Min lille skatt! Mamma vet du har det vondt…

Min lille skatt. Min lille, dyrbare skatt.

Du kryper tett inntil meg. Forsøker å gjemme ansiktet ditt. Tett, tett inn i armene til mamma. Kommer ikke nær nok.

Jeg tørker tårene dine. Du hikster, og flere tårer renner ned over myke barnekinn. Mamma vet du har det vondt nå.

«Mamma, det gjør vondt! Inni her!» Du peker på brystet ditt.

Mamma vet! For mamma bærer samme smerte selv. Men, jeg viser deg det ikke. Er sterk for deg. Forsøker å trøste. Forsøker å holde egen smerte tilbake. Mamma er sterk for deg.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten din bort, lille skatt. For jeg vet hvor vondt det gjør.

Inne i meg hvisker jeg stille «Unnskyld skatt! Mamma er lei for det. Mamma skulle ønske det var annerledes, men jeg gjorde det for deg! Unnskyld skatt!» Men, jeg sier det ikke høyt. Bare tørker tårene dine. Gir deg varmen og nærheten du trenger.

«Hvorfor det mamma? Hvorfor?»

Du blir sint. Slår meg. Om igjen og om igjen. Skriker mot meg. «Hvorfor?»

Jeg forsøker å svare. Så godt jeg kan. Selv om jeg egentlig ikke har noen svar. For jeg vet faktisk ikke. Men, det er ikke din byrde å bære skatt.

Likevel ser jeg at du bærer den. Tårene dine forteller meg det. De som ustanselig triller ned over dine myke, vakre kinn. Øynene dine er mørke. Jeg kan se smerten i dem. Min lille skatt, jeg skulle gjort alt for å ta smerten fra deg.

Jeg har forsøkt å spare deg så lenge som mulig. Jeg kunne ikke skjule lenger. Jeg kunne ikke lyve lenger. Selv om jeg visste at sannheten ville gjøre deg vondt.

«Mamma, det gjør vondt!» Ja, lille skatt! Det gjør vondt. Mamma vet. Men, mamma kan ikke ta smerten fra deg. Mamma kan ikke stille sorgen din. Uansett hvor mye mamma vil.

Du kryper tettere inntil. Mellom hikstene og tårene blir øyelokkene tyngre. Du sovner i gråten. Du er sliten. Jeg tørker de siste tårene fra kinnet ditt, og kjenner nye tårer på mitt eget.

Min lille skatt! Mamma vet du har det vondt. Mamma kan ikke gjøre det ugjort. Men, mamma kan være her for deg. Tørke dine tårer. Trøste deg. Gi deg den nærheten, den kjærligheten du trenger. Mamma kan være sterk for deg. Men, mamma kan ikke ta bort smerten.

Unnskyld, lille skatt!

imgresBildet er herfra

Reklamer

Kjære mor på morsdagen!

I dag kommer aviser, sosiale medier, tv-sendinger med mer til å strømme over av morsdagsnyheter. Men, har vi glemt hva morsdagen egentlig handler om?

For nå synes det kun å være snakk om kaffe på sengen og gavene.

Jeg liker ikke det kommersielle ved disse dagene. For i det kommersielle presset om å finne den perfekte gaven glemmes grunntanken bak. Hvis jeg skulle fått en morsdagsgave, så ville jeg ikke hatt noe som kan pakkes inn og settes bånd på. Det beste et barn, en far, kunne gitt meg i dag, er noe så enkelt som kjærlighet og takknemlighet til meg som mor. Bare noen få ord: «Takk for at du er mammaen min!» «Takk for at du er en fantastisk mor til mine barn!» Det er mye mer verdt enn den største diamant, den dyreste veske eller den fineste kake!

Så…

Kjære mor!

Du feires og settes pris på i dag fordi du allerede har fått den største gaven man kan oppleve her i livet! Du har fått oppleve det mirakelet det er å få barn. Du har fått oppleve morskjærligheten. En større gave enn det kan man ikke få!

Så ikke bruk dagen i dag på å tenke på gaver, eller manglende oppvartning av en mann, en far. De har uansett et annet syn på sånt enn oss kvinner.

Bruk dagen til å se på dine barn. Prise deg takknemlig over dem. Over at DU er den som får følge dem tettest på deres ferd gjennom livet. Over at DU er den de alltid kan lene seg mot. Over at DU er den som elsker dem så ubetinget. Over at DU elskes like ubetinget tilbake.

Du er mor! Du er fantastisk!

Nyt det på en dag som i dag!

God morsdag!

skann0002Bildet er herfra

Julens ensomhet

I det siste har de fleste av oss lest det ene og det andre om ensomhet i julen. Annonsen til 88 år gamle Reidun har blitt lest av mange. Mange har akket og sukket de siste dagene over denne. Mange som aldri ville sjenket de ensomme i julen en tanke… De tenker plutselig hvor trist det må være.

imgres

VG presenterte en undersøkelse hvor 3 % av de spurte skulle «feire» julaften alene. De fleste feier sammen med noen, men 112 000 sitter da alene denne kvelden. De fleste gjør ikke det frivillig. Eller de gjør det av eget valg, rett og slett fordi alternativene ikke er noe ålreite.

Julen er en høytid hvor familier samles. En høytid for å møte de som står oss nærmest. En høytid for glede og varme, og koselig selskap. Det gjør det fryktelig vondt for de som skal feire høytiden alene. Det store fokuset på å være sammen, gjør det enda mer ensomt å være alene.

Jeg er en av de som gruer meg til julen hvert år. Ikke fordi jeg skal være alene på julaften. Det slipper jeg heldigvis. Men, på grunn av all denne gleden, og lykken, og familiehyggen. Fordi jeg ikke har den type familie.

Julaften er visst den verste dagen å være alene. Heldigvis så vet jeg ikke hvordan det er. Jeg har heldigvis ikke vært alene på julaften enda. Selv om det mange ganger har fristet… Familien min har alltid feiret jul, og jeg har alltid vært velkommen. Så jeg drar som regel dit. Jeg drar dit, selv om jeg egentlig ikke vil være der. Fordi alternativet er så sinnsykt ensomt.

Det høres kanskje rart ut å ikke ville møte familien sin, men sånn er det nå. Min familie har ikke det man utad kaller kompliserte familieforhold. Neida, vår familie synes å være veldig sammensveiset. Problemet er at vi har et ekstra familiemedlem. En ubuden gjest i mine øyne. En gjest som er det mest kjærkomne familiemedlemmet for resten. En gjest med navnet alkohol!

978xBilde fra tidligere innlegg

De som har fulgt meg en stund vet kanskje nå hvorfor jeg har et anstrengt forhold til alkohol i familierelasjoner. Jeg orker ikke mer! Jeg har intet behov for å se min mor drikke seg dritings. Jeg trenger ikke å se tanter snøvle og snuble rundt. Jeg trenger ikke å se onkler som blir så fulle og ærlige at jeg får høre hvor vakker og deilig jeg er som kvinne. Nei, det er faktisk bare ekkelt! Og jeg trenger ikke å se bestemor så full at hun ramler av stolen. Joda, jeg er voksen. Jeg burde kanskje tåle å se andre voksne mennesker drikke. Men nei, ikke familien min! Jeg vil ha en familie jeg kan ha det hyggelig med. Ikke en familie jeg på passe på som om det var  hjemme alene-fest  for tenåringer. Og jeg vil i alle fall ikke dra mitt barn inn i dette fyllekalaset! Jeg så nok fyll selv som liten. DET skal han slippe. De minnene skal ikke han bære med seg.

«Kan du ikke bare si det som det er da?»
«Kan du ikke bare si at du ikke liker det?»
«Kan du ikke bare be de velge – deg eller alkoholen?»

Det høres så lett ut, ikke sant? Særlig siste. Sette det på spissen. Gi familien et ultimatum. Velge, enten så kommer jeg og barnet mitt på besøk på julaften eller drikke alkohol uten oss. Alle ved sine fulle fem ville vel valgt familien da, ville de ikke????

JEG HAR PRØVD!!!! Senest i år… Min mor ville så gjerne at jeg skulle komme på julaften. Hun ville feire jul med meg og sitt barnebarn. Jeg fortalte at det var uaktuelt. Fordi det ville bli servert alkohol der. Sa jeg fant på noe annet. La på. Håpet det ville få henne til å tenke. En uke senere sa jeg det som det var. Jeg kunne gjerne komme, men da ville jeg ikke se en dråpe alkohol. Ikke en øl. Ingen akevitt til ribba. Ingen gløgg til pepperkakene. Ingen cognac til kaffen. Ingenting! Det var valget.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg synes det er så galt med en øl og akevitt. Eller en cognac. Det er ikke galt i det hele tatt. Selvfølgelig kan man kose seg med slikt. Det kan jeg gjøre selv også. Men ikke hos mennesker som ikke eier mengdekontroll. Ikke hos mennesker som ikke innser at de drikker for mye. Ikke hos de som synes fyll er viktigere enn familie. Der er det ikke noe som heter én! Der er det enten eller! Åpnes flaska, så tømmes flaska.

Alkojul_932276pBildet er herfra

Det burde være et enkelt valg, burde det ikke? Joda, valget var enkelt det! De trengte ikke betekningstid engang. Kunne svare umiddelbart…. Jeg skal ikke dit i julen! Valget var enkelt. Alkoholen er viktigere. At jeg selv velges bort til fordel for alkohol er jeg vant til. Derimot gjør det vondt så vanvittig dypt inne i sjelen at min mor heller vil ha akevitt på julaften enn å se gleden i øynene til min sønn, hennes barnebarn, når nissen kommer og pakker pakkes opp. Det gjør vondt at min bestemor, som synger på siste verset, heller vil drikke julaften enn å tilbringe kanskje hennes siste jul med sitt oldebarn. Sønnen min er ikke viktig nok! Den smerten i et mors hjerte er ubeskrivelig!

Joda, jeg har et annet alternativ. Jeg slipper å være alene på julaften. Og jeg slipper å spise julefrokosten på 1. juledag alene. Men, jeg vil egentlig ikke være der. Kjenner nesten ingen. Så vidt jeg kjenner de jeg skal være hos. Skal bare være med noen. Vil egentlig ikke, men min sønn fortjener en god jul. Han fortjener glade mennesker. Han fortjener nisse, pakker, latter, god mat og hygge. Han fortjener mer enn å bare sitte sammen med meg alene på julaften. Derfor gjør jeg det. Jeg får klistre på smilet og late som om alt er bra… Det er mange som ikke har den muligheten engang….

Men julen er mer enn julaften… Resten av romjula gruer jeg meg til. Når facebook og andre medier flommer over av lykkelige bilder og oppdateringer. Fra en romjul hvor man stresser fra hus til hus for å besøke de man ikke fikk se på julaften. Da vil min ensomhet komme. For når frokosten på 1. dag jul er fortært, så bærer det hjem igjen. Da er julen over for min del. Da er det ikke mer familie å besøke, for de holder selskap sammen med akevittflaska. Hyller min families kjæreste familiemedlem. Venner er fullt opptatt med å besøke slektninger hist og pist. Der er familiemedlemmene mange, og dagene i romjula for få. Hos meg er det motsatt. For få familiemedlemmer jeg vil besøke, og for mange dager….

imgres-1Bildet er herfra

Jeg skal innrømme at jeg gruer meg til romjula. 1. og 2. juledag skal gå på et vis. Jeg og poden skal nok kose oss. Leke med nye leker. Kose oss med gamle, gode tegnefilmer på tv. Det skal nok gå bra! Heldigvis reiser han til faren sin 3. juledag. Mer familie og hyggelig stemning der for han resten av julen. Det er jeg glad for…

Hva jeg gjør gjenstår å se… Jeg vet ikke… Folk er opptatt med sitt… Jeg vil ikke trenge meg på. Da kan ikke 1. januar komme raskt nok…

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng med dette. Kanskje for å fortelle hvor sår julen kan være. Kanskje for å få folk til å tenke på at julen er mer enn julaften. At ensomheten kan være sterk resten av julen også. Jeg vet ikke… Kanskje jeg ikke har noe poeng heller…

********************

Mine tidligere innlegg om julen er:

Gledelig jul – ikke for alle

Julebrev til NAV

Jakten på den perfekte julen

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Julens flatfyll på firmaets regning

Øl, akevitt og juleborssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Fra Aftenpostens sider så klikket jeg meg inn på en artikkel på nettstedet mamma.no. En artikkel med en overskrift som tilsa at hva slags julekalender vi gir barna våre forteller oss hva slags mennesker vi er….

Nå har det vel kanskje gått litt vel langt i dette julehysteriet, har det ikke?

Allerede i første avsnitt så ytres det «Stakkars de barna som får en rosinpakke hver dag». Utsagnet kommer fra sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye. Jeg kjenner jeg provoseres.

Joda, hun nevner i en bisetning at dette med pakkekalender kan skape kjøpepress, men uttaler videre:

«nå har vi kommet dit at det skal være gavekalender, det skal helst være nøye utvalgte gaver til hvert barn, og gavene skal helst være pakket inn i nydelig papir av mamma – selvfølgelig»

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Er det ikke meningen at pakkene skal være til jul? Er ikke meningen med kalender at vi skal telle ned til denne høytiden? Da handler det om lukene som åpnes, ikke at man skal få 24 pakker… Det er som Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi, sier; det handler om nedtelling og forventning om det som kommer.

Kolstad peker på noe viktig. Noe jeg ikke liker i utviklingen av det samfunnet vi lever i – forbrukerkultur! I all overfloden så benytter vi enda mer overflod fordi vi tror det er det eneste som gleder.

Det sies så godt at jeg bare har lyst til å skrike det ut:

«Jeg får en litt ekkel smak i munnen, julekalenderen dreier seg kun om ting i dag. Og er det noe vårt samfunn ikke trenger mer av, så er det ting.»

Øye mener at pakkekalenderen har blitt et uttrykk for hvordan en kvinne er som mor. At hun ikke når opp som mor dersom hennes kalender ikke kan måles med de hjemmelagde, svulmende kalenderne som presenteres på facebook, instagram og andre sosiale medier.

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Joda, min sønn får kalender. En kalender som typisk ser ut som en kalender. 24 lommer med plass til små leker og annet fjas. Men jeg fyller ikke hver luke, hver lomme med pakker til randen. De fleste lommene inneholder faktisk bare en sjokolade. Fordi jeg ønsker fokus på ventetiden og nedtellingen og ikke gavene i seg selv. Vil ikke at julen skal degraderes til 24 dager med forventning om små pakker før den store pakkedagen. Jul er jul. Ikke et gaveeldorado.

Så hvis Øye har rett, så burde jeg da være en dårlig mor. Fordi mitt barn ikke får en like velfylt kalender som mødrene på min venneliste på de sosiale mediene. Øye – tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor ansikt til ansikt? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg ønsker å lære mitt barn andre verdier enn en forbruksmentalitet? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg synes det er unødvendig å bruke flere tusen kroner på en pakkekalender? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg er sterk nok til å stå imot presset på sosiale medier og er tro mot meg selv?

Jeg provoseres!

Så kommer endelig artikkelen inn på noen gode idéer. Aktivitets- eller veldedighetskalendere. Førstnevnte er kalendere hvor det er f. eks. lapper hvor det står ting voksne og barn skal gjøre sammen den dagen. Selvfølgelig burde foreldre sette av tid til sine barn de øvrige 11 månedene i året også. Men, derimot kanskje man da setter ekstra fokus på ting man ikke tar seg tid til ellers i en travel hverdag. Uansett, så vinner barnet på dette. Barnet får mer tid sammen med mamma og pappa!

Veldedighetskalendere kan være så mangt. Bake boller til noen som ikke har råd selv. Gi bort brukte leker eller klær til noen som trenger det. Eller andre lignende formål. Rett og slett gledesspredning til noen som trenger det. For en fantastisk kalender! Hvis noen skal gi meg en kalender i voksen alder, så vil jeg ha en sånn!! Øye er kritisk. Mener kalenderen ikke skal brukes som en del av barneoppdragelsen. At julekalenderen ikke skal inneholde for mye moral og etikk. Men er dette oppdragelse? Det handler jo om grunnleggende medmenneskelighet og å spre glede i en tid som er tøff for mange. Hva er galt med det? Jo Øye ser ikke hvilken glede en treåring har av slikt. Er det helt utenkelig for henne at barn kan bli glade av å glede andre??

Jeg provoseres!

Da liker jeg vinklingen til Kolstad bedre. Han undres over om den massive julekalenderen er foreldrenens måte å kjøpe seg fri fra å gi barna det de egentlig trenger – kjærlighet, ømhet og varme! At foreldrene har latt verdien av det vi kjøper til barna bli en målestokk for hvor glade vi er i dem. er det virkelig sånn? Har vi blitt så dårlige foreldre at kjærlighet måles i materielle verdier? Har forbrukskulturen tatt helt overhånd? Klarer vi ikke lenger forholde oss til mellommenneskelige relasjoner?

Så Øye, når du sier at jeg kan vise deg min julekalender og du kan fortelle hvem jeg er…. Jeg garanterer at du kommer til å ta grundig feil! Tar du utfordringen?

Bildet er herfra

Fortid og nåtid – en selvransakelse

De siste dagene har jeg fått en del spørsmål om hvordan min historie påvirker meg i dag. Blant annet var det en som spurte hvordan det påvirker meg som venn, som kjæreste, som mor og i jobbsammenheng. Det er også en del som kjenner seg igjen i deler av historien og forteller hvordan det påvirker dem.

Det krever en god del selvransakelse å kunne si hvordan fortiden påvirker nåtiden. Man må gå inn i dypet av seg selv. Erkjenne en del sammenhenger som ikke er åpenbare. Erkjenne en del sammenhenger man ikke liker. Det er ikke lett å skulle prøve å forstå hvorfor man er som man er. Det er alt annet enn enkelt…

Min historie, for å begynne med den, er kompleks. Den kan ikke oppsummeres i enkle ordelag. Nye lesere kan ta en titt HER. Der finnes den siste av de 8 delene jeg har valgt å dele hittil, med link til de 7 første. Flere vil komme. Med tid og stunder…

Alt en opplever her i livet vil påvirke en på den ene eller annen måte. Noe positivt. Noe ikke fullt så positivt. Noe vil sitte sterkere og dypere i enn annet. Slik er det bare. Det ville derfor være noe riv ruskende galt om jeg hadde trodd jeg kunne komme fra min barndom og mitt helvete uten å bære preg av den…

Så hvor skal jeg begynne…

Min barndom har aldri vært preget av den trygghet, stabilitet og kjærlighet som burde ha vært der. Det har vært det motsatte. Et helvete av alkohol, vold, lite penger, dårlige relasjoner og usikkerhet for hva som ville skje i det neste øyeblikket. Dette preger meg selvfølgelig i dag. På godt og vondt!

Det er på et punkt jeg merker min fortid veldig godt. Jeg har veldig vanskelig for å slippe noen inn på meg. Jeg har problemer med å la noen bli ordentlig kjent med meg. Per dags dato er det faktisk kun én person som har sett meg ærlig i alle sammenhenger. Bare én person jeg ikke føler jeg trenger å gjemme deler av meg selv for. Så er det en liten håndfull personer som kjenner meg godt, men ikke helt.

Det er både positivt og negativt. Det er veldig positivt fordi jeg har overhode ingen problemer med å forholde meg profesjonell i jobbrelasjoner. Jeg er jo vant til å ikke involvere noen i personen MEG. Derimot så har jeg et godt knippe bekjente, men svært få gode venner. Jeg slipper ikke noen nært nok inn.

Dette skyldes mange ting… Mest av alt så skyldes det at jeg har store problemer med å stole på andre. Jeg klarer ikke stole på at de skal holde ting for seg selv. Klarer ikke å tro at jeg kan stole på dem på den måten. Derfor tør jeg ikke vise dem mitt rette jeg. Jeg klarer heller ikke å stole på at de er der for meg. Det har nok mye med utryggheten som liten å gjøre. At ingen var der for meg når jeg trengte det. Denne utryggheten har blitt med meg. Vet hvordan det føltes å ikke ha noen som kunne stille opp for meg. Redselen for å måtte stå alene igjen er stor. Veldig stor. Derfor går jeg på tå hev. Må være forberedt hvis jeg skal kunne takle det. Derfor tør jeg ikke stole på andre. Tør ikke slippe ned skuldrene. Det gjør det vanskelig for meg selv. Og det er fryktelig urettferdig noen ganger for de som blir ofre for min iboende usikkerhet.

Dette er selvfølgelig noe som kan merkes på meg, både som venn og som kjæreste. De fleste i mitt liv har blitt holdt på en armlengdes avstand. Jeg har tidligere måttet anstrenge meg for å slippe noen inn på meg. Og heller ikke, før nå, funnet noen jeg føler jeg kan stole såpass på at det er verdt anstrengelsen.

Derimot så har jeg også en utfordring som er mer aktuelt i et forhold enn i et vennskap. En klisjé så sterk at det egentlig byr meg imot å innrømme det… Jeg hadde ingen kjærlig barndom, så derfor er det vanskelig for meg å skjønne at noen kan bli glad i meg. For all del… Jeg er ei jente som bobler av selvtillit. I utgangspunktet. Jeg vet hvilke kvaliteter jeg har. Er trygg på mine gode egenskaper, min intelligens, mitt utseende. Derimot så ser jeg ikke selv hva som ligger under overflaten. Er nok der det ligger…. At jeg ikke skjønner hva det er å like under overflaten. Skjønner ikke hva som er unikt for meg. I mine tanker er jeg vanvittig kjedelig når overflaten er skrapt bort og man begynner å bli kjent med meg… Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det annet enn at selvtilliten min holder til kortvarige relasjoner. Men, når det kommer til de som blir kjent med meg, så svikter det… Jeg er ikke vant til at folk er glade i meg, og derfor ser jeg heller ikke noen grunn til at noen skal være det.

Sistnevnte er noe jeg har måttet jobbe mye med. Og jeg klarte det veldig bra. Helt til jeg møtte min eks. Historien der kommer kanskje en annen gang… Kort sagt så brøt han ned all selvtillit jeg hadde. Ødela alt jeg hadde bygget opp. Knakk meg fullstendig. Heldigvis så klarte jeg å bygge meg opp igjen. Forlot han, og fortsatte jobbingen med meg selv. Har kommet et godt stykke på vei. Er nå der jeg engang var. Klarer i dag å tro på de som sier de er glade i meg, selv om jeg ikke klarer å forstå eller se hvorfor…

Barndommen min preger meg selvfølgelig også i morsrollen. Derimot så er den påvirkningen utelukkende positiv. Jeg har blitt veldig bevisst på at min sønn skal få alt jeg ikke hadde. Han skal få en kjærlig, trygg og stabil oppvekst. Og so far, so good! Han får masse, masse kjærlighet og nærhet. Han får oppmerksomhet. Og gjennom min adferd så viser jeg han at mamma alltid kommer til å være der for han. Han skal aldri tvile på hvor han har meg.

Jeg er også urokkelig på at min sønn aldri skal oppleve det jeg gjorde. Mitt barn skal aldri se meg i alkoholrus. Jeg er ikke avholds, for all del. Men, jeg drikker sjeldent. Og jeg drikker ALDRI når han er hjemme. Jeg godtar heller ikke alkohol i arrangementer eller familieselskaper hvor han er tilstede. Ikke fordi det er så fælt for et barn å se en voksen ta seg et glass vin. Det er rett og slett fordi de voksne i min familie ikke skjønner hva et glass er. Det finnes ingen mengde begrensning. Og da blir det enten eller. Enten alkohol eller oss. Alkohol og barn hører ikke sammen.

Min sønn skal heller aldri være vitne til de voksnes krangler. Selv i dag så kan jeg høre lydene jeg hørte som liten hvis jeg lukker øynene. Slike minner skal ikke min sønn ha. ALDRI! Men, det fører også med seg en annen positiv ting – jeg er ingen kranglefant. Jeg har lært meg til å løse konflikter og uenigheter på en konstruktiv og saklig måte. Så jeg er ikke det kvinnfolket som skriker og bærer meg når jeg synes noe er galt akkurat. Noen fordeler skal man jo få også….

Å svare på det siste er enkelt… Min barndom påvirker meg ikke i jobbsammenheng overhode. Jeg har som sagt masse selvtillit i den type relasjoner. Jeg er trygg på mine faglige kunnskaper. Jeg er vant til å forholde meg til folk på en profesjonell måte. Og jeg er en mester på å skille sak og person. Det er vel kanskje også en fordel ut av det hele….

Man skulle tro at jeg er bitter og innesluttet. At jeg klandrer og forbanner de som har gitt meg slik barndom… Jeg gjør ikke det. Selvfølgelig så skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en lykkelig barndom. At jeg slapp å bli selvstendig og voksen i så ung alder. På den annen side så er jeg takknemlig for at jeg har vært gjennom det. Jeg er takknemlig for den lærdommen jeg har fått av det. Det jeg har vært gjennom har jo tross alt gjort meg til den jeg er i dag, og jeg ville ikke vært noen annen. Selvfølgelig har jeg mine utfordringer. Men, utfordringer har alle!

Så alt i alt – I am who I am and proud of it!

Den forbanna tidsklemma!

Det ser ut til at journalistene i landets presse er inne i en tidsklemme-steam! Det er over alt og gjentas til det kjedsommelige.

Aftenposten har virkelig hatt dette i fokus i dag. De har vel egentlig hatt fokus på det en god stund. Fokuset i dag er rettet mot det nye arbeidslivsbarometeret til YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund) som viser at det er mannfolk som takler tidsklemma dårligst. Denne undersøkelsen resulterte i denne overskriften:


Hovedpoenget i artikkelen er at menn føler at de ikke strekker til fordi de skal yte 110 % på jobben og så 110 % hjemme. De klarer ikke å være superfedre.

Kvalheim tror årsaken er at forventningene til menns prestasjoner i arbeidslivet er sterkere enn de er for kvinnene.

- Dette er en del av det nokså markerte kjønnsrollemønsteret som fortsatt eksisterer. Det er blitt bedre, men man krever nok fortsatt mer av far på jobben, selv om det kanskje er ubevisst.

Kvalbein mener mennenes opplevelse av tidsklemmen er et faresignal som bør tas på alvor.

- Dette bidrar ikke til et likestilt arbeidsliv. Det er bekymringsfullt hvis det er sånn at arbeidslivet skaper et press på far som gjør at han ikke får stilt opp så mye hjemme som han ønsker, sier Kvalheim.

Stakkars far!

Aftenposten har snakket med en del småbarnsfedre vedrørende denne tidsklemma.

I denne artikkelen forteller en far om sin dårlige samvittighet. Han får dårlig samvittighet hvis han forfølger karrieren. Samtidig føler han at han ikke strekker til på jobb. Løsningen er at fruen i huset har redusert sin stilling, og timen før barnehage om morgenen og etter barnehagen på ettermiddagen er gjort hellig.

Tiden med barna er gjort hellig? Det skulle bare mangle spør du meg!!!

En annen Aftenposten har snakket med har høye ambisjoner:

Her har far i huset ønsker om å lykkes både i karrieren og som far, og derfor tror han at han kjenner mer på tidsklemma enn sin kone.

- For å være fornøyd trenger jeg å føle at jeg utvikler meg, sier han.

Faren påpeker at han må utvikle seg jobbmessig for å kunne være fornøyd.

Jaja, tenker jeg i mitt stille sinn. Hva er det som vil gjøre barna fornøyde da? Din faglige utvikling eller din tilstedeværelse?

I en tredje artikkel har Aftenposten snakket med en selvstendig næringsdrivende far.

Han kjenner seg igjen i følelsen av at det kan være krevende å kombinere jobb og familieliv.

Han tror denne følelsen blant annet skyldes at menn tradisjonelt, og fortsatt, har vanskelig for å akseptere at jobben noen ganger må nedprioriteres for å få regnestykket til å gå opp.

- Vi skal lykkes på jobb, men vi skal også lykkes i 2012-papparollen som er veldig mye mer tilstedeværende enn den var for 10-20 år siden.

Videre sier denne faren at hverdagen med tvillinger har gjort at han har måttet gjøre noen tøffe prioriteringer.

Beklager at jeg spør, men tøffe prioriteringer? For meg er prioriteringene veldig enkle; Barna kommer ALLTID først!

Den fjerde artikkelen har derimot en annen vinkling:

Far uttrykker at han synes balansen mellom jobb og familieliv går bra, selv om det kan være hektisk til tider.

- Ettermiddagene er mest hektiske. Da er det hjem fra jobb og skole, lage middag, spise middag og så kjøring og henting til forskjellige fritidsaktiviteter.

Barna går på speideren, langrenn om vinteren og allidrett hele året.

Det er jo sunt at barn har fritidsaktiviteter og er aktive. Men når far sier at han gjerne tar en treningstur på ski når barna er på sin trening, så lurer jeg på hvorfor han ikke tar med seg barna… Da får både far og barn aktivisert seg, men barna får i tillegg kvalitetstid med far.

Sorry far, men hvis du tenker litt lenger så skjønner du at 1 + 1 = 2!

Dette sammensuriet av artikler om hvor krevende tidsklemma er får meg til å sitte igjen med en ekkel følelse; Har barna blitt redusert til en krevende hobby for de fleste foreldrene? Det er derfor et pust i bakken å lese Thomas Boe Hornburgs kommentar.

Og jeg humrer litt med meg selv mens jeg leser….

I Lorentzen og Kvalheims verden må Aftenposten og Stortinget komme meg til unnsetning. Slemme arbeidsgivere må lempe på kravene overfor menn. Politikerne bør snarest vedta kortere uke for småbarnsforeldre slik at vi får et pusterom. 

Jeg tror vi heller skal ha litt is i magen. De siste ti årene bidrar menn seks timer mer på hjemmebane hver uke. Det er ikke rart vi stønner litt. Slikt krever litt tilvenning. Våre tøffelsmerter er voksesmerter. 

Som han skriver så diskuteres blant annet kortere arbeidsuker for småbarnsforeldre, og andre finurlige løsninger politikere og staten kan komme med for å lette på tidsklemma. Der kommer han med et veldig viktig poeng:

For ansvaret for å balansere jobb og hjem er mest av alt mitt. Det er grenser for politikk. Vi har lang fødselspermisjon, full barnehagedekning, lave barnehagepriser, kontantstøtte, skattefradrag for barnepass og Europas korteste normalarbeidsuke. Alt ligger til rette for at også menn, bare vi får litt tid på oss, vil klare ta det ansvaret som uvergerlig er vårt for å finne en slags balanse mellom jobb og hjem – uten å sutre for mye.

Det er nettopp det småbarnsforeldrene gjør – de sutrer! Slutt med det! 

Jeg skrev litt om tidsklemma i et innlegg om kveldsåpne barnehager (les innlegget her). Men det er en del jeg føler for å gjenta.

For det første så er det faktisk et VALG å få barn! Barnet velger ikke å bli født. Det er vi som foreldre som velger å få barn! Husk nå det der du klager din nød.

For det andre så er det et allmennkjent faktum at livet før og etter barn ikke er det samme. Barn krever mye av oss. Det krever mye tid, men det krever enda mer av foreldrene som personer. Derfor kan man ikke forvente at man har like mye tid til sine egne ønsker når barna er små. Kanskje karrieren må stå litt på stedet hvil til barna blir litt mer selvstendige. Kanskje må man aktivisere seg sammen med barna i stedet for å gå på treningsstudioet 3-4 ganger i uken. Dette visste du allerede før du fikk barn, så slutt å klage!

For det tredje så må vi innse at barn krever tilstedeværende og oppmerksomme foreldre. De trenger nødvendigvis ikke alt av fritidsaktiviteter. De trenger nødvendigvis ikke at mamma og pappa tjener nok penger til å kjøre bil til over en halv million og kan feriere langs den franske riviera hver sommer. Barn krever oppmerksomhet. Barn krever omsorg. Barn krever å bli sett!

Tidsklemma er noe vi selv skaper. Det er kun vi som foreldre som kan komme ut av den. Det er ikke statens oppgave. Det er ikke politikernes oppgave heller. Det er DIN oppgave. Reduser litt på kravene i hverdagen og ta deg heller tid til å se barnet! Vi må slutte å fokusere på hvor travelt vi har det og hvordan vi skal rekke alt vi hadde tid til før vi fikk barn. Vi må fokusere på barnas beste!

Så fant jeg noe som virkelig satt ting i perspektiv!

Altså, det er slitsomt å ha barn, men diskusjonen om tidsklemma får meg til å tenke at det norske foreldre trenger mest av alt er å oppdatere hjernen. Vi fremstår som uten evne til å se andre enn oss selv, når alt vi sliter med å prioritere mellom er luksusgoder. Vi løper så mye rundt i ring i vår egen boble at vi glemmer å reflektere over hvordan vi har det, og ikke minst – hvor bra den norske mannen er.

Norske foreldre lever virkelig i en boble! Det er på tide å våkne opp! Jeg anbefaler alle å lese hele innlegget!

Barn er en glede her i livet. Det er en lykke å få barn. Det er en lykke vi ikke må glemme fordi vi prøver å skvise alt mulig inn i hverdagen vår. Det er ikke antall fritidsaktiviteter, antall forfremmelser, antall nuller på lønnsslippen, antall timer trening i uken eller antall sosiale happenings som definerer oss. Denne jakten på det perfekte liv er bare tull!

Det er på tide at foreldre innser at barn ikke er en hobby man skal finne tid til. Det er et menneskeliv med behov. Behov bare mor og far kan dekke. Et menneskeliv som er verdt mer enn å bli kalt en tidsklemme!

Det er på tide å stikke hull i denne ballongen dere lever i:

Foreldre, skjerp dere! Tidsklemma har du skapt selv!