Nytt år, nye muligheter….

Eller hvordan var dette?

På denne tiden i fjor var ikke livet godt. Jeg vandret langs mørke stier. Langs de mørkeste stier. Sinnet var fylt med sorte tanker. Jeg øynet intet håp. Jeg så intet lys på veien foran meg. Bare et stummende mørke. Befant meg i et overveldende, altoppslukende hav av smerte og lidelse. Jeg klarte ikke leve. Bare eksisterte. Bare var. Var en bleket, dratt skygge av meg selv. Hvor ingen godhet fant rom eller hvile.

Da virket stien foran meg umulig å gå. Den var stummende mørk. Sort som natten. Jeg ante ikke hvor ferden gikk. Ante ikke hvor jeg ville ende opp. Visste ikke om jeg ville finne fotfeste ved neste skritt. Eller om grunnen ville svikte under meg. Slik at jeg falt ned i den dype, dype avgrunnen. Det fantes ingen flamme til å lyse opp. Ingen lys bare til neste skritt. Det fantes ingen hånd å holde i for å gi meg litt trygghet på ferden i mørket. Det var ingen der til å lede meg i riktig retning. Bare noen få gode stemmer som hvisket meg i øret at jeg måtte tørre å ta bare ett skritt til.

Jeg hørte på de gode stemmene. Stemmer fra gode venner. Stemmen fra min indre styrke. Som visste at mørket ikke var mer enn jeg kunne takle. Som visste at lyset snart ville skinne. Som visste at min tid ikke var kommet.

Med våren kom lyset. Jeg kunne begynne å ane konturene av stien foran meg. Famlet ikke lenger i blinde. Kunne skimte grunnen under føttene. Skritt for skritt. Det kjentes godt. Jeg begynte på den lange ferden ut av mørket. Litt lettere for hvert skritt. Ville ut av mørket. Nærmest løp mot lyset. Og jeg fant det.

Brått kunne jeg stoppe opp og kjenne lysets varme. Kjenne hver stråle som traff kroppen. Varmet den. Gjenoppbygget den. Skremte vekk de siste rester av dunkelt mørke i sjelens kroker. Jeg kjente hvordan skyggen jeg hadde vært ble styrket. Og igjen stod jeg der. Som et helt menneske. Og jeg kunne igjen begynne å leve med hele meg.

Men, mørket hadde satt sine spor. Jeg hadde kjent på sjelens skyggeside. Likte ikke det jeg så der. Så mørket laget sine arr. Men mørket gjorde meg også sterkere.

For jeg hadde opplevd å se mennesker stå ved min side til tross for sorte tanker. For første gang ble ikke de rundt meg skremt av å se meg på mitt verste. På mitt mørkeste. På mitt mest sårbare. Ikke alle. Noen få stod der hele veien. Hvisket meg i øret. Hjalp meg med å finne min indre styrke. Den styrken de visste jeg hadde innerst inne. Den jeg selv hadde glemt at fantes der.

Det gjorde noe med meg. Det ga meg troen tilbake. På meg selv. På den godhet som bor i andre. Jeg bestemte meg for å ikke skjule meg lenger. Tok farvel med mitt alter ego. Tok farvel med hun som med hevet hode og rakk rygg alltid smilte. Fordi hun ikke lot noe gå inn på henne. Verken sorg eller glede. Jeg tok med meg hennes stolthet. Hennes styrke. Og hennes mot. Men hennes harde, ugjennomtrengelige skall. Det ble knust for all tid.

Jeg bestemte meg for å la menneskene rundt meg se meg for den jeg er. Se hele meg. All min styrke ville jeg vise. Men også mine svakheter. Min sårbarhet. Det har vært godt. Og året gjennom har flere og flere mennesker visst meg kjærlighet. Vist meg at ingen kan være perfekte. Vist meg at jeg er perfekt nok, med alt hva jeg er.

Noe mangler enda. Jeg preges fortsatt av minner om svik. Om å bli såret. Det gjør det vanskelig å slippe noen inn på seg. La de ta del i mitt innerste jeg. Men jeg prøver å gi slipp. Prøver å tørre. Prøver å la de få komme inn. Det er vanskelig. Når muren rundt er høy og solid. Den må fjernes sten for sten. Det er så utrolig vanskelig. Men jeg prøver.

Når jeg nå ser tilbake på året, så er det med blandede tanker. Mye er vondt. Så uendelig vondt. Minner som helst kan gå i glemmeboken. Men med minnene kommer lærdom. Og min viktigste erfaring fra året som har godt er å gi mennesker en sjanse. Det er ingen jeg møter nå eller i fremtiden som fortjener den dom min fortid har kastet over dem. De må få en selvstendig mulighet til å vise meg hvem de er. De bør møtes med et åpent sinn og åpent hjerte. Ikke med dom fra fortidens svik.

Jeg går i kveld inn i et nytt år med glede. Ikke mørkt som i fjor. Men med lys og varme i sjelen. Livet er godt om dagen. Fylt med mennesker som gjør meg glad og lykkelig. Og når klokken slår tolv og himmelen lyser opp i vakre farger. Da skal jeg smile. Med en drøm om at 2014 blir like vakkert som 2013 slutter.

Godt nyttår til dere alle!

20131231-125549.jpg

Snart nytt år – hva nå?

Det er siste dag for 2012. Blogger og sosiale medier oversvømmes av lykkeønskninger og egne refleksjoner om hva som skal gjøres bedre i det neste året. Det skrives om nyttårsforsetter i hopetall. Ned i vekt, sunnere kosthold og bedre treningsvaner går igjen. De som ikke kommer med nyttårsforsetter kommer med refleksjoner over alt som var bra og mindre bra for året som gikk.

Jeg er glad for at folk reflekterer over året. Tenker gjennom hva som har vært bra. Blir kanskje takknemlig over det gode som har skjedd. Å tenke over det mindre gode kan også være bra. Så fremt man tenker konstruktivt på det. Tenker over hvilken lærdom det har gitt. Eller hvordan man kan unngå gjentagelse i fremtiden.

Det jeg derimot ikke liker er nyttårsforsetter! Altså, jeg liker at folk setter seg mål. Jeg liker at folk ønsker å gjøre positive endringer i livsførsel. Dette er kjempe bra! Det jeg ikke liker er ordet! Nyttårsforsetter – et positivt ladet ord med garantert negativ måloppnåelse! For hvor mange klarer egentlig å holde sine nyttårsforsetter?

Jeg har også gjort mine refleksjoner over året som gikk. Det har vært et blandet år. Det har vært mye positivt. Mye glede sammen med min lille pode som vokser og blir større for hver dag som går. En veldig spennende utvikling. Jeg har funnet kjærligheten. Den mest fantastiske mannen jeg vet om. Fått oppleve hvordan det er å være virkelig forelsket. Det har også vært mye som ikke har vært fullt så godt. Det har vært mye sorg, smerte og bekymringer. Det vet jo dere som har fulgt meg en stund. Det har vært mange mørke dager. Dessverre er dette noe jeg må ta med meg inn i neste år også.

Det er sikkert ingen overraskelse at jeg ikke har nyttårsforsetter. Derimot har jeg håp og ønsker for året som kommer. Håp og ønsker som egentlig er ganske enkle, likevel omfattende. Som like gjerne kunne vært ytret en hvilken som helst dag i året.

Jeg håper jeg finner en løsning for mine sorger og bekymringer. Jeg ønsker, for meg selv og alle jeg bryr meg om, at tiden fremover skal bringe glede, latter, kjærlighet og gode erfaringer.

Godt nyttår alle mine kjære lesere!