Det var så godt!!!

urlBildet er herfra

Så brast håpet. Skissen av løsning falmet i regntunge dager. Den rant vekk. Var ikke til å redde. Dessverre! Jeg kunne se lyset langt der fremme begynne å blafre. Det var i ferd med å slukke. Igjen… Stien forsvant foran føttene mine. Jeg brast. Jeg gråt. Og kjente håpet smuldre av tårene mine.

Men, noe hadde endret seg….

Lyset slukket ikke. Tårene rant ikke like lenge. Mørket var ikke så stumt lenger.

Noe har endret seg!

tunnelBildet er herfra

For håpet er der enda. Viljen og motet er der enda. Jeg kjenner på hele meg at mørket ikke vil sluke meg en gang til. Det er lys der. Jeg ser det!

Det er langt frem. Og veien dit er tøff! Jeg vet jeg vil møte motgang. Jeg vet jeg vil få slag i trynet. Jeg vet jeg vil snuble og falle. Tunge dager vil komme. Tårer vil komme. Men, jeg vet at mørkets time er over.

Min åpenhet har hjulpet meg. Jeg vet nå at jeg har gode mennesker rundt meg. Jeg har min kjære, som er helt enestående. Intet godt ord jeg kjenner kan beskrive han. Han er så mye mer! Jeg har gode venner. Som støtter meg og stiller opp. Som er der for meg, selv om jeg ikke liker å vise meg svak. Jeg har faktisk noen få slektninger som bryr seg. Som vil gjøre alt i deres makt for å holde meg oppe. Og jeg har dere, mine faste lesere. Som gir meg en støtte og gode ord utover all forventning…

Jeg vet ikke hva dagen i dag har gjort med meg… For det er egentlig ingenting som har skjedd. Bare min sedvanlige ensomhet og kjedsomhet. Men, noe har den gjort. For jeg har en ro i meg. En ro jeg ikke har kjent før. Vet ikke hvor den kommer fra. Vet ikke hvorfor den har kommet i dag. Men den er der. Og den er god.

En ro om at alt kommer til å løse seg på den ene eller andre måten. Alt kommer til å bli bra! En ro om at livet er godt.

Et sted foran meg ligger min sti. Et sted der ute er min vei. Jeg kan skimte den. Langt der fremme. I det fjerne. Men, den er der! Veien er lang. Den er tøff. Men jeg får stoppe opp underveis. Trekke pusten. Nyte utsikten der jeg befinner meg. Nyte synet av hvert skritt jeg har lagt bak meg. Og samle energi til neste etappe.

dsc_3337Bildet er eget

For den roen jeg har i dag, kan ingen ta fra meg! Jeg har bekjempet mørket. Jeg har tatt meg selv tilbake!

Ingen ser bak kulissene!

Hun går med raske bestemte skritt. Det er kaldt ute, så hun skynder seg litt. Skal møte ei venninne og ta en kopp kaffe. En luksus hun egentlig ikke har råd til…

Hun er ikledd høye hæler, en ettersittende sort bukse og en lekker jakke som står godt til de isblå øynene hennes. Sminken og håret er som det skal være. Hun ser godt ut.

Hun er tidlig ute, så hun kjøper seg en kaffe og setter seg ved et bord ved vinduet. Leser litt i en bok mens hun venter. Ser litt på folkene rundt seg og som passerer på gaten. Lytter til den behagelige musikken på øret. Alle ser så fornøyde ut.

Venninnen kommer og det bestilles mer kaffe og noe å bite i. Det skal bli godt med et lite avbrekk, en fristund, fra problemer og bekymringer. Realiteten innhenter henne. «Ikke godkjent» skriker det mot henne i betalingsterminalen. Hun får en klump i magen. Humøret synker drastisk…

Heldigvis kjenner venninnen til hva som plager henne. Hun betaler for begge uten å gjøre noe ut av det.

Samtalen går lett og hun klarer å få frustrasjonen på en armlengdes avstand en liten stund.

Hun på andre siden av bordet vet. Og hun forstår. Det gjør godt.

De andre i kaféen aner ingen ting. De ser bare to jenter, to venninner, som skravler over en kopp kaffe. Regner vel med at praten går om noe trivielt. Om shopping, mannfolk, frustrasjoner over den rare kollegaen på jobb eller andre hverdagslige ting. Det skravles om det også, men ikke bare.

For de rundt ser ikke hva hun bærer på. De ser ikke en frustrasjon over at hun sitter i en dyp gjeldskrise. De ser ikke at hun ikke sover om nettene på grunn av tanker og bekymringer for hva fremtiden vil bringe. De ser ikke at hun ikke har penger på kontoen. De ser ikke at hjemme venter et femsifret beløp i forfalte regninger, men ikke en krone å betale dem med. De ser ikke at hun egentlig ikke har råd til den kaffekoppen hun drikker, fordi den koster mer enn hun har å bruke på mat på en dag.

De ser ikke…

Hun har på seg masken sin. Den som gjemmes bak sminke og et falsk smil. Den hun må jobbe med å ta på når hun skal ut av døren.

For hjemme er hun en annen person.

Hjemme er det et annet syn som møter henne i speilet. Rødflammet hud på grunn av stress og et dårlig, men billig kosthold. Sorte ringer under øynene etter endeløse våkenetter. Sorte striper nedover kinnene etter maskaraen som engang satt på øyevippene. Rødsprengte og tårevåte øyne uten sin vanlige livsgnist. Håret til alle kanter etter å ha gjemt hodet i hendene.

Det de andre ser er ei glad og fornøyd jente i freshe klær. Sannheten er at hun ikke har det bra, og at klærne er gamle, og koster henne dyrt fortsatt.

For hun kommer ikke ut av det. Hun ser ingen løsning. Det er ingen penger å betale med. Og for hver dag hun ikke betaler blir ting dyrere.

Ingen ser hennes frustrasjoner. Ingen ser den skammen hun bærer.

De ser masken, men ingen ser bak kulissene.

urlBildet er herfra

********************

Inspirert av innlegget til Helene om det å være usynlig syk

En påminnelse om at alt ikke er som det ser ut bestandig. En påminnelse om at av og til må vi ta oss tid til å virkelig se våre medmennesker, våre venner, vår familie. For mange sliter i det skjulte. Det er mange som av og til bare trenger en klem.

Fattiglus!

Det er mye tanker i hodet om dagen… Mest på grunn av økonomi. Jeg har blogget om dette før, i blant annet innleggene Fanget av fortidens dårlige valg og Luksusfellen i det virkelige liv.

For en drøy uke siden så det ut som om mye skulle ordne seg. En slektning sa seg villig til å hjelpe meg med å samle litt over halvparten av det jeg skylder. Samle det  hos en kreditor. Det er billigere. Da hadde jeg kunnet leve spartansk, men greit. Det hadde vært overkommelig!

Alt brast derimot for to dager siden. Den dårlige nyheten kom! Det skulle ikke være så lett som h*n trodde. Den ønskede muligheten var ikke mulig likevel…

Så da står jeg der. Må klare meg på egne ben…

I dag har jeg regnet og regnet. Prøvd å finne løsninger. Snudd på hver krone og sett hvor det er noe å hente… Det er ikke mye! I mattetimen lærte jeg at minus og minus gir pluss. I virkeligheten er minus og minus bare dobbeltminus – pluss masse renter og gebyrer.

For tallene går ikke opp!

Jeg tjener ganske greit, men utgiftene er mer enn jeg klarer.

Det er mange som har det verre enn meg. Det er jeg klar over! Men, jeg tenkte jeg skulle forklare, så kanskje de som ikke har vært i denne situasjonen forstår…

I januar betalte jeg inn en del på diverse forbruksgjeld. Men, jeg hadde ikke råd til alle. Så de som ikke fikk betalt la på gebyrer og renter. Forståelig nok! Jeg har full oversikt over hva jeg skylder og til hvem. Etter å ha regnet på det i dag, så var nyheten ganske nedslående. Til tross for å ha innbetalt over 7.500,- kr. i januar, så viser oversikten før jeg går inn i februar ingen nedgang i totalgjelda. Derimot så har den samlede gjelda, etter å ha trukket fra innbetalingen, ØKT med 4.000,- kr! Ikke rart man blir deprimert. Det gir ikke akkurat motivasjon til å løse problemene….

imgresBildet er herfra

Så jeg har som sagt regnet… Hvis jeg betaler minstebeløpet til alle kreditorer hver måned, så klarer jeg å holde gjelda jevn. Den øker ikke, men den går ikke nedover heller. Den holder seg stabil, for jeg betjener da kun rentene… Men det er det jeg har råd til. Gjør jeg dette, så sitter jeg igjen med 2.100,- kr i måneden etter at alle faste utgifter er betalt. Det er ikke mye å rope hurra for!

Som om ikke det er nok, så håper jeg snart at magesmertene mine forsvinner så jeg kan komme meg tilbake på jobb. Da kommer reiseutgiftene i tillegg. På 1.000,- i måneden. Det forutsetter reise til og fra jobb, og kun det!! Jeg kan ikke reise noe annet sted. Da er jeg så heldig at jeg har igjen 1.100,-.

Hvordan i all verden skal en alenemor med et barn klare seg på 36 kr dagen? Det skal dekke mat, drikke, utstyr til poden, lege, medisiner osv. osv. Hvordan skal man klare å få handlet 7 frokoster, 7 lunsjer, 7 middager, 7 kveldsmåltider, husholdningsartikler og alt annet man trenger til to personer på en uke for 252 kr??? Og ikke kan jeg gjøre annet enn å sitte hjemme, for jeg har ikke råd til å reise noe sted. Ikke har jeg råd til å finne på noe. Og frisk må jeg bli umiddelbart, for jeg har ikke råd til egenandeler hos lege eller å hente ut medisiner. Ett legebesøk stjeler jo budsjettet for en hel uke! Og gud forby at poden vokser mer! Han er bare 4 år, men han får stagnere. For nye klær, sko og annet utstyr til barnehagen har jeg ikke penger til rett og slett…

urlBildet er herfra

Så jeg gnir hendene i hodet. Skriker høyt. Har lyst til å kaste noe i veggen, men kan ikke vekke poden.

Det er frustrerende. For jeg vet det ikke går. Og om det så hadde gått… Gjelda synker jo ikke, selv om jeg lever på 250,- kr uka. Den holdes bare stabil. Så da blir det heller ingen utsikter til bedring… Selv om jeg lever som fattiglus… Det er en evighetssyklus!

Ikke rart man blir deppa!!!

Kaoset er tilbake!

Jeg hadde endelig fått samlet alle kortene. Kortene i kortstokken av problemer. Fått samlet dem, sortert dem. De lå i rekkefølge. Pent og pyntelig. Slik de skulle ligge. Slik at jeg bare kunne ta ett kort av gangen…

Så kom vindpustet. Stormen. Som blåste alt ut av hendene mine igjen.

Kaoset er tilbake. Jeg må starte på nytt…

Kortene er igjen spredd for alle vinder.

Kaoset er tilbake!

a+Ibsenoppsetting_12Bildet er herfra