Jeg husker minnene….

Jeg husker dager i mørke. Dager hvor solen ikke nådde frem. Hvor verden var svart. Hvor mørket var overveldende og stumt. Omringet meg. Slukte meg.

Jeg husker dager i stillhet. Dager hvor jeg skjermet meg fra verden. Ikke klarte å ta del i den. Lot den fare forbi. Stengte den ute. Hvor alt som fantes var mine tanker og mitt mørke.

Jeg husker dager i ensomhet. Dager hvor alt jeg trengte var en klem. Hvor jeg strakk ut armene, men  ingen var der. Bare et tomt rom. Bare ensomheten var der og holdt rundt meg.

Jeg husker dager blendet av tårer. Dager hvor de salte, skjøre dråper rant i strie strømmer nedover såre kinn. Hvor intet kunne stoppe dem. Bare en endeløs rekke av tårer.

Jeg husker dager i fortvilelse. Dager hvor jeg dro meg i håret og stanget hodet i veggen. Ikke kom meg videre. Stod fast i frustrasjonen. Skrek. Skrek meg tom. Uten at det hjalp.

Jeg husker dager blant skyggenes stemmer. Hvor mørket hvisket til meg. Minnet meg på håpløshet og svik. De smygende, dype stemmene av endeløs elendighet.

Jeg husker dager i smerte. Dager hvor verden var så vond at jeg revnet innvendig. Følelsen av at innsiden vrenges ut. En smerte så uutholdelig at hvert minutt føltes som et år.

Jeg husker dager så vonde. Dager hvor alt kom samtidig. Smerten, ensomheten, fortvilelsen, stillheten, tårene. Alt på en gang. Dager som ingen ende ville ta.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene av mørket lar meg glede meg over lyset. Glede meg over solen som skinner. Glede meg over at livet er fylt med lyse tanker. Glade tanker

Minnene om stillheten lar meg nyte lyden av liv og latter, Nyte lyden av en varm stemme. Nyte lyden av våren hvor verden spirer til liv.

Minnene om ensomheten lar meg verdsette menneskene rundt meg. Alle de vakre sjelene som har omfavnet meg. Tatt meg imot med åpne armer.

Minnene om tårene lar mine øyne få stråle. Stråle av all den glede og kjærlighet jeg nå føler. Stråle og vise hele spekteret av hvem jeg er.

Minnene om fortvilelsen gir meg mot til å gå videre. Mot til å møte enhver utfordring, hvor stor den enn måtte være. Mot til å aldri gi opp.

Minnene om skyggenes stemmer viser meg at det alltid er håp. Viser meg at lyset alltid vil skremme skyggene unna. Viser meg at lyset alltid er sterkest.

Minnene om smerten lar meg sette pris på alt som er godt. Viser meg hvor god verden kan være. Lærer meg å nyte all den varme, all den kjærlighet, all den lykke jeg nå bærer.

Minnene om de vonde dagene viser meg hvor sterk jeg er. Minner meg på at under overflaten bor en styrke, et mot, en kraft så stor at jeg kan overvinne alt.

Jeg husker. Heldigvis.

For minnene gir meg lærdom. De lar meg huske at livet ikke alltid er godt. Slik at jeg aldri vil glemme å verdsette solskinnsdagene.  Minnene viser meg hva jeg har klart, og gir meg mot til å gå videre. Minnene viser meg hvor uendelig mye som bor i meg. Viser meg hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Minnene har gjort meg til den jeg er.

Derfor er jeg glad for at jeg husker. Fordi jeg er stolt av hvem jeg er.

Led meg inn i dine armer…

Ta min hånd. Led meg i trygghet. Led meg inn i dine armer.

For av og til. Av og til lurer skyggene. Lurer redselen. Redselen for hva hvis.

Skyggene av den er der enda. Skyggene av redselen. Vil den noen sinne forsvinne helt? For innerst inne lurer tanker om svik. Tanker om å bli såret.

Jeg forsøker å skyve de unna. Forsøker å ikke la de få slå rot. Det er ikke du som vekker redselen i meg. Det er meg selv. Du fortjener ikke min redsel. Du har gjort intet for å vekke den. Den var der før deg.

Du forsøker stadig å jage redselen bort. Fjerne den fra mitt sinn. Men redselen klorer seg fast. Kjemper med alt den kan. Kjemper for å eksistere.

Jeg kjemper med deg. Kjemper mot redselen. Vi er to mot én. Men redselen er sterk. Den står imot. Selv om vi vinner litt hver gang. Så har vi ikke klart å ta livet av den. Redselen vil ikke dø.

For redselen finner stadig nye våpen. Stadig nye måter å holde seg i live. Den mater meg med nye tanker. Gir seg selv næring i forsøket på å vokse seg stor igjen.

Redselen bruker alle midler. Slår under beltestedet. Treffer meg der jeg er mest sårbar. Gjør alt hva den kan. For å leve. For å eksistere. Sår tvil. Sår usikkerhet.

Når jeg nå har gitt meg selv til deg. Gitt meg, slik jeg er. Med alt hva jeg er. Nå, når jeg er din. Og bare din. Så er jeg brått så sårbar.

For aldri før har jeg gitt meg selv. Slik jeg har gitt meg til deg. Latt deg få ta del i hele meg. Fra første stund. Latt deg få se mitt sanne jeg. Slik du ser meg. Slik har ingen andre sett meg før deg. Det gjør meg så sårbar.

Og redselen utnytter sårbarheten. Utnytter mitt svakeste punkt.

Redselen er vond. Redselen er mørk. Jeg vil ikke inn i mørket igjen. Jeg trives her. Her i solen. Her i lykken. Jeg vil være her.

Jeg kjemper mot den. Vil ikke la den vinne. Kan ikke la den vinne.

Så, når du merker at redselen griper tak i meg. Når du merker at redselen har startet et nytt slag. En ny kamp. Ta min hånd. Led meg inn i trygghet. Led meg inn i dine armer. Det er der jeg vil være.

Orkan…

Noen dager kommer med motgang. Brått og brutalt. Som slag i ansiktet man ikke kunne forutse. Slag som treffer, akkurat der det smerter mest.

Det sies at livet ikke skal være enkelt. Og livet lever virkelig opp til det. For det er alt annet enn enkelt.

Alle står vi i motvind. Men hvorfor… Hvorfor er det alltid meg stormen skal treffe?

Motvinden er sterk, men man klarer å karre seg fremover. Man må bare være varsom. Se etter hvor man setter føttene hen. Få et godt fotfeste for hvert enkelt skritt. Ta ett skritt av gangen. Det går sakte, men man kommer seg frem.

Motvinden min. Den er ikke bare sterk. Det er en hel orkan. Jeg blåser overende. Har ingen sjanse til å holde meg på bena. Mister fotfestet totalt, og flyttes flere skritt tilbake. Hver gang jeg klarer å reise meg. Så kommer det et nytt vindkast. River meg overende. Og vinden vinner. Hver gang.

Orkanen bringer med seg et kaos av tanker. Og ødeleggelsens kraft er stor. Tankene er dystre. De tærer på meg. Innenfra og ut. Jeg kjenner på nederlag. Jeg kjenner på smerten.

Stoltheten min. Gleden min. Byttes ut. Med usikkerhet. Med utrygghet. Og med den kommer kvalmen. Som skyller over meg. Sterkere og sterkere for hvert vindkast. Til jeg ikke klarer å holde den igjen lenger. Til den overtar kroppen min helt.

Jeg kjenner på nederlag. Får lyst til å gi opp. Bare synke sammen. Flykte inn i de grå, grå tankene som kommer. La fortvilelsen ta meg. La tårene renne. I håp om at de tar med seg noe av dette. Noe av usikkerheten og fortvilelsen. I det de forlater øyekroken.

Jeg har taklet så mye motgang. Klarer jeg virkelig å takle mer? Kanskje er dette tidspunktet. Hvor jeg må innse at jeg ikke kan takle alt. At selv ikke jeg er sterk nok til all verdens motgang. At selv ikke jeg klarer meg gjennom hver orkan som treffer meg.

Orkanens vindkast er sterke. Det frister å bare løfte bena. Bare gi opp. La vinden fange meg. Føre meg dit den mener jeg hører hjemme. Til fortapelsen. Til ødeleggelsen. La den seire. Det hadde vært så mye lettere å bare fly med den. Fly med vinden. Selv om den er destruktiv.

Det er slitsomt å stå imot. Det er slitsomt å kjempe. Kan jeg ikke bare få nyte gleden? For en liten stund…

Jeg har alltid vært sterk. Jeg har stått imot alt som har blitt sendt min vei. Vunnet alle kamper i livet. Så langt. Hver eneste en.

Og jeg stod stolt når orkanen traff. Stolt og sterk. Men, jeg kjenner hvert vindkast hvisker ut litt av stoltheten min. Litt av styrken min.

Men, jeg har fortsatt stolthet og styrke igjen i meg. Det er så fristende å gi opp. Det er så fristende å fly med vinden. Det er så mye lettere enn å igjen reise seg fra siste fall.

Jeg løfter blikket. Ser mot orkanen. Ser den bygger seg opp. Samler krefter for å slå til mot meg igjen. Ser hvor destruktiv den er.

Orkanen skal ikke få fange meg.

Jeg reiser meg opp. Finner fotfestet. Nederlag er ikke et alternativ. Ikke så lenge jeg fortsatt har styrke i meg. Fortsatt har stolthet. Jeg har stått gjennom orkaner før. Jeg har taklet verre enn dette. Jeg skal takle dette også. Jeg er ikke bare sterk. Jeg er den sterkeste.

Og denne gangen står jeg ikke alene. Du står ved siden av meg. Så ta min hånd. Hold den hardt. Hold den trygt. Og stå der med meg til vinden løyer.

cleansing-storm

La mitt hjerte få elske…

Kan dere høre mine skrik?
Kan dere høre min fortvilelse?
Der den sliter i meg. Der den river meg i filler.
Så mange vonde ord.
Så mange ord jeg ikke vil høre.

Som små flenger i mitt hjerte.
Det hjertet som banker så sterkt.
Det hjertet som elsker.
Hvorfor prøver dere å stanse det?
Hvorfor prøver dere å få det til å slutte å slå.

Jeg skriker. Høyt.
Av smerte. Av fortvilelse.
Hører dere det?
Hører dere hvor vondt det gjør?
Hvor vondt ordene gjør?

Ikke grip tak i mitt hjerte.
Ikke hold det så det ikke får slå.
Flengene dere skaper.
De små, men sviende.
De gjør så vanvittig vondt.

Smerten, jeg klarer den ikke.
Den sender tankene mine
på en reise jeg ikke kan stoppe.
Drar meg inn i en virvelvind
av mørke og dysterhet.

Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte?
Ser dere ikke gleden jeg har?
Den glede jeg bærer med stolthet.
Den som springer ut
av at mitt hjerte elsker.

Kanskje lever jeg på en sky.
Kanskje lykken ikke vil vare.
Det finnes ingen garanti for det.
Men, la meg få leve i lykken
hvor lenge den enn vil vare.

Kanskje jeg en dag faller.
Da vil fallet skade meg dypt.
Jeg vil falle hardt og lenge.
Jeg vil falle smertefullt og brutalt.
Men, la meg få ta sjansen.

For jeg kan ikke sperre meg inne.
Skjule meg i redsel  for smerten.
Jeg må tørre å elske.
Jeg må tørre å gi meg hen.
Jeg må leve her og nå.

Så hør min smerte som skriker
over deres vonde ord.
La meg få leve i lykken.
La meg få elske.
Selv om hjertet kan briste.

For livet er her og nå.
Ikke i går. Ikke i morgen.
Så la meg få leve i lykken.
Ikke risp mitt hjerte så det ikke klarer å slå.
La mitt hjerte få elske.

Stolen_Crushed_Heart

Nytt år, nye muligheter….

Eller hvordan var dette?

På denne tiden i fjor var ikke livet godt. Jeg vandret langs mørke stier. Langs de mørkeste stier. Sinnet var fylt med sorte tanker. Jeg øynet intet håp. Jeg så intet lys på veien foran meg. Bare et stummende mørke. Befant meg i et overveldende, altoppslukende hav av smerte og lidelse. Jeg klarte ikke leve. Bare eksisterte. Bare var. Var en bleket, dratt skygge av meg selv. Hvor ingen godhet fant rom eller hvile.

Da virket stien foran meg umulig å gå. Den var stummende mørk. Sort som natten. Jeg ante ikke hvor ferden gikk. Ante ikke hvor jeg ville ende opp. Visste ikke om jeg ville finne fotfeste ved neste skritt. Eller om grunnen ville svikte under meg. Slik at jeg falt ned i den dype, dype avgrunnen. Det fantes ingen flamme til å lyse opp. Ingen lys bare til neste skritt. Det fantes ingen hånd å holde i for å gi meg litt trygghet på ferden i mørket. Det var ingen der til å lede meg i riktig retning. Bare noen få gode stemmer som hvisket meg i øret at jeg måtte tørre å ta bare ett skritt til.

Jeg hørte på de gode stemmene. Stemmer fra gode venner. Stemmen fra min indre styrke. Som visste at mørket ikke var mer enn jeg kunne takle. Som visste at lyset snart ville skinne. Som visste at min tid ikke var kommet.

Med våren kom lyset. Jeg kunne begynne å ane konturene av stien foran meg. Famlet ikke lenger i blinde. Kunne skimte grunnen under føttene. Skritt for skritt. Det kjentes godt. Jeg begynte på den lange ferden ut av mørket. Litt lettere for hvert skritt. Ville ut av mørket. Nærmest løp mot lyset. Og jeg fant det.

Brått kunne jeg stoppe opp og kjenne lysets varme. Kjenne hver stråle som traff kroppen. Varmet den. Gjenoppbygget den. Skremte vekk de siste rester av dunkelt mørke i sjelens kroker. Jeg kjente hvordan skyggen jeg hadde vært ble styrket. Og igjen stod jeg der. Som et helt menneske. Og jeg kunne igjen begynne å leve med hele meg.

Men, mørket hadde satt sine spor. Jeg hadde kjent på sjelens skyggeside. Likte ikke det jeg så der. Så mørket laget sine arr. Men mørket gjorde meg også sterkere.

For jeg hadde opplevd å se mennesker stå ved min side til tross for sorte tanker. For første gang ble ikke de rundt meg skremt av å se meg på mitt verste. På mitt mørkeste. På mitt mest sårbare. Ikke alle. Noen få stod der hele veien. Hvisket meg i øret. Hjalp meg med å finne min indre styrke. Den styrken de visste jeg hadde innerst inne. Den jeg selv hadde glemt at fantes der.

Det gjorde noe med meg. Det ga meg troen tilbake. På meg selv. På den godhet som bor i andre. Jeg bestemte meg for å ikke skjule meg lenger. Tok farvel med mitt alter ego. Tok farvel med hun som med hevet hode og rakk rygg alltid smilte. Fordi hun ikke lot noe gå inn på henne. Verken sorg eller glede. Jeg tok med meg hennes stolthet. Hennes styrke. Og hennes mot. Men hennes harde, ugjennomtrengelige skall. Det ble knust for all tid.

Jeg bestemte meg for å la menneskene rundt meg se meg for den jeg er. Se hele meg. All min styrke ville jeg vise. Men også mine svakheter. Min sårbarhet. Det har vært godt. Og året gjennom har flere og flere mennesker visst meg kjærlighet. Vist meg at ingen kan være perfekte. Vist meg at jeg er perfekt nok, med alt hva jeg er.

Noe mangler enda. Jeg preges fortsatt av minner om svik. Om å bli såret. Det gjør det vanskelig å slippe noen inn på seg. La de ta del i mitt innerste jeg. Men jeg prøver å gi slipp. Prøver å tørre. Prøver å la de få komme inn. Det er vanskelig. Når muren rundt er høy og solid. Den må fjernes sten for sten. Det er så utrolig vanskelig. Men jeg prøver.

Når jeg nå ser tilbake på året, så er det med blandede tanker. Mye er vondt. Så uendelig vondt. Minner som helst kan gå i glemmeboken. Men med minnene kommer lærdom. Og min viktigste erfaring fra året som har godt er å gi mennesker en sjanse. Det er ingen jeg møter nå eller i fremtiden som fortjener den dom min fortid har kastet over dem. De må få en selvstendig mulighet til å vise meg hvem de er. De bør møtes med et åpent sinn og åpent hjerte. Ikke med dom fra fortidens svik.

Jeg går i kveld inn i et nytt år med glede. Ikke mørkt som i fjor. Men med lys og varme i sjelen. Livet er godt om dagen. Fylt med mennesker som gjør meg glad og lykkelig. Og når klokken slår tolv og himmelen lyser opp i vakre farger. Da skal jeg smile. Med en drøm om at 2014 blir like vakkert som 2013 slutter.

Godt nyttår til dere alle!

20131231-125549.jpg

Inferno

Hodet går i sirkler. Tankene spinner om sin egen akse. En karusell fra helvete. Og jeg kommer meg ikke av.  Må bare holde meg fast. Gjennom runde etter runde. Mens jeg kjenner kvalmen slår opp i meg. Kvalme, over tanker jeg ikke blir kvitt. Over tanker jeg vet jeg ikke burde ha.

Tanker som i seg selv er gode. Det gjør meg redd. Det er så lett å la seg rive med. I det gode. Men, fornuften advarer meg. Jeg vet så inderlig godt. At dette. Er tanker som vil være destruktive. De må ikke få slå rot.

For jeg kan ikke gå den veien. Jeg vet den fører intet godt med seg. Kun destruksjon. Av alt hva jeg har bygget opp.

Karusellen går fortere nå.  Jeg lukker øynene. Forsøker å glemme. Forsøker å fornekte. Iherdig leter jeg etter utgangen. Den finnes ikke. Jeg er låst her. Må bare være med. Mens den spinner. Rundt og rundt og rundt.

Tankene graver seg dypere.

Jeg føler meg som Dante. På vei ned. Gjennom et brennende inferno.  Dras ned blant syndere og vellystige. Blant glupske og grådige. Blant de vrede som sloss. Et evig kaos. Av tanker. Som alle vil ha en del av meg. Der jeg spinner.

Jeg stiger videre ned. Sirkel etter sirkel.

Brått, spinner jeg på stedet. I det bedragerske.

For slik er mine tanker. De er bedragerske. Kler seg som vakre toner, mens destruksjonens rytme banker gjennom meg. De vakre, vakre tonene. Som spilles så forførende. Smekter seg rundt meg. Smigrer meg med sin skjønnhet. Så jeg ikke hører hvor falskt de spilles. En falskhet så enorm.

De er hyklerske. Bedrar meg med sin påtatte skjønnhet. Stjeler min oppmerksomhet. Sluker meg med sin bedragerske varme. Av flammer. Som brenner meg, og etterlater seg svikefulle arr.

En skjønnhet så forrædersk. Så blendende og altoppslukende. At jeg ikke ser farene. De farene fornuften min vet er der. Tankene ser dem ikke. Jeg bare spinner og spinner. Lenger ned i infernoet.

Ned til skjærsilden. Der helvetes flammer brenner.

Men mine tankers skjærsild har ingen porter. Det er ingen dører til renselse for mine synder. Ikke vet jeg om jeg vil finne Edens hage. Ikke vet jeg, om jeg noen sinne vil stige inn i Paradis.

dantes-inferno-oxcgn-25

Redselen

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

images

Hva skal jeg føle?

Tankene river og sliter i meg. Frustrasjon. Forvirring. Vonde tanker. Gode tanker. Ensomhet. Følelsen av å være elsket og inkludert. Livslyst. Oppgitthet.

Alt er bare kaos! For jeg vet ikke hva jeg skal føle.

Jeg vet hva jeg vil føle. Jeg vil føle glede over alle de små tingene. Kjenne gleden over at det fortsatt er gode høstdager. Kjenne gleden over de små solstrålene som dukker opp i ny og ne. Kjenne gleden av å ha mennesker rundt meg. Jeg har lyst til å kjenne livslyst og energi. Har lyst til å ha overskudd nok til å gjøre alt jeg går og tenker på.

Men noe holder meg tilbake.

For jeg kjenner på alle disse følelsene i blant. Men jeg kjenner også på det motsatte. Jeg kjenner dysterheten av manglende dagslys. Jeg kjenner bekymringen rundt den kalde mørke tiden som kommer snikende. Kjenner meg sliten og tom for energi. Kjenner på ensomheten når jeg ikke har folk rundt meg.

Men, mest av alt kjenner jeg på oppgittheten, frustrasjonen, fortvilelsen. Over alle disse negative tankene. Som jeg ikke vil ha. Som jeg ikke kan styre. Forvirringen over at humøret ikke kan bestemme seg for hvilken vei det skal gå.

Jeg vet jo at svingningene kommer. Det er min natur. Der det går opp, vil det også gå ned. Naturen har skapt meg slik.

Men, dette limbo – hvor vektskålen står og vakler. Ikke vet helt hvilken side den skal ramle ned på. Hvor den ene siden er noen få gram tyngre den ene dagen. For så å være noen få gram lettere den andre.

Usikkerheten er det verste. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til den.

Jeg rives i to innvending. Mellom alt som vil, og alt som ikke orker. Som om jeg er seigmannen som er igjen alene i posen, med to like sta og bestemte treåringer som prøver å vinne meg.

I dette limbo, hva skal jeg føle?

Jeg vet nemlig ikke….

338365-9-1336659535463

Høstmørket…

Huff…

Jeg liker ikke denne årstiden!

Vått, kaldt og mørkt… Joda, man overlever det. Jeg liker bare ikke hva det gjør med meg.

Jeg kjenner energien synker. Solen som lader meg har mindre å gi. Og mindre tid å gi det på. Jeg rekker ikke suge til meg det lille dagslyset som er. Som jeg så sårt trenger.

Nå er det bare mørkt. Mørkt når jeg står opp om morgenen. Mørkt når jeg reiser på jobb. Mørkt når jeg reiser hjem. Mørkt når jeg tar kvelden.

De få timene med dagslys. De få av dagens timer som kan gi meg energien tilbake. De ser jeg ikke. Da er jeg låst inne. Låst til arbeidsoppgaver og plikter. Plikter jeg ikke kan fri meg fra.

Jeg kan ikke nyte lyset. Jeg kan ikke suge til meg naturens energi. Jeg trenger det. Så inderlig. Men, jeg kan ikke.

Det gjør meg så sliten. Så utrolig sliten. Hver minste lille anstrengelse. Koster meg mer enn jeg har å gi.

Og jeg er trøtt. Så innmari trøtt. Hele tiden. Vil bare sove. Kan ikke få lagt meg tidlig nok. Og vekkerklokken ringer alltid noen timer for tidlig på morgenen.

Så hver morgen. Må jeg slepe meg av gårde. Ut døren. På jobb. Mens kroppen verker og er tung. Lengter tilbake til myk seng og varm dyne. Lengter tilbake til sommerens glade sol. Som ga meg all energien jeg trengte.

Nå er det bare høstmørket igjen. Det mørket som tømmer meg for siste rest av overskudd. Som gir så lite, og tar så alt for mye.

For uten energi fungerer jeg ikke. Jeg har ikke mer å gi.

1328945-10-1321386413826

Ensom tåke

Etter solen kommer mørket. Og hun er på full fart inn i det igjen. Kjenner at den indre berg- og dalbanen søker nedover. Inn i mørket.

Mørket synes heldigvis ikke å være svart denne gangen. Det er ikke det stummende mørket hun kjempet mot sist. Men, en tett tåke av mørkegrått. Mørkt nok til å omfavne henne, men ikke mørkt nok til å slukke alt lys.

Med mørket kommer de negative tankene. Om fortiden. Om nået. Om fremtiden. Men først og fremst om selvet.

For den selvsikkerheten hun har båret så sterk, ble blåst bort med vinden. Igjen sitter en usikker og blyg pike. Sjenert og observerende. Hun liker ikke lenger det hun ser i speilet. Kritiserer og finner feil. Og hun ser at noe er annerledes. Øynene hennes stråler ikke slik de har gjort i det siste. Smilet er ikke lenger like lett og lekent.

Når selvtilliten fratas henne, så trekker hun seg tilbake til ensomheten. Ønsker å være alene med sine tanker. Hun vet hun ikke burde. Og hun vet at innerst inne så er det ikke det hun vil. Men det er det denne tykke, grå tåken i tankene hennes gjør med henne.

For med et er det vanskeligere å ta initiativ til ting. Hun føler hun presser seg på. Er en byrde for de rundt henne. Føler hun er påtrengende. At hun bare krever og intet gir.

Hun foretrekker da ensomheten. Den er i det minste konstant. Hun slipper usikkerheten i den. Hun kan stå alene i ensomheten. Uten bekymringer om at hennes tilstedeværelse er uønsket.

Men ensomheten er ikke god mot henne. Den vekker til live fortiden. Et hav av vonde minner og følelser. De hun har pakket så fint vekk i tankenes skuffer og skap. De velter brått over henne og flyr rundt som et overveldende kaos.

Minner om en større ensomhet. Minner om vonde dager. Minner om selvstendighet, når hun trengte å føle seg liten. Minner om å stå alene, når hun trengte å føle seg elsket. Minner om å bli såret, og gjentatt svik. Minner om utrygghet. Men sterkest, minnene om å ikke føle seg elsket.

Minnene fanger henne. Omfavner henne. Hun klarer lett å dytte hendelser fra fortiden tilbake i sine skuffer. Der de hører til. Men minnene om følelsene klarer hun ikke å ta tak i. De flakser vilt rundt henne, og borer seg inn i tankene hennes.

Med ett klarer hun ikke lenger å skille mellom følelsene da og følelsene nå. Hun undres over hvorfor hun ser ut til å få alt og ingenting. Hvorfor motgangen alltid finner henne. Hvorfor hun aldri får tid til å nyte dette livet alle sier skal være så godt. Undres over hvorfor hennes minner er mer sorte enn røde.

Ensomheten griper henne sterkt. Hun føler seg alene og uelsket. Hun vet det er tankene og følelsene hennes som forvirrer henne. Vet det er «sykdommen» som taler. Selv om hun vet det er irrasjonelt, så er tankene og følelsene ekte.

Men akkurat nå, er virkeligheten hennes grå. Hun er alene i den grå tåken som omfavner henne. Alene i ensomheten.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500