Du herlige sommer…

Det er sommer i Oslo. Og for en sommer det er.

I øyeblikket nyter hun morgenen med en iskald kaffe. Liggende ytterst på bryggen. Luften dufter av saltvann, tang og tare. Noen få måker høres i det fjerne. Bak lyden av en og annen båt som tøffer forbi. Bak lyden av dempede stemmer fra menneskene rundt, fordypet i sine samtaler.

Hun kjenner solens varme stråler over kroppen. Det er enda tidlig, så varmen har ikke rukket å bli brennhet enda. Bare deilige, kjærtegnende solstråler som leker over naken hud. En lett bris blåser med sin varme pust. Bryggen duver lett og behagelig i bølgene som de store, forbipasserende båtene lager.

Kroppen hennes har allerede begynt å få en gyllen farge. En behagelig sommerglød over den til vanlig bleke huden. Kun noen få steder er fortsatt melkehvite. Der solen ikke slipper til under det lille badetøyet. Og en smal, hvit stripe på høyre ringfinger, under ringen hun bærer så stolt.

Hun ligger og nyter. Trenger ikke drømme seg bort. Trenger ikke flykte inn i tankene. Bare nyter livet, slik det er her og nå.Sommersol 08.JPG-for-web-large

 

De to første ferieukene har bydd på mye glede. Det har vært spaserturer i strålende solskinn på bryggen i Fredrikstad. Blant seilbåter, den ene vakrere og større enn den andre. Det har vært lek på strand og i vann med små, livsglade og lattermilde prinser. Det har vært sene kvelder med gode samtaler over glass av kald drikke. Det har vært gode måltider på verandaen hjemme. Det har vært lattermilde kvelder med venner. Hun kunne ikke ønsket seg mer.

Om to små dager begynner feriens høydepunkt. Kofferten er nesten ferdig pakket. Passene og billetter ligger klart og venter. Nesen skal vende sydover. Mot hvite sandstrender. Til en øy i Middelhavet. Til en øy omgitt av blått, vakkert hav. Til øyen som i følge den greske mytologien var fødested for gudenes konge og herskeren av Olympen, Zeus. Til et vakkert ferieparadis.

Hun gleder seg til enda mer sol på kroppen. Varme stråler som slikker huden enda mer sommerlig og gyllen. Hun gleder seg til svalt vann å dyppe kroppen i. Myke, deilige dråper som kjøler ned solvarmet hud. Hun gleder seg til sand mellom tærne, og sand på steder man helst ikke ønsker sand. Hun gleder seg til kalde, leskende, brune dråper fra duggfrisk flaske under en parasoll. Til lokale drinker og forfriskende smaker. Til sene kvelder med deilig, gresk mat på små restauranter. Hun gleder seg til å vandre over strand og gjennom gater hånd i hånd med han hun elsker.

Mest av alt gleder hun seg til en hel uke som bare kan nytes. En uke uten barn som krever oppmerksomhet og aktiviteter. En uke uten telefoner og e-poster som må besvares. En uke i total fred, kun avbrutt av de avbrytelser man oppsøker. En uke hvor hun og hennes kjære bare skal slappe av og ta for seg av alt øyen måtte ha å by på. En uke hvor de bare skal nyte livet og nyte hverandre.

Platanias

 

Reklamer

Den mørke grottevandringen…

Tankene fyller meg. Igjen. Tanker som ikke har vært her på veldig lenge. Tanker som forduftet som dugg for solen den dagen jeg fant igjen meg selv. Tankene om vandringen gjennom de mørke tankene – depresjonen.

Man kan ikke styre tankene. Så jeg gjorde heller intet forsøk nå. Lot meg bare fare med i tankerekken. Usikker på hvor tankene ville føre meg denne gangen. For sist jeg lot meg føre av tankene var jeg alvorlig deprimert. Og tankene tok meg stadig inn i et dypere mørke. Et mørke som syntes vanskeligere og vanskeligere å komme ut av.

Da, var tankene som en evig grotte. Blottet for sollys. Hvor veien bak, den kjente veien jeg kom fra, var sperret. Jeg måtte bare fortsette fremover. Dypere inn i mørket. Inn i det ukjente. Som jeg ikke visste noe om. Visste ikke om jeg startet på en eviglang vandring i mørke daler. En vandring som aldri ville ta slutt. Visste ikke om jeg ville komme levende ut i andre enden. For tidligere vandringer i mørke tanker hadde vist meg at når mørket er på sitt sterkeste. Når veggene i grotten er så altoppslukende at de føles kvelende. Når man er på det dypeste av sine vonde, mørke tanker. Da synes døden, den brå og evige avslutningen, som et fristende og enkelt alternativ. Som den eneste mulige utvei. Fordi man ikke orker smerten lenger. Man orker ikke det trykkende mørket. Og man er på grensen til å ofre livet selv for å slippe å gå ett eneste skritt til langs den vonde sti.

Jeg visste ikke da hvor min sti i den mørke grotte ville føre meg. Visste bare at jeg måtte gå inn i mørket. Visste jeg måtte gå min lange og smertefulle sti. Gjennom alle vonde følelser og minner. Forsøke å komme meg gjennom den dype grotten. Med håp om at et sted der fremme var det en utgang. Et håp. Et lys. Som igjen ville føre meg ut og tilbake til livet.

Jeg vandret lenge i stummende mørke. Uten noe å støtte meg til. Uten en hånd å holde i, som kunne lede meg på den rette vei. Bare meg selv og mine dype, vonde tanker. Famlende i blinde. Med et mål for øye: fortsett fremover!

Det var ofte jeg hadde lyst til å gi opp. Hvor jeg snublet og falt, og ikke fant styrke til å reise meg igjen. Øyeblikk hvor smerten var overveldende. Og tårene overskygget alt. Øyeblikk hvor den enkle utvei var fristende.

I de mørkeste øyeblikkene. Når håpet var på sitt svakeste, og styrken i meg var i ferd med å renne ut. Øyeblikkene hvor fortvilelsen herjet i hele meg. Hvor smerten var uutholdelig. Da kunne det høres ekko av velkjente stemmer. Stemmer til nære venner. Som heiet meg fremover. Som ga meg pågangsmot og styrke i de øyeblikkene jeg hadde lyst til å gi opp.  Et friskt vindpust som fortalte meg at jeg ville klare dette. Varme ord, sanne ord. Styrkende ord. Et lite blaff av lys. Og jeg kunne reise meg og fortsette litt til. Et skritt av gangen.

Min grotte hadde en utgang. Og jeg fant den. Heldigvis!

I begynnelsen ble jeg blendet av lyset. Øynene mine var så vant til mørket. Lyset var for skarpt, og jeg forsøkte å beskytte meg selv i skyggene av grotten. Men sakte vennet øynene seg til lyset der ute. Det vakre, vakre lyset kalt lykken. Jeg tok et skritt ut i lyset. Snublet litt, men venner stod klare til å ta meg imot. Et skritt til.

Børstet grottens støv av skuldrene. Hvert minste lille vitne til den mørke ferden ble børstet av meg. Jeg strakk på bena, og kjente at de ble lettere og lettere å løfte. Rettet ut ryggen og hevet hodet.  Lukket øynene, trakk pusten dypt og pustet rolig ut igjen.  Åpnet øynene igjen og ønsket livet velkommen.

Jeg omfavnet livet den dagen. Lovet meg selv å fylle hver dag med glede og latter.

Det løftet har jeg holdt hittil. I dag står jeg med hodet høyt hevet. Stolt over hva jeg har vært gjennom. Stolt over hvilken styrke jeg bærer i meg. Glad for venner som står ved min side. Hver dag fyller jeg med glede og latter. Nyter livet og alt det har å by på.

Men, jeg glemmer ikke. Tankene som tok meg i dag. Tankene som minnet meg på vandringen gjennom grotten. De tankene er velkomne, selv om de er triste og mørke. For de viser meg hvor sterk jeg er. De minner meg om hvor dystert livet kan være. Og det gir meg alt jeg trenger for å verdsette de små gleder. De viser meg at livet er uforutsigbart. At man må nyte, elske og le mens man kan. Man må rett og slett leve livet når livet er verdt å leve.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz