Kjærligheten er vakker!

Jeg har opplevd smerter. Jeg har opplevd svik. Og jeg har opplevd min første store kjærlighetssorg. Alt på et tidspunkt hvor jeg ikke trodde jeg ville være sterk nok til å stå det ut!

Men, jeg står fortsatt! Og jeg står sterkt. Sterkere enn noen sinne før.

For jeg er ikke bitter. Jeg er ikke lenger sint. Jeg har fortsatt vondt, men det er greit. Det er lov å ha det vondt når hjertet brister. Det SKAL gjøre vondt da.

For sorgen, smertene. De viser meg at det jeg følte var ekte!

Kjærligheten viste meg at jeg kan elske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan gi tillit til et annet menneske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan føle, og vise hva jeg føler. Kjærligheten lærte meg så mye om meg selv.

Så selv om smertene over tapet, over sviket, er grusomme, så er kjærligheten vakker. Og jeg tar til meg klisjeen, gjør den til min sannhet. For det er faktisk bedre å ha elsket og tapt, enn å ikke ha elsket i det hele tatt!

For meg, som alltid har distansert meg fra følelsene mine. Som aldri har tillatt meg å kjenne på det gode eller vonde. Har følt meg som en isdronning. Følelsesmessig kald! Så trengte jeg å vite at jeg kan elske. Jeg trengte å vite at jeg kunne føle sorg. Det lærte kjærligheten meg.

Nå er skrittene mine sterkere enn noensinne. Hodet er hevet. Smilet sitter litt løsere for hver dag. For jeg innser at kjærligheten er vakker, uansett hvordan den ender. Og jeg har intet hjerte av stein.

Bildet er herfra

Reklame

Mitt farvel!

Det finnes lenger ingen grunn til at jeg skal bry meg. Til at tankene om det som en gang var skal oppta tiden min. Stjele energien min. Ødelegge humøret mitt. For det er det det gjør. 

For du behandler meg som ingenting. Selv om du sier du ikke kan gi svar. Handlingene dine gir meg svarene jeg trenger. Jeg er ikke lenger ønsket. Og alle er mer ønsket enn meg. Alle andre får det jeg så lenge savnet.

Så, hvorfor skal jeg bry meg? Jeg er verdt mer enn dette! Jeg er verdt å være, ikke bare nummer én, men også den eneste. Jeg er verdt å være den man kjemper for. Jeg er verdt å sette himmel og hav i bevegelse for. Jeg er verdt bare det beste!

Når du så lett da sprer om deg, med din oppmerksomhet. Med din lekne tone. Ja, da gjør du det enklere for meg. For du tør ikke innrømme det for meg. Likevel sier handlingene dine alt!

Du tapte den første som så deg for den du var. Som så gjennom fasaden. Som så alt som bor i deg. Som så alt, og likevel elsket. Du tapte den første som har elsket deg for den du virkelig er.

Så dette er mitt farvel! Du var ikke villig til å kjempe for meg. Og jeg er verdt å kjempe for!

Så dette er mitt farvel!

Jeg minnes…

Jeg minnes at du ønsket meg god morgen. Hver eneste dag. Den gode starten på dagen. Som alltid fikk meg til å smile. Uansett hvor grått det ellers var. Bare vite at du tenkte. På meg.

Jeg minnes du sa god natt. Hver eneste kveld. Dem lille, lille tanken. Som betydde så mye. Som gjorde at jeg alltid sovnet med et smil om munnen. Det lille. Som alltid tok deg med inn i mine drømmer.

Jeg minnes ditt smil og din latter. Mot meg. Til meg. Morsomheter og lek. Gode dager og smittende glede. Så bekymringsløst. Så herlig. Som fjernet alle vonde tanker på et blunk.

Jeg minnes dine vakre øyne. Så fulle av liv. Som viste meg kjærlighet og glede. Men også smerte. Så vakre. Så dype. Så ærlige. Et blikk fylt av følelser. Et blikk fylt av bunnløs godhet.

Jeg minnes din stemme. Den dype, gode røsten. Som bare ved sine toner beroligget meg. Gledet meg. Uansett hvilke ord som ble sagt.

Jeg minnes min hånd i din. Min lille, lille hånd som forsvant i din store, varme. Fingre som flettet seg om hverandre. Holdt fast og ikke ville slippe tak. Den gode følelsen av min hånd i din.

Jeg minnes dine armer rundt meg. Store og beskyttende. Som jeg bare kunne krype inn i. Bare forsvinne. Være liten. Være elsket. Som holdt meg. Så nært, så trygt. Passet på meg da jeg trengte det mest. Bare var der for meg.

Jeg minnes mine tårer. Tårer du tørket fra mitt kinn. Forsiktige, kjærlige fingre. Som viste at alt ville bli bra. Tørket bort de tårer, som ingen før hadde sett.

Jeg minnes dine lepper. Så myke og forsiktig mot mine. Et lite kyss. Et lite kjærtegn. Men også krevende lepper. Dypere og mer lidenskapelig. Varme og grådige. Mot mine. Lepper, som ved den minste berøring fikk det til å krible i hele meg.

Jeg minnes lukten av deg. Den deilige, berusende lukten av din nærhet. Den jeg aldri ble mett av, uansett hvor nær du var.

Jeg minnes din kropp mot min. Varm og god. Så nært. Så deilig. Kjærlig og intimt. Lidenskapelig og fullt av begjær. Naken hud mot naken hud. Uimotståelig og pirrende.

Jeg minnes dine hender på min kropp. Varsomme og forsiktige. Eller nysgjerrige og grådige. Søkende hender på oppdagelsesferd over mine kurver. Krevende og bestemte. Hender som kjentes som flammer. Som etterlot seg innvendige brennmerker på sin vandring.

Jeg minnes mine hender på din kropp. Søkende. Letende. Lekende. Hender som aldri fikk nok. Som alltid ønsket mer. Hver tomme av din kropp under mine følende fingre. Om igjen og om igjen. Umettelig.

Jeg minnes hvordan du tok pusten fra meg. Slik bare du kan. Den sitrende, ubeskrivelige følelsen gjennom hele kroppen. Varmen som bredte seg. Sjelvningene. Og den tilfredsstillende utmattelsen etterpå.

Jeg minnes mest av alt din nærhet. Bare det å ha deg nær. Følelsen av å vite. At du var min, og jeg var din. Din gode, varme nærhet. Uansett hvor du var.

Jeg minnes alt med glede. Og jeg minnes alt med sorg. For alt jeg har i dag, er minnene.

Du sier ikke lenger god morgen. Du sier ikke lenger god natt. Jeg får ikke lenger ditt smil og din latter. Jeg kan ikke lenger fortape meg i ditt vakre, dype blikk, eller nyte tonene av stemmen din i rommet. Din hånd søker ikke lenger etter min. Dine trygge, sterke armer holder ikke lenger rundt meg.  Du tørker ikke lenger mine salte, såre tårer. Jeg kjenner ikke dine varme, myke lepper mot mine.  Jeg kjenner ikke lenger lukten av deg. Din kropp søker ikke inntil min. Dine hender er ikke lenger på min kropp. Og mine hender finner heller ikke din uansett hvor mye jeg søker. Du tar fortsatt pusten fra meg. I tankene. I drømmene. Men, ikke slik du engang gjorde. For du er ikke lenger min, selv om mitt hjerte enda er ditt.

Jeg minnes. For alt jeg har nå er minnene…

Bildet er herfra

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake….

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake.
Det er så mye jeg skulle sagt.
Så mye jeg skulle ha ugjort.
Så mye som nå er tapt.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
Da skulle jeg lyttet mer.
Jeg skulle vært mer til stede,
og vist at jeg faktisk ser.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
hadde jeg aldri stilt spørsmål ved
det som egentlig var så godt
Som jeg så feil kastet avsted.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake
Jeg kunne ofret alt for det.
Nå må jeg bare vente og håpe
På tilgivelse og din kjærlighet.

Bildet er herfra

Alone in this bed

«Alone in this bed»

Waking up without you
It doesn’t feel right
To sleep with only memories
It’s harder every night
And sometimes I think I can feel you breathing on my neck

Tonight I’m reaching out to the stars
I think that he owes me a favor
It doesn’t matter where you are
I’ll hold you again

I wish I could hear your voice
Don’t leave me alone in this bed
I wish I could touch you once more
Don’t leave me alone in this bed
Not tonight, not tomorrow

I’ve got the feeling that this will never cease
Living in these pictures
It never comes with ease
I swear if I could make this right
You’d be back by now

Tonight I’m screaming out to the stars
He knows he owes me a favor
It doesn’t matter where you are
You’ll be mine again

I wish I could hear your voice
Don’t leave me alone in this bed
I wish I could touch you once more
Don’t leave me alone in this bed

What about the plans that we had
We’d be crazy not to go
Meet me in Capeside.

I wish I could hear your voice
Don’t leave me alone in this bed
I wish I could touch you once more
Don’t leave me alone in this bed

Don’t leave me alone
Don’t leave me alone
Don’t leave me alone in this bed

Don’t leave me alone
Don’t leave me alone
Don’t leave me alone in this bed

Knust glass

Glasset går i gulvet. Det knuses. Bitene spres utover. De er mange.

Noen biter større enn andre. Noen er lette å se. Noen vil man aldri finne igjen.

«Man kan lime sammen et knust glass. Men skaden vil alltid synes, og noen biter finner aldri sin vei tilbake igjen.»

Det er sannhet i det. Derimot så forteller ikke det hele historien.

Man kan finne et nytt glass. Et uten sprekker. Et uten kutt. Et helt nytt glass. Fylle det opp igjen. Med det innhold man ønsker. Et helt nytt glass.  Et glass uten garantier. For det nye glasset kan også knuses.

Det er det glasset som har verdi man velger å lime sammen igjen. Og det glasset vil alltid bære med seg minner, en historie, en sjel som et nytt glass aldri kan fortelle. Det er det knuste glasset man bærer med seg hele livet. Det er det som betyr noe.

Man behandler det med forsiktighet. Slenger det ikke rundt uten tanke for hvor det lander. Fordi man vet hvor skjørt det kan være. Likevel pakker man det ikke bort. For historien, minnene, sjelen, verdien… Det er den som betyr noe. Det er det man alltid vil huske. Det er det man ønsker å ta vare på. Og da spiller det ingen rolle om man av og til risikerer et kutt i leppen.

Bildet er herfra

********************

Takk til tvitrerne @Hanne_Terese og @Gird_09 for inspirasjon.

Hun søker seg til vannet!

Hun søker seg til vannet. Til sjøen. Hun vet hun finner ro der. Hun gjør alltid det.

Sinnet hennes har vært urolig det siste døgnet. Veldig urolig. Like urolig som havet. Når det er på sitt villeste. Mest uregjerlige. Sitt vakreste.

Nå ligger sjøen i ro. Men dråpene husker. Bærer med seg minnene. Av de kreftene kun havet har.

I vannkanten ligger tynne isflak. Så skjøre og delikate. Lik sjelen hennes. Isflakene beveger seg lett. I de små krusningene som når vannoverflaten. Danser lett mot hverandre. Før de sakte sklir tilbake på plass. Forsøker å komme seg fri. Fra vinterens, isens makt.

En båt kjører forbi i det fjerne. Skaper større bevegelse i vannoverflaten. Isflakene sparker fra land. Setter fart. Mot friheten. Hun kan nesten kjenne gleden i dem. Så stopper de brått. Møter det islagte havet. Vugger litt frem og tilbake. Vil ikke gi opp håpet. Men, motstanden er for stor. De må sakte skli tilbake igjen.

Hun kjenner igjen dansen. Den er den samme. Den samme dansen hun selv danser hver dag. I den dansen er hun isflakene. Vannkanten er mørket i sinnet hennes. Bevegelsen i vannet er håpet, de gode dagene. Det som gir henne energi og mot. Det islagte havet er problemene hennes. Livet. Den gjengrodde stien.

Litt lenger bort ligger en båt i ro. Bundet fast til en falleferdig brygge. Den er frosset fast. Fanget av den islagte sjøen. Kjenner ikke de små krusningene i vannet som lever under isen. Den ligger urørlig. Glemt. Fanget. Med sine minner om gode, varme tider. Minner om lek og latter. Nå kan den intet annet gjøre. Enn å vente. Håpe. På at gode, varme dager igjen skal finne den.

Hun kjenner det igjen. Det er de mørke dagene hennes. Da er hun båten. Frosset fast i sitt eget mørke. Fanget. Enser ikke livet som suser forbi. Føler seg glemt, bortgjemt, fanget. Hvor dager fylt av lek og latter kun er et blottet minne. Hun er fanget i sitt mørke som båten er i isen. Evner ikke selv å komme løs. Og bare håper at de gode dagene igjen skal komme.

Hun rusler bortover langs vannkanten. Minnes følelsen av varm, våt sand mellom tærne. Nå knitrer snø og is under føttene hennes. Hun må kjempe seg frem. Opp og ned. Over store isflak. Må passe seg. Så hun ikke detter, og faller. Blir sittende i det våte dypet mellom dem. Hun kan ikke se opp. Hun kan ikke løfte blikket og se hvor hun er på vei. Det er for farlig. Hun må vokte hver steg hun tar. Hvert minste lille skritt. Så hun ikke faller.

Et øyeblikk stopper hun opp. Hever blikket. Står stille og ser en ferge passere. Ser hvordan den brøyter seg frem gjennom den islagte sjøen. Ser hvordan isen pløyes til side. Viker for dens krefter. Bøyer seg for noe større og sterkere. Spretter til side og slipper den frem.

Hun skulle ønske hun hadde fergens krefter.

Foran føttene hennes ligger et lite blåskjell. Forfrosset. Ødelagt. Det som en gang rommet et lite liv. Noe skjørt. Er nå splittet. Ligger alene. Har tapt kampen.

Bølgene fra fergen treffer land. De har vandret under isen. Treffer land med voldsom kraft. De små, skjøre isflakene som en gang var der. Knuses mot steinene. Igjen og igjen.

Når sjøen igjen er stille, ligger kun små, små biter igjen. De står ikke lenger samlet. Isflakene. Hvert bittelille flak må nå kjempe på egenhånd. Mot den store kalde massen.

Hun forlater sjøen. Den ligger rolig nå. Det samme gjør sinnet hennes. Men både sinnet og sjøen har minnene. Om stormen.

 

********************

Alle bilder i innlegget er egne.

Min forbannelse

Mørket har lagt seg over landskapet. Som et teppe har det brettet seg over hvitkledde sletter. Snøen laver fortsatt ned. Smelter på kinnene. Blander seg med tårene. De salte, små tårene. Som triller nedover kalde kinn. Jeg er glad for snøen. Jeg er glad den smelter mot huden. Slik at de få jeg møter ikke kan se den smerten jeg bærer i kveld.

Jeg vet jeg som kvinne ikke burde bevege meg alene på denne tiden. Det er mørkt. Det er øde. Ingen vil se. Ingen vil høre. Om noe skulle skje… Men, jeg måtte ut. Klarte ikke være inne lenger. De fire veggene… Som burde være rammene av et varmt og trygt hjem. Har blitt mitt fengsel. Sperrer meg inne med de vonde tankene. Holder meg fanget i min ensomhet.

Ensomheten føles mindre trykkende her ute. Den har større plass å boltre seg på.

Jeg prøver å rømme inn i musikken. Lar den fylle ørene. Behagelige toner. Men, tonene klarer ikke å overdøve tankene. Tankene er høyrøstede i kveld.

Jeg begynner å undre. Hvorfor plager ensomheten meg slik?

For det er ikke alltid den plager meg. Av og til er det godt å være alene. Hvorfor er den da så trykkende innimellom?

Bildet er herfra

Min første tanke er at ensomheten er trykkende når jeg egentlig ikke ønsker å være alene. For det er stor forskjell på de to ordene – alene og ensom. Jeg kan ofte ha det bra alene. Av og til vil jeg være alene. Men ensom vil jeg ikke være. Det er ensomheten jeg frykter….

Og jeg vet innerst inne hvorfor jeg frykter ensomheten. Den inneholder for mange minner. Ensomheten minner om et liv hvor jeg stort sett har stått alene…

Jeg har aldri hatt foreldre som har vært der for meg. Og det er sårt. Selv i dag….

Min far var delvis tilstede til å begynne med. Annenhver helg. Når det ikke ble avlyst da. Det skjedde ofte. Som regel kom beskjeden etter at han skulle hentet oss. Etter at jeg hadde stått utålmodig og sett etter bilen hans en times tid. En liten pike full av glede og forventning, som ble stående skuffet og såret. Avlysningene kom oftere og oftere med årene. Helgene ble sjeldnere og sjeldnere. Liten skuffet pike ble større og fortsatt like skuffet pike. Et sted i begynnelsen av ungdomsskolen forsvant de helt. Piken ble såret. Veldig såret. Men, ikke overrasket. Var allerede vant til hans brutte løfter. Han forsvant mer og mer ut av livet hennes. Ikke så mye som en hilsen til jul eller bursdag. Det var like greit. Det var lettere å forholde seg til ingenting enn til brutte løfter.

To ganger i mitt voksne liv har jeg tatt kontakt med han. I desperasjon. Bedt på mine knær om at han kan stille opp for meg. Begge gangene sa han ja. Begge gangene skuffet han. Enda to brutte løfter å notere på lista. En svært lang liste har det blitt med tiden. I løpet av de siste 10 årene har jeg fått en tekstmelding som jeg kan huske. Der stod det tre små ord. Ikke de tre man skulle tro når man sier tre små ord. Det stod «Farmor er død!» That’s it… Han kunne ikke engang ringe å si det. Bare en tekstmelding. I begravelsen hennes snakket han ikke til meg. Ikke ett eneste ord. Til tross for at han tydelig kunne se at hans barnebarn spiret i min mage. Han vet han har et barnebarn. Han vet det er en gutt, men kun på grunn av et tilfeldig møte på gaten. Han vet ikke når han er født. Han vet ikke engang hva barnebarnet han har heter….

Sist jeg møtte min far var i sommer. Også det et tilfeldig møte på gaten. Jeg passerte ham. Maks 10 cm ifra. Han så meg, men hilste ikke. Han kjente meg ikke igjen. Han kjente ikke igjen sin egen datter. Jeg nektet å innrømme det da. Men, jeg tror det var det ultimate sviket!

Min mor har vel alltid vært til stede. Men, hun har aldri stilt opp. Hun har gjort det praktiske som en mor må gjøre. Selvfølgelig. Men, noen god mor har hun ikke vært. Hun har aldri sett mine sorger. Hun har aldri vært til å stole på. Takket være hennes dårlige valg ble min barndom et helvete.

Hun er bipolar. Det tok lang tid før hun fikk diagnosen. Hun har hatt nok å slite med opp gjennom årene. De som har lest min historie vet at hun ble mishandlet av min stefar i mange, mange år. Så jeg burde ikke klandre henne for at hun ikke var noen mor for meg. Men jeg gjør det. For selv nå, når hun er godt medisinert og fungerer greit, så er jeg ikke prioritert. Jeg kan fortsatt ikke ringe henne om jeg trenger noen å snakke med. Jeg må passe på hvilke dager og hvilke klokkeslett jeg ringer på. For å vite om hun vil være edru når jeg ringer. Hun er nok glad i meg innerst inne, men hun er ikke der for meg. Det er ikke jeg som er prioritert i hennes liv. Det er alkoholen.

Det gjør vondt å ikke få ubetinget kjærlighet og støtte fra sin egen mor. Det gjør noe med deg. For hvis ikke ens egen mor kan elske deg og være der for deg i ett og alt. Hvem kan da være det? Hvordan kan man forvente at noen annen noen sinne vil være det? Det gjør vondt når din egen mor ikke klarer å ta valgene hun må. Når hun tar valg som hun vet skader sine barn. Og fortsetter med det når sykdommen er under kontroll og hun er bevisst sine valg…

Jeg har aldri sagt til min mor at jeg er glad i henne. Jeg kommer nok aldri til å si det heller. Jeg klarer ikke. Det knyter seg i meg hver gang jeg må gi henne en klem. Hun har påført meg så mye smerte. Hun overlot meg til meg selv. Lenge før jeg var klar for det. Hun lot meg vokse opp i ensomhet….

Mine søsken elsker jeg over alt på jord. Og jeg vet det er gjensidig. De har vært gjennom samme helvete som meg. Vi er vant til å måtte skjule det vonde. Vant til å måtte bite tenna sammen og klare oss selv. Så vi prater aldri om det som smerter. Det har bare blitt sånn. Vi har opplevd nok jævelskap sammen, så nå fokuserer vi kun på det gode når vi møtes.

Det har opp gjennom årene ikke vært flust med nære venner heller. Jeg har problemer med å åpne meg. Slipper ikke noen innpå meg. Tør ikke stole på noen. Så jeg har alltid hatt bekjentskaper, men få gode venner. Jeg har taklet mine problemer alene. Båret alt inne i meg. Gjemt det.

Og fortiden preger meg. Jeg er vant til å måtte klare meg alene. Jeg er vant til at mine problemer hører ensomheten til… Derfor frykter jeg ensomheten. Liker ikke å være alene…

I dag er heldigvis ting litt annerledes… Jeg har begynt å åpne meg. Så smått! Det tar tid. Det er skummelt å slippe noen inn på seg. Det er uvant å vise seg sårbar. Det er vanskelig å tørre å stole på noen. Jeg er vant til svik. Det vet jeg hvordan jeg skal håndtere. At noen bryr seg er derimot uvant. Selv om det er godt, så gjør det meg redd…

Når ensomhetens mørke tar tak i meg, så møter jeg den fortsatt alene. Alt jeg ønsker er å kunne ta opp telefonen. Ringe noen. Bare fortelle at jeg ikke ønsker å være alene. Be noen komme hit. Bare være med meg. Behøver ikke si noe. Bare gi meg en klem. Bare være her. Så jeg slipper unna ensomheten.

Men, jeg gjør ikke det. Jeg klarer ikke!

Jeg begynner å få litt flere gode venner. Likevel klarer jeg ikke å ringe dem på sånne dager. Vil ikke tynge noen med mine problemer. Vil ikke være en byrde. Vil ikke trenge meg på. For jeg er vant til å bli avvist. Jeg er vant til svik. Jeg er vant til at det ikke er noen der når jeg strekker ut en hånd. Vet hvordan den smerten svir. Når hånden strekkes ut, men ingen tar den. Vet hvordan det føles å bli avvist. Det er derfor vanskelig å tørre å ta den sjansen igjen. Redselen for den kalde, isende smerten av å bli avvist sitter for godt i. Og jeg vil ikke være noen til last. Vil ikke være byrde. Vil ikke trenge meg på.

Og min kjære…. Du som nå kjenner meg bedre enn noen. Du som ser meg for den jeg virkelig er. Som ser forbi min ytre fasade, og ser hva som skjuler seg i dypet av meg. Du, som ser det ekte meg, og som er glad i meg likevel. Jeg klarer ikke skjule noe for deg. Du ser rett gjennom meg. Leser meg. På en måte ingen har gjort før. Jeg vet du ville kommet og vært her for meg om jeg hadde spurt. Du er enestående der!

Men, jeg klarer ikke spørre deg. Jeg vet hvordan mine mørke tanker har tynget deg den siste tiden. Hvordan du har brukt all din styrke på å holde meg oppe. Jeg beundrer deg for det. Vet du har nok annet i tankene. Likevel er du der for meg. Holder meg oppreist når jeg ikke klarer det selv. Du er sterkere enn noe annet menneske jeg kjenner. Men, jeg kunne ikke spørre denne gangen. Kan ikke tynge deg med alt som plager meg. Kan ikke lene meg på deg hver gang jeg vakler. Kan ikke be deg dra meg opp hver gang jeg faller. Jeg kan ikke ta all styrken din. Du trenger den selv.

Så, jeg fanges av min ensomhet. Den er uønsket. Den minner meg om et liv jeg har kjempet alene. Den minner meg om smerte. Den minner meg om følelser av avvisning. Den minner meg om brutte løfter. Den minner meg om svik. Ensomheten er en runddans av mitt helvete. Og den uønskede ensomheten får meg til å føle meg alene. Jeg føler meg uønsket selv. Jeg minnes om et liv hvor jeg følte at jeg ikke var verdt å elske. Ensomheten får meg til å tenke irrasjonelle tanker. Tanker om at jeg fortsatt ikke er elsket. For hvis jeg var elsket, så burde jeg ha noen som kunne komme å være med meg. Burde jeg ikke?

Tankene er irrasjonelle. Og jeg vet de forsvinner når ensomheten gir seg. Men, nå er de der. De kommer med ensomheten. Den mørke ensomheten. Hvor jeg er liten, og sårbar. Hvor verden er kald og svikefull. Ensomheten som bringer med seg hatet, avvisningene, helvete. Den mørke ensomheten hvor jeg står alene.

Ensomheten er min forbannelse….

 

I’m falling

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

My soul is damaged of hidden scars
Of loneliness and broken hearts
Darkness always keeps finding me
My sorrows still are blinding me
Is there a hope for this soul of mine
Is there salvation, or end of time

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

In my thoughts there’s only rain
I’m tortured by all this pain
Hope  is lost, and can’t be found
I’m screaming but there’s no sound
On the alter of life I’m sacrificed
Now the darkness can be satisfied

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

How am I to find my way out of all I feared
How am I to to fight this when I’m so scared
Because my soul is lost in all this darkness
My soul is lost in all this darkness

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

 

Dagen før dagen

I dag er det dagen før dagen. Lille julaften.

Bildet er herfra

Dagen hvor de siste stressede menneskene haster gjennom butikker for å finne julegavene de mangler. Dagen hvor de siste julegaver pakkes inn med nissepapir, bånd og sløyfer. Dagen hvor siste rest av juletrekuler i fine farger finner sin faste plass på den grønne glitrende. De som enda ikke har funnet sin vei hemmat tel jul, pakker biler og kofferter. Julefreden begynner å senke seg. Det nikkes «god jul» til kjente og ukjente når man møtes.

Ute laver snøen ned. Åker og eng, trær og busker . Alle er de dekket av et hvitt og vakkert teppe. Naturen har tatt på seg sin hvite engledrakt. Den viser seg fra sin nydeligste vinterside. Man kan ikke la være å nynne «walking in a winter wonderland» når man går ute. Drømmen om en hvit jul har blitt virkelig. Like vakkert som Bing Cosbys røst. Barn som leker i snøen. Latteren de sprer om seg. Den vakre, dunkle skumringen. Og alle tenner tusen julelys. Lysene som kommer til sin rett når mørket senker seg.

Så tennes siste lys i kveld. For lengsel, glede, håp og fred. Vi har både vaska gølvet og børi ved. Mor forbereder morgendagens festmåltid mens grevinnen og hovmesteren ruller over skjermen skjelvende. Små barn er forventningsfulle og klarer så vidt å sove. Kanskje kommer nissen i kveld. Kanskje man får en sniktitt på pakkene. Kanskje får de se mamma kysse nissen. Kanskje Ruldolf faktisk er rød på nesen i år. Far smaker på årets juleøl og akevitt. Hei hå, nå er det jul igjen!

Vakkert ikke sant?

Like vakkert som en god, gammel julesang?

Jeg skulle så inderlig ønske jeg likte julen. Det høres jo så koselig ut! Og jeg synes faktisk det er vakkert når mørket senker seg over et hvitdekket landskap og julelysene glitrer rundt om… Det er herlig å se forventningene i barneøyne. Gleden som stråler når nissen kommer. Jeg skjønner jo hvorfor folk gleder seg til jul…

Men, jeg gleder meg faktisk ikke! Det er et mareritt å være ute om dagen. Folk er så juleglade. Hele hurven. «God jul» hilses i øst og vest. Det er hakket før folk bryter ut i allsang. «Glade jul» tostemt og falsk. Og alle hjerter gleder seg…

Joda, jeg skal feire jul. Mange skal vi være også. Det blir sikkert like trivelig som hos alle andre. Latter og sang. God mat og pakkebånd til alle kanter. Jeg kommer sikkert til å smile og le selv. Spise julemat. Nyte gleden hos poden over pakkene. Joda, jeg er en del av det.

Men, når du står der foran speilet i morgen. Får på deg finstasen og smiler til deg selv i speilet. Ja, da gjør jeg akkurat det samme. På med finstas, og et veldig viktig tilbehør… Det påklistrede smilet. Fasaden. Masken. Like falsk som plastikkgrana fra kjedebutikken. Det er ikke det samme som ekte vare, men gjør sin nytte. Ser nesten ikke forskjell heller. På avstand vel og merke.

Kanskje jeg en dag klarer å glede meg over julen… Kanskje jeg en dag klarer å legge vonde minner bak meg…. Kanskje jeg en dag slipper de evige påminnelsene om hvorfor jeg ikke liker familien… Kanskje en dag….

Uansett…

Jeg håper inderlig dere alle får en fredfull og gledelig jul!

Bildet er herfra