Og det er menn….

Energien har boblet i meg de siste ukene. Som om blodet har vært fylt av sprudlende champagne. Smilet og latteren har sittet løst. Ja, humøret har vært så godt og smittende at jeg har blitt kalt solstråle av de rundt meg. Og det er så godt! Det betyr at jeg har funnet tilbake til meg selv igjen.

Jeg nyter virkelig livet om dagen. Nyter livet og alt det har å by på. Kaffe i morgentimene med gode venner. Øl i ettermiddagssol med enda bedre venner. Konserter, sene lørdagskvelder, nye impulser og masse nye mennesker. Dagene løper fra meg i et rasende tempo, og igjen sitter jeg med masse gode minner og et bredt smil over at jeg kan ha det sånn her.

Og så er det menn! Det er menn overalt! Det er de man bare titter på. Flørter litt med på avstand. Et smil. Et blikk. Bare et øyeblikk der og da som deles, før man går smilende videre på hver sin kant.

Og det er menn man snakker med. Som drar meg inn i interessante og spennende samtaler. Som engasjerer og skaper liv i en ellers hverdagslig dialog. Bare ved måten de er på. Bare ved kjemien som oppstår mellom to personer som finner tonen for en liten time.

Og det er menn man berører. Menn man gjerne så lett stryker over ryggen. Over armen. Over hånden. Over kinnet. Intet mer. Bare enkle små kjærtegn i øyeblikkets ånd. Kjærtegn som forsvinner like fort som de kom, men som etterlater seg en varme som kjennes resten av kvelden.

Og det er menn man kysser. Menn som bare drar deg inn i sin verden av myke, varme  lepper. Som bare sluker all din fornuft. Sluker enhver fornemmelse av tid og sted. Bare tar deg med i en reise av lidenskap og glede. Et minutt, to minutter, ti minutter. Spiller ingen rolle, for der og da kjennes det som en evighet.

Og det er menn man gir seg hen til. Som man deler av seg selv med, slik bare begjæret kan vite. Flyktige følelser av samhørighet. Av varme. Av puls som  hamrer. Av pust så tung og dyp. Bare der og da.

Jeg kunne skrevet så mye om menn……

Reklame

Jeg begynner å bli gammel…

Jeg tar meg selv i å tenke at jeg begynner å bli gammel!

Vel, nå er alt relativt…. Jeg er tross alt så vidt inne i 30-årene, så jeg er ikke SÅ gammel riktig enda. Men, det handler om perspektiv.

For 5 år siden maste alle rundt meg på at jeg burde gifte meg. Jeg hadde samboer, stasjonsvogn, rekkehus med hvitt stakittgjerde, stesønn og kul på magen. Og jeg var jo i såkalt gifte-alder. De som kjenner meg vet at magen vrenger seg bare ved tanken på å bære ring på fingeren, men det er en helt annen sak.

Nå derimot, så er det ingen som maser om bryllup og i gode og onde dager. Ikke det at jeg har noen som har noe ønske om å tre ring på fingeren min altså, men det er ikke mas i det hele tatt. Det er heller det motsatte. Alle de som giftet seg da de var i giftealder kommer nå krypende til korset. «Du var smart du som ikke giftet deg!»

For nå er jeg over i en ny alder – skilsmisse-alderen! Folk går fra hverandre og skiller seg over en lav sko. Skilsmisse-alder, det er der jeg er nå!

Som om ikke det er nok, så måtte jeg innrømme her om dagen at jeg liker menn og ikke gutter. Jeg vil ikke ha en valp i begynnelsen av 20-årene. Nei, gi meg et skikkelig mannfolk. Mann med stor M!

Og så må han ha skjegg! Hvor i helvete den preferansen kommer fra må du ikke spørre meg om. Det var da jeg innså akkurat den at jeg skjønte at jeg begynner å bli gammel. Jeg liker menn med skjegg. Jeg liker skjeggkos. Jeg vil ikke ha en hårløs barnerumpe. Nei, gi meg en mann med skjegg!

Jeg tenker tilbake til tenåringsdager. Husker de steingamle damene på mamma sin alder snakke om skilsmisser og skjeggete mannfolk. Fy fader så gamle de var!

Nå sitter jeg da der selv! Ikke det at jeg er nyskilt og 40 men…. Jeg er «ny»-singel alenemor som liker skjeggete mannfolk!

Jaja, de gamle er visst eldst!

Så hva passer vel bedre enn sommerhiten fra det året jeg ble født?!?!

Hva er det egentlig med dere menn?

Jeg skjønner det bare ikke…

Menn har visste en underlig måte å oppføre seg på. Særlig ovenfor single damer. Tro meg, jeg merker det godt om dagen. Til tider i så stor grad at jeg vurderer å legge ned sosiale medier og skru av telefonen. For det er ikke bare én idiot med sånn adferd. Det er visst mange av dem! Jeg skjønner det bare ikke…

Vel, uansett… Her er min generelle mening:

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Når du sender meg x antall meldinger jeg ikke svarer på, så er jeg faktisk ikke interessert. Er det så vanskelig å fatte? Hadde jeg vært interessert, så hadde du fått svar. Og du hadde sannsynligvis fått svar ganske fort. Jeg er ganske simpel der. Svar = jeg vil snakke med deg. Sent svar = har vært opptatt. Ikke svar = go away!

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Når du sender meg uante mengder bilder på snapchat uten å få et eneste tilbake. Ja, da bør du kanskje ta et lite hint… Det hjelper fint lite å øke hyppigheten på bilder du sender. Det er en grunn til at du ikke får noe tilbake.

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Det er helt greit at du er morgenfugl. For all del, det er positivt det altså. Men, det betyr ikke at jeg ønsker å bli bombardert med meldinger og bilder før fuglene er oppe! Særlig ikke når jeg har vært så trøtt dagen før at jeg har glemt å skru av lyden på telefonen. Så takket være deg så er jeg en smule morragretten i dag! Det var ikke min plan å være ute av senga mens det fortsatt stod 05 først på klokka. Så tro meg, dette gir ingen stjerne i boka.

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Når jeg aldri har vist noen form for interesse, hva i huleste får deg til å tro at jeg vil ha bilder av deg i bar overkropp? Jeg vil faktisk ikke det! Hadde jeg hatt lyst til å se deg uten klær, så hadde du visst det. Jeg finnes nemlig ikke sjenert, og kan være temmelig direkte. Så ja, vil jeg se deg uten klær så får du høre det. Når du ikke hører det, behold klærne på. Eller forresten, bare la være å sende bilde i det hele tatt. Med eller uten klær…

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Utstyret ditt kan du ha for deg selv! Hva er det som får menn til å tro at vi kvinner blir mo i knærne av å se en p*kk? Joda, vi vet godt hva den kan gjøre med oss. Fullstendig klar over det! Men, vi har intet behov for å se den uten at vi vil ha hele mannen den sitter på. Vi er faktisk ikke så imponerte over junior som det du er selv. Så ikke fortell om den eller send oss bilder av den før vi faktisk ber om det! I det minste vent til samtalen har tatt den retningen at du VET det er greit… Vil vi bare se en naken p*kk, så vet også vi damer hvordan vi surfer porno på nett!

NEI! Jeg er faktisk ikke interessert!
Ikke oppfør deg som om du er Guds gave til kvinnen. Og i alle fall ikke Guds gave til meg. For det er du ikke! Er det noe jeg hater, så er det arrogante mannfolk med den holdningen der. Det er faktisk like før jeg ber deg ta tre solariumstimer, fjerne alt kroppshår og melde deg på Paradise Hotel. For det er der du hører hjemme. Sammen med de andre idiotene med kun sitt eget speilbilde mellom øra.

Så, kjære menn!
Det finnes faktisk de kvinner som IKKE ønsker seg en mann! Jeg er en av dem. I alle fall nå. Så skjerp dere! Dere kommer så mye lenger ved å bare være kompis. Og er dere interessert, så forsøk med normal flørt og se om hun biter på. Gjør hun ikke det, så move on! Da er det ikke noe å hente der… Det hjelper ikke å være pågående. Det hjelper ikke å kle av og sende bilder. Og nei, vi blir ikke mo i knærne når du skryter av utstyret ditt. Er vi interessert, så vil dere skjønne det!

Om kjærleik, flørt, ustabilt humør og annen galskap!

Humøret mitt har landet litt i dag. Det er litt godt. Hodet begynner å funke igjen, selv om det fortsatt er langt lykkeligere enn før jeg gikk opp. Er vel ganske på normalen akkurat nå.

Det var rett og slett kroppen som sa stopp. Den ble sliten. Kanskje ikke så rart etter nesten en uke som duracellkanin?!? Den orket i alle fall ikke mer. Og når kroppen ikke orket, så klarte ikke hode holde på lykkerusen lenger.

Men, det er godt å lande litt. Og kanskje tryggest, som en kompis påpekte.

Likevel, det er jo deilig å være oppe også! Man har ikke en bekymring i verden. Alt er bra, og man er like lykkelig som et rosa sukkerspinn. Kroppen er full av energi, og orker alt!

I tillegg så blir man vanvittig sosial og flørtete når man er der oppe i høyden. Ja, på grensen til ekstremt! Man vil sosialisere og flørte med alt og alle. Hele tiden. Moro er det også!

Men, det er ikke bare moro! Som Superjanne skrev i dag, så kan turen ned fra toppen også føles som en walk of shame. Vi går litt ut av vårt gode skinn når vi er der oppe i skyene. Stort sett klarer man ikke å tenke konsekvenser. Man bare handler. Man bare gjør. Og i den grad man klarer å tenke på konsekvenser, så gir man blanke faen. For det ordner seg sikkert!

Når man da er på tur ned, så  tenker man tilbake på oppturen. Det blir noen panneklask med: «Gjorde jeg virkelig det?» «Sa jeg virkelig det der?» Ja, en liten walk of shame i egen tankerekke der altså…

Jeg landet som sagt litt i dag. Og det var litt godt. Veldig greit at hodet kunne fungere litt igjen, og til dels fungerer noenlunde normalt enda. Kroppen trengte pausen, men jeg tror som sagt det bare er en pause. For selv om kroppen enda er sliten, så begynner hodet å fylles opp igjen med rosa tanker. Så duracellkaninen er vel bare på lading. Så jeg prøver å få ut dette innlegget før hjernen blir til vatt igjen…

Heldigvis har min walk of shame denne gangen vært ganske liten. Uken i skyene har stort sett vært tilbragt hjemme med barn. Da er det begrenset hvor mye galskap man klarer å finne på. Heldigvis! Flørten tone og noen oppdateringer på kanten eller med dårlig humor er noe alle kan gjøre til tider. Så offentligheten har vært skånet for min opptur denne gangen.

Men, når man er i godt humør og er singel dame, så mangler det ikke på menn som ønsker kontakt. Enten for det ene eller andre. Og ikke synes de å ta til seg at jeg ikke er interessert heller…

Jeg har ikke vært singel så veldig lenge at det gjør noe. Og jeg er ikke der at det frister med noe nytt. Det tar tid å venne seg til å være singel igjen, selv om forholdet bare varte et snaut år. Man skal på en måte nullstille tankene igjen. Det nytter ikke å ha dårlig tid. Jeg har det i alle fall ikke.

Og jeg er ikke den som på død og liv må være i et forhold heller. Det virker rett og slett som om det å leve i langvarig tosomhet ikke er helt mitt lodd her i livet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hodet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hjertet. Og for å være ærlig, jeg vil ikke klandre noen for å ikke klare å holde ut med de humørvariasjonene jeg er gjennom. For det er så vidt jeg orker det selv.

Jada jada… Nå er det mange av dere som tenker «Du har bare ikke møtt den rette!» «Det finnes en der ute for alle!» Osv. Osv. Spar meg! Jeg har allerede hørt det noen ganger hittil. Jeg takler ikke flere av de klisjeene. Bare la meg være, er dere snille!

For joda, det er deilig å ha noen. Skal ikke nekte for det. Men, jeg vil ikke ha noen nå. Skal jeg først ha, så skal det være den ene! Jeg er ikke den som tar til takke med et middelmådig forhold bare fordi å leve i tosomhet er noe alle gjør når man blir voksne. Vel, hva alle andre gjør er meg revnende likegyldig. Kommer det en eneste antydning til om fremtidig kjærlighet, så slår jeg!

Jeg klarer meg som sagt helt fint alene! Og jeg driter i hvor mange single kompiser folk rundt meg har. Jeg er ikke interessert! Kanskje kommer det en dag en mann som tar meg med storm igjen. Kanskje! Og da kan jeg muligens vurdere det igjen. Muligens! Men, da skal det være den ene! Den ene som får hjertet til å banke. Den ene som kan være både elsker og bestevenn. Den ene som jeg ikke klarer å være uten. Ikke en hvem-som-helst som kan gi meg noe-som-helst.

Jeg er lei av forhold som ikke funker. Kanskje jeg ikke er skapt til å leve i den tosomheten. Og det gjør ingenting. Jeg har det veldig greit uten. Så la meg for all del få styre dette selv!  Jeg har ingen hast! Og tro meg, det er ingen av deres single kompiser som vil klare å akseptere og håndtere alle mine sider. Det krever sin mann! Og av alle menn jeg har møtt, så har ingen klart det enda. Jeg vet ikke engang om jeg klarer å akseptere og håndtere det selv.

Så la meg være!

Hodet mitt er på vei inn i sin rosa boble igjen. Det er fare for at kroppen følger etter så fort den får en god natts søvn! La meg nyte det! La meg være lykkelig og naiv. La meg gjøre mine sprell. Dere som sier jeg vil angre, dere tar feil. For jeg evner ikke å føle anger for sprellene mine. Ingen sperrer, ingen anger. Bare la meg nyte det så lenge det varer! Jeg trenger det!

La meg spre mine vinger å fly dit vinden fører meg!

Jævla mas!

Hvorfor tror menn at kvinnfolk er fritt vilt???

Etter at jeg fjernet «i et forhold» på facebook, så tror faktisk folk det… Det dukker opp meldinger fra mannfolk jeg ikke kjenner i hytt og pine. Det er slitsomt… Og på et annet forum, står det helt klart at jeg ikke søker noe som helst. Likevel så er innboksen smekk full i løpet av et døgn. I en så stor grad at jeg ikke har giddet å logge inn der på en del dager. For jeg klarer jo ikke la være å lese hva folk skriver…

Ikke stopper disse mannfolka å skrive når de ikke får svar… Neida, da sender de bare nye meldinger!

Og, hva er greia med poking? Det er tydeligvis et poke, og så sende melding som er greia på facebook. Mulig det bare er meg altså, men poking er noe jeg ikke har forstått meg på…

Jada, jeg vet at det er et luksusproblem. Men, likevel?

Joda, i min lille hypomani så kunne jeg nok funnet på å utnytte det… Hvis det hadde vært noe vettige mannfolk, men det er jo søren ikke det heller så langt.

Nei, faen til mas!

Personangrep og kvinnehets

Jeg har fulgt med på en del av det som presenteres gjennom samtlige medier om angrep på kvinner som ytrer seg. Det skrives mye viktig, men jeg synes Gunnar Tjomlid skriver det best. I hans innlegg Menn som hater kvinner kommer det frem mange viktige aspekter i denne debatten. Han presenterer problemstillingen på en god måte. Les hans innlegg!

For det er ikke slik at personangrep rettes utelukkende mot oss kvinner. Menn som kommer med ytringer som provoserer blir også angrepet. De får også sin andel av drittslenging. Det er noe som ikke må glemmes.

Jeg er enig med Gunnar Tjomlid i mye av det han presenterer i innlegget, men det er en ting jeg vil trekke frem først og fremst: Personangrepene kommer fordi vedkommende ikke er enig i det som skrives, men ikke klarer å holde seg til sak. Personangrepene kommer som regel fra personer som er uenige i det som ytres, men ikke klarer å argumentere saklig for sitt synspunkt. Personer som ikke evner å skille debatt og person. Og i mine øyne sier det mer om de som angriper enn den som ytret seg i utgangspunktet.

De fleste som uttrykker skarpe meninger opplever slike personangrep. Meg selv inkludert.

Foreløpig har ikke denne bloggen skapt slike kvinneangrep som det snakkes om, men det finnes en verden utenfor også. Etter å ha jobbet et tiår i vaktbransjen, så har jeg fått min andel av angrep på meg som kvinne. Fra menn som tror det er greit å rakke ned på mitt kjønn, min kropp, bare fordi jeg er kvinne.

Slike angrep er IKKE akseptabelt, enten det gjøres i det virkelige liv eller på nett. Det er rett og slett diskriminering! Intet annet!

Heldigvis er det de færreste menn som oppfører seg slik. Det er ikke et problem som tilligger menn som gruppe. Det er en adferd hos enkelte idioter.

Jeg tror en av grunnene til at de det gjelder fortsetter denne type angrep er fordi det funker. HVER GANG!!! For kvinnene tar seg nær av det, provoseres av det, blir forbannet av det. En som ønsker å angripe på person prøver alltid å finne den knappen å trykke på som vil gjøre mest skade. Da jeg skrev mitt innlegg Kjære Babymamma gikk endel av personangrepene på mine egne ferdigheter som mor uten å kjenne meg. For er det noe som sårer så er det å høre at man ikke er egnet som mor.

Dette er ren hersketeknikk! Man går til angrep på personen der man tror man det svakeste punktet er. Og for oss kvinner, så er det i mange tilfeller vårt kjønn. Misforstå meg rett her. Det er ikke vårt svakeste punkt fordi vi er et svakere kjønn! Det er vårt svakeste punkt fordi vi føler vi må sloss for å ikke anses som det svakere kjønn. Mye av dette sitter i vår egen mentalitet – dessverre.

For ingen kan gjøre oss svakere enn det vi tillater dem å gjøre.  Det er mye av det som fremstilles gjennom media, også av oss kvinner selv, som gjør at vi føler vi må kjempe for å være menn likeverdige. På arbeidsplassen, i debattene, i mediene. I realiteten så burde vi bare ta dette som den største selvfølge! Vi kvinner har svakheter menn ikke har. Men, menn har også svakheter vi kvinner ikke har. Menneskeheten er delt i to kjønn, som i et videre perspektiv utfyller hverandre. Samfunnet trenger de ulike egenskapene i begge kjønn. Kvinner er ikke menn underlegne med mindre vi tillater dem å heve seg over oss.

Jeg vet ikke om Gunnar Tjomlid tenkte over det selv da han skrev sitt innlegg. Innlegget har en dualitet jeg ikke liker. Han åpner innlegget sitt med eksempler på personhets han selv har opplevd. All ære til den mannen, som ikke lar seg knekke av en slik massiv sverting, men fortsetter å ytre sine meninger. Men, jeg undres: Hvorfor er det mer akseptabelt å kalle en mann pedofil enn en kvinne for dum? Kommentaren til Gunnar Tjomlid kom etter et innlegg om barnepornografi, og det er således knyttet til innleggets «tema» selv om det er uakseptabelt. Å kalle en kvinne dum kan komme fordi noen oppfatter hennes meninger som dumme. Uansett så er ikke dette et angrep på hennes kjønn, men hennes intelligens.

Det er viktig at samfunnet sier ifra at det ikke er akseptabelt at kvinner angripes for sitt kjønn. For all del! Men, jeg synes det er vel så viktig at det settes fokus på at angrep på noens person på generelt grunnlag ikke er akseptabelt. For uansett hvem som ytrer seg, så vil den som kommer med angrepet rette sin skytts mot rustningens svakeste punkt. Dette er ikke på noen som helst måte akseptabelt, uansett hvem målet er.

Det er vel så viktig at vi kvinner lærer å håndtere dette. At vi lærer å vise at vi ikke finner dette akseptabelt. Når vi ytrer oss i ulike medier, så må vi dessverre regne med personhets. Det er for mange som går for langt i sine angrep på det vi sier så lenge de kan gjemme seg bak en telefon, en skjerm, et nick. Vi kvinner må lære oss å tørre å ta tyrene ved hornene og si at vi ikke finner oss i det. Si imot. Stå opp for oss selv. Faktisk anmelde de idiotene som krenker oss eller truer oss slik at vi føler det er fare for egen sikkerhet. Vi må lære oss til å også tørre å kjempe denne kampen selv også! Ikke trekke oss unna, og la oss skremme til å tie. Men tørre å stå for det vi gjør. Det er kjempe bra at menn også engasjerer seg i denne kampen mot kvinnehets! Men, det må ikke føre til at vi kvinner da trekker oss unna og lar menn ta kampen alene. For det vil kunne oppfattes som et signal om at vi ikke orker å ta kampen selv. Idiotene får da bensin på bålet fordi vi oppfører oss som om vi er for svake til å kjempe for det vi tror på selv.

At kvinner opplever en annen type hets enn menn er det ikke tvil om – dessverre. Men, i bunn og grunn koker det hele ned til en enkelt setning: Personangrep er uakseptabelt uansett form og hvem det gjøres mot!