Noen dager…

Noen dager ønsker jeg bare å gjemme meg. Krype sammen og være liten. Dager som i dag. Hvor intet skjer, og jeg er overlatt til meg selv…

Noen dager trenger jeg bare noen som er der. Som ser meg, og lar meg være meg. Uten maske.

Noen dager så trenger jeg bare en klem. Noen som stryker meg over kinnet, ser meg i øynene og sier at alt kommer til å bli bra.

Noen dager trenger jeg at noen forteller meg at det er greit å være frustrert og motløs.

Noen dager trenger jeg noen å være stille med. Som bare er der.

Noen dager så ønsker jeg at noen kan lytte. Ikke snakke ihjel, bare lytte.

Noen dager ønsker jeg å bare være. Slippe å gjøre meg til, gjemme meg bak fasaden. Bak smilet som ikke når øynene.

Noen dager så trenger jeg bare en venn. Som er der. Som forstår uten ord.

urlBildet er herfra

Ingen ser bak kulissene!

Hun går med raske bestemte skritt. Det er kaldt ute, så hun skynder seg litt. Skal møte ei venninne og ta en kopp kaffe. En luksus hun egentlig ikke har råd til…

Hun er ikledd høye hæler, en ettersittende sort bukse og en lekker jakke som står godt til de isblå øynene hennes. Sminken og håret er som det skal være. Hun ser godt ut.

Hun er tidlig ute, så hun kjøper seg en kaffe og setter seg ved et bord ved vinduet. Leser litt i en bok mens hun venter. Ser litt på folkene rundt seg og som passerer på gaten. Lytter til den behagelige musikken på øret. Alle ser så fornøyde ut.

Venninnen kommer og det bestilles mer kaffe og noe å bite i. Det skal bli godt med et lite avbrekk, en fristund, fra problemer og bekymringer. Realiteten innhenter henne. «Ikke godkjent» skriker det mot henne i betalingsterminalen. Hun får en klump i magen. Humøret synker drastisk…

Heldigvis kjenner venninnen til hva som plager henne. Hun betaler for begge uten å gjøre noe ut av det.

Samtalen går lett og hun klarer å få frustrasjonen på en armlengdes avstand en liten stund.

Hun på andre siden av bordet vet. Og hun forstår. Det gjør godt.

De andre i kaféen aner ingen ting. De ser bare to jenter, to venninner, som skravler over en kopp kaffe. Regner vel med at praten går om noe trivielt. Om shopping, mannfolk, frustrasjoner over den rare kollegaen på jobb eller andre hverdagslige ting. Det skravles om det også, men ikke bare.

For de rundt ser ikke hva hun bærer på. De ser ikke en frustrasjon over at hun sitter i en dyp gjeldskrise. De ser ikke at hun ikke sover om nettene på grunn av tanker og bekymringer for hva fremtiden vil bringe. De ser ikke at hun ikke har penger på kontoen. De ser ikke at hjemme venter et femsifret beløp i forfalte regninger, men ikke en krone å betale dem med. De ser ikke at hun egentlig ikke har råd til den kaffekoppen hun drikker, fordi den koster mer enn hun har å bruke på mat på en dag.

De ser ikke…

Hun har på seg masken sin. Den som gjemmes bak sminke og et falsk smil. Den hun må jobbe med å ta på når hun skal ut av døren.

For hjemme er hun en annen person.

Hjemme er det et annet syn som møter henne i speilet. Rødflammet hud på grunn av stress og et dårlig, men billig kosthold. Sorte ringer under øynene etter endeløse våkenetter. Sorte striper nedover kinnene etter maskaraen som engang satt på øyevippene. Rødsprengte og tårevåte øyne uten sin vanlige livsgnist. Håret til alle kanter etter å ha gjemt hodet i hendene.

Det de andre ser er ei glad og fornøyd jente i freshe klær. Sannheten er at hun ikke har det bra, og at klærne er gamle, og koster henne dyrt fortsatt.

For hun kommer ikke ut av det. Hun ser ingen løsning. Det er ingen penger å betale med. Og for hver dag hun ikke betaler blir ting dyrere.

Ingen ser hennes frustrasjoner. Ingen ser den skammen hun bærer.

De ser masken, men ingen ser bak kulissene.

urlBildet er herfra

********************

Inspirert av innlegget til Helene om det å være usynlig syk

En påminnelse om at alt ikke er som det ser ut bestandig. En påminnelse om at av og til må vi ta oss tid til å virkelig se våre medmennesker, våre venner, vår familie. For mange sliter i det skjulte. Det er mange som av og til bare trenger en klem.

Du er unik!

Hvorfor er det slik at mange føler de må gjemme seg bak en fasade? Ta på seg en maske for offentligheten. En maske de ikke lar noen se bak?

Av og til er fasaden viktig. Det er ikke alle sammenhenger hvor vi bør vise alle sidene av oss selv. I enkelte sammenhenger må vi vise oss profesjonelle, vi må vise oss sterke, eller rett og slett bare påta oss en forventet rolle. Av og til er masken en overlevelsesteknikk. Den er nødvendig for å komme seg gjennom hverdagen. Det er ikke disse situasjonene jeg har i tankene…

Men, hvorfor gjemmer vi det virkelige oss for våre venner, for vår familie, for de som kjenner oss? Eller de som i utgangspunktet burde kjenne oss. Hvorfor er vi redde for å vise hvem vi er?

Facebook er et fantastisk eksempel på dette. Alt er lykke, kjærlighet, velorganiserte hverdager og interessante opplevelser. Alt er perfekt. Ja, ikke engang et hårstrå ligger feil når man går ut av døren en tidlig mandagsmorgen. Ser man på facebook så skulle en tro at vi lever i en «prozac nation». En nasjon på lykkepiller… Jeg skal innrømme at jeg selv har hatt oppdateringer om perfekte hverdager. Av og til så er faktisk hverdagen perfekt. Men langt fra alltid. Jeg tør faktisk oppdatere om de dagene også, i motsetning til mange andre.

Det er ikke bare på facebook dette skjer. Det er bare veldig synlig der. For det jeg ikke skjønner er hvorfor folk ikke tør å stå for den de er og det livet de lever? Mange tør ikke si hva de egentlig mener om en sak fordi de er redde. Redde for at andre mener noe annet og dømmer dem for deres synspunkt. En ubegrunnet redsel spør du meg. Det er jo meningsforskjeller som fører til debatt, noe som er både spennende og nødvendig. Og hvem har sagt at det er deres mening som er viktig og riktig?

Mange er også redd for å vise følelser – eller lettere sagt ytterpunktene av følelser. Vi kan vise oss glade og lettere frustrerte i enkelte sammenhenger. Ja, ved enkelte hendelser er det til og med lov til å føle seg litt trist. Men det er få som tør å vise andre hele følelsesaspektet. Hvorfor det? Det er naturlig å ha følelser. Mennesker er følelser.

Det er helt naturlig å føle abnorm glede når drømmer går i oppfyllelse. Vis den! Blås lang marsj i at andre blir misunnelige og sjalu. Del din glede! Det er like naturlig å bli sint når verden går deg i mot, er du blir vitne til noe som provoserer. Det er faktisk lov å være sint! Det er mange som sier at sinne er destruktivt, og de har rett til en viss grad også. Men sinne er naturlig. Og til tider nødvendig og kontruktivt. Sinne vitner ofte om engasjement. Vis det! På samme måte er det ingenting i veien med å være trist. Vi har alle kjent på de følelsene, opptil flere ganger. Det er lov. Det er ingen skam å være trist. Å være trist er et tegn på at du bryr deg. Vis det!

Hvorfor tør vi ikke vise at vi er menneskelige? Jeg mener ikke at vi skal fortelle eller vise alt til alle hele tiden. Det handler om å stå for den vi er. Tørre å være annerledes. Hvert eneste menneske på denne kloden er unikt. Unikt! Hver gang jeg tenker på at jeg, jeg er faktisk unik, så smiler jeg! Det er en deilig følelse. Jeg er meg, og det er det ingen andre som er. Herlig!

Jeg har intet behov for å prøve å være som andre. Selvfølgelig, jeg møter fordommer, og folk fordømmer. Men det er greit! Jeg kan ikke bli likt av alle. Det er heller ikke meningen. Hvis folk ikke kan ta meg for den jeg er, hvorfor skal jeg da prøve å tilpasse meg dem? De kan da umulig tilføre meg de store tingene, hvis de ikke vet hvem jeg er og hva jeg trenger?

Hva er det jeg egentlig vil frem til? Det er enkelt! Jeg vil at flere skal tørre å være seg selv. Stå for den de er. Tørre å vise sin egenhet, sitt unikum. Man må huske at man er født unik. Foreldrene dine brukte ikke «copy-paste» da de lagde deg. Så husk:

Det er bare du som kan være deg, og du er skapt til å være best på akkurat det!

 

Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no

Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no