No more sorrow

«No More Sorrow»

Are you lost
In your lies
Do you tell yourself I don’t realize

Your crusade’s a disguise
Replace freedom with fear
You trade money for lives

I’m aware of what you’ve done

No, No more sorrow
I’ve paid for your mistakes
Your time is borrowed
Your time has come to be replaced

I see pain
I see need
I see liars and thieves
Abuse power with greed

I had hope
I believed
But I’m beginning to think that I’ve been deceived

You will pay for what you’ve done

Thieves and hypocrites
Thieves and hypocrites
Thieves and hypocrites

Your time has come to be replaced
Your time has come to be erased

Reklame

Knust glass

Glasset går i gulvet. Det knuses. Bitene spres utover. De er mange.

Noen biter større enn andre. Noen er lette å se. Noen vil man aldri finne igjen.

«Man kan lime sammen et knust glass. Men skaden vil alltid synes, og noen biter finner aldri sin vei tilbake igjen.»

Det er sannhet i det. Derimot så forteller ikke det hele historien.

Man kan finne et nytt glass. Et uten sprekker. Et uten kutt. Et helt nytt glass. Fylle det opp igjen. Med det innhold man ønsker. Et helt nytt glass.  Et glass uten garantier. For det nye glasset kan også knuses.

Det er det glasset som har verdi man velger å lime sammen igjen. Og det glasset vil alltid bære med seg minner, en historie, en sjel som et nytt glass aldri kan fortelle. Det er det knuste glasset man bærer med seg hele livet. Det er det som betyr noe.

Man behandler det med forsiktighet. Slenger det ikke rundt uten tanke for hvor det lander. Fordi man vet hvor skjørt det kan være. Likevel pakker man det ikke bort. For historien, minnene, sjelen, verdien… Det er den som betyr noe. Det er det man alltid vil huske. Det er det man ønsker å ta vare på. Og da spiller det ingen rolle om man av og til risikerer et kutt i leppen.

Bildet er herfra

********************

Takk til tvitrerne @Hanne_Terese og @Gird_09 for inspirasjon.

To hjerter og en sjel

To hjerter og en sjel

To dråper faller ned

Faller ned og blir til en

Som to hjerter og en sjel

 

Du trenger bare en å dele med

For to par øyne de ser mer

Blir man ikke sett er man ingenting

Du trenger bare en for å kjenne deg til

To skjebner og en drøm som ber den samme bønn

 

To hjerter og en sjel

To dråper faller ned

Faller ned og blir til en

Som to hjerter og en sjel

 

Du trenger bare en å dele med

For to par øyne de ser mer

Blir man ikke sett er man ingenting

Du trenger bare en for å kjenne deg til

To skjebner og en drøm som ber den samme bønn

 

To hjerter og en sjel…..

********************

Noen ganger sier andre det bedre… Som CC Cowboys denne gang (fant dessverre ikke den på youtube).

Min verste fiende…

Da er jeg alene igjen… Har hatt folk rundt meg nesten hele den siste uken.Venner… Har trengt det. Men, nå er jeg alene…

Det har vært en tøff uke. Hvor jeg har kjempet mot følelsene. Følelser jeg ikke klarer å kontrollere. Som erobrer kroppen min. Tar over. Så jeg mister kontrollen over meg selv. Hvor kroppen bare skjelver. Og, jeg vet ikke når jeg vil knekke. Eller hvordan… Kroppen rister. Det kjennes ut som om bena skal svikte. Og jeg vet aldri om jeg vil besvime fordi jeg er sliten, falle sammen i krampegråt eller bli sint å få lyst til å skrike høyt og ødelegge alt rundt meg. Jeg vet aldri, så jeg prøver å kjempe imot. Det er tøft. Det tapper meg for krefter.

Men, det har også vært gode øyeblikk. En god dag, noen gode timer her og der. Gode stunder hvor jeg klarer å smile og le. Glemmer tankene for en stund. Bare er en moderat utgave av meg selv den stunden det varer.

Det brast i går. En filleting. En bagatell. Som utløste et hav av følelser. Sinne, frustrasjon, smerte og tårer. I en salig blanding. Ute av kontroll. Et «sammenbrudd» som jeg har forsøkt å forhindre siste uken. Forsøkt å temme. Følelser så ville og ukontrollerbare som en tiger i bur som endelig slippes fri. Hvor jeg, min sjel og min forstand, var byttet tigeren fikk tak i. Byttet som prøvde å kjempe imot, selv om kampen allerede var tapt. Følelser som rev seg løs og herjet med meg. Rev og slet i kroppen min. Rev hjerte og sjel i fillebiter.

Jeg klarer ikke kontrollere meg selv når det står på som verst. All rasjonalitet er borte. Alle hemninger, all fornuft. Borte… Så sinnet mitt gikk utover min kjære. Enda han ikke fortjener det. Han ble stående midt i stormen. En storm som kom uten forvarsel. Med voldsom styrke. En storm av sinte ord og smerte. Som regnet over han. Uten at han fikk noen sjanse til å søke ly…

Til slutt falt jeg sammen. Tappet for energi. Stormen roet seg like brått som den kom. Igjen lå jeg. Herjet og ødelagt.

Da kom den virkelige smerten. Og tårene. Fornuften kom tilbake. Jeg innså hva jeg hadde utsatt min kjære for. Den dårlige samvittigheten vellet opp i meg. Sammen med ytterligere sinne. På meg selv. For at jeg lot meg bli så irrasjonell. For at jeg tok det ut på han som jeg er mest glad i. Enda jeg vet det er tøft for han. Sinnet dro med seg ytterligere smerte. Enda flere tårer. Og redsel. En vanvittig redsel, for at han ikke skal stå stormen ut. For at jeg skal bli for mye. Og med redselen kommer savnet. Av han. Av hans trygge armer beskyttende rundt meg.

Den dårlige samvittigheten gnager i meg enda. Som salt som sakte strøs i åpne sår. Bare for å minne på at de fortsatt er der. Savnet er voldsomt, men jeg trekker meg litt unna. Vil ikke trenge meg på. Vil ikke forstyrre. Vil ikke mase. Vil ikke risikere å skape mer uro.

Så jeg er alene igjen. Ingen venner ved siden av meg i sofaen. Ikke min kjæres sterke armer rundt meg i natt. Bare meg, min dårlige samvittighet og ensomheten. Den er min fiende. For i den er bare jeg. Og jeg, jeg er min egen verste fiende…

Bildet er herfra

Så mye godhet rundt meg!

Jeg skal ikke påstå at dagene er lette. De er til tider veldig tunge. Fortsatt! Men, enkelte dager er enklere enn andre.

Etter at jeg havnet på psykiatrisk legevakt, så har jeg vært veldig åpen med folk rundt meg. Jeg har fortalt det som det er. At jeg sliter med en depresjon. Det har vært en lettelse, for jeg slipper å skjule for mine nærmeste. Jeg slipper å ta på meg masken i alle sammenhenger.

Mottagelsen jeg har fått har vært enestående. Mine venner og min familie har støttet opp rundt meg. De har vist hvor mye de bryr seg.

Først og fremst min kjære! Han er en vanvittig støtte for meg om dagen. Nesten litt for mye, for jeg legger mye vekt på hans skuldre. Og han får mye sinne og frustrasjon. Jeg har mye irrasjonelle tanker for tiden. Noe som dessverre går ut over han i veldig stor grad. Han får frustrasjonene mine. Han får sorgene mine. Og han får sinnet mitt. Likevel, så står han fortsatt ved min side og holder meg i hånden når jeg trenger det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle utholdt dette uten han. Mer fantastisk person skal man lete lenge etter!

Så er det snille, snille Helene og juristen hennes. Helene har blitt venninnen jeg ringer til. Hun som når jeg spør om hun kan komme, ikke stiller spørsmål. Bare kommer og er hos meg. En som har kommet meg svært nær på kort tid. Og juristen hennes. Som passer på meg, og stiller kjære Helene til min disposisjon når jeg trenger henne.

Så må jeg ikke glemme Stine og hennes kjære heller. To personer jeg aldri har møtt, men som virkelig har stilt opp for meg. De svarer på mine spørsmål. Lar meg komme med mine frustrasjoner, og forteller meg at det er normalt i den situasjonen jeg er i. Og lar meg avreagere. Det er de som hjelper meg tenke på noe annet når de kjipe tankene kommer. Uvurderlig hjelp i disse dager.

Det å plutselig se at jeg har personer rundt meg. Det er en enorm lettelse. For første gang på lenge har jeg gått i en uke uten å føle meg ensom en eneste gang. Det er nytt for meg. Og selv om dagene til tider har vært tøffe, så er det ikke mange ganger tårene har falt. Det føles godt. Vanvittig godt! Og for første gang på lenge så tenker jeg at dette skal jeg komme gjennom! Jeg klarer dette også!

I tillegg så har jeg leserne mine. Dere er fantastiske! Så mye støtte jeg får her, på twitter og på e-post. Det er overveldende! Og deres engasjement nådde nye høyder i dag. Før helgen fikk jeg en mail fra Anne. Hun er daglig leder hos Nicolais klesskap. Hun hadde lest bloggen. Hadde fått med seg hvordan økonomien min var. I dag var jeg på posten og hentet en pakke fra henne. En stor pappeske fylt til randen med klær til poden. Jeg har ikke ord! Jeg er ikke en person som liker å ta imot fra fremmede, men jeg har ikke råd til å si nei. Og min takknemlighet for henne er enorm! Jeg er ikke fan av «snikreklame» i blogger, og hun har overhodet ikke bedt om det heller. Men jeg har valgt å dele linken, for en slik hjertevarme som hun har vist meg er sjelden vare i dagens samfunn. Tusen tusen takk!

 

Jeg vet det vil være mange tøffe dager foran meg! Det er mange utfordringer som venter, men jeg vet jeg kan komme gjennom det! For jeg har så vanvittig mange fantastiske mennesker rundt meg!

 

Lengsel…

Jeg er overlatt til meg selv igjen… Igjen alene hjemme.

Stillheten senker seg rundt meg. Jeg kan høre klokken på veggen tikke. Det knitrer lett fra stearinlysene på bordet. Det varme lysskjæret fra dem leker over veggen.

Jeg lar behagelige toner fylle rommet. Lener meg tilbake og lukker øynene… Tenker på deg.

Det er som å ha deg her igjen.

Jeg kan kjenne lukten av deg. Nesten kjenne ditt nærvær. Kan nesten høre pusten din. Stemmen din.

Ser deg for meg. Nyter synet av deg. Hele kroppen min fylles med varme. Med glede. Over deg. Over at du er min.

Jeg kan kjenne leppene dine. Kan kjenne kysset du alltid gir meg i nakken. Kan kjenne myke, varme lepper som forsiktig kysser mine i ene øyeblikket. Og krevende lepper som kysser meg grådig i det neste. Slik bare dine lepper kan.

Kan kjenne hendene dine på kroppen min. Varme, store, myke hender. Hender som setter kroppen min i fyr. Som etterlater seg en brennende varme der de har berørt meg.

Kjenner kroppen din inntil min. Den deilige, deilige kroppen din. Og store, sterke armer som holder meg fast. Holder meg trygg. Tett, tett inntil. Slik du alltid holder meg, når vi skal sove.

Jeg kan se merkene etter deg på kroppen min. Ser på dem i speilet. Med stolthet. Med ydmykthet. Men mest av alt med takknemlighet. Sporene etter deg. Synlige bevis på din nærhet. Jeg frydes over dem.

Kjenner spenningen i kroppen, som bare du kan gi meg. Kriblingene gjennom hele kroppen. Hjertet som banker. Pulsen som øker. Skjelvningene helt ut i fingertuppene. Forventningen. Lengselen.

Kan kjenne hvordan du tar pusten fra meg. Slik bare du gjør. Sitringen i kroppen når det skjer. Varmen som sprer seg gjennom kroppen. Og den lykksalige utmattelsen etterpå.

 

Men,  nå har du forlatt meg. For en liten stund. Noen små dager. Igjen sitter jeg. Alene. Med savn etter deg i kropp og sinn.

Lengter. Etter igjen å kjenne deg nær meg. Bare ha deg ved siden av meg.

For selv om dagene, ukene, månedene går. Så er jeg stadig like kriblende forelsket. Like yr. Like lengtende.

Etter deg, min kjære. Du, som er min kjæreste, min elsker, min bestevenn, min tvillingsjel.

Bildet er herfra

Jeg trenger deg!

Av og til, så trenger jeg deg. Så inderlig! Trenger å kjenne armene dine rundt meg. Trenger å kjenne tryggheten du gir meg. Trenger å krype tett inntil. Bare være liten. Bare være sårbar. Ikke si et ord. Bare bli holdt hardt. Lenge. Av sterke varme armer. Gjemme meg i grepet ditt. Få lov til å gi etter. For all maktesløsheten jeg føler. Bare kjenne nærheten.

Av og til, så trenger jeg deg. Så inderlig! Hvorfor tør jeg ikke si det høyt? Hvorfor tør jeg ikke be deg om det? Hvorfor klarer jeg ikke å vise meg sårbar for deg? Når jeg trenger deg så inderlig….

Et tupp i ræva!

I går fikk jeg et realt tupp i ræva!

Ikke helt på den måten jeg hadde forventet, men effektivt det var det!

Jeg fikk et innblikk i min egen negativitet og motløshet. For jeg har vært vanvittig negativ og motløs. Jeg har sett mørkt på alt. Ikke sett lys i tunnelen. Jeg har vært deprimert. Rett og slett. Ikke villet høre på de rundt meg som har forsøkt å muntre meg opp, eller komme med forslag.

Jeg har vært låst i mine egne destruktive tanker.

Lite så jeg av de rundt meg. Jeg så dem, men jeg så ikke hvordan de har hatt det. Har ikke sett at de også har sine bekymringer i hverdagen. Ikke sett hvordan mine mørke tanker har tynget dem.

For det er folk rundt meg som er glad i meg. Som bryr seg om hvordan jeg har det. Som blir tynget av å se meg forsvinne i mitt mørke. Noen som har brukt siste rest av egen energi til å holde meg oppe. Forsøke å finne råd og alternativer.

Så har jeg i min egoistiske mørklegging ikke vært mottakelig. Ikke vært oppmerksom på at de  også trenger å bli sett. Trenger litt fri fra tanker og bekymringer.

Det var et tupp i ræva. En real wake up call!

Bildet er herfra

Jeg trengte det!

For selv om intet er endret. Situasjonen er like fastlåst. Så har jeg i det minste fått mer energi og pågangsmot. Jeg har fått kamplyst. Dette skal ikke få knekke meg! Jeg er bedre enn dette! Jeg skal tilbake til den glade, sprudlende og utadvendte jenta jeg egentlig er. Jeg skal tilbake til å være der for andre, i stedet for å bare trenge andre. Jeg skal reise meg. Jeg skal fikse dette!!!

Så takk! Du vet hvem du er 🙂

**********

Og til alle dere andre som har lagt igjen sine spor her på bloggen: Takk til dere også! Deres ord varmer.

Takk min kjære!

Lørdag og søndag endte med å bli ganske gode dager. Tross alle mørke tanker i det siste…

Det var godt å få slappe av. Bare være meg selv. Senke guarden en liten stund. Slippe unna tankene, om enn bare for et øyeblikk.

Det er det som er en av de deilige tingene med min kjære. Han leser meg som en åpen bok. Ser gjennom fasaden min. Ser hvem jeg egentlig er. Og han er glad i meg for den jeg er. Til tross for mine svakheter.

Jeg slipper å late som sammen med han. Jeg kan være meg selv. Tillate meg å være svak.

Jeg trenger det!

Så det var godt å ha han her. Godt å kunne krype inn i en god, varm og trygg armkrok. Godt å kjenne små kjærtegn. Godt å legge seg inntil stor, varm mann. Godt å kjenne sterke armer som legger seg rundt meg. Passer på meg. Godt å kunne få føle meg liten og sårbar. Godt å kunne føle meg trygg.

Han muntrer meg opp. Vet hvilken mørke tunnel jeg har forvillet meg ned i. Forstår hvordan jeg har det. Gir meg håp. Gir meg fyrstikken jeg trenger for å tenne et lite lys. Slik at jeg kan se hvor jeg skal ta første skritt uten å falle. Holder hånden min slik at det skal føles tryggere å ta dette første steget.

Takk min kjære! For at du er den du er. For at du ser meg for den jeg er. For at du er der for meg. For at du gir meg håp. For at jeg er så heldig at jeg kan kalle deg min.

Takk min kjære!

Bilde er herfra

Mer åpenhet?

Det siste døgnet er det en ting som har gått igjen i samtaler med andre og tilbakemeldinger på blogg – åpenhet! Først og fremst min kjære nevnte dette. Jeg var skeptisk til innlegget «Hvor er jeg?«. Usikker fordi jeg var mer ærlig og direkte enn jeg pleier. Åpnet meg opp på en måte jeg aldri har gjort før. Åpnet opp og latt folk se hva som plager meg innerst inne…

Kanskje jeg trenger å bli mer åpen?

En ting skal min kjære ha… Han er en vanvittig smart mann. Han leser meg som en åpen bok. Jeg er ikke vant til at folk tenker på hva som er bra for meg. Derfor sitter det langt inne å lytte til noen når de gir meg råd. Gang på gang må jeg bite i det sure eplet. Må innrømme at han hadde rett. Jeg burde lyttet til han fra første stund.

Så han har sikkert et poeng denne gangen også. At jeg burde bli mer åpen…

Det er ikke så lett når man er vant til å være lukket. Jeg føler meg avkledd. Naken. Som om hodet mitt er lagt i giljotinen bare ventende på første hogget. Som festet til en gapestokk til spott og spe for enhver som måtte ønske.

Jeg skal innrømme at jeg er livredd! Nesten så jeg kjenner angsten komme bare ved tanken….

Så bær over med meg. Dette er nytt. Dette er uvant. Jeg kommer til å famle i blinde. Jeg vil trå feil. Falle. Reise meg igjen, for så å falle på nytt…

Det er skummelt, men jeg skal prøve…