Redselen

Jeg er redd.

Redd for å slippe andre inn på meg. Redd for å bli glad i noen. Redd for å føle.

Redd for å invitere inn. Redd for å la noen ta del. Redd for å la andre bli en for stor del av livet mitt.

Jeg er redd. Jeg er livredd.

Men, frykten ligger ikke hos de rundt meg. De har intet gjort for å skape min redsel. De fortjener den ikke.

Frykten ligger ikke i følelsene i seg selv. For de er jo gode.

Frykten ligger i fremtiden. På grunn av fortiden.

Jeg redd for å bli såret. Jeg er redd for å bli forlatt.

Redd for svik. Sviket jeg føler når jeg blir vendt ryggen til. Blir stående igjen alene og undrende. Og se de forsvinne i det fjerne. For aldri å returnere igjen.

Redd for arret som vil bli hvis de skulle forsvinne ut av livet mitt igjen. Jeg har så mange arr fra før. Arr som går dypt, og aldri vil gro.

For det er det jeg er vant til. At mennesker kommer inn i livet mitt. Kaprer mitt hjerte. Griper om alt hva jeg er.

Så river de meg i filler. Lager store sår. I meg. I sjelen min. Før de snur ryggen til og går. Forlater meg. Sviker meg.

Sårene gror. Med tiden. Men de etterlater seg arr. Store, dype arr.

Arr som aldri vil forsvinne. Arr som for alltid vil minne meg om hva som var. Om å bli såret. Om sviket.

Så jeg er redd. Og redselen forsvarere meg. Og den hemmer meg.

Men, redselen er der. Alltid!

images

Ensom tåke

Etter solen kommer mørket. Og hun er på full fart inn i det igjen. Kjenner at den indre berg- og dalbanen søker nedover. Inn i mørket.

Mørket synes heldigvis ikke å være svart denne gangen. Det er ikke det stummende mørket hun kjempet mot sist. Men, en tett tåke av mørkegrått. Mørkt nok til å omfavne henne, men ikke mørkt nok til å slukke alt lys.

Med mørket kommer de negative tankene. Om fortiden. Om nået. Om fremtiden. Men først og fremst om selvet.

For den selvsikkerheten hun har båret så sterk, ble blåst bort med vinden. Igjen sitter en usikker og blyg pike. Sjenert og observerende. Hun liker ikke lenger det hun ser i speilet. Kritiserer og finner feil. Og hun ser at noe er annerledes. Øynene hennes stråler ikke slik de har gjort i det siste. Smilet er ikke lenger like lett og lekent.

Når selvtilliten fratas henne, så trekker hun seg tilbake til ensomheten. Ønsker å være alene med sine tanker. Hun vet hun ikke burde. Og hun vet at innerst inne så er det ikke det hun vil. Men det er det denne tykke, grå tåken i tankene hennes gjør med henne.

For med et er det vanskeligere å ta initiativ til ting. Hun føler hun presser seg på. Er en byrde for de rundt henne. Føler hun er påtrengende. At hun bare krever og intet gir.

Hun foretrekker da ensomheten. Den er i det minste konstant. Hun slipper usikkerheten i den. Hun kan stå alene i ensomheten. Uten bekymringer om at hennes tilstedeværelse er uønsket.

Men ensomheten er ikke god mot henne. Den vekker til live fortiden. Et hav av vonde minner og følelser. De hun har pakket så fint vekk i tankenes skuffer og skap. De velter brått over henne og flyr rundt som et overveldende kaos.

Minner om en større ensomhet. Minner om vonde dager. Minner om selvstendighet, når hun trengte å føle seg liten. Minner om å stå alene, når hun trengte å føle seg elsket. Minner om å bli såret, og gjentatt svik. Minner om utrygghet. Men sterkest, minnene om å ikke føle seg elsket.

Minnene fanger henne. Omfavner henne. Hun klarer lett å dytte hendelser fra fortiden tilbake i sine skuffer. Der de hører til. Men minnene om følelsene klarer hun ikke å ta tak i. De flakser vilt rundt henne, og borer seg inn i tankene hennes.

Med ett klarer hun ikke lenger å skille mellom følelsene da og følelsene nå. Hun undres over hvorfor hun ser ut til å få alt og ingenting. Hvorfor motgangen alltid finner henne. Hvorfor hun aldri får tid til å nyte dette livet alle sier skal være så godt. Undres over hvorfor hennes minner er mer sorte enn røde.

Ensomheten griper henne sterkt. Hun føler seg alene og uelsket. Hun vet det er tankene og følelsene hennes som forvirrer henne. Vet det er «sykdommen» som taler. Selv om hun vet det er irrasjonelt, så er tankene og følelsene ekte.

Men akkurat nå, er virkeligheten hennes grå. Hun er alene i den grå tåken som omfavner henne. Alene i ensomheten.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500

Høstløv som faller…

August har akkurat startet. August startet vakkert. Med blå himmel, strålende sol, varm temperatur og en deilig bris.

August er sensommer for meg. Og starten på høsten.

De siste årene så har jeg gruet meg til høsten. Det blir kaldere, mørkere, våtere. Og det har forberedt meg på tiden som følger. Vinterkulden. Vintermørket. Vinterdepresjonene. Så første august har alltid medført et hjertesukk tidligere.

Men, ikke i år…

Da jeg bladde om i kalenderen min i dag. Så første august lyse mot meg. For første gang på lenge så kjente jeg glede over denne dagen.

Den minnet meg om min barndoms høstglede. For august betydde starten på et nytt skole år. Blanke ark. Nye læremål. Ny kunnskap. Et steg videre. Og nye venner. Jeg gledet meg alltid over august.

Og slik føler jeg det i dag også. At august er starten på noe nytt. At jeg går gode tider i møte. Tider fylt med blanke ark til å fylle med det jeg måtte ønske. Tider fylt med nytt å lære, nye mennesker å møte. Og jeg har nye veier å gå!

Ja, august blir bra!

For hvordan kan noe som er så vakkert være vondt?

For høsten er vakker. Trærne skifter farger. Og naturen viser seg fra sin vakreste side. Rødt, gult, orange uansett hvor man ser. Fargespillet i solnedgang er jo til å bli stum av. Og regnet er så friskt og godt. Løvet som faller til bakken, og vitner om hvilken fantastisk sommer det har vært…

Ja, i år blir høsten god!

nature-in-autumn81

Alle de små tingene…

Solen skinner, og det er sommer over Oslo. Det er ferievær slik jeg husker fra jeg var liten pike.

Jeg nyter virkelig dagene, og alle de små tingene… De små, små tingene som man ikke tenker over egentlig.

  • Sol som slikker sommerbrune skuldre.
  • Kjølig og friskt badevann mot naken hud.
  • Hjemmelaget iskaffe på trappen.
  • Se solnedgang og soloppgang før man legger seg.
  • Fly rundt i lette sommerplagg døgnet rundt.
  • Duggfrisk øl blant gode venner.
  • Lette måltider laget på grillen.
  • Gode samtaler med noen man bryr seg om.
  • Barnelatter og store glis.
  • Spise is på bryggekanten.

solnedgang-00028

  • Kjærlig liten hånd mot eget kinn.
  • Blå himmel dag etter dag etter dag.
  • Lukten av nyvaskede klær som har tørket i solen.
  • Sommerbris mot nakne legger.
  • Kyss og kjærtegn i sommernatten.
  • Lette sommersko på føttene.
  • Lukten av bål og myggmiddel.
  • Mennesker som smiler overalt.
  • Latter og lek døgnet rundt.
  • Fiske etter krabber på brygga.
  • Flørtende blikk og stjålne stunder.
  • Gå barbeint over varm sand.
  • Den herlige duften av sjø og saltvann.
  • Spennende bøker som endelig blir lest.
  • Ligge henslengt i en hengekøye i skyggen.
  • Høre bølgeskvulp og måkeskrik.
  • Barn som plasker i vannet.
  • Konsertopplevelser under åpen himmel.
  • Norske jordbær med melk og sukker.
  • Lukten av solvarm asfalt.

summer flirt tanned

  • Møte nye spennende mennesker.
  • Svidd mat på engangsgrill.
  • Vakre farger i alle blomsterbedd.
  • En gatemusikant som faktisk kan spille og synge.
  • Sand på innsiden av alle klær.
  • Lyden av en snekke i det fjerne.
  • Lukten av nyklippet gress.
  • En sommerflørt det aldri blir noe av.
  • Skravling med venner ut i de små timer.
  • Spise alle døgnets måltider utendørs.
  • Vannkrig med store og små.
  • Kjenne trekken fra vinduet mot naken hud i sengen.
  • Frisk frukt og grønsaker overalt.
  • Nyte strandliv fra morgen til kveld.
  • Spille ball i bikini.
  • Allsang rundt bålet helt til naboen klager.
  • Lukten av solkrem.
  • Sitte bak mørke solbriller og se på folk som farer forbi.
  • Våkne til fuglekvitter.
  • Tropenetter hvor man kan sove uten dyne.

Bortelid-Camping-bålkos

Dette er bare de 50 jeg kom på i farten. Men det er så mye mer. Så mange, mange små gleder. De små, små tingene som gjør dette til en helt fantastisk årstid. Jeg nyter det! Samler opp av gleder i minnet, så jeg kan ta de frem når høstmørket faller på.

Den mørke grottevandringen…

Tankene fyller meg. Igjen. Tanker som ikke har vært her på veldig lenge. Tanker som forduftet som dugg for solen den dagen jeg fant igjen meg selv. Tankene om vandringen gjennom de mørke tankene – depresjonen.

Man kan ikke styre tankene. Så jeg gjorde heller intet forsøk nå. Lot meg bare fare med i tankerekken. Usikker på hvor tankene ville føre meg denne gangen. For sist jeg lot meg føre av tankene var jeg alvorlig deprimert. Og tankene tok meg stadig inn i et dypere mørke. Et mørke som syntes vanskeligere og vanskeligere å komme ut av.

Da, var tankene som en evig grotte. Blottet for sollys. Hvor veien bak, den kjente veien jeg kom fra, var sperret. Jeg måtte bare fortsette fremover. Dypere inn i mørket. Inn i det ukjente. Som jeg ikke visste noe om. Visste ikke om jeg startet på en eviglang vandring i mørke daler. En vandring som aldri ville ta slutt. Visste ikke om jeg ville komme levende ut i andre enden. For tidligere vandringer i mørke tanker hadde vist meg at når mørket er på sitt sterkeste. Når veggene i grotten er så altoppslukende at de føles kvelende. Når man er på det dypeste av sine vonde, mørke tanker. Da synes døden, den brå og evige avslutningen, som et fristende og enkelt alternativ. Som den eneste mulige utvei. Fordi man ikke orker smerten lenger. Man orker ikke det trykkende mørket. Og man er på grensen til å ofre livet selv for å slippe å gå ett eneste skritt til langs den vonde sti.

Jeg visste ikke da hvor min sti i den mørke grotte ville føre meg. Visste bare at jeg måtte gå inn i mørket. Visste jeg måtte gå min lange og smertefulle sti. Gjennom alle vonde følelser og minner. Forsøke å komme meg gjennom den dype grotten. Med håp om at et sted der fremme var det en utgang. Et håp. Et lys. Som igjen ville føre meg ut og tilbake til livet.

Jeg vandret lenge i stummende mørke. Uten noe å støtte meg til. Uten en hånd å holde i, som kunne lede meg på den rette vei. Bare meg selv og mine dype, vonde tanker. Famlende i blinde. Med et mål for øye: fortsett fremover!

Det var ofte jeg hadde lyst til å gi opp. Hvor jeg snublet og falt, og ikke fant styrke til å reise meg igjen. Øyeblikk hvor smerten var overveldende. Og tårene overskygget alt. Øyeblikk hvor den enkle utvei var fristende.

I de mørkeste øyeblikkene. Når håpet var på sitt svakeste, og styrken i meg var i ferd med å renne ut. Øyeblikkene hvor fortvilelsen herjet i hele meg. Hvor smerten var uutholdelig. Da kunne det høres ekko av velkjente stemmer. Stemmer til nære venner. Som heiet meg fremover. Som ga meg pågangsmot og styrke i de øyeblikkene jeg hadde lyst til å gi opp.  Et friskt vindpust som fortalte meg at jeg ville klare dette. Varme ord, sanne ord. Styrkende ord. Et lite blaff av lys. Og jeg kunne reise meg og fortsette litt til. Et skritt av gangen.

Min grotte hadde en utgang. Og jeg fant den. Heldigvis!

I begynnelsen ble jeg blendet av lyset. Øynene mine var så vant til mørket. Lyset var for skarpt, og jeg forsøkte å beskytte meg selv i skyggene av grotten. Men sakte vennet øynene seg til lyset der ute. Det vakre, vakre lyset kalt lykken. Jeg tok et skritt ut i lyset. Snublet litt, men venner stod klare til å ta meg imot. Et skritt til.

Børstet grottens støv av skuldrene. Hvert minste lille vitne til den mørke ferden ble børstet av meg. Jeg strakk på bena, og kjente at de ble lettere og lettere å løfte. Rettet ut ryggen og hevet hodet.  Lukket øynene, trakk pusten dypt og pustet rolig ut igjen.  Åpnet øynene igjen og ønsket livet velkommen.

Jeg omfavnet livet den dagen. Lovet meg selv å fylle hver dag med glede og latter.

Det løftet har jeg holdt hittil. I dag står jeg med hodet høyt hevet. Stolt over hva jeg har vært gjennom. Stolt over hvilken styrke jeg bærer i meg. Glad for venner som står ved min side. Hver dag fyller jeg med glede og latter. Nyter livet og alt det har å by på.

Men, jeg glemmer ikke. Tankene som tok meg i dag. Tankene som minnet meg på vandringen gjennom grotten. De tankene er velkomne, selv om de er triste og mørke. For de viser meg hvor sterk jeg er. De minner meg om hvor dystert livet kan være. Og det gir meg alt jeg trenger for å verdsette de små gleder. De viser meg at livet er uforutsigbart. At man må nyte, elske og le mens man kan. Man må rett og slett leve livet når livet er verdt å leve.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

So far, so good!

Nøyaktig ett år har gått siden jeg startet bloggen. 10. mai 2012 postet jeg mitt første innlegg. Det har blitt en god del med tiden!

Mange har vært innom siden da. En god del av dere er mine faste lesere. Dere som stadig er innom og leser mine ord, og av og til legger igjen noen ord her selv. Dere som gir meg støtte og oppmuntring når jeg trenger dere som mest. Dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på det!

Så er det også en del tilfeldige lesere. De som har funnet sin vei gjennom VG, debattforum og andre media hvor bloggen er publisert og delt. Jeg setter pris på dere også.

Det er sånn at man begynner å mimre når det har gått et år. Og det har jeg gjort i kveld også… Jeg har mimret. Derfor har jeg også samlet sammen en del innlegg som betyr mye for meg. Det kan være innlegg som er spesielt såre, som har virkelig gjort vondt. Det kan være innlegg som har vært tøffe å skrive, fordi de er så ærlige. Det kan være innlegg som bare treffer meg nå i etterkant, uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor.

Uansett… Her jeg mimrer er det følgende innlegg som fortsatt gjør inntrykk på meg på ene eller andre måten:

Min lille skatt! Mamma vet du har det vondt…

Min lille skatt! Det blir bra snart…

Den som bare kunne skrike!

Du viste at jeg var ingenting for deg…

Når hjertet vil en annen vei…

Knust glass

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake

Mitt alter ego og mitt dype sanne selv

Den evige ventingen…

Lengsel…

Jeg lever ikke. Jeg bare er.

Snøfnugget

Den ensomme sti

Den skjulte smerte

Den skjulte smerte II

Din varme

Forelskelse gjør redd

Hvilket av mine innlegg gjennom året som har gått er din favoritt?

Som sviende piskeslag…

Jeg klarte ikke holde tilbake tårene lenger. Rakk så vidt hjem før de strømmet på.

Alt blir bare kastet innover meg nå. Minner av en fortid. Fortrengte følelser. Fortrengte opplevelser.

Fordi jeg vet jeg må grave i det i morgen.

Så mye faenskap! Over 30 år i helvete. Alt på en gang.

Mye har jeg delt her. Men, enda så vonde de minnene er, så er de solskinnshistorier i forhold til hva jeg bærer alene. Det er så mye kun jeg kjenner til. Så mye jeg aldri vil tørre å la andre vite.

Det kommer tilbake nå. Med full kraft.

Og jeg står og kjenner piskeslagene uten å ha noe å holde meg fast i. Det ene slaget hardere enn det andre. Og slagene kommer selv om jeg allerede ligger nede og vrir meg i smerte. Ingenting klarer å stoppe dem. De treffer like hardt, like sviende hvert eneste ett.

Piskeslag som etterlater seg store, dype sår. Sår med minner om svik, brutte løfter, vold, rus, skuffelser, omsorgssvikt. Så kommer de hardere slagene. De som knekker meg fullstendig. De jeg ikke tørr snakke om.

Det eneste jeg kan gjøre er å ta imot slagene. For de er ikke mulige å stoppe. Det er ingen som redder meg fra pisken når jeg har fått nok.

Jeg har forlengst passert min smertegrense. Men slagene fortsetter. Jeg må bare ta imot.

********************

Og i det jeg kjente at jeg ikke orket mer…

En telefon. En vennlig stemme. Som fortalte at «Dette klarer du! Bare bit tennene sammen!»

Det er ikke mer som skal til. Bare det lille som viser at noen bryr seg. De oppmuntrende ordene om at det er tøft, men det går over. Det er ikke mer som skal til!

Faen!

Dagen i dag har gått til helvete!

Sitter på jobb og kjemper med å holde tårene tilbake.

Gruer meg så sinnsykt til morgendagen…

Vil bare grave meg ned under dyna og bli der.

Bare gjemme meg bort.

Bare få en lang, varm klem.

Bli strøket over kinnet og fortalt at alt blir bra.

Men, nei…

Bare tomhet. Ensomhet.

Ingen trøst.

Bare helvete og tårer.

Fordi jeg i morgen må, men ikke vil.

FAEN!

url

Min lille skatt! Det blir bra snart…

Min lille skatt! Min lille, vakreste skatt!

Du var så sår da jeg hentet deg. Så sliten. Så sårbar. Søkte nærhet. Mye nærhet. Søkte trøst.

Hele kvelden ville du være nær. Sitte inntil. Bli kost med. Strøket på. Få kjærlighet. Og omsorg. Ville ikke slippe taket.

Du ville ikke sove. Var redd. Ville ha mer kos. Mer nærhet. Var lei deg. Mamma så at du hadde det vondt. Du sa det ikke, lille skatt. Men mamma så.

Jeg la meg inntil deg. Trakk deg helt inn i armkroken. Strøk på deg. Sang god natt. Fortalte hvor høyt jeg elsker deg. En mors forsiktige og kjærlige hender trøstende over liten og redd kropp.

Du sovnet til slutt. Med armene hardt rundt mamma. Selv i søvne ville du ikke slippe tak. Min lille, vakre skatt.

Mamma får vondt når hun ser deg så sår, lille skatt. Men, mamma kan bare trøste deg. Være hos deg. Gi deg kjærlighet, og fortelle deg hvor høyt jeg elsker deg.

Du våkner brått. Jeg hører du roper på meg. Det er redsel i stemmen din. Mareritt.

Jeg setter meg på sengekanten. Stryker deg over ryggen. Forsøker å trøste og roe deg, du lille skatten min.

«Mamma, det var monster!» Mamma forsøker å trøste, men mamma er visst ikke stor og sterk nok til å skremme bort. «Mamma, du er ikke stor og sterk som han!»

Mamma forstår nå hvorfor du har vært sår. Hvorfor du har søkt nærhet. Min lille skatt, du savner.

Jeg kan ikke annet enn å trøste, stryke. Gi deg kjærlighet. Tørke dine tårer. Du sovner igjen. Sovner i mammas armer med hikst og snufs.

Du vrir deg ut av armene mine. Søker andre enden av sengen. Søker med sovende hender og sovende kropp. Men, du finner ingen varme der. Du kryper inntil mamma igjen. Tett, tett inntil. Klamrer deg fast.

Min lille skatt! Det gjør så vondt å se deg slik. Se deg savne. Se deg så sår. Mamma vet hvilken smerte du bærer.

For du forstår ikke. Du ser ikke hvorfor. Et lite barn som deg, lille skatt, skjønner ikke at kjærlighet tar slutt. For du kjenner bare kjærlighet som betingelsesløst og godt. Slik som barn skal.

Så min lille skatt, mamma skjønner at du har det vondt. Mamma vet hvilken smerte du føler på. For alt du ser, er at du er forlatt.

Det gjør så inderlig vondt, lille skatt. Og mamma kan ikke ta det bort. Men, mamma kan love at det blir bedre.

Sårene dine vil gro, lille skatt. Sakte, men sikkert. Og minnene vil blekne. Sannsynligvis falme helt med tiden. For du er så liten enda, lille skatt.

Savnet du føler, lille skatt, det vil dø ut. Mamma vet det. Det gjør vondt nå, men mamma lover at det blir bedre.

Men, du har lov til å være lei deg. Du har lov til å være redd. Min lille skatt, mamma er her hos deg uansett! Mamma er her og trøster når du har det vondt. Mamma er her og holder deg når du er redd. Mamma vil gjøre hva som helst for deg…

Men, mamma kan ikke ta bort smerten! Mamma kan ikke det. Men, lille skatt, mamma kan love at det snart blir bedre!

images

My heart is not mine to command!

Time passes by. Hours, days, minutes. Slowly slip away…

My head held high. My tears and sore eyes are replaced by smiles and laughter. Because I’m positive about life. About what’s to come.

But nobody sees my heart. Nobody sees what it holds.

I cannot control my heart’s beatings. I cannot decide who it’s beating for. My heart is not mine to command.

You craved my heart, and I let you. I gave it to you. For you to hold. For you to love. To take care of. To protect.

I gave my heart. I gave myself completely. To you.

And you held my heart for a while. Showed it how to feel. Showed it how to love. My heart found a reason to beat.

Then you threw it away. You let go of it. Forgot how you once craved for it. My heart got crushed. It fell apart. I was not ready to take back what was given to you. But you let it go.

I tried to save the pieces. I tried to put my heart back together again. I tried to stop it from bleeding.

My crushed heart was still beating. But my heart was hurt. The scars was showing, and they ran deep. Still, my heart remembered how it felt to love.  My heart wanted to go where you didn’t follow. My heart still craved yours.

I had to walk the path I chose. I had to go towards the sunlight. I couldn’t stay in my dark and painful mind. But you weren’t ready to follow. You walked a different path. And you left my heart to bleed.

As I walk down my new path of life, I walk alone. I walk with no heart. Because you walked in a different direction. And my heart was left behind. My heart was left where our paths parted. And I cannot take it back. My heart is still not mine to command.

But I know my path is the one right for me. Even though my heart is left behind. I’ll find my heart again. Maybe you’ll give it back. Maybe you’ll care for it again. Either way, I’ll find my heart again. When it’s healed. And then my heart,  will beat harder and stronger than ever before!

knust hjerte