Skyggene

Hun sitter stille. Bena er godt trukket inntil kroppen. Armene har lagt seg beskyttende rundt bøyde ben. Der sitter hun. I et svakt, blafrende og dunkelt lys.

Hun ser ikke opp. Hun tenner ikke mer lys. Hun vil ikke. For da vet hun nøyaktig hva hun da får se.

Der, i kroker og kanter. Der lurer skyggene. De mørke, dystre skyggene. De har begynt å lure seg frem fra glemselen.

De sniker seg fremover. Ut av krokene. Ut av kantene. Kommer mot henne på alle kanter. Snikende. Ålende.

Hun kjenner disse skyggene. Hun kjenner dem så alt for godt. Hun har levd i skyggene før. De slukte henne med hud og hår. Overveldet og overvant henne. Tok henne i sin makt.

Nå nærmer de seg igjen. Hun vil ikke se dem. Fornekter dem. Forsøker å gjemme seg. Forsøker å gjøre seg liten. Kanskje skyggene ikke finner henne denne gangen. Kanskje skyggene ikke ser henne.

Hun vet håpet er forgjeves. Skyggene gir seg ikke. Ikke før hun gir seg hen, til skyggenes makt.

Skyggene har funnet henne nå. Legger et lokk på hennes dunkle lys. Slikker henne opp over benene. Prøvende. Ertende.

Hun vet at dette bare er begynnelsen. Hennes dunkle lys klarer ikke lenger å jage skyggene bort.


162833-693x693-shadow

Reklamer

Høstmørket…

Huff…

Jeg liker ikke denne årstiden!

Vått, kaldt og mørkt… Joda, man overlever det. Jeg liker bare ikke hva det gjør med meg.

Jeg kjenner energien synker. Solen som lader meg har mindre å gi. Og mindre tid å gi det på. Jeg rekker ikke suge til meg det lille dagslyset som er. Som jeg så sårt trenger.

Nå er det bare mørkt. Mørkt når jeg står opp om morgenen. Mørkt når jeg reiser på jobb. Mørkt når jeg reiser hjem. Mørkt når jeg tar kvelden.

De få timene med dagslys. De få av dagens timer som kan gi meg energien tilbake. De ser jeg ikke. Da er jeg låst inne. Låst til arbeidsoppgaver og plikter. Plikter jeg ikke kan fri meg fra.

Jeg kan ikke nyte lyset. Jeg kan ikke suge til meg naturens energi. Jeg trenger det. Så inderlig. Men, jeg kan ikke.

Det gjør meg så sliten. Så utrolig sliten. Hver minste lille anstrengelse. Koster meg mer enn jeg har å gi.

Og jeg er trøtt. Så innmari trøtt. Hele tiden. Vil bare sove. Kan ikke få lagt meg tidlig nok. Og vekkerklokken ringer alltid noen timer for tidlig på morgenen.

Så hver morgen. Må jeg slepe meg av gårde. Ut døren. På jobb. Mens kroppen verker og er tung. Lengter tilbake til myk seng og varm dyne. Lengter tilbake til sommerens glade sol. Som ga meg all energien jeg trengte.

Nå er det bare høstmørket igjen. Det mørket som tømmer meg for siste rest av overskudd. Som gir så lite, og tar så alt for mye.

For uten energi fungerer jeg ikke. Jeg har ikke mer å gi.

1328945-10-1321386413826

Ensom tåke

Etter solen kommer mørket. Og hun er på full fart inn i det igjen. Kjenner at den indre berg- og dalbanen søker nedover. Inn i mørket.

Mørket synes heldigvis ikke å være svart denne gangen. Det er ikke det stummende mørket hun kjempet mot sist. Men, en tett tåke av mørkegrått. Mørkt nok til å omfavne henne, men ikke mørkt nok til å slukke alt lys.

Med mørket kommer de negative tankene. Om fortiden. Om nået. Om fremtiden. Men først og fremst om selvet.

For den selvsikkerheten hun har båret så sterk, ble blåst bort med vinden. Igjen sitter en usikker og blyg pike. Sjenert og observerende. Hun liker ikke lenger det hun ser i speilet. Kritiserer og finner feil. Og hun ser at noe er annerledes. Øynene hennes stråler ikke slik de har gjort i det siste. Smilet er ikke lenger like lett og lekent.

Når selvtilliten fratas henne, så trekker hun seg tilbake til ensomheten. Ønsker å være alene med sine tanker. Hun vet hun ikke burde. Og hun vet at innerst inne så er det ikke det hun vil. Men det er det denne tykke, grå tåken i tankene hennes gjør med henne.

For med et er det vanskeligere å ta initiativ til ting. Hun føler hun presser seg på. Er en byrde for de rundt henne. Føler hun er påtrengende. At hun bare krever og intet gir.

Hun foretrekker da ensomheten. Den er i det minste konstant. Hun slipper usikkerheten i den. Hun kan stå alene i ensomheten. Uten bekymringer om at hennes tilstedeværelse er uønsket.

Men ensomheten er ikke god mot henne. Den vekker til live fortiden. Et hav av vonde minner og følelser. De hun har pakket så fint vekk i tankenes skuffer og skap. De velter brått over henne og flyr rundt som et overveldende kaos.

Minner om en større ensomhet. Minner om vonde dager. Minner om selvstendighet, når hun trengte å føle seg liten. Minner om å stå alene, når hun trengte å føle seg elsket. Minner om å bli såret, og gjentatt svik. Minner om utrygghet. Men sterkest, minnene om å ikke føle seg elsket.

Minnene fanger henne. Omfavner henne. Hun klarer lett å dytte hendelser fra fortiden tilbake i sine skuffer. Der de hører til. Men minnene om følelsene klarer hun ikke å ta tak i. De flakser vilt rundt henne, og borer seg inn i tankene hennes.

Med ett klarer hun ikke lenger å skille mellom følelsene da og følelsene nå. Hun undres over hvorfor hun ser ut til å få alt og ingenting. Hvorfor motgangen alltid finner henne. Hvorfor hun aldri får tid til å nyte dette livet alle sier skal være så godt. Undres over hvorfor hennes minner er mer sorte enn røde.

Ensomheten griper henne sterkt. Hun føler seg alene og uelsket. Hun vet det er tankene og følelsene hennes som forvirrer henne. Vet det er «sykdommen» som taler. Selv om hun vet det er irrasjonelt, så er tankene og følelsene ekte.

Men akkurat nå, er virkeligheten hennes grå. Hun er alene i den grå tåken som omfavner henne. Alene i ensomheten.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500