I dine armer…

I dine armer.

Det er der jeg vil være. Trygt i dine armer. Hvor alt er godt. Hvor verden rundt bare forsvinner.

Der, omsluttet av deg. Omsluttet av varme. Der står tiden stille. Der kan jeg bare være. En evighet.

For i dine armer hører jeg hjemme. Bare der. Nært inntil deg.

I dine armer kan jeg være liten. Være sårbar.

Men, i dine armer kan jeg også være sterk. Være stolt.

Der, så nært deg. Kan jeg være alt hva jeg er. Der, hvor du omslutter meg.

I dine armer. Der er jeg meg. Der hører jeg hjemme.

I dine armer.

6921.original-3708

Hold meg!

Du la hendene dine mot ansiktet mitt. Holdt ansiktet mitt forsiktig. Løftet det mot deg.

Jeg lukket øynene. Du gjorde det vanskelig for meg. Jeg visste ikke hva du ville si. Jeg visste ikke hva som ventet meg. Bare at det kom til å bli hardt. At jeg ville bli presset. At du ville stille meg til veggen. Stilt opp mot mine egne følelser.

For selv om du har visket bort det meste av redselen min. Så spøker den der enda. Innimellom. Kaster sine skygger over meg. Innimellom. Prøver å klamre seg fast.

Jeg visste. At du ville konfrontere den. Jeg visste det ville bli tøft. Ville bli vondt. Der du holdt ansiktet mitt. Så forsiktig mot deg.

Meg. Redd. I dine armer. Med lukkede øyne. I et forsøk på å gjemme meg.

Du ba meg åpne øynene. Du ba meg se på deg.

Jeg prøvde forsiktig. Kjente jeg var i ferd med å briste. Kjente at du presset på den siste sperren jeg har igjen. Den du så gjerne vil fjerne. Den jeg gjerne vil at du skal fjerne. Den som sitter så dypt.

Jeg kjente at bena var i ferd med å gi etter. Jeg kjente at bakken under meg sviktet. Føttene stod på fremmed og utrygg grunn. Kjente at jeg ble presset. Kjente det var vondt. At det var tøft.

Øynene mine gled igjen. Det ble for vanskelig å se på deg. Det ble for ærlig. Redselen tok overhånd.

Du holdt meg fastere. Ba meg se på deg igjen.

Jeg åpnet øynene forsiktig. Så på deg. Kjente tårene presse bak øyelokkene. Redd for å bli presset. Sint for at jeg ikke klarte å bryte den siste sperren. Redd for å briste totalt.

Du holdt meg enda fastere. Så kom det. Det jeg trengte å høre. Ord som traff så direkte. Så hardt. Så nødvendig. Likevel så vakkert.

Du fortalte meg at du holder meg. Selv om jeg har vist deg alt hva jeg er. Alle mine svakheter. Så er du der. Du holder meg. Og du slipper meg ikke. Du fortalte at det bare er meg du vil ha. Nå. Og for fremtiden. Bare meg. Akkurat slik jeg er. Du holder meg.

Jeg kjente hvert eneste ord. De ordene jeg trengte å høre. Så vakre. Så varmende. Men også så vonde. Vonde fordi de trigger den siste redselen. Den siste sperren. Fordi de konfronterer meg med mine indre demoner.

Jeg klarte ikke se på deg lenger. Det ble for ærlig. Jeg klarte bare ikke. Forsøkte å vri meg unna. Fordi jeg, der og da. I dine armer. I full offentlighet. Der holdt jeg på å briste.

Du holdt meg enda. Så hvordan jeg kjempet. Fortalte meg at selv om jeg brast. Så ville alt være greit. Du ville fortsatt være der. Ville fortsatt holde meg. Ville fortsatt elske meg.

Jeg klarte ikke mer. Klarte ikke ærligheten. Det ble for vanskelig for meg. Det ble for sterkt. Det ble for følelsesladet. Klarte ikke. Jeg forsøkte å vri meg unna, men du holdt meg fast. Jeg forsøkte å trekke deg nærmere meg. Ba deg holde meg helt inntil. Hardt.

Jeg klarte ikke ærligheten i øynene dine lenger. Fordi den var så sterk. Fordi den utfordret meg. Utfordret på en måte jeg aldri har blitt utfordret før. Fordi den er så naken og sann.

Min elskede!

Da du holdt meg. Da du så på meg. Da du ga meg din ærlighet. Du utfordret meg mer enn jeg likte der og da. Men, ikke slutt med det! Det er vanvittig vanskelig. Det er vanvittig vondt. Fordi du treffer meg så sterkt med dine ord. Med din nærhet.

Jeg trenger det!

Jeg trenger at du utfordrer meg på den måten. Jeg trenger slike ærlige stunder. Som bare du kan gi meg. Stunder så sanne. Så nakne. Hvor jeg står blottet for forsvar. Hvor jeg blir presset til å kjenne på alt hva som rører seg i meg. Stunder hvor jeg kan få kastet ut de siste rester av mørke. De siste rester av redsel.

Kun på den måten kan jeg sitte igjen med bare det gode. Alt det gode, vakre og varme som jeg føler for deg.

Min elskede!

Hold meg. Alltid. Ikke gi slipp. Gi aldri slipp. Bare hold meg. For jeg er din.

Jeg elsker deg!

last ned

Jeg ga deg meg!

Noen ganger tar livet vendinger man ikke er forberedt på. Tar deg med på en reise du ikke kunne forutse. Styrer deg inn på en kurs du ikke ville valgt selv.

Jeg befinner meg der. På en slik ukjent og uventet reise. En reise som kom brått på meg.

De som kjenner meg kjenner også min redsel. Min redsel for å slippe andre inn. Min redsel for å la andre få se. Min redsel for å knytte meg til andre. En redsel jeg har båret lenge. Veldig lenge. Så dyp og langvarig har den redselen vært, at den står skrevet i blekk for all evighet.

Jeg trodde redselen ville være der for evig. At den alltid ville følge meg. Alltid ville prege mine relasjoner.

Nå er redselen en bleknet skygge. Du har visket den vekk.

Jeg valgte å gi meg selv til deg. Fullt og helt. Valgte å la deg slippe inn. Se hele meg slik jeg er, ikke slik jeg ønsker å fremstå. Jeg valgte for en gangs skyld å ikke gjemme meg.

For jeg ville ha deg. Og jeg ville det skulle være ekte. Da kunne jeg ikke gi deg illusjonen meg. Du måtte få se alt. Se det som det er. Jeg måtte gi deg meg. Hadde du bare fått illusjonen, ville alt blitt ødelagt den dagen illusjonen brast.

Så, jeg ga deg meg. Med alt hva jeg er.

Du tok imot. Du tok imot mitt jeg, slik det egentlig er. Blottet for illusjoner. Bare meg. Du ser alt. Jeg skjuler intet for deg. Du ser alle mine sider. Du ser alt. Og likevel kan du se på meg og fortelle at du elsker meg.

Jeg turte å slippe deg inn. Jeg turte å la deg se. Jeg turte å stole på deg.

Og jeg vant.

Du har vist meg at det ikke er skummelt. Du har vist meg at jeg ikke trenger å være redd. Du har vist meg at hele meg, også mine svakheter, er verdt å elske. Du har vist meg alt det. Bare ved å være den du er. Bare ved å være den fantastiske, herlige mannen jeg elsker.

Ordene i blekk. De tre ordene som forteller meg at jeg ikke burde stole på noen. Jeg ser de hver dag. Flere ganger om dagen. Jeg ser de, og smiler. Fordi jeg vet hvor jeg har vært. Jeg vet hvilken redsel jeg har båret. Men mest smiler jeg, fordi du har visket redselen bort. Jeg trenger ikke være redd lenger. Du har gjort meg trygg!

Så min reise…

Så uventet. Så vakker. Jeg nyter hver dag.

Jeg visste ikke at livet skulle ta denne retningen. Jeg visste ikke at noen skulle blotte meg for redsel. Jeg visste ikke at jeg skulle reise sammen med deg.

Jeg vet ikke hvor ferden går videre. Jeg vet ikke hvor ferden ender. Alt jeg vet er at jeg reiser hvor som helst med deg.

hold_my_hand_by_rshaw87-d5dcf39

Lykke!

Jeg ser på deg. Og mitt hjerte fylles. Av varme. Av glede. Av følelser.

For det går ikke en dag uten at jeg er takknemlig. Over å kunne kysse deg hver dag. Stryke over deg. Legge meg inntil deg i sengen. Bare ha deg nær.

Jeg kan ikke annet enn å smile. Av glede. Av lykke. Av den ene grunn at du er min.

20140216-231220.jpg

Orkan…

Noen dager kommer med motgang. Brått og brutalt. Som slag i ansiktet man ikke kunne forutse. Slag som treffer, akkurat der det smerter mest.

Det sies at livet ikke skal være enkelt. Og livet lever virkelig opp til det. For det er alt annet enn enkelt.

Alle står vi i motvind. Men hvorfor… Hvorfor er det alltid meg stormen skal treffe?

Motvinden er sterk, men man klarer å karre seg fremover. Man må bare være varsom. Se etter hvor man setter føttene hen. Få et godt fotfeste for hvert enkelt skritt. Ta ett skritt av gangen. Det går sakte, men man kommer seg frem.

Motvinden min. Den er ikke bare sterk. Det er en hel orkan. Jeg blåser overende. Har ingen sjanse til å holde meg på bena. Mister fotfestet totalt, og flyttes flere skritt tilbake. Hver gang jeg klarer å reise meg. Så kommer det et nytt vindkast. River meg overende. Og vinden vinner. Hver gang.

Orkanen bringer med seg et kaos av tanker. Og ødeleggelsens kraft er stor. Tankene er dystre. De tærer på meg. Innenfra og ut. Jeg kjenner på nederlag. Jeg kjenner på smerten.

Stoltheten min. Gleden min. Byttes ut. Med usikkerhet. Med utrygghet. Og med den kommer kvalmen. Som skyller over meg. Sterkere og sterkere for hvert vindkast. Til jeg ikke klarer å holde den igjen lenger. Til den overtar kroppen min helt.

Jeg kjenner på nederlag. Får lyst til å gi opp. Bare synke sammen. Flykte inn i de grå, grå tankene som kommer. La fortvilelsen ta meg. La tårene renne. I håp om at de tar med seg noe av dette. Noe av usikkerheten og fortvilelsen. I det de forlater øyekroken.

Jeg har taklet så mye motgang. Klarer jeg virkelig å takle mer? Kanskje er dette tidspunktet. Hvor jeg må innse at jeg ikke kan takle alt. At selv ikke jeg er sterk nok til all verdens motgang. At selv ikke jeg klarer meg gjennom hver orkan som treffer meg.

Orkanens vindkast er sterke. Det frister å bare løfte bena. Bare gi opp. La vinden fange meg. Føre meg dit den mener jeg hører hjemme. Til fortapelsen. Til ødeleggelsen. La den seire. Det hadde vært så mye lettere å bare fly med den. Fly med vinden. Selv om den er destruktiv.

Det er slitsomt å stå imot. Det er slitsomt å kjempe. Kan jeg ikke bare få nyte gleden? For en liten stund…

Jeg har alltid vært sterk. Jeg har stått imot alt som har blitt sendt min vei. Vunnet alle kamper i livet. Så langt. Hver eneste en.

Og jeg stod stolt når orkanen traff. Stolt og sterk. Men, jeg kjenner hvert vindkast hvisker ut litt av stoltheten min. Litt av styrken min.

Men, jeg har fortsatt stolthet og styrke igjen i meg. Det er så fristende å gi opp. Det er så fristende å fly med vinden. Det er så mye lettere enn å igjen reise seg fra siste fall.

Jeg løfter blikket. Ser mot orkanen. Ser den bygger seg opp. Samler krefter for å slå til mot meg igjen. Ser hvor destruktiv den er.

Orkanen skal ikke få fange meg.

Jeg reiser meg opp. Finner fotfestet. Nederlag er ikke et alternativ. Ikke så lenge jeg fortsatt har styrke i meg. Fortsatt har stolthet. Jeg har stått gjennom orkaner før. Jeg har taklet verre enn dette. Jeg skal takle dette også. Jeg er ikke bare sterk. Jeg er den sterkeste.

Og denne gangen står jeg ikke alene. Du står ved siden av meg. Så ta min hånd. Hold den hardt. Hold den trygt. Og stå der med meg til vinden løyer.

cleansing-storm

Jeg klarer ikke si nei til deg…

Jeg sovnet. Bare for en liten time. Så kort, men det føltes som en evighet.

Jeg drømte om deg. Men, det var ingen vakker drøm. Den var alt annet enn vakker.

Du satt innerst i et lokale. En restaurant. Eller bar. Jeg vet ikke. Jeg husker ikke.

Satt i ro. Snakket rolig. Hånden din hvilte på bordet. Fredlig. Avslappet.

Under den lå en annen hånd. Den var ikke min.

Hånden hørte til en kvinne. Ikke meg. En annen kvinne.

Du holdt hånden hennes. Slik du holder min. Strøk lett over fingrene hennes. Slik du stryker over mine. Du så på henne. Slik du ser på meg.

Jeg kunne ikke høre hva dere snakket om. Men, jeg så kjærlighet i dine øyne. Så kjærlighet i øynene jeg er så fortapt i. Så kjærlighet som strålte mot henne. Mot henne, og ikke mot meg.

Jeg stod der. Lammet. Av smerte.

For det gjorde så vondt. Så uendelig vondt. Smerten av å se deg. Gi til en annen. Alt hva jeg vil ha av deg.

Jeg husker ikke mer av drømmen. Bare våknet. Forvirret. Fortvilet. Skremt.

Kunne fortsatt kjenne smerten. Den jeg kjente i drømmen. Så utrolig vondt. Som kniver. Kniver som spiddet meg. Rev meg i filler.

Det var bare en drøm. Men følelsen som satt i kroppen var ekte. Den var vond. Uendelig vond.

Og smerten jeg følte. I drømmen. Etter drømmen. Den bare viser, at jeg ikke vil miste deg.

Du har revet ned mine vegger. Revet bort mitt forsvar.

Hver gang jeg prøver å trekke meg unna. Prøver å skjule mitt sårbare jeg. Prøver å vise deg bare de delene av meg som alle andre får se. Da holder du min hånd stødig. Trekker meg inntil deg. Og sier du vil se alt.

Jeg klarer ikke si nei til deg. Jeg klarer bare ikke si nei til deg.

Jeg viser deg mitt alt. Du får det beste av meg. Du får det verste av meg. Du ser min livslyst. Min lidenskap. Min enorme glede. Men, du ser også min sårbarhet. Du ser meg slik få andre har gjort. Ser hvor sårbar, skjør og liten jeg kan være.

Du har tatt en stor del av meg. Kapret meg. Erobret mitt hjerte. Det er ditt. Jeg er din.

Så vær forsiktig med hva du ber om av meg. For jeg klarer ikke si nei til deg.

images