Kampen om selvet

Verden utenfor går sin vante gang. Mennesker på vei hit og dit. Har sitt å gjøre. Sine oppgaver, sine gjøremål, sine avtaler.

Jeg er ikke en del av det….

Verden stenges ute. Ikke engang dagslyset får trenge inn. Jeg lukker meg for det som skjer. Stenger av. Fjerner meg fra omverdenen. Orker ikke ta del i den. Ikke i dag. I dag trenger jeg å være alene. I mørket.

Bare være meg. Bare være alene med kaoset av tanker og følelser. Bare kjenne på hvem jeg er. Hva jeg vil. Hvor jeg vil. Finne ut av ting. Hente frem alt av tanker og følelser. Hente frem. Kjenne på. Sortere. Kaste eller beholde. Vårrengjøring i hodet.

For jeg har mistet noe av meg selv. Jeg kjenner ikke igjen hun som stirrer tilbake på meg i speilet.

Jeg ser tomme, livløse øyne hvor det en gang var stråler av liv og latter.
Jeg ser poser under øynene etter utallige søvnløse netter hvor det en gang var små, små smilerynker
Jeg ser rødflammet hud etter stress og mas hvor det en gang var friske roser i kinnene.
Jeg ser stramme lepper som skjelver hvor det en gang var et smittende smil.
Jeg ser en sliten, liten pike hvor det en gang var en selvsikker, sprudlende dame.

Hvor har det blitt av meg? Jeg savner meg selv.

Jeg savner hun som alltid smiler og ler.
Jeg savner hun som har sine egne meninger.
Jeg savner hun som går sine egne veier.
Jeg savner hun som med selvtillit takler alt på strak arm.
Jeg savner hun jeg egentlig er.

Jeg trenger å finne meg selv igjen. Finne ut hvem jeg egentlig er. Finne henne igjen. Hun som er savnet, men ingen har søkt etter. Hun som forsvant, uten at noen merket det.

Hvor står jeg nå?
Hva vil jeg?
Hvor går veien videre?
Hvilken retning vil jeg gå i?
Hvem står ved siden av meg på ferden?

Så jeg stenger verden ute. Orker ikke tenke på den. Den får gå videre uten meg. Akkurat nå…. Den merker ikke engang mitt fravær. Verden utenfor går sin gang. Så nært. Likevel så fjernt…

Jeg og mitt mørke. Vi må møtes. Til kampen. Om nåtiden. Om fremtiden. Om meg!

Hvor er jeg?

Jeg har tenkt litt i kveld…. Eller egentlig ganske mye hvis jeg skal være ærlig. Tenkt litt på hva som feiler meg. Hvor jeg er i  livet. Hvordan jeg angriper de utfordringer jeg møtes… Hvordan tankegangen min er…. Og jeg liker ikke den utviklingen som har skjedd….

Jeg har alltid vært jenta med bein i nesa. Jenta som tar en utfordring på strak arm. Som ser løsninger og ikke problemer. Hun som ikke finner seg i å bli pillet på nesen. Som hever seg over negativitet og går videre. Jenta som smiler og sprer om seg av glede og energi. Hun som rett og slett  sprudler.

Hvor er hun nå????

Jeg tok meg selv i å sitte å spille et intetsigende spill på nett. Det er noe jeg aldri gjør. Og jeg har aldri følt meg så apatisk noen sinne… Bare sitte der og gjøre noe helt uten mål og mening. Bare for å få tiden til å gå…

Og jeg tok meg selv i å klage! KLAGE! Ren og skjær klaging som ikke var godt for noe. Bare øste ut av meg frustrasjon, uten at jeg var villig til å høre på det som kom i retur. Uten å være villig til å se positivt på det. Jeg gjør jo egentlig aldri det!  Men, nå gjorde jeg det. Og jeg ble skremt over meg selv…

Det er ikke mye jeg får gjort om dagen. Det er ikke mye aktivitet som skal til før jeg har så vondt at jeg nesten ikke klarer å bevege meg. Og det ser ikke ut til at jeg får noen løsning på det med det første heller. Jeg har ikke råd til å benytte meg av private, så jeg er prisgitt norsk helsevesen… Det er ikke mye jeg får gjort med akkurat det. Selv om jeg skulle ønske. Jeg er kasteball!

Men, jeg er også stuck i en jobb jeg ikke trives i. Jeg gruer meg til å  gå på jobb. Jeg teller timer til jeg skal hjem… Det er en håpløs situasjon! Jeg vet jeg må finne meg en ny jobb snarest mulig. Dette er ikke holdbart! Likevel så får jeg meg ikke til å se på stillingsannonser. Jeg vet jeg ikke kan få referanse fra der jeg jobber nå. Sånn er det når sjefen er årsaken til at man vil slutte. I tillegg så har jeg enkelte «handicap» på arbeidsmarkedet. Jeg er alenemor. Jeg er avhengig av å rekke levering og henting i barnehagen nesten hver dag. Jeg kan derfor ikke jobbe kveld og helg. Jeg kan heller ikke ta en jobb som krever mye overtid. Som alenemor så er jeg også avhengig av en respektabel lønn. Sånn at jeg i det hele tatt har mulighet til å forsørge meg og poden. Og skal jeg klare å jobbe fullt, så kan heller ikke reiseveien være for lang… Handicap! Så jeg blir motløs….

Jeg er også stuck i en leilighet jeg ikke trives i! En kjellerleilighet som leies. Det er små vinduer, og jeg ser nesten ikke dagslys. Det er vanvittig dårlig luft. Ja, så elendig er luftkvaliteten at det går på helsa løs. Det er en grunn til min økte migrene. Det er en grunn til at jeg har null energi, og blir trøtt når jeg er her. Det er ikke bra for alt i verden. Men, det er billig. Faktisk det eneste jeg har råd til. Her betaler jeg i alle fall 3ooo mindre enn markedsprisen i dag. Og da har jeg strøm, varmtvann, fyring, tv og internett inkludert i leien. Jeg har ikke råd til den økningen det er å flytte! I de områder jeg kan flytte uten at poden skal miste kontakten med faren sin, så er leiemarkedet langt utenfor det jeg har råd til på min inntekt (og ja, jeg tjener ganske greit)! Og boligkjøp er en fjern og uoppnåelig drøm…

På toppen av det hele så har jeg vært dum! Fryktelig dum… Og det er vanskelig for meg å innrømme dette. Det er en ærlighet som sitter langt inne. Jeg har rotet med penger. Jeg har tatt dumme valg, og sliter med ettervirkningene av dem. Det tar på! Det sliter på humør, på livslysten, på energien, på nattesøvnen osv. Det spiser meg innenfra!  Og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det…

De to siste vet jeg ikke hvordan jeg skal løse. Jeg har faktisk ingen anelse… Derfor har jeg blitt tiltaksløs. Mistet motet. Blitt apatisk. Surret meg inn i en runddans av negative tanker. Jeg klarer ikke lenger ta tak i utfordringene mine. Jeg har ikke energi eller overskudd nok til å begynne å nøste i den ene enden. Det blir for overveldende!

Så hun jeg egentlig er. Jenta med det sprudlende humøret. Med det blide smilet og den smittende latteren. Jenta som bobler av energi. Som alltid bretter opp ermene og går på enhver utfordring med glede og iver….

Hvor er hun nå?

Hvor kan jeg finne henne?

imgresBilde er herfra