Kill the past…

Jeg titter ned på min høyre hånd. Titter, og smiler.

For der. På den ene fingeren. Blinker den mot meg. En liten ring. Men, den sitter ikke på hvilken som helst finger. Fordi det er ikke en hvilken som helst ring.

Jeg skulle aldri hit. Jeg, med mine store utfordringer. Jeg som ikke turte å stole på noen. Ikke turte å slippe noen inn på meg. Ikke turte å binde meg til noen. Jeg skulle ikke hit. Jeg fryktet det. Ble kvalm og uvel av tanken. Det var lite som skremte meg mer, enn tanken om ring på fingeren.

Det var før jeg møtte HAN! Den ene mannen som så meg for den jeg er, og ikke den jeg utga meg for å være. Den ene mannen som så mine svakheter, og elsker dem like høyt som han elsker mine styrker. Den ene mannen som utfordrer meg, og som alltid gir meg mot og oppmuntring til å utfordre meg selv.

Den tanken som skremte meg så inderlig. Den var ikke lenger skummel da ringen lå foran meg. Og når jeg ser ned på hånden min, så smiler jeg. Jeg er så tvers gjennom lykkelig.

For der blinker den mot meg. Forlovelsesringen.

Det er så mye symbolikk i den.

Ringen jeg bærer er i titan. Det er ikke tilfeldig valgt. Min bedre halvdel har, på grunn av skade, erstattet deler av skulderen med titan. For han er titan en del av ham, som skal vare livet ut. Det var hans ønske at ringene også skulle være i titan. Fordi det ville bety så mye å gi meg en ring i samme materialet. Det materialet som er en evigvarende del av ham.

Min ring har også en liten diamant. Min første diamant. Og det betyr mye for meg at min første diamant er en del av noe så betydningsfullt.

I ringen har vil valgt å gravere noe utradisjonelt. Ikke noen standardfrase. Ingen navn. Bare tre enkel ord: «Kill the past»

Det er så mye bak de ordene.

«Kill the past» er en sangtekst av en svensk band. Det som har blitt vårt band. Dead soul. De spilte på en konsert som ble veldig betydningsfull for oss. Siden den tid har musikken vokst, og vi får et sterkere bånd til bandet og musikken hver gang vi lytter til det.

Det er også tre ord som er tatt ut av en dypere sammenheng. Tatt ut av to setninger som betyr så mye:

Kill the past, once and for all.
Kill the past, it’s time to stand tall.

Det er ord som betyr mye for oss på så mange måter.

Selv har jeg vært nødt til å utfordre meg selv. Utfordre alle demoner som lurer. Møte alle skjeletter jeg har i skapet. Jeg har måttet fronte alle mine redsler. Bevege meg ut av min komfortsone. Jeg har måttet ta et oppgjør med den fortiden jeg har. La den forbli fortid. Slik at jeg kan nyte nåtiden. Slik at jeg kan tørre å satse på fremtiden. Hva passer vel bedre da enn nettopp «Kill the past»?

Han har også måttet utfordre seg selv. Ta et oppgjør med sine tidligere valg. For å nyte nåtiden. For å kunne satse på fremtiden.

Sammen har vi også møtt utfordringer. Utfordringer i hopetall. Utfordringer som er skapt av valg vi begge gjorde før vi traff hverandre. Utfordringer som har kommet av den fortiden vi begge bærer. Sammen har vi møtt utfordringene. Og sammen har vi stått gjennom dem. Sammen har vi levd opp til våre ringers oppfordring – kill the past.

Så her sitter jeg. Med et smil om munnen mens jeg titter på min høyre hånd. Jeg ser bort på min bedre halvdel. Titter på han. Titter på hans høyre hånd. Jeg kjenner varmen bre seg i hele kroppen. Jeg er lykkelig, og nyforlovet.

Reklame

Jeg klarer ikke se fremover!

Jeg har hatt en del gode dager i det siste… Rett og slett fordi jeg har klart å la være å tenke på det som plager meg. Eller, klart å skyve det unna. Gjemme det. Stukket hodet i sanden…

Men, jeg har bra noen gode dager. Innimellom… Jeg har det ikke bra!

For jeg klarer ikke se fremover… Jeg klarer ikke se positivt på tiden som kommer. Jeg ser frustrasjoner. Jeg ser dårlige dager. Jeg ser ensomhet. Jeg ser bekymringer. Og jeg ser ruin.

For økonomien tynger meg. Mer for hver dag som går. Fordi jeg ser at det ikke går fremover. Jeg står på stedet hvil. Det er  ingen utvei. Ingen løsning i sikte. Ingen dag jeg kan telle ned til hvor jeg vil bli gjeldfri.

Jeg har en endeløs rekke av dager, uker, måneder, år… Hvor økonomien er stram. Hvor jeg ikke kan unne meg den minste ting. Dager som kommer, dager som går. Det samme hver bidige dag. Det tar ingen ende!

Dårlig samvittighet for hver krone som brukes. Selv om jeg må. Selv om det er til nødvendigheter. En endeløs rekke av dårlig samvittighet…

Normalt ville jeg nå gledet meg over at vi går lysere tider i møte. At det snart er vår, og så sommer. Ferie, helligdager. Fri til å nyte etterlengtet solskinn og varme i kinnene.

Jeg ser ikke gleden i det lenger. For hva er våren verdt når man ikke kan nyte den? Når hvert bidige minutt går til bekymringer over det man ikke kan gjøre noe med?

For hvorfor skal man glede seg til sommer og fri, når man ikke kan nyte det? Når man ikke har råd til å fylle fridagene med noe som helst? Når tanken på sommer som nærmer seg, bare gir bekymringer for feriens kjedsommelighet? Og ulykkelige tanker om en liten gutt som ikke får reise på ferie? Fordi mor ikke har råd til å reise utenfor gårdsplassen.

For når de små timene jeg har med fritid nå, bare gir meg vonde tanker. Vonde tanker fordi jeg ikke kan. Vonde tanker om en fremtid uten plan, uten mål, uten noe å strekke seg etter. Vonde tanker i ensomhet… Hvordan skal jeg da klare timer, dager, uker med fritid?

Minuttene, timene, dagene, ukene glir forbi meg. Jeg vet jeg burde leve i dem. I nået. For det er nå livet er. Men, jeg kan ikke leve i nået. Fordi jeg må bekymre meg for fremtiden. For løsninger som ikke finnes. For ensomheten som omgir meg nå. For ensomheten som venter i morgen, og dagen etter.

Jeg har lyst til å gi opp. Skrike ut at jeg ikke orker mer. Falle sammen. Bare la mørket fange meg. Og sluke meg. For mørkets apati er mindre smertefullt enn slik jeg har det. Når frustrasjonene tar meg. Når jeg ikke ser håpet. Når jeg står alene og vakler. Når jeg trenger noen til å holde meg, men finner meg selv stående alene…

Jeg klarer ikke se fremover. Jeg klarer ikke å se noe positivt vente på meg der fremme. Alt som venter er nye frustrasjoner, og ensomhet.

Fortid og nåtid – en selvransakelse

De siste dagene har jeg fått en del spørsmål om hvordan min historie påvirker meg i dag. Blant annet var det en som spurte hvordan det påvirker meg som venn, som kjæreste, som mor og i jobbsammenheng. Det er også en del som kjenner seg igjen i deler av historien og forteller hvordan det påvirker dem.

Det krever en god del selvransakelse å kunne si hvordan fortiden påvirker nåtiden. Man må gå inn i dypet av seg selv. Erkjenne en del sammenhenger som ikke er åpenbare. Erkjenne en del sammenhenger man ikke liker. Det er ikke lett å skulle prøve å forstå hvorfor man er som man er. Det er alt annet enn enkelt…

Min historie, for å begynne med den, er kompleks. Den kan ikke oppsummeres i enkle ordelag. Nye lesere kan ta en titt HER. Der finnes den siste av de 8 delene jeg har valgt å dele hittil, med link til de 7 første. Flere vil komme. Med tid og stunder…

Alt en opplever her i livet vil påvirke en på den ene eller annen måte. Noe positivt. Noe ikke fullt så positivt. Noe vil sitte sterkere og dypere i enn annet. Slik er det bare. Det ville derfor være noe riv ruskende galt om jeg hadde trodd jeg kunne komme fra min barndom og mitt helvete uten å bære preg av den…

Så hvor skal jeg begynne…

Min barndom har aldri vært preget av den trygghet, stabilitet og kjærlighet som burde ha vært der. Det har vært det motsatte. Et helvete av alkohol, vold, lite penger, dårlige relasjoner og usikkerhet for hva som ville skje i det neste øyeblikket. Dette preger meg selvfølgelig i dag. På godt og vondt!

Det er på et punkt jeg merker min fortid veldig godt. Jeg har veldig vanskelig for å slippe noen inn på meg. Jeg har problemer med å la noen bli ordentlig kjent med meg. Per dags dato er det faktisk kun én person som har sett meg ærlig i alle sammenhenger. Bare én person jeg ikke føler jeg trenger å gjemme deler av meg selv for. Så er det en liten håndfull personer som kjenner meg godt, men ikke helt.

Det er både positivt og negativt. Det er veldig positivt fordi jeg har overhode ingen problemer med å forholde meg profesjonell i jobbrelasjoner. Jeg er jo vant til å ikke involvere noen i personen MEG. Derimot så har jeg et godt knippe bekjente, men svært få gode venner. Jeg slipper ikke noen nært nok inn.

Dette skyldes mange ting… Mest av alt så skyldes det at jeg har store problemer med å stole på andre. Jeg klarer ikke stole på at de skal holde ting for seg selv. Klarer ikke å tro at jeg kan stole på dem på den måten. Derfor tør jeg ikke vise dem mitt rette jeg. Jeg klarer heller ikke å stole på at de er der for meg. Det har nok mye med utryggheten som liten å gjøre. At ingen var der for meg når jeg trengte det. Denne utryggheten har blitt med meg. Vet hvordan det føltes å ikke ha noen som kunne stille opp for meg. Redselen for å måtte stå alene igjen er stor. Veldig stor. Derfor går jeg på tå hev. Må være forberedt hvis jeg skal kunne takle det. Derfor tør jeg ikke stole på andre. Tør ikke slippe ned skuldrene. Det gjør det vanskelig for meg selv. Og det er fryktelig urettferdig noen ganger for de som blir ofre for min iboende usikkerhet.

Dette er selvfølgelig noe som kan merkes på meg, både som venn og som kjæreste. De fleste i mitt liv har blitt holdt på en armlengdes avstand. Jeg har tidligere måttet anstrenge meg for å slippe noen inn på meg. Og heller ikke, før nå, funnet noen jeg føler jeg kan stole såpass på at det er verdt anstrengelsen.

Derimot så har jeg også en utfordring som er mer aktuelt i et forhold enn i et vennskap. En klisjé så sterk at det egentlig byr meg imot å innrømme det… Jeg hadde ingen kjærlig barndom, så derfor er det vanskelig for meg å skjønne at noen kan bli glad i meg. For all del… Jeg er ei jente som bobler av selvtillit. I utgangspunktet. Jeg vet hvilke kvaliteter jeg har. Er trygg på mine gode egenskaper, min intelligens, mitt utseende. Derimot så ser jeg ikke selv hva som ligger under overflaten. Er nok der det ligger…. At jeg ikke skjønner hva det er å like under overflaten. Skjønner ikke hva som er unikt for meg. I mine tanker er jeg vanvittig kjedelig når overflaten er skrapt bort og man begynner å bli kjent med meg… Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det annet enn at selvtilliten min holder til kortvarige relasjoner. Men, når det kommer til de som blir kjent med meg, så svikter det… Jeg er ikke vant til at folk er glade i meg, og derfor ser jeg heller ikke noen grunn til at noen skal være det.

Sistnevnte er noe jeg har måttet jobbe mye med. Og jeg klarte det veldig bra. Helt til jeg møtte min eks. Historien der kommer kanskje en annen gang… Kort sagt så brøt han ned all selvtillit jeg hadde. Ødela alt jeg hadde bygget opp. Knakk meg fullstendig. Heldigvis så klarte jeg å bygge meg opp igjen. Forlot han, og fortsatte jobbingen med meg selv. Har kommet et godt stykke på vei. Er nå der jeg engang var. Klarer i dag å tro på de som sier de er glade i meg, selv om jeg ikke klarer å forstå eller se hvorfor…

Barndommen min preger meg selvfølgelig også i morsrollen. Derimot så er den påvirkningen utelukkende positiv. Jeg har blitt veldig bevisst på at min sønn skal få alt jeg ikke hadde. Han skal få en kjærlig, trygg og stabil oppvekst. Og so far, so good! Han får masse, masse kjærlighet og nærhet. Han får oppmerksomhet. Og gjennom min adferd så viser jeg han at mamma alltid kommer til å være der for han. Han skal aldri tvile på hvor han har meg.

Jeg er også urokkelig på at min sønn aldri skal oppleve det jeg gjorde. Mitt barn skal aldri se meg i alkoholrus. Jeg er ikke avholds, for all del. Men, jeg drikker sjeldent. Og jeg drikker ALDRI når han er hjemme. Jeg godtar heller ikke alkohol i arrangementer eller familieselskaper hvor han er tilstede. Ikke fordi det er så fælt for et barn å se en voksen ta seg et glass vin. Det er rett og slett fordi de voksne i min familie ikke skjønner hva et glass er. Det finnes ingen mengde begrensning. Og da blir det enten eller. Enten alkohol eller oss. Alkohol og barn hører ikke sammen.

Min sønn skal heller aldri være vitne til de voksnes krangler. Selv i dag så kan jeg høre lydene jeg hørte som liten hvis jeg lukker øynene. Slike minner skal ikke min sønn ha. ALDRI! Men, det fører også med seg en annen positiv ting – jeg er ingen kranglefant. Jeg har lært meg til å løse konflikter og uenigheter på en konstruktiv og saklig måte. Så jeg er ikke det kvinnfolket som skriker og bærer meg når jeg synes noe er galt akkurat. Noen fordeler skal man jo få også….

Å svare på det siste er enkelt… Min barndom påvirker meg ikke i jobbsammenheng overhode. Jeg har som sagt masse selvtillit i den type relasjoner. Jeg er trygg på mine faglige kunnskaper. Jeg er vant til å forholde meg til folk på en profesjonell måte. Og jeg er en mester på å skille sak og person. Det er vel kanskje også en fordel ut av det hele….

Man skulle tro at jeg er bitter og innesluttet. At jeg klandrer og forbanner de som har gitt meg slik barndom… Jeg gjør ikke det. Selvfølgelig så skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en lykkelig barndom. At jeg slapp å bli selvstendig og voksen i så ung alder. På den annen side så er jeg takknemlig for at jeg har vært gjennom det. Jeg er takknemlig for den lærdommen jeg har fått av det. Det jeg har vært gjennom har jo tross alt gjort meg til den jeg er i dag, og jeg ville ikke vært noen annen. Selvfølgelig har jeg mine utfordringer. Men, utfordringer har alle!

Så alt i alt – I am who I am and proud of it!

Den skjulte smerte!

Hun lider. I det skjulte. Ingen ser den sorg hun bærer. Ingen ser smerten i hennes hverdag.

En smerte hun bærer fra fortiden. En smerte som gjentar seg i nåtiden. En smerte hun også vil kjenne i fremtiden.

For ingen kan se sorgen bak hennes smil. Ingen kan se smerten som ligger i hennes øyne. Ingen kan se forbi den fasaden hun bærer så sterk.

Hun har vært så dum. Gjort sine feil. For lenge siden. Hun gjorde dem, og kjente smerten av dem. Sorgen de førte med seg. Fikk ikke gjort det ugjort, men lærte. Trodde hun…

Så gjorde hun det igjen. Samme feilen. Samme dumhet. Sviktet seg selv. Hun hadde visst ikke lært. Hun bega seg sakte men sikkert inn i samme felle. Samme feil. Samme smerte og sorg. Så ikke faresignalene. Så ikke hvert enkelt steg der hun bega seg ned i avgrunnen. Så bare den lange, umulige veien opp igjen da det allerede var for sent.

Feilen synes umulig å rette opp i. Den er uoverkommelig. Hun prøver å være sterk, men smerten river og sliter i henne. Prøver å holde fasaden. Sperrer sorgen inne. Ingen må se. Ingen må vite. Det er hennes last her i livet. Hennes byrde. Hennes smerte.

Veien ut av smerten er lang. Men, det finnes en vei. Hun vet bare ikke om hun orker å gå den. Hun vet hun må. Det er ingen snarvei. Det finnes ingen enkel løsning. Det må ta den tiden det tar.

Veien ut av smerten er uendelig lang. Det vil ta henne flere år å gå den. Hun gruer seg. Vet det blir vanskelig. Vet hvilke utfordringer hun vil møte. Hun har gått den veien før. Den var kortere den gangen. Den blir lang nå. Hun vil kjenne på smerten i flere år fremover. Sorgen vil bæres med henne. I hennes tanker. Hennes øyne. Gjemt for omverdenen. Gjemt bak en fasade. En fasade av smil.