Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Kjære Jens, Siv, Erna, hvem som helst….

Valgkampen drives i radig tempo om dagen, og politiske idealmål ytres over en lav sko. Men, ikke en eneste av våre kjære politikere ytrer noe om hverdagen til sånne som meg. Aleneforsørgere….

Jeg leste nettopp innlegget til en gutt på 15 år i Aftenposten. Han er lei av å være fattiglus! Han er som alle andre tenåringer. Forskjellen er bare at moren hans er alene om omsorgen for han. Hun er aleneforsørger.

Som aleneforsørger så har man samme utgifter som alle andre. Man skal bo, betale strøm, tv-lisenser, mobilregninger, internett, bil, bensin, forsikringer, osv osv…. Men, man har bare en inntekt til å dekke alt dette.

Jeg drømmer om å eie min egen bolig. Å vite at her kan jeg bo så lenge jeg måtte ønske. Kunne få lov til å male stuen uten å måtte be om lov. Et sted jeg kan slå meg til ro, og kalle for mitt hjem! For nå leier jeg. En kjellerleilighet uten tilstrekkelig lysforhold. Føler jeg kaster penger ut av vinduet hver måned, i stedet for å betale ned på noe jeg vil ha noe igjen for.  Jeg drømmer ikke om mye. En leilighet med balkong eller uteplass. Behøver ikke være så stor. Bare kjøkken, stue og bad. Og to soverom. Så min lille skatt kan ha sitt eget sted å leke. Så min lille skatt har et sted hvor han kan ha med venner hjem fra barnehagen.

Kjære politikere, er drømmene mine urimelige?

Men, jeg kan ikke kjøpe. Jeg har ikke foreldre som sitter godt i det. Hvor i verden min far er, vet jeg ikke. Vet egentlig ikke om jeg engang hadde fått vite det om han gikk bort… Han er alkoholiker. Så det er ikke noe å hente der. Moren min har heller ikke økonomi til å hjelpe. Hun er uføretrygdet. Har ingen penger på konto som jeg kan få til startkapital. Har ingen bolig banken kan ta sikkerhet i. Jeg står på egne ben.

Ikke får jeg boliglån heller. For bankene har begrensninger på hvor mye av kjøpesum de kan låne ut.  Husbanken er jo en mulighet, men det hjelper meg lite. For det er også begrensninger for hvor stor lånebelastning man kan ha. Jeg har allerede billån, for bilen klarer jeg meg ikke uten her jeg bor. Da vil jeg bruke så mye tid på reise at jeg ikke kan jobbe fullt. Barnehagen utvider nemlig ikke sine åpningstider for at jeg skal reise kollektivt. Og så har jeg studielån. Det som da står igjen innenfor akseptabel lånebelastning er ikke nok. Ikke på dagens boligmarked. Det er umulig å finne bolig så billig, med mindre jeg velger å flytte til Finnmark eller noe i den duren. Men hva da med lille skatt? Han vil jo miste alt av venner. Han vil miste nesten all kontakt med familie. Han vil miste kontakten med faren sin.

Kjære politikere, er det ikke meningen at vi som er alene uten foreldre som kan hjelpe skal kunne eie vår egen bolig?

Og jeg har samme utgifter som alle andre. Jeg har telefon. Jeg har internett. Jeg bruker strøm.  Jeg har bil. Jeg reiser til og fra jobb. Jeg har barnehageutgifter. Jeg har forsikringer. Jeg har legeregninger. Jeg har innkjøp av nye klær og nytt utstyr til lille skatt ved hvert skifte av årstid. Jeg har studielån. Osv. osv. osv. Men, jeg har bare en inntekt. Når alle de faste utgiftene er dekket, så er det ikke mye igjen. Og så kommer de variable kostnadene i tillegg. Mat, drikke, husholdningsartikler. Uforutsette utgifter vil jeg ikke snakke om, for det har jeg rett og slett ikke råd til.

Jeg kan ikke ta med meg lille skatt til dyreparken i Kristiansand. Jeg kan ikke ta med lille skatt til syden. Det finnes ikke penger til sånt. Jeg har ikke engang en familiehytte å reise til, så det er ingen ferie for en rimelig penge heller. Jeg har ikke råd til sånt. For jeg er alene, med samme utgifter som de som er to.

Kjære politikere, er det sånn det skal være? At min lille skatt ikke skal reise på ferie som andre barn, bare fordi mammaen hans ikke har funnet noen å dele livet og dets kostnader med?

For det er ikke så mye dyrere å være to. Man trenger ikke noen større bolig, for de fleste deler tross alt seng, stue, kjøkken og bad med sin bedre halvdel. Noen har kanskje to biler, men det er tross alt et valg. Jeg hadde fint klart meg uten egen bil, hvis jeg ikke var avhengig av å rekke barnehagen selv hver eneste dag. Noen utgifter er større, det skal jeg ikke fornekte. Men, langt fra alt. Og utgiftene er ikke doble. Langt derifra!

Men, alene så må man ta alt selv. Joda, det finnes økonomiske støtteordninger. Bidrag får jeg jo ikke… Far bare unnskylder og utsetter, og jeg orker ikke å ødelegge et godt samarbeid om barnefordeling for å få noen få hundrelapper gjennom Nav. Jeg får dobbel barnetrygd. Drøyt kr. 900,- ekstra i kassen der hver måned. Og joda, jeg får dekket drøyt kr. 1400,- av grunnprisen på barnehagen av Nav hver måned. Det hjelper jo på. Uten det så hadde det nok ikke gått rundt hver måned. Men, det veier ikke opp for merkostnadene ved å være alene. Og skattefordelene er det ikke noen vits å snakke høyt om. Jeg betaler like mye i skatt hver måned jeg, som mine kolleger og venner som lever i tosomhet.

Jeg får det til å gå rundt, og knapt nok det. Men, jeg har ikke noe ekstra. Jeg kan ikke fylle livet til lille skatt med opplevelser, reiser, nye impulser. Jeg har ikke penger til slikt, og alt koster. Jeg har ikke muligheten til å gi min lille skatt det kule utstyret han ønsker seg eller de populære klærne når sånt begynner å bli viktig om noen år. Jeg har ikke råd til slikt. Jeg kan ikke holde barnebursdager på lekeland, og har ikke plass til det hjemme. Så stor bolig har jeg ikke penger til om jeg så står dobbelt. Det blir som for 15-åringen i Aftenpostens artikkel. Han kan ikke gjøre alt det alle de andre gjør. De med foreldre som ikke bor alene.

Jeg kunne tatt meg en bedre betalt jobb. Jobbet døgnet rundt for å øke inntektene. Benyttet hvert ledige minutt på jobb. Men, jeg gjør det ikke. Fordi jeg vet at min lille skatt også trenger en tilstedeværende mor. En mor som har tid til han, og som faktisk orker å ta vare på han og gi han omsorg. Lille skatt trenger først og fremst mammaen sin. Så jeg velger  å få det til å gå rundt, og også ha tid til lille skatt. Men, det betyr at jeg også velger å ha dårlig råd. Fordi samfunnet er tilpasset at man er to, og ikke bare en.

Kjære politikere, er det sånn dere vil ha det? Ønsker dere virkelig et økonomisk klasseskille mellom aleneforsørgere og de som lever sine liv i tosomhet? Bare fordi vi ikke har funnet den ene vi ønsker å dele livet med?

Kjære politikere, ikke unnskyld med at dette er materielle verdier. At jeg som mor sikkert har mye annet å bidra med som kan gjøre livet til lille skatt godt. Jeg vet det! Men, i dagens samfunn er materielle verdier viktig. Det vet jeg selv, som tidligere mobbeoffer. Jeg hadde ikke alt det alle andre hadde. Jeg var aldri på utenlandsreiser eller kule ferier. For å ikke virke annerledes så løy jeg. Jeg fortalte fantasihistorier om hvor jeg hadde vært i ferien. Jeg skrøt på meg kule bursdagsgaver og dyre julegaver. Bare for å ikke skille meg ut. For å slippe å føle meg annerledes. For å slippe de fordømmende blikkene over at mamma ikke hadde råd. For å i et øyeblikk late som om vår familie ikke hadde dårlig råd.

For det er vondt å stå utenfor fordi mor eller far ikke har råd. I dagens samfunn blir materielle verdier viktigere og viktigere, dessverre. Det legges merke til hva slags klær våre barn går i. Medelever legger merke til hvordan våre barn bor, og hva slags bil mamma eller pappa kjører. Det blir snakket om dyre og fancy ferieturer, opplevelser og impulser. Barna skal ha all verdens utstyr. Alt fra sykkel og fotballutstyr til IPad, data, mobil og tv-spill. Det er mye av dette som ikke betyr noe i det lange løp. Men der og da, så betyr det alt. For en 10-åring, en 13-åring eller en 18-åring. Ja, for et hvilket som helst barn. Så er det en prøvelse å stå utenfor. Å være annerledes. Ikke ha alt det som alle de andre har. Fordi mamma eller pappa bor alene, og derfor ikke har råd. Fordi samfunnet vårt ikke har økonomisk aksept for at aleneforsørgere finnes.

Kjære politikere, er dette en hverdag dere ønsker for fremtidens barn av aleneforsørgere????

Reklamer

Luksusfellen i det virkelige liv!

Den-greske-luksusfellen_line_image_full

Vi har alle tittet innom denne omdiskuterte serien på Tv 3 – Luksusfellen. Programmet hvor personer får brettet ut sin økonomiske begredelighet i full offentlighet foran flere tusen tv-seere, før de får huden full av kjeft fra økonomiekspertene for alle de dumme valgene de har gjort. De fleste har til og med sittet og humret litt over denne idiotskapen hos våre medmennesker og sagt til sidemannen: «Hvordan går det an å være SÅ dum?!?»

Tanken bak konseptet er at personer som har havnet på skråplanet økonomisk skal få hjelp til å ta tak i problemene og få en langtidsplan for hvordan man igjen skal få en sunn økonomi.

Det kan jo diskuteres hvor etisk det er å lage tv for å tjene penger på andres økonomiske problemer. Det er en diskusjon jeg ikke har noen planer om å gå inn på. For uansett hvor forkastelig mange kan synes det er, så er sannheten at den norske versjonen har vært et av kanalens mest sette programmer siden premieren i 2008.

Så selv om de færreste vil innrømme det, så er det tydeligvis mange av oss som ser på dette.

Og når man ser stormen i diverse sosiale medier under tv-sendingene, så er det stor fordømmelse av deltagerne. Jeg spør meg selv: Hvorfor???

Jeg vet hvordan det er å slite med økonomien. Jeg gjør det selv. Noe jeg også skrev helt åpent om i innlegget «Fanget av fortidens dårlige valg«. Og på bakgrunn av reaksjonene jeg ser i sosiale medier, så hadde jeg forventet fordømmelse jeg også. Tilbakemeldingene har derimot vært overveldende. Ikke så mye som et negativt ord har blitt ytret. Takk!

Men, tilbake til poenget… Jeg vet hvordan det føles. Og man føler seg elendig. Det er mange årsaker til det… Og jeg skal bare gå inn på en av dem her. Man føler seg elendig blant annet fordi man ikke mestrer noe «alle» andre mestrer. Det ser i alle fall slik ut fra utsiden. Selv den største idioten man vet om ser ut til å kontroll på egen økonomi. Så man fordømmer seg selv. Fordi man ikke klarer noe så banalt enkelt som å få pengene til å strekke til. Senke forbruk for å unngå de røde tallene i regnskapet. Man føler seg rett og slett som den dummeste personen i verden. Nettopp fordi alle andre tilsynelatende klarer akkurat dette.

Likevel er ikke dette noe som skjer med utelukkende dumme mennesker. Jeg anser ikke meg selv for å være dum. Jeg er høyt utdannet, og har en god jobb innen mitt fagfelt. Jeg ble uteksaminert med laud, og fikk høyeste mulige karakter på min avsluttende avhandling. Den eneste iq-testen jeg noen sinne har tatt, ble tatt godt over midnatt etter å ha kommet hjem fra en god middag med tilhørende god. Likevel fikk jeg et resultat som ligger godt over gjennomsnittet. Ja, faktisk så høyt at det er antatt at kun 2% av befolkningen når det resultatet. Så per definisjon er jeg ikke dum.

Mine egne penger derimot…. Det gikk rett i dass! Og det er egentlig mildt sagt. Så selv om jeg VET at jeg ikke er det, så har jeg følt meg veldig dum. Fordi jeg har tatt dumme valg. Er det derfor deltagerne i Luksusfellen fordømmes? Fordi folk tror de er dumme???

Vel… Her henger ikke jeg med!

De deltagerne som har vært med på Luksusfellen er ikke alene. Langt derifra! Det finnes sannsynligvis mange uheldige skjebner i søkerbunkene hos Tv 3. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de deltagerne vi har sett gjennom x antall sesonger er ALLE søkere de har hatt. Det har nok vært en nøye utvelgelsesprosess hvor de fleste er silt ut og gitt avslag. I tillegg så har man alle de som sliter som ikke har meldt seg på. De som ikke vil kringkaste sine problemer for resten av landet. Der finner man de fleste!

Man hører det også på nyhetene. Nordmenns totale gjeld øker og øker. Antallet inkassosaker stiger i rykende fart, og nye inkasso- og låneselskaper etableres i hytt og pine. Det annonseres for forbrukslån og refinansiering flere ganger i timen på tv, internett og andre steder hvor det kan reklameres. Og de som ikke har penger å låne ut, de selger rådgivning. For alle vet at i regnskapet så gir ikke minus og minus pluss. Det gjør bare det røde tallet enda større. Det er lettere å være kritisk til andres økonomi enn sin egen, så da kan man vel gi noen gode råd… Det er tydeligvis MYE penger å tjene på andres ulykke. Det er et marked for å tjene penger på inkasso, forbrukslån, økonomisk rådgivning osv. Et STORT marked.

Med andre ord så er det mange som sliter! VELDIG MANGE!!!

Dette emnet er fortsatt tabu! Det er ikke noe man snakker om. Dette er jo noe alle fikser. Da tør man ikke innrømme at man ikke får det til! Så man skjuler det for omgivelsene, og de rundt er uvitende om den harde realitet. Sannsynligvis kjenner hver enkelt av oss minst en, og trolig flere, som sliter med akkurat dette.

Og det er kanskje ikke så rart…. Det er dyrt å leve i et av verdens rikeste land. Et land hvor det forventes at alle over 25 år har råd til å kjøpe egen bolig. Dette til tross for at det kreves flere hundre tusen i egenkapital og et lån på x antall ganger brutto årslønn. ALLE har visst råd til det. Og huset innredes etter midtsidebildet i siste interiørmagasin. Ren husmorporno det der. Koste hva det koste vil. Og alle har råd til bil, og helst ikke av den billige sorten. Nei, gjerne bil til flere hundre tusen det også. I tillegg må jo mor ha konebil. Ja, to biler til hver husstand. Det har vi råd til. Så skal jo både mor og far jobbe for å betale for herligheta. Da må man ha tilsynsordning for de små håpefulle. La oss klaske på en 2-3 tusenlapper i måneden per unge der også. Det har vi råd til. I tillegg skal vi se bra ut. Så vi bruker noen tusenlapper på kule klær, litt hud- og hårpleie, rette assesoirer og et par (eller førti) lekre sko. Helse har også blitt inn, så da slenger vi på en halv tusenlapp for mor og en halv en for far for overpriset treningsstudio. Kanskje flere tusenlapper også for den som virkelig tar helsa på alvor og bruker personlig trener. I tillegg så skal vi kose oss. Og som vi skal kose oss. Så da slenger vi på noen hyttehelger, sydenturer, romantiske langweekender, luksuriøse jentehelger osv. på toppen av kaka. Ja, litt kos skal vi jaggu ta oss råd til!

Er det rart folk havner på luksusfellen? Dette koster! Og mest sannsynlig så har de fleste i denne A4-beskrivelsen lån til langt over pipa. Det er nok mang ett kredittkort som har gått varmt for å leve opp til det bildet som er skapt av den vellykkede nordmann gjennom mediene. Den herligheten skal betales en gang. Og glemmer man en betaling eller tre, så er veien til Luksusfellen ganske kort!

Så jeg spør igjen: Hvorfor fordømmes programmet og deltagerne? Det er fort gjort å trå feil. Det kan skje den beste av oss. Og programmet i seg selv har mye positivt. Blant annet kan den være med på å fjerne det tabuet det er å slite økonomisk. Det er faktisk mange som gjør det. Ikke alltid skyldes det mindre gode valg økonomisk. Ofte skyldes det plutselige omveltninger i økonomien fordi inntekten faller bort. Programmet setter også fokus på overforbruk, forbrukerøkonomi og langtidsplanlegging. Noe de fleste av oss kunne hatt godt av å lære mer om. Så hvorfor hetses denne «dumskapen» så voldsomt?

Eller kanskje den ikke hetses… Kanskje det er et forsvar. Fordi man ikke vil innrømme at det er interessant. Fordi man ikke vil ha fokus på seg selv. Fordi man ikke vil at andre skal se at man kunne sklidd rett inn der selv… Jeg undres…

NhUsiSwqNWTNZwn4hB_XEwvrS8Usk4oYr1wTFkBnWQ5Q

Fanget av fortidens dårlige valg!

Jeg har sagt jeg skal prøve å være mer åpen…

Likevel, så er jeg veldig skeptisk til det jeg nå skal skrive… Det er så innmari ærlig. Jeg blottstiller meg fullstendig. På en måte jeg aldri har gjort før. Jeg innrømmer å ha problemer. Ikke bare for meg selv, men for mine lesere. For verden.

Det er skummelt!

De fleste kjenner meg ikke. Det gjør det litt tryggere. Men, det er også de som vet hvem jeg er. Vet hvem det er som skjuler seg bak. Kjenner hvilket hode som sprer disse tonene av tanker…

De av dere som kjenner meg. Vær snill med meg! Ikke døm meg, er dere snille. Ikke prøv å belære meg om feilene jeg har gjort. Jeg vet hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvor jeg har tråkket feil. Så ikke døm meg. Vær så snill! La da heller være å lese videre. Leser du og dømmer, ikke fortell meg det! Jeg har nok med å dømme meg selv. Den dommen er hardere enn det noen annen kan gi. Så ikke fortell meg det om du fordømmer meg, er dere snille! Da er det bedre dere enten snur ryggen til meg og går. Eller bare glemmer det dere har lest. For min skyld!

Mitt store problem. Min store byrde. Min verste frustrasjon. Det som trykker meg ned. Formørker mine tanker. Gjør hverdagen så vanskelig å komme gjennom. Det er så skammelig….

Jeg har økonomiske problemer. Jeg er en gjeldsslave. Fanget i resultatene av år med dårlige valg…

Det hele startet da jeg forlot min eks. Økonomisk sett hadde vi det greit. Da jeg flyttet satt jeg med studielån og et lite lån i banken. Og INGEN verdier. Jeg var student, og jobbet 40 % ved siden av. Ikke mye å bli rik av.

Jeg hadde ingenting. Ikke noen oppspart kapital. Ikke så mye som et rødt øre på en sparekonto. Men jeg måtte vekk! Så fort som mulig.

Han kranglet på alt. Hvem som eide hva. Hvem som hadde betalt hva. Hva som var mitt, og hva som var hans. I følge han var alt hans. Jeg hadde jo ikke bidratt til noe. Jeg var jo bare student. Ja, selv tingene til poden insisterte han på at var hans.

Han kranglet også på barnefordeling og omsorgsrett. Det var der jeg måtte legge energien min. For jeg kunne ikke gi fra meg sønnen min. Ikke sjans i havet. Han hadde ikke deltatt nok til å vise seg kapabel til å ha den daglige omsorgen. For jeg er egentlig veldig liberal i forhold til hvem barnet skal bo hos fast. Det er nødvendigvis ikke alltid mor som er det beste valget. Men, her måtte jeg kjempe. For poden. Fordi jeg ikke visste om far ville klare det ansvaret, selv om han kranglet for det. Og i ettertid vet jeg at jeg gjorde rett. Han kranglet på det bare fordi det var siste «makten» han hadde over meg.

Jeg stod uansett på bar bakke. Jeg måtte ut så fort som mulig. For min egen del. Hadde ikke penger til husleie eller depositum. Måtte låne. Første feilsteg! Nødvendig ja, men det var starten… Ikke kunne jeg bli lenge nok til at vi ble enige om hvem som skulle ha hva heller. Så jeg forlot alt. Rubbel og bit. Tok med meg personlige eiendeler og klærne til poden og stakk.

Jeg måtte ha det meste nytt. Ikke hadde jeg bil lenger heller. Kunne ikke benytte meg av gis bort annonsene på finn. Fordi alle krevde at man hentet. Det hadde jeg ikke mulighet til. Og jeg hadde ingen å spørre. Så jeg måtte kjøpe alt nytt, og betale for hjemkjøring. Hvitevarer, møbler, kjøkkenting osv. osv. Alt måtte jeg kjøpe på nytt. På kreditt. Fordi jeg ikke hadde penger. Og med et barn i hus, så er det begrenset hvor lenge man kan leve med kun en madrass på gulvet.

Som sagt, jeg var student. Hadde ikke mye å rutte med i måneden. Og plutselig måtte jeg klare alt av utgifter på min lille inntekt. Husleie, barnehage, reise, skole, telefon osv. osv. Pengene strakk ikke til. Og behandlingstiden på de stønader jeg hadde krav på fra nav var lang. Det tok tre måneder før de var på plass. I mellomtiden, mer kreditt. Hadde ingen i familie som kunne strekke ut en hjelpende hånd. Men, jeg ville jo få stønadene etterbetalt. Da kunne jeg betale det ned igjen.

Det var en kostbar affære. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Det var jo ikke snakk om så mye, var det vel? Jeg ville jo begynne å jobbe et år senere. Da fikk jeg bare leve sparsommelig å få nedbetalt så fort som mulig….

Etter studiet kom jeg meg raskt ut i jobb. Det var ikke noe problem. Jeg fikk ordnet med refinansiering. Fikk betalt unna alle småkreditter. Slik jeg hadde planlagt. Fikk ryddet opp. Det føltes godt…

Men, jeg gjorde en vital feil! En feil jeg aldri skal gjøre igjen… Jeg glemte å klippe kredittkortene. De ble liggende i lommeboka. At jeg kunne være så dum!

De ble enkle å bruke. Dessverre!

Det ble gjort dumme valg. Det er det ingen tvil om. Det trenger jeg ingen til å fortelle meg. Jeg vet hva jeg gjorde galt. Jeg vet hvorfor. Jeg vet hva jeg burde ha gjort.

Men, det hjelper lite for øyeblikket. Nå sitter jeg i et kaos uten like. Et kaos jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. Den beste løsningen er så enkel. Så lite kostbar i forhold til realiteten nå. Så effektiv. Likevel uoppnåelig.

Refinansiering. Skikkelig denne gangen. Gjennom banken. Med faste avtaler, budsjetter osv. Banken kunne hjelpe meg med alt. Ikke noe problem. De kjenner meg, og de kjenner min påståelige vilje. Vet at jeg vil klare det. De satt bare en betingelse. Den klarer jeg ikke å innfri. De må ha en kausjonist…. Uoppnåelig! Jeg har ikke foreldre som kan stille opp slik. De fleste har kanskje det, men ikke jeg.

Så løsningen er uoppnåelig. De kunne like gjerne sagt nei… Så her sitter jeg. Har det vondt. Er frustrert. Mister motet, gleden og livslysten. Bundet fast i en mørk, lang tunnel jeg ikke finner veien ut av. En labyrint av regninger og krav. Fanget av fortidens dårlige valg!

NhUsiSwqNWTNZwn4hB_XEwvrS8Usk4oYr1wTFkBnWQ5QBilde er herfra