Gamle og nye følelser…

Jeg kjenner hvordan solen varmer i kinnene. Nyter hver stråle. Merker hvordan jeg fylles med energi og glede.

Tankene vandrer til deg. Til alt du gir meg om dagen. Bare ved å være nær.

Mange av følelsene du vekker i meg har jeg kjent før. Du er ikke min første forelskelse. Og du har lest hva jeg har skrevet om menn som tidligere har krysset min vei. Lest, kjent deg igjen. I hva jeg forteller at jeg føler for deg. Kjent på at du ikke er den eneste som har vekket dette i meg.

Men, du så også små forskjeller. For ingen forelskelse er lik.

Og ja, det er forskjeller. Jeg kjenner dem. Når jeg ser på deg. Når du stryker over meg. Når du holder meg. Da kjenner jeg forskjellene.

Når jeg ligger inntil deg. Lukker øynene og nyter hvordan du kjærtegner meg. Når jeg åpner øynene igjen, og ser på deg. Da kjenner jeg forskjellene.

For forelskelsen. De kriblende følelsene. Sommerfuglene som flakser rundt i blodet. De har jeg kjent før. De du nå gir meg. Gleden du gir meg. Ved ditt smil. Noen små ord. Den gleden er heller ikke ny.

Du, derimot, Du gir meg en ro og en varme jeg ikke tidligere har kjent. En varme som sprer seg i hele kroppen. Fra mitt indre, stråler den ut gjennom hele meg. Og roen du gir meg. En følelse av velbehag. Som gjør at jeg bare kan slappe av og nyte. Nyte å være sammen med deg. Nyte deg.

Jeg er ikke uten redsel. Jeg er ikke uten frykt. Over dette herlige som skjer i meg. På grunn av deg. Jeg innrømmer gjerne at jeg er redd. Fordi fortiden har gjort meg vondt. Men, selv om jeg er redd. Selv om jeg kjenner på frykten. Jeg lar meg ikke bli skremt. For du gir meg rom til å kjenne på det. Du lar meg sette ord på det, uten å dømme. Uten å prøve å endre. Du lytter, og gir meg tid. Du ønsker ikke å utfordre meg, men lar meg utfordre meg selv.

Du kalte meg modig. Det er kanskje modig av meg. Å utfordre meg selv. I min redsel. I min frykt. Men, jeg ser meg ikke som modig. Fordi jeg vet jeg må. Fordi du gir meg en varme og en ro som gjør det verdt det. Fordi forelskelsen i deg er annerledes, selv om den også er lik.

Jeg kjenner solen der den varmer mine kinn. Tankene vandrer til deg. Og jeg kjenner hvordan tanken på deg varmer meg innenfra. Varmen fra solen, og varmen du gir meg. Møtes. Og hele meg smiler i glede.

Reklame

Frykt og følelser…

Jeg ser smilet ditt. Det smilet du gir meg, uten selv å være klar over det. Det smilet, over gledene jeg gir deg. Det ekte, lattermilde smilet. Jeg ser smilet ditt. Og jeg kjenner glede i hele meg.

Jeg ser blikket ditt. Det intense, lidenskapelige blikket som viser meg hva som bor i deg. Men, også det kjærlige, snille blikket mens du stryker meg over kinnet. Jeg ser blikket ditt. Og det kribler i hele meg.

Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Lette, myke kjærtegn. Over kinnet. Over ryggen. Over hoften. Varsom hånd som følger linjene av min kropp. Jeg kjenner hånden din som stryker over meg. Og alle spenninger i meg fordufter.

Jeg hører den dype stemmen din. Fortelle meg ting jeg frykter. Si ord som skremmer meg. Ord jeg er redd for. Jeg hører den dype stemmen din. Og hele mitt forsvar forsvinner.

Jeg var ikke klar for deg. Ville ikke ha noen. Ville være alene. Ville finne meg selv. Lære meg til å stole på andre igjen. Gradvis. Lappe meg selv sammen igjen. Men, brått var du der. Kom snikende inn på meg bare ved din tilstedeværelse. Bare ved å la meg være meg sammen med deg.

Du vet det skremmer meg. Du vet jeg er skadeskutt. Du vet jeg kommer full av arr. Du vet jeg fortsatt har sår som ikke helt har grodd. Du vet. Men, du lar deg ikke skremme.

Du ser blikket mitt. Det blikket som sier det jeg ofte ikke kan uttale. Fordi jeg er redd. Fordi jeg er skremt. Du ser blikket mitt. Og du viser meg at ord er overflødige.

Solen…

Solen skinner mot meg. Små, svake stråler. Der den prøver å ta plass på den skydekte himmelen. Vag, men tilstedeværende.

Jeg strekker ansiktet mot den. Strekker så langt jeg klarer. Prøver å fange dens lille varme. De få solstrålene som klarer å nå meg fyller meg umiddelbart med energi. Med glede og med smil.

Jeg kan kjenne hvordan kroppen lengter etter vår. Lengter etter varmere dager. Dager hvor kroppen ikke må sperres inne av tette, trange klær. Dager hvor den kan ikle seg lette kjoler. Dager hvor gyllen hud kan kjenne solens varme og vindens friske bris. Tiden hvor mørke, sorgtunge og kalde gater igjen fylles med liv og latter.

Jeg kan kjenne hvordan sinnet lengter etter å se nytt liv spire. Se hvordan naturen kommer til liv. Se trærne våkner etter vinterens dvale. Se blomster skyter opp i alle sine vakre farger. Høre fuglene der de kvitrer sine muntre toner. Tiden hvor mennesket kryper ut i lyset og skifter ham.

Hver eneste solstråle skal fanges. Skal nytes. Jeg forsøker å innta alt hva jeg kan. Av dette lille glimtet. Av denne lille påminnelsen om alt det vakre som er i vente.

Solens glede er flyktig. Jeg vet den snart vil forsvinne. Bak de snøkledde hustakene. Den er ikke enda sterk nok til å kreve sin plass.

Deres verden. Mitt fengsel.

Jeg ser dere. Der dere smiler. Ler. Hører ordene dere uttaler. Hører latteren som triller mot meg. Tar del i deres glede. Deres tilstedeværelse.

Jeg ser dere.

Dere ser, ser meg i deres øyne. Lar meg være en del av deres samtaler. Lar meg være en del av deres tilstedeværelse. En del av deres gleder. Dere lar meg være en del av deres liv.

Men, dere ser ikke meg. For dere er dette livet. Dere ser meg i det. Men, dere ser ikke meg. For meg er ikke dette livet. For meg er dette bare en blek refleksjon.

Det er som jeg lever et annet liv. Når øynene mine lukkes. Når verden stenges ute, og synet blir mørkt. Da flyr tankene. Til et annet sted. Et annet liv. En annen eksistens. Min kropp ligger rolig og fredelig igjen. Med lukkede øyne, slik at deres verden stenges ute. Men jeg. Med alle mine tanker. Alle mine sanser. Alle mine følelser. Forsvinner inn i en annen eksistens.

Jeg tar dere med meg. Dere, som jeg er så glade i. Dere som gir meg latter og gode stunder. Dere, som lar meg være en del av deres liv. Dere tar jeg med meg, inn i intet hvor dere kan være en del av mitt liv.

Der kan jeg leve. Der lever jeg mitt liv. Slik jeg ønsker at livet skal være. Der kan lykken finne meg. Der er smilet som vises på mine lepper, like ekte som de jeg ser hos dere i deres verden. I deres liv. Der kjenner jeg varmen. Som sprer seg gjennom hele kroppen. Varmen som kommer når man er fri, fri fra begrensninger. Varmen som kun ekte og utemmet glede og kjærlighet kan gi.

Der smiler jeg. Der er jeg. Der lever jeg mitt liv. Der hvor ikke verden kan nå meg. Der hvor intet helvete finnes. Min himmel. Mitt nirvana. Der hvor min essens kan finne ro.

For dette livet jeg såkalt skal leve. Denne verden som dere ser meg i. Jeg kjenner meg ikke igjen i den. Min fysiske tilstedeværelse er der. Men jeg, sitter fanget inne i meg selv. Ser ut på dette livet. Denne verden. Fanget, og kommer ikke ut.

Det er så mye av meg dere ikke ser. Det er så mye av meg jeg ikke får sluppet fri. Denne verden har for mange begrensninger. For mange regler, fordommer og uskrevne normer for hvordan alt liksom skal være. Det er ikke plass til meg her. Ikke plass til mitt egentlige jeg. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg føler.

Her, i deres verden. Vil jeg, slik jeg oppfatter meg selv. Aldri kunne passe inn. Jeg er for mye. For mye på godt, og på vondt. For mye av alt.

Mine gleder, når denne verden gir meg gleder. Jeg opplever ikke dem, slik dere opplever deres gleder. Mine gleder er så mange ganger mer. Jeg føler dem så intenst. Så mye mer enn dere kan forestille dere. Mine gleder gir meg en energi, som selv et barn kan misunne. Nærer meg. I mine gleder. Kan intet vondt eksistere. Der kjenner jeg ingen smerte. Der kjenner jeg ikke mine fysiske begrensninger. Der, i mine gleder. Der kan jeg få til alt hva jeg ønsker. Der er ingen ting er umulig. Jeg klarer alt. I mine gleder, der finnes ingen begrensninger. I mine gleder er jeg alt.

Men, jeg har også mine sorger. Akk, så mange sorger. De er tunge, mørke, endeløse. Mine sorger er ikke som deres sorger. De er så uendelig mye mer. Jeg føler også dem så inderlig intenst. De sluker meg. Med hud og hår. Tærer på meg. I mine sorger ser jeg meg selv. Forpint. Som en langsom årelating, hvor jeg sakte kjenner alt godt forlate meg. For hver dråpe som forlater kroppen. Hver eneste lille dråpe. Tar med seg litt av meg. Tapper meg for krefter til å leve. Tapper meg for selve livet. En dråpe av gangen.

Mellom sorgene og gledene. Der er alt bare tomt. Der klarer jeg ikke å eksistere. Det er mitt limbo. Hvor tiden farer forbi. I mitt limbo er jeg fanget. Fanget i min egen kropp. Ser ut på verden uten å delta. Uten å kunne være fullt ut. Der er jeg, uten å være meg. Jeg kan ikke føle. Jeg kan ikke annet enn å vente. Sitte som et taust vitne, til dette dere kaller livet.

Det er i limbo verden vil ha meg. For der er jeg i deres øyne normal. Dere ser at jeg er der. Med dere. Smiler på de rette plassene. Slik verden forventer meg. Men, dere ser ikke mitt fengsel. Dere ser ikke meg. For denne autopiloten. Det er den dere vil ha.

Meg, med alt hva jeg er. Det er for mye for denne verden. Verden vet ikke hvordan mitt egentlige jeg skal håndteres. Jeg passer ikke inn i deres bokser. Jeg er for mye. Av alt. Så verden vil ha meg i mitt limbo. Det er lettere å forholde seg til. For verden vet ikke, hvilken langvarig pinsel det er for meg. Å være med, men likevel være utestengt.

For i deres verden. Der er det ikke lov å være mer. Er ikke lov til å føle mer. “Vær annerledes, bare du er som oss”. Jeg passer ikke inn i deres rammer. Jeg passer ikke inn i deres bokser.

Derfor rømmer jeg. Lukker øynene og forsvinner inn i min egen eksistens. Hvor jeg ikke er bundet. Av verdens normer. Bundet av de begrensninger. Som verden legger på meg. Som jeg legger på meg. De begrensninger som mine tidligere valg har skapt for meg.

Der, hvor jeg lever. Der kan jeg være fri. Der kan jeg være meg. Hele meg.

Den glade jul

Søndag. Det fjerde lyset i staken var tent. Ute lå et tynt, hvitt dekke over bakker og enger. De fleste gaver var handlet inn. De lå og ventet, kneblet av gyldne bånd. Kjente desembertoner fylte rommet sammen med lukten av julebakst.

Likevel, julestemningen var fraværende. Alt jeg satt igjen med var en bitter ettersmak av gamle, såre juleminner. Jeg sukket for meg selv. Same procedure as last year? Same procedure as every year!

Senere samme kveld vandret jeg langs kaia i Oslo. Varmt kledd i de få kalde, gradene. Julemusikk på ørene. Tanketom. Lot bare øynene få nyte synet. Der jeg ruslet i vei for å møte gode venner. Mens jeg gikk der merket jeg at jeg gikk og smilte for meg selv. Et bredt smil. Ren glede.

Jeg tittet opp mot himmelen. Akkurat tidsnok til å se de første snøfnuggene dale ned mot meg. Jeg stoppet opp. Lot de små, hvite krystallene smelte på mine rosenrøde kinn. Der og da. Helt uventet. Merket jeg at jeg gledet meg til jul. Julestemningen kom snikende. En ukjent varme spredte seg i hele meg.

Varm kaffe ble drukket i store slurker med gode venner. Til synet av julepyntede gater og juletre med tente lys. Bare noen få, gode timer. Med latter og smil.

To dager senere gikk en liten skatt til sengs. Spent og ivrig. Tegninger lå klare foran peisen. Tegninger av ønsker om gaver. Kanskje kom nissen? Ned gjennom pipa mens han sov. For å levere gaver til en snill liten skatt. Kanskje hadde nissen også med seg et pyntet juletre? Lille skatt, så spent og glad.

Den kvelden koste jeg meg med julepynt, juletoner og forventninger som bare barn kan skape. Da jeg endelig var ferdig, var klokken langt over leggetid. Jeg så meg rundt. Så om lille skatt ville bli så overrasket og glad som jeg håpet.

I et lite øyeblikk tok tidligere års tanker meg. Hvorfor gidder jeg dette? Så mye styr, for noen få dager? Tankene var flyktige. For første gang så erkjente jeg at jeg ikke ønsket å reise bort i julen. Om enn bare for en dag. For jeg var så fornøyd med det jeg så rundt meg. Jeg ble fylt med en enorm glede. Glede over å trives så godt, at jeg ikke ønsket å være noe annet sted.

Gleden hos lille skatt var enorm. Tegningene han laget til nissen var borte. Igjen stod det julepynt, juletre og masse gaver med navnet hans på. En så ekte, levende og naiv glede som bare barn kan vise.

Dagene som har fulgt har vært gode. De har vært delt med familie i hyggelige lag. De har vært fylt med god mat og søtsaker i alle former og farger. Lille skatt har frydet seg, i forventninger og innfridde ønsker.

Dagene som kommer vil også bli gode. Dørene mine skal åpnes for gode venner til akestunder, julebruncher og vennemiddager. Endelig skal mitt hjem igjen kunne fylles med mennesker jeg er glad i. Med smil og latter. Med gode stunder, liv og leven.

Med det ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt gledelig jul.

Et år har gått…

Jeg må innrømme. Det er ikke alle dager som er like gode. Enkelte dager, som i dag. Da velter kvalmen opp i meg. Jeg blir uvel. En indre uro. Fra dypt nede i magen, sprer den seg ut gjennom hele kroppen.

De dager jeg tenker på hva som faktisk var er slik. Når jeg tenker tilbake. Tenker på når det hele startet. På alle de hintene jeg fikk. På alle de gangene jeg burde trukket pusten. Burde tenkt meg om. Tenkt på om dette faktisk var riktig. Tenkt på om det var dette jeg ønsket. På alle de gangene jeg burde snudd i døren og takket for meg.

For det er ikke til å unngå at jeg minnes. Noe annet ville være en løgn. Men, det er få gode minner. Nå som tåken har lettet og verden er klar. Da har alt det som kunne vært søtt og godt, en bitter og vemmelig ettersmak. De gode minnene eksisterer ikke. Det er kun minner om løgner, om svik, om bedrag. Om fagre ord fulle av gift.

I dag er det nøyaktig et år siden du stod på døren min med en bag i hånden. Du skulle bare bli noen dager. Men, du ble. Dessverre! Jeg skulle ønske jeg den dagen visste det jeg vet i dag. Slik at jeg aldri hadde åpnet den døren. Aldri hadde sluppet deg inn.

Du såret meg. Med dine ord. Med dine handlinger. Med din bedragerske tunge og hensynsløse adferd. Jeg så ikke da…

Men, heldigvis så ikke du heller. Du begynte å helle salt i sårene. Forsøkte å få sårene til virkelig å svi. Du var for sen. Du var ikke smart nok til å se at jeg allerede hadde pleiet mine sår. Gitt meg selv den næringen jeg trengte for å heles. For å igjen bli hel. Huden min ble herdet, slik at du ikke fikk laget nye.

For den dagen jeg gikk. Den dagen hadde alle sår grodd. Og mitt hjerte banket ikke lenger for deg. Det hadde det aldri gjort. Mitt hjerte hadde banket for en illusjon. En fantasi. Da drømmen viste seg å være et mareritt, da banket ikke mitt hjerte lenger for det som kunne ha vært. Mitt hjerte frøs til is ved tanken på deg.

Den dagen jeg gikk var min. Siste gangen jeg så meg rundt i det som hadde vært vårt hjem. Jeg så restene av dine løgner. Jeg så den ynkelige sannheten. Min latter fylte stuen nok en gang. Og jeg frydet meg over ekkoet den skapte i tomheten jeg etterlot.

Dager som i dag, hvor jeg kjenner kvalmen som brer seg. De dagene lar jeg tankene vandre. Vandre inn i minnene om deg. For når jeg begynner å minnes, så kommer smilet sakte snikende. En varme sprer seg sakte, og kveler kvalmen.

Du var for meg en erfaring. En lekse jeg måtte lære. For deg var jeg næring. Du overlever ved å tære på andre. Jeg har lært min lekse og gått videre til neste kapittel. Jeg trenger ikke gjenta den en gang til. Mens du, du er fanget i din egen onde spiral, hvor du har gjort deg avhengig av denne næringen fra andre.

I dag er jeg stolt. Jeg er sterk. Jeg vil overleve. Sårene du laget har gitt meg arr. De arrene vil nok alltid være der, men de vil blekne. Falme bort, til de en dag ikke lenger synes.

Et klokt menneske sa for få dager siden, at arrene blir til lærdom. Hun har rett i det. Så i dag, et år etter. Jeg minnes, men jeg smiler. Fordi jeg seiret. Fordi jeg er fri.

Lille skatt, mamma er her nå

Lille skatt. Lille, vakreste skatt. Du ligger og sover søtt ved siden av mammaen din nå. Pusten din er rolig og varm.

Hånden din søker etter mamma. Jeg tar den lett i min. Stryker deg over kinnet. Kysser deg kjærlig på pannen.

Lille skatt, mamma er her nå. Ingen skal noen sinne få ta mamma ifra deg igjen.

Du kjenner varmen min, lille skatt. Kjenner at min hånd holder din. Trygt og godt. Mamma slipper den ikke.

Et lite sukk. Før et rolig og forsiktig smil over ditt uskyldige ansikt. Selv i søvne kjenner du mamma.

Lille skatt, det er så godt å se deg slik. Se deg sove så fredfylt. En søvn uten uro. En søvn uten vonde drømmer.

Du har sluttet å drømme om monstre. Du er ikke lenger redd mørket om natten. Du er fri, lille skatt. Og du er trygg.

Mamma legger seg ned inntil deg. Stryker deg lett over kinnet igjen. Holder fortsatt hånden din i min.

Du kryper tettere inntil. Graver ansiktet ditt ned i mammas armkrok. Ikke for å gjemme deg. Du trenger ikke det lenger, lille skatt.

Det er deilig å ligge slik inntil deg, lille skatt. Se ditt vakre ansikt. Kjenne varmen din. Høre den dempede, jevne pusten din.

Lille skatt, det er så godt å se. At du igjen har funnet roen. At du igjen er bekymringsløs, som bare barn kan være.

Mamma legger armene rundt deg. Forteller deg at jeg elsker deg. At du er mitt hjerte, mitt blod. Mitt alt.

Lille skatt, sammen med deg kan verden falle sammen. Mamma vil uansett alltid være fullkomment lykkelig. Med deg tett inntil.

Nå kan mamma lukke øynene, lille skatt. Slik, med deg tett inntil. Med armene kjærlig rundt deg.

Lille skatt, mamma elsker deg. Av hele sitt hjerte. Lille, vakre skatt.

The most beautiful necklace a mother
can wear is not gold or gems,

but her child’s arms around her neck.

Sviket

Dagen er trist og grå. Regnet ligger i luften. Som tunge, dystre tårer. Trærne henger med hodet. Bøyd under gråheten.

Jeg er urolig. Kjenner en indre rastløshet jeg ikke blir kvitt. Har lyst til å skrike. Kaste ting i veggen. Få ut alt sammen. Sinnet. Skuffelsen. Sviket.

Ikke en eneste gang har jeg sett meg tilbake. Ikke én!

Men, det er mye å prosessere. Mye å bearbeide. Mange sannheter å fordøye.

Matlysten har forsvunnet. Jeg går med en hul kvalme i hele kroppen. Spiser fordi jeg vet jeg må. Et måltid om dagen. Kanskje to hvis jeg er heldig. Merker at klærne begynner å sitte løst. Ser at kroppsdeler blir mindre. Smalere. Men, jeg gleder meg ikke over det. Vet dette ikke er sunt. Det er ikke bra for meg. Vekten ville ikke fortelle meg sannheten. Nektet å vise meg. Error. Selv den visste at dette er feil.

Sannheten er ikke det verste. Den er så klar. Lar seg ikke fornekte. Den er konstaterbar og ubestridelig. Den kan jeg håndtere.

Det verste er sviket.

For det gir dype arr. Når noen utnytter det kjæreste og skjøreste vi har. Følelsene våre. Spiller på din medmenneskelighet. Spiller på din kjærlighet. Spiller på din svakhet.

Det er et åpent sår at jeg stolte på han. Ga han mitt alt. Lot han se meg for hvem jeg er. Viste han kroker at mitt mørke som få har sett. Lot han gå på oppdagelsesferd i alle mine sjelelige brennmerker. Slapp han inn.

For han var det et spill. Han var aldri interessert. Han var aldri engasjert. Når han sa «jeg elsker deg». Det var den søte, uimotståelige giften. Som rovdyret sprer for å lamme sitt bytte.

Men, jeg lot han se. Han så. Han tok det til seg, med seg. Ikke fordi han brydde seg om meg. Det gjorde han nok aldri. Hans oppdagelsesferd i mennesket meg ga han kunnskap. Lærdom om mine svakheter. Slik at han senere visste hvor han kunne såre meg mest. Hvilke knapper han kunne trykke på for å få meg til å falle momentant. Han visste hva han kunne si for å umiddelbart få meg til å krympe meg. Bli sårbar. Bli en tone i hans svikefulle symfoni.

Sviket. Det er det verste. Ikke fordi han svek meg. Han betyr ingenting for meg lenger. Han er ikke det verste. Men at noen har utnyttet mine svakheter, mine følelser. Så kaldt. Så kynisk. Det er det som er sårt.

På armen min står det skrevet i blekk «Trust no one». Hvorfor hørte jeg ikke på meg selv?

Sviket får meg til å lukke meg. Bli usikker. På om jeg vil la noen få se igjen. På om jeg tør å la noen se meg sårbar igjen.

 

Til deg kjære løgner!

Du kom inn i mitt liv. Med en rasende fart. Tok meg med storm fra første øyeblikk. Sjarmerende. Blid. Karismatisk. Det var slik jeg oppfattet deg. En smule selvopptatt og skrytende. Men vi har vel alle våre negative sider, har vi ikke?

Du møtte meg på verst tenkelige tidspunkt. For min del. Jeg var i en langvarig hypomani. Ingen impulskontroll. Ingen evne til å tenke over konsekvensene av mine handlinger. Hyperseksuell. Du møtte meg når jeg var på mitt mest mottagelige for positiv oppmerksomhet. Du slo bort bena under meg på kort tid. Jeg kunne ikke stå imot. Ikke da.

Du klarte å lure meg. Få meg til å falle. Dro meg inn i din makt. Spant ditt nett rundt meg. Nettet av fagre komplimenter og giftige løgner. Fanget meg, så jeg ikke kom unna. Din svikefulle tunge fortalte alle de rette tingene på de rette tidspunktene. Visste hva jeg ville høre. Hva jeg trengte å høre for å hengi meg til din makt.

For du visste nøyaktig hva du skulle si. Alltid! Hvordan du skulle få meg til å falle. Selvfølgelig visste du det. Du hadde gjort det så uendelig mange ganger før.

Jeg falt for deg. Falt for løgnene dine. Falt for din svikefulle, giftige tunge. Akkurat slik du planla det. Fikk meg til å vente på deg, selv om jeg fornektet det for meg selv aldri så mye.

Dagen kom da ventetiden var over. Du ble kastet ut av hun du bodde sammen med. Det var til meg du kom. For du visste at jeg ventet. Du fortalte nye løgner. Spredte om deg av ditt bedrag. Og jeg trodde deg. Nå vet jeg at du ble fjernet med makt. At du nektet å forlate henne. Til meg sa du noe helt annet. Fikk meg til å tro at det bare var meg du ville ha. Dine djevelske usannheter gjennomsyret hele meg.

Jeg tok deg imot. Med åpne armer. Fordi jeg trodde på deg. Fordi du hadde gjort meg blind for sannheten. Slik som du er så god til. Slik du har perfeksjonert det gjennom et helt liv av bedragerske erfaringer. Lite visste jeg da, at det var min største tabbe. Lite visste jeg om at jeg aldri burde latt deg tre inn over dørstokken.

Du skulle bli en natt eller to. Fordi du ikke hadde noe sted å være. En natt ble til en uke, to uker. Før første uken var gått hadde du snakket deg fra å sove på sofaen og inn i sengen min. Jeg fikk stadig høre hvor fin jeg var. Hvor stolt du var av meg. Hvor vakker jeg var. Jeg, den selvsikre og sterke kvinnen du kunne kalle din. Jeg var perfekt i dine øyne. Det var i alle fall det du sa. Du smigret meg. Vartet meg opp. Viste meg det jeg trengte å se for å tro. Tro at jeg var den eneste ene. Drømmedama. Hun du virkelig ville ha.

Det var et spill du kunne så alt for godt. Du styrte meg akkurat dit du ville ha meg. Som en dukkemester styrer sine marionetter. Jeg hadde ikke egen vilje. Jeg hadde ikke evne til å se gjennom sløret. Det sløret av giftige løgner. Det nettet du hadde spunnet rundt meg. Jeg var fanget i ditt spill. Det spillet hvor du styrte alle brikker. Hvor alle trekk var dine.

Du fikk meg til å føle meg trygg. Spilte spillet så godt at jeg turte å åpne meg for deg. Du fikk meg til å vise deg mine svake punkter. Vise deg min sårbarhet. Vise deg hvor du kunne såre meg mest.

Jeg var fanget. Du hadde meg akkurat der du ville ha meg. I din makt.

Så begynte  du å vise meg mer og mer av ditt sanne jeg. Bit for bit serverte du meg sannheten om deg selv. Bitene var små. Du sørget alltid for at de var så små at du visste jeg ville klare å svelge dem.

Sakte begynte komplimentene å bli borte. Du fikk meg til å føle meg usynlig. Jeg fortalte deg at jeg savnet, men min mening var ikke lenger viktig for deg. Du visste at du hadde meg med hud og hår. Du lot meg vise deg at jeg var sårbar.

Da begynte du å skyte mot meg. Alt var brått min skyld. Du vellet alt over på meg. Ga meg dårlig samvittighet. Krenket meg.

Det fortsatte slik. Med mer og mer skyldfølelse. Mer og mer dårlig samvittighet. Du begynte å sikte på mine svakeste punkter. Der du visste at det ville såre meg mest. Du fikk meg til å hate meg selv. Du fikk meg til å føle meg verdiløs. Jeg likte ikke lenger hun jeg så i speilet. For jeg var ikke bra nok for deg lenger.

Du anklaget meg. Ga meg skylden for alle feil. Ga meg skylden for alle dine mangler. Det var aldri deg. Alltid meg.

Sakte men sikkert endret du meg. Gjorde meg til en skygge av meg selv. Mindre synlig for omverden. Du distanserte meg litt etter litt fra mitt nettverk. Fra mitt sosiale liv. Fra mine venner. Først ved å være den søte, hengivne kjæreste. Som heller ville ha romantiske stunder alene med meg, enn livlige kvelder med andre. Du hadde det så bra sammen med  meg, at du ikke trengte noen andre. Sammen med meg var livet ditt komplett. Jeg trodde deg. Ga etter. Rørt over å ha en kjæreste, en samboer, en forlovede som var lykkelig bare sammen med meg.

Lite visste jeg at dette var en del av ditt spill. Lite visste jeg at jeg spilte min rolle som marionette akkurat slik du ønsket. For du ville ikke bare ha meg. Du ville ha meg alene. For alene ville jeg være avhengig av deg. Lite visste jeg at målet ditt var at jeg skulle stå alene i denne verden. For uten venner og uten nettverk ville jeg ikke ha noen til å advare meg mot deg. Uten noen ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg ut, vekk fra deg. Alene ville jeg være lettere å kue.

Etterhvert ble du mindre forsiktig. Du begynte å bli klarere i dine hensikter. Du ble sint når jeg hadde planer uten deg. Du viste helt klart at du ville at du skulle være mitt alt. Jeg fikk kjeft for å møte venner. Fikk kjeft for å gjøre ting jeg alltid hadde gjort. Jeg var egoistisk. Tenkte ikke på deg. Tenkte ikke på han som jeg liksom skulle elske. Hvordan kunne jeg bry meg så lite om deg? Du forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for alt. Degradere meg ytterligere. Ta fra meg den siste lille rest av meg selv.

Du lurte meg. Bedro meg. Svek meg. Dag for dag spredte du din gift. Forsøkte å kue meg. Forsøkte å knekke meg. Men, du var utspekulert. For hver gang du dyttet meg fem trinn nærmere avgrunnen, så dro du meg opp igjen ett trinn. Ga meg det bittelille jeg trengte for å fortsatt tro at du elsket meg. Ga meg det bittelille glimtet av håp. Det bittelille halmstrået jeg trengte for å ikke gi opp. For ikke å vende deg ryggen totalt. Det var en del av ditt spill.

Dine giftige løgner. Dine giftige, bedragerske løgner. Du lever på dem. De holder deg i live. Samtidig tar de sakte livet av alle som krysser din vei. Du er avhengig av det. Du vet du sakte suger livsgnisten ut av dine ofre. Du tømmer dem, før du beveger deg videre til neste. Du vet vi, damene du utnytter, en dag får nok. At spillet ditt en dag tar slutt. Du går tom for trekk. Du forventer det.

Men…. Det var en ting du ikke forventet. Du forventet ikke den brå vendingen som spillet tok med meg.

Du hadde kommet så langt i ditt spill. Du hadde rukket å nedverdige meg. Du hadde rukket å så tvil om meg selv. Men, du hadde ikke rukket å ta fra meg styrken. Du hadde rukket å ta tak i meg. Du hadde rukket å bli fysisk med meg. Du hadde rukket å gi meg de første blåmerkene. Men, du hadde ikke rukket å slå meg.

Den dagen du tok tak i meg. Den dagen forsvant sløret. Den dagen brast alle dine løgner. Sannheten om deg stod klar foran meg. Det var intet vakkert bilde jeg så. Det var kullsvart og ødeleggende.

Dagen etter så jeg meg selv i speilet. Kjente ikke igjen hun som stirret tilbake på meg. En sørgmodig pike. Ringer under øynene. Smilet var borte. Gløden i øynene var sluknet. En skygge av meg selv. En skygge med blå merker på armen som vitnet om hvem du egentlig er.

Jeg stod der lenge. Studerte den skyggen jeg så i speilet. Likte ikke det jeg så. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Mens jeg stod der kjente jeg styrken min. Jeg kjente hvordan kampviljen våknet til liv. Hvordan den spredte seg ut i gjennom hele kroppen. Kjente hvordan viljen min, stoltheten min, selvtilliten min våknet til liv. Fingrene begynte å prikke. Av nytt blod som fløt gjennom årene. Ryggen rettet seg rak. Skuldrene trakk seg tilbake der de hører hjemme, ikke lutet slik de hadde blitt. Haken løftet seg fra brystet. Hodet hevet seg. Fargen begynte å vende tilbake i kinnene. Av varmen som nå strømmet gjennom meg. Gløden kom tilbake i øynene.

Ikke faen om noen mann skulle få behandle meg slik. Jeg er verdt mer enn dette! Jeg fortjener bedre enn dette!

En uke senere. En tekstmelding. «Jeg har flyttet ut. Leiligheten er tom.» Du fikk ikke vite at jeg skulle flytte før det var for sent å snu. Jeg bare gjorde det. Jeg skyldte deg ingenting. Du fortjente ikke muligheten til å slå meg fra det. Bokstavelig talt.

Du var sjokkert. Kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Eller hvorfor.

Kjære deg! Du var ikke sjokkert over hvorfor, eller over at det skjedde. Det som sjokkerte deg var at noen klarte å lure deg. Du var sjokkert over at jeg kunne planlegge dette bak din rygg. Gjennomføre det uten at du ante noe. Du var sjokkert over at noen kunne spille deg, slik du spiller alle andre. Mest av alt var du sjokkert fordi du visste ikke hvordan du skulle løse dette. Det kom for brått på deg. Du hadde ikke fått tid nok til å ha neste offer klart enda. Du var sjokkert over at jeg klarte å gå før du faktisk slo.

Du utnyttet meg økonomisk. Du forsøkte å ødelegge meg. Du forsøkte å gjøre meg avhengig av deg. Du forsøkte å kue meg. Men, en ting skal du vite: Du lyktes ikke! Jeg er for sterk til å la meg ødelegge. Jeg er for stolt til å la meg knekke. Min selvtillit er for høy til å ta på meg skylden for dine feil. Jeg VET at jeg ikke er verdiløs. Jeg har kanskje tapt økonomisk på min tid med deg. Men, du har tapt så mye mer. Du har tapt anseelse. Du har tapt mer av ditt allerede frynsede rykte. Du har tapt sosial status.

Jeg er fortsatt stolt, sterk og synlig. Det er du som er taperen. Ikke jeg.

Lille skatt, det er over nå!

Lille skatt. Lille, vakreste skatt.

Du kryper tett inntil. Tett, tett inntil mammas kropp. Søker nærhet. Søker varme. Søker trygghet. Klamrer deg fast.

Jeg lar deg komme opp på fanget. Tar deg tett inn i armene. Holder deg hardt. Lenge. Lar deg få den nærheten, den tryggheten. Som du savner så sårt.

Det er vondt å se deg slik lille skatt. Se savnet ditt. Savnet etter mamma. Mammaen du er så glad i. Mammaen du så lenge ikke fikk være nær.

Lille skatt. Mamma er så lei seg. Mammas hjerte gråter. For det er mamma sin skyld. Det er mamma som ikke sa nei tidsnok.

Du burde aldri opplevd den mannen, lille skatt. Mannen som tok fra deg mamma. Mannen som nektet mamma å gi deg nærheten du fortjener. Nærheten du aldri burde gått uten.

Mamma gråter når hun hører deg fortelle. Såre, salte tårer. Som ikke kan stoppe. Når jeg hører din spede stemme fortelle.

«Det bodde en slem mann hos mamma. Han er borte nå.» Lille skatt, det skulle aldri vært slik. Mamma skulle så gjerne tatt tiden tilbake. Mamma skulle så gjerne gjort det ugjort.

Jeg ser redselen din, lille skatt. Kjenner utryggheten som nå bor hos deg. Gir deg trøst. Gir deg nærhet. Gir deg trygghet på ny.

Lille skatt, det er over nå. Du skal aldri mer være redd hos mamma. Du har fått mammaen din tilbake.

Mammas hjerte gråter. Det vil gråte en stund til. Det vil gråte til du igjen er trygg. Til din redsel tar slutt.

Lille skatt, kryp tett inntil. Kjenn mammas varme. Kjenn mammas kjærlighet. Lille, vakreste skatt.