Du, som står meg så nært…

Du.
Du, som står meg så nært.

Jeg har vist deg så mye av meg selv. Enda så elsker du meg.
Jeg har vist deg meg, slik jeg er. Enda så elsker du meg.

Jeg har vist deg mitt svakeste. Øyeblikket der jeg jeg falt sammen. Da jeg mistet fotfestet og falt. Du fikk se meg når jeg ikke hadde noe forsvar igjen. Ikke klarte å holde tilbake lenger. Hvor fortvilelsen tok overhånd.

Enda så elsker du meg.

Du fikk se mine tårer. De tårene jeg ikke klarte å stoppe. Tårene som trillet ned over skjelvende kinn. Øyeblikket hvor jeg var liten og sårbar, og ikke klarte å holde igjen. Hvor all min styrke forsvant.

Enda så elsker du meg.

Jeg ville ikke at du skulle se. Ville ikke vise meg så svak. Så sårbar. Ville ikke vise at det av og til blir for mye for meg.

Men, jeg hadde ingen grunn til å ikke slippe deg inn.

For du er der for meg. Alltid. Uansett hva, så er du der for meg.

Du er der når jeg er glad. Når verden er fantastisk og mine øyne stråler. Når livet leker, og jeg sprudler av energi og lykke. Da er du der. Smiler og ler sammen med meg. Deler min glede og iver.

Og du viste meg at du også er der når verden går meg imot. Når jeg ikke makter mer, og styrken min forsvinner. Da er du der for meg. Slik du var da du så mine tårer.

Du strøk meg over kinnet. Tørket bort mine tårer. Spurte meg hva som var galt. Viste meg at det ikke var skummelt. Viste meg at jeg ikke behøver skjule mine følelser. Viste at også jeg kan være svak og sårbar. Så tok du meg i dine armer. Og holdt meg. Bare holdt meg inntil deg. Ga meg din nærhet. Din trygghet. Til jeg fant igjen styrken min.

Og selv etter å ha sett meg så svak, så elsker du meg.

Du, som står meg så nært.

Du er min like. Min beste venn. Min kjæreste. Min samboer. Du er min styrke. Min støtte når jeg vakler og ikke finner balansen. Du er min beskytter. Min sikkerhet når jeg selv ikke vet. Du er min elsker. Min flamme og min lidenskap i alt hva du er. Du er min livspartner.

Du, som står meg nærmest.

Du skal vite hvor høyt jeg elsker deg. Hver enste dag tar jeg meg selv i å smile. Bare fordi jeg tenker på deg. På at du er min. Hver eneste kveld sovner jeg lykkelig. Fordi jeg vet du er der ved siden av meg når jeg våkner. Hver eneste dag er jeg takknemlig over din kjærlighet. Din nærhet.

Jeg ser på deg og føler meg som verdens heldigste kvinne. Fordi jeg har deg.

Du, som jeg elsker så høyt.

Du skal vite at du er en fantastisk mann. En helt enestående mann. En mann av mange sider. Kjærlig,  og varm. Leken, og lidenskapelig. Forståelsesfull, og vis. En unik mann. Min mann.

Du, som jeg elsker så høyt.

Hver dag med deg. Er en dag jeg verdsetter. En dag jeg er takknemlig. En dag jeg er lykkelig. Fordi jeg deler den med deg. Måtte dagene jeg verdsetter, er takknemlig, er lykkelig, bli endeløse. Måtte de dagene gå inn i evigheten.

Uten navn

Reklamer

Jeg begynner å bli gammel…

Jeg tar meg selv i å tenke at jeg begynner å bli gammel!

Vel, nå er alt relativt…. Jeg er tross alt så vidt inne i 30-årene, så jeg er ikke SÅ gammel riktig enda. Men, det handler om perspektiv.

For 5 år siden maste alle rundt meg på at jeg burde gifte meg. Jeg hadde samboer, stasjonsvogn, rekkehus med hvitt stakittgjerde, stesønn og kul på magen. Og jeg var jo i såkalt gifte-alder. De som kjenner meg vet at magen vrenger seg bare ved tanken på å bære ring på fingeren, men det er en helt annen sak.

Nå derimot, så er det ingen som maser om bryllup og i gode og onde dager. Ikke det at jeg har noen som har noe ønske om å tre ring på fingeren min altså, men det er ikke mas i det hele tatt. Det er heller det motsatte. Alle de som giftet seg da de var i giftealder kommer nå krypende til korset. «Du var smart du som ikke giftet deg!»

For nå er jeg over i en ny alder – skilsmisse-alderen! Folk går fra hverandre og skiller seg over en lav sko. Skilsmisse-alder, det er der jeg er nå!

Som om ikke det er nok, så måtte jeg innrømme her om dagen at jeg liker menn og ikke gutter. Jeg vil ikke ha en valp i begynnelsen av 20-årene. Nei, gi meg et skikkelig mannfolk. Mann med stor M!

Og så må han ha skjegg! Hvor i helvete den preferansen kommer fra må du ikke spørre meg om. Det var da jeg innså akkurat den at jeg skjønte at jeg begynner å bli gammel. Jeg liker menn med skjegg. Jeg liker skjeggkos. Jeg vil ikke ha en hårløs barnerumpe. Nei, gi meg en mann med skjegg!

Jeg tenker tilbake til tenåringsdager. Husker de steingamle damene på mamma sin alder snakke om skilsmisser og skjeggete mannfolk. Fy fader så gamle de var!

Nå sitter jeg da der selv! Ikke det at jeg er nyskilt og 40 men…. Jeg er «ny»-singel alenemor som liker skjeggete mannfolk!

Jaja, de gamle er visst eldst!

Så hva passer vel bedre enn sommerhiten fra det året jeg ble født?!?!