Den glade jul

Søndag. Det fjerde lyset i staken var tent. Ute lå et tynt, hvitt dekke over bakker og enger. De fleste gaver var handlet inn. De lå og ventet, kneblet av gyldne bånd. Kjente desembertoner fylte rommet sammen med lukten av julebakst.

Likevel, julestemningen var fraværende. Alt jeg satt igjen med var en bitter ettersmak av gamle, såre juleminner. Jeg sukket for meg selv. Same procedure as last year? Same procedure as every year!

Senere samme kveld vandret jeg langs kaia i Oslo. Varmt kledd i de få kalde, gradene. Julemusikk på ørene. Tanketom. Lot bare øynene få nyte synet. Der jeg ruslet i vei for å møte gode venner. Mens jeg gikk der merket jeg at jeg gikk og smilte for meg selv. Et bredt smil. Ren glede.

10850219_10152547180247513_2272277259737351994_n

Jeg tittet opp mot himmelen. Akkurat tidsnok til å se de første snøfnuggene dale ned mot meg. Jeg stoppet opp. Lot de små, hvite krystallene smelte på mine rosenrøde kinn. Der og da. Helt uventet. Merket jeg at jeg gledet meg til jul. Julestemningen kom snikende. En ukjent varme spredte seg i hele meg.

Varm kaffe ble drukket i store slurker med gode venner. Til synet av julepyntede gater og juletre med tente lys. Bare noen få, gode timer. Med latter og smil.

To dager senere gikk en liten skatt til sengs. Spent og ivrig. Tegninger lå klare foran peisen. Tegninger av ønsker om gaver. Kanskje kom nissen? Ned gjennom pipa mens han sov. For å levere gaver til en snill liten skatt. Kanskje hadde nissen også med seg et pyntet juletre? Lille skatt, så spent og glad.

Den kvelden koste jeg meg med julepynt, juletoner og forventninger som bare barn kan skape. Da jeg endelig var ferdig, var klokken langt over leggetid. Jeg så meg rundt. Så om lille skatt ville bli så overrasket og glad som jeg håpet.

Red-Christmas-decorations-christmas-22228020-1920-1200

I et lite øyeblikk tok tidligere års tanker meg. Hvorfor gidder jeg dette? Så mye styr, for noen få dager? Tankene var flyktige. For første gang så erkjente jeg at jeg ikke ønsket å reise bort i julen. Om enn bare for en dag. For jeg var så fornøyd med det jeg så rundt meg. Jeg ble fylt med en enorm glede. Glede over å trives så godt, at jeg ikke ønsket å være noe annet sted.

Gleden hos lille skatt var enorm. Tegningene han laget til nissen var borte. Igjen stod det julepynt, juletre og masse gaver med navnet hans på. En så ekte, levende og naiv glede som bare barn kan vise.

Dagene som har fulgt har vært gode. De har vært delt med familie i hyggelige lag. De har vært fylt med god mat og søtsaker i alle former og farger. Lille skatt har frydet seg, i forventninger og innfridde ønsker.

Dagene som kommer vil også bli gode. Dørene mine skal åpnes for gode venner til akestunder, julebruncher og vennemiddager. Endelig skal mitt hjem igjen kunne fylles med mennesker jeg er glad i. Med smil og latter. Med gode stunder, liv og leven.

Med det ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt gledelig jul.

Lille skatt, mamma er her nå

Lille skatt. Lille, vakreste skatt. Du ligger og sover søtt ved siden av mammaen din nå. Pusten din er rolig og varm.

Hånden din søker etter mamma. Jeg tar den lett i min. Stryker deg over kinnet. Kysser deg kjærlig på pannen.

Lille skatt, mamma er her nå. Ingen skal noen sinne få ta mamma ifra deg igjen.

Du kjenner varmen min, lille skatt. Kjenner at min hånd holder din. Trygt og godt. Mamma slipper den ikke.

Et lite sukk. Før et rolig og forsiktig smil over ditt uskyldige ansikt. Selv i søvne kjenner du mamma.

Lille skatt, det er så godt å se deg slik. Se deg sove så fredfylt. En søvn uten uro. En søvn uten vonde drømmer.

Du har sluttet å drømme om monstre. Du er ikke lenger redd mørket om natten. Du er fri, lille skatt. Og du er trygg.

Mamma legger seg ned inntil deg. Stryker deg lett over kinnet igjen. Holder fortsatt hånden din i min.

Du kryper tettere inntil. Graver ansiktet ditt ned i mammas armkrok. Ikke for å gjemme deg. Du trenger ikke det lenger, lille skatt.

Det er deilig å ligge slik inntil deg, lille skatt. Se ditt vakre ansikt. Kjenne varmen din. Høre den dempede, jevne pusten din.

Lille skatt, det er så godt å se. At du igjen har funnet roen. At du igjen er bekymringsløs, som bare barn kan være.

Mamma legger armene rundt deg. Forteller deg at jeg elsker deg. At du er mitt hjerte, mitt blod. Mitt alt.

Lille skatt, sammen med deg kan verden falle sammen. Mamma vil uansett alltid være fullkomment lykkelig. Med deg tett inntil.

Nå kan mamma lukke øynene, lille skatt. Slik, med deg tett inntil. Med armene kjærlig rundt deg.

Lille skatt, mamma elsker deg. Av hele sitt hjerte. Lille, vakre skatt.

The most beautiful necklace a mother
can wear is not gold or gems,
but her child’s arms around her neck.
images

Lille skatt, det er over nå!

Lille skatt. Lille, vakreste skatt.

Du kryper tett inntil. Tett, tett inntil mammas kropp. Søker nærhet. Søker varme. Søker trygghet. Klamrer deg fast.

Jeg lar deg komme opp på fanget. Tar deg tett inn i armene. Holder deg hardt. Lenge. Lar deg få den nærheten, den tryggheten. Som du savner så sårt.

Det er vondt å se deg slik lille skatt. Se savnet ditt. Savnet etter mamma. Mammaen du er så glad i. Mammaen du så lenge ikke fikk være nær.

Lille skatt. Mamma er så lei seg. Mammas hjerte gråter. For det er mamma sin skyld. Det er mamma som ikke sa nei tidsnok.

Du burde aldri opplevd den mannen, lille skatt. Mannen som tok fra deg mamma. Mannen som nektet mamma å gi deg nærheten du fortjener. Nærheten du aldri burde gått uten.

Mamma gråter når hun hører deg fortelle. Såre, salte tårer. Som ikke kan stoppe. Når jeg hører din spede stemme fortelle.

«Det bodde en slem mann hos mamma. Han er borte nå.» Lille skatt, det skulle aldri vært slik. Mamma skulle så gjerne tatt tiden tilbake. Mamma skulle så gjerne gjort det ugjort.

Jeg ser redselen din, lille skatt. Kjenner utryggheten som nå bor hos deg. Gir deg trøst. Gir deg nærhet. Gir deg trygghet på ny.

Lille skatt, det er over nå. Du skal aldri mer være redd hos mamma. Du har fått mammaen din tilbake.

Mammas hjerte gråter. Det vil gråte en stund til. Det vil gråte til du igjen er trygg. Til din redsel tar slutt.

Lille skatt, kryp tett inntil. Kjenn mammas varme. Kjenn mammas kjærlighet. Lille, vakreste skatt.

safari_4739_c425,240+-75+-75

Min lille skatt!

Lille skatt!

Mamma savner deg nå.
Mamma gleder seg til å få deg hjem.
Se deg smile.
Se din enorme glede.
Høre din herlige latter.
Høre deg fortelle om de siste dagers oppdagelsesreiser.
Som mamma ikke har vært en del av.

Mamma savner deg nå.
Men snart, snart er du hjemme igjen.
Da kan jeg igjen ta deg på fanget.
Kjenne varmen når du legger hodet ditt mot brystet mitt.
Legge mine armer rundt deg.
Gi deg all min kjærlighet.
All min varme.

Mamma savner deg nå.
For dagene er tomme uten deg.
Jeg er ikke hel uten deg.
Du er min lysende sol som står opp hver morgen.
Du er min nydelige stjerne som skinner hver kveld.
Mamma elsker deg så, min lille skatt.
Du er mitt blod, mitt hjerte, mitt alt.

_lion_mother_and_cub

Forbudte tanker…

Jeg skal bryte en tabu for alle foreldre! Jeg innrømmer at jeg ofte skulle ønske at jeg ikke hadde barn!

images

Det er kun få dager siden jeg avsluttet fjorten dagers ferie uten min lille skatt. To uker hvor jeg egentlig ikke gjorde noen ting. Bare var hjemme, tok det med ro og nøt livet. Dagene ble fylt med slikking av sol, strandturer, vandringer i egen by, fallskjermhopp og flere kvelder med utepils. Deilig var det! Ingen forpliktelser. Ingen å forholde seg til. Bare gjorde det jeg hadde lyst til når jeg hadde lyst til det. Og ja, det ga mersmak!

For livet uten barn hadde vært så mye enklere….

Jeg kunne bodd hvor jeg ville. Bare funnet meg et bitte lite kryp inn. Sentralt. Hvor jeg ikke trengte bil. Hvor jeg kunne hatt alt jeg trengte og mer til rett utenfor døren. Jeg hadde bodd i byen!  Lett! Nå er jeg fastlåst. Jeg må ta hensyn til hvor det finnes gode barnehager og et trygt oppvekstmiljø. Jeg må ta hensyn til hvor lille skatt trives. Hvor han har venner. Hvor han kan ha tilgang på gode uteområder. Jeg må ta hensyn til hvor faren bor og jobber, sånn at det er praktisk gjennomførbart at lille skatt får treffe pappaen sin. Jeg må ta hensyn til alt annet enn hva jeg selv innerst inne ønsker.

Jeg kunne fulgt yrkesdrømmen. Tatt akkurat den jobben jeg hadde lyst på. Jobbet med de oppgaver og de utfordringer jeg drømmer om. En jobb som ikke er forenelig med å rekke barnehagen hver dag. Sene overtidskvelder lar seg ikke gjennomføre når man er alenemor. Så karrieredrømmen må vente. I mellomtiden må jeg ha en jobb som har faste arbeidstider. En jobb som ikke betaler så bra, men som lar meg slippe stresset med å rekke barnehagen hver dag. En jobb som kjeder vettet av meg, fordi jeg ikke får tilstrekkelig faglige utfordringer. En jobb som ikke har faglig utviklingspotensiale. En jobb som ikke stimulerer meg intellektuelt, og gjør at jeg føler at jeg sakte visner innvendig.

Jeg kunne fylt dagene og livet med ting jeg skulle ønske jeg hadde mer av. Tid til trening og velvære. Tid til venner. Tid til å bare være meg. Tid til å lære nye ting. Tid til å reise til nye og spennende steder. Tid til det jeg har lyst til når jeg har lyst til det. Ikke være låst hjemme mesteparten av tiden fordi det er etter leggetid. Låst innenfor husets fire vegger fordi han ikke kan etterlates alene. Låst fordi jeg er alenemor. Fordi andre hensyn går foran egne ønsker.

Så ja, jeg må bare innrømme det: Jeg ønsker ofte at jeg ikke hadde barn!

**********

Men, så tar jeg en titt på min lille skatt. Min lille, dyrbare skatt! Og da smelter jeg innvendig. Da er det intet annet i verden som betyr noe. Bare kjærligheten for den lille skatten jeg har skapt. Som er en del av meg. Mitt blod. Min sjel. Mitt alt! Et blikk og jeg vet fra dypet i meg at hvert eneste offer jeg gjør for min lille skatt, det gjør jeg med glede!

 

God natt, lille skatt!

Det virket bedre i dag. For en liten stund. Men, du har det tungt nå, lille skatt. Mamma ser det.

Så kryp inntil mamma, lille skatt. Her er du trygg. Mamma er her for deg. Alltid!

Mamma kan tørke dine tårer. Mamma kan holde deg så lenge du trenger. Mamma kan jage vekk din redsel. Mamma kan stryke og være nær i en evighet. For mamma elsker deg høyere enn alt.

Så, god natt, lille skatt! Mamma skal passe på deg. Sende varme og godhet din vei. Så kanskje denne natten blir god. Sov godt, lille skatt! Drøm søtt, lille skatt!

«Baby Mine»

Baby mine, don’t you cry.
Baby mine, dry your eyes.
Rest your head close to my heart,
never to part,
baby of mine.

Little one when you play,
don’t you mind what they say.
Let those eyes sparkle and shine,
never a tear,
baby of mine.

If they knew sweet little you
they’d end up loving you two.
All of those people who scold you
what they’d give just for the right to hold you.

From your head down to your toes,
you’re not much, goodness knows.
But you’re so precious to me,
sweet as can be,
baby of mine.

If they knew sweet little you,
they’d end up loving you too.
All those same people who scold you,
what they’d give just for the right to hold you.

From your head down to your toes
you’re not much, goodness knows.
But you’re so precious to me,
sweet as can be,
baby of mine.
Baby of mine

Min lille skatt! Det blir bra snart…

Min lille skatt! Min lille, vakreste skatt!

Du var så sår da jeg hentet deg. Så sliten. Så sårbar. Søkte nærhet. Mye nærhet. Søkte trøst.

Hele kvelden ville du være nær. Sitte inntil. Bli kost med. Strøket på. Få kjærlighet. Og omsorg. Ville ikke slippe taket.

Du ville ikke sove. Var redd. Ville ha mer kos. Mer nærhet. Var lei deg. Mamma så at du hadde det vondt. Du sa det ikke, lille skatt. Men mamma så.

Jeg la meg inntil deg. Trakk deg helt inn i armkroken. Strøk på deg. Sang god natt. Fortalte hvor høyt jeg elsker deg. En mors forsiktige og kjærlige hender trøstende over liten og redd kropp.

Du sovnet til slutt. Med armene hardt rundt mamma. Selv i søvne ville du ikke slippe tak. Min lille, vakre skatt.

Mamma får vondt når hun ser deg så sår, lille skatt. Men, mamma kan bare trøste deg. Være hos deg. Gi deg kjærlighet, og fortelle deg hvor høyt jeg elsker deg.

Du våkner brått. Jeg hører du roper på meg. Det er redsel i stemmen din. Mareritt.

Jeg setter meg på sengekanten. Stryker deg over ryggen. Forsøker å trøste og roe deg, du lille skatten min.

«Mamma, det var monster!» Mamma forsøker å trøste, men mamma er visst ikke stor og sterk nok til å skremme bort. «Mamma, du er ikke stor og sterk som han!»

Mamma forstår nå hvorfor du har vært sår. Hvorfor du har søkt nærhet. Min lille skatt, du savner.

Jeg kan ikke annet enn å trøste, stryke. Gi deg kjærlighet. Tørke dine tårer. Du sovner igjen. Sovner i mammas armer med hikst og snufs.

Du vrir deg ut av armene mine. Søker andre enden av sengen. Søker med sovende hender og sovende kropp. Men, du finner ingen varme der. Du kryper inntil mamma igjen. Tett, tett inntil. Klamrer deg fast.

Min lille skatt! Det gjør så vondt å se deg slik. Se deg savne. Se deg så sår. Mamma vet hvilken smerte du bærer.

For du forstår ikke. Du ser ikke hvorfor. Et lite barn som deg, lille skatt, skjønner ikke at kjærlighet tar slutt. For du kjenner bare kjærlighet som betingelsesløst og godt. Slik som barn skal.

Så min lille skatt, mamma skjønner at du har det vondt. Mamma vet hvilken smerte du føler på. For alt du ser, er at du er forlatt.

Det gjør så inderlig vondt, lille skatt. Og mamma kan ikke ta det bort. Men, mamma kan love at det blir bedre.

Sårene dine vil gro, lille skatt. Sakte, men sikkert. Og minnene vil blekne. Sannsynligvis falme helt med tiden. For du er så liten enda, lille skatt.

Savnet du føler, lille skatt, det vil dø ut. Mamma vet det. Det gjør vondt nå, men mamma lover at det blir bedre.

Men, du har lov til å være lei deg. Du har lov til å være redd. Min lille skatt, mamma er her hos deg uansett! Mamma er her og trøster når du har det vondt. Mamma er her og holder deg når du er redd. Mamma vil gjøre hva som helst for deg…

Men, mamma kan ikke ta bort smerten! Mamma kan ikke det. Men, lille skatt, mamma kan love at det snart blir bedre!

images

Min lille skatt! Mamma vet du har det vondt…

Min lille skatt. Min lille, dyrbare skatt.

Du kryper tett inntil meg. Forsøker å gjemme ansiktet ditt. Tett, tett inn i armene til mamma. Kommer ikke nær nok.

Jeg tørker tårene dine. Du hikster, og flere tårer renner ned over myke barnekinn. Mamma vet du har det vondt nå.

«Mamma, det gjør vondt! Inni her!» Du peker på brystet ditt.

Mamma vet! For mamma bærer samme smerte selv. Men, jeg viser deg det ikke. Er sterk for deg. Forsøker å trøste. Forsøker å holde egen smerte tilbake. Mamma er sterk for deg.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten din bort, lille skatt. For jeg vet hvor vondt det gjør.

Inne i meg hvisker jeg stille «Unnskyld skatt! Mamma er lei for det. Mamma skulle ønske det var annerledes, men jeg gjorde det for deg! Unnskyld skatt!» Men, jeg sier det ikke høyt. Bare tørker tårene dine. Gir deg varmen og nærheten du trenger.

«Hvorfor det mamma? Hvorfor?»

Du blir sint. Slår meg. Om igjen og om igjen. Skriker mot meg. «Hvorfor?»

Jeg forsøker å svare. Så godt jeg kan. Selv om jeg egentlig ikke har noen svar. For jeg vet faktisk ikke. Men, det er ikke din byrde å bære skatt.

Likevel ser jeg at du bærer den. Tårene dine forteller meg det. De som ustanselig triller ned over dine myke, vakre kinn. Øynene dine er mørke. Jeg kan se smerten i dem. Min lille skatt, jeg skulle gjort alt for å ta smerten fra deg.

Jeg har forsøkt å spare deg så lenge som mulig. Jeg kunne ikke skjule lenger. Jeg kunne ikke lyve lenger. Selv om jeg visste at sannheten ville gjøre deg vondt.

«Mamma, det gjør vondt!» Ja, lille skatt! Det gjør vondt. Mamma vet. Men, mamma kan ikke ta smerten fra deg. Mamma kan ikke stille sorgen din. Uansett hvor mye mamma vil.

Du kryper tettere inntil. Mellom hikstene og tårene blir øyelokkene tyngre. Du sovner i gråten. Du er sliten. Jeg tørker de siste tårene fra kinnet ditt, og kjenner nye tårer på mitt eget.

Min lille skatt! Mamma vet du har det vondt. Mamma kan ikke gjøre det ugjort. Men, mamma kan være her for deg. Tørke dine tårer. Trøste deg. Gi deg den nærheten, den kjærligheten du trenger. Mamma kan være sterk for deg. Men, mamma kan ikke ta bort smerten.

Unnskyld, lille skatt!

imgresBildet er herfra

Kjære mor på morsdagen!

I dag kommer aviser, sosiale medier, tv-sendinger med mer til å strømme over av morsdagsnyheter. Men, har vi glemt hva morsdagen egentlig handler om?

For nå synes det kun å være snakk om kaffe på sengen og gavene.

Jeg liker ikke det kommersielle ved disse dagene. For i det kommersielle presset om å finne den perfekte gaven glemmes grunntanken bak. Hvis jeg skulle fått en morsdagsgave, så ville jeg ikke hatt noe som kan pakkes inn og settes bånd på. Det beste et barn, en far, kunne gitt meg i dag, er noe så enkelt som kjærlighet og takknemlighet til meg som mor. Bare noen få ord: «Takk for at du er mammaen min!» «Takk for at du er en fantastisk mor til mine barn!» Det er mye mer verdt enn den største diamant, den dyreste veske eller den fineste kake!

Så…

Kjære mor!

Du feires og settes pris på i dag fordi du allerede har fått den største gaven man kan oppleve her i livet! Du har fått oppleve det mirakelet det er å få barn. Du har fått oppleve morskjærligheten. En større gave enn det kan man ikke få!

Så ikke bruk dagen i dag på å tenke på gaver, eller manglende oppvartning av en mann, en far. De har uansett et annet syn på sånt enn oss kvinner.

Bruk dagen til å se på dine barn. Prise deg takknemlig over dem. Over at DU er den som får følge dem tettest på deres ferd gjennom livet. Over at DU er den de alltid kan lene seg mot. Over at DU er den som elsker dem så ubetinget. Over at DU elskes like ubetinget tilbake.

Du er mor! Du er fantastisk!

Nyt det på en dag som i dag!

God morsdag!

skann0002Bildet er herfra

Julens ensomhet

I det siste har de fleste av oss lest det ene og det andre om ensomhet i julen. Annonsen til 88 år gamle Reidun har blitt lest av mange. Mange har akket og sukket de siste dagene over denne. Mange som aldri ville sjenket de ensomme i julen en tanke… De tenker plutselig hvor trist det må være.

imgres

VG presenterte en undersøkelse hvor 3 % av de spurte skulle «feire» julaften alene. De fleste feier sammen med noen, men 112 000 sitter da alene denne kvelden. De fleste gjør ikke det frivillig. Eller de gjør det av eget valg, rett og slett fordi alternativene ikke er noe ålreite.

Julen er en høytid hvor familier samles. En høytid for å møte de som står oss nærmest. En høytid for glede og varme, og koselig selskap. Det gjør det fryktelig vondt for de som skal feire høytiden alene. Det store fokuset på å være sammen, gjør det enda mer ensomt å være alene.

Jeg er en av de som gruer meg til julen hvert år. Ikke fordi jeg skal være alene på julaften. Det slipper jeg heldigvis. Men, på grunn av all denne gleden, og lykken, og familiehyggen. Fordi jeg ikke har den type familie.

Julaften er visst den verste dagen å være alene. Heldigvis så vet jeg ikke hvordan det er. Jeg har heldigvis ikke vært alene på julaften enda. Selv om det mange ganger har fristet… Familien min har alltid feiret jul, og jeg har alltid vært velkommen. Så jeg drar som regel dit. Jeg drar dit, selv om jeg egentlig ikke vil være der. Fordi alternativet er så sinnsykt ensomt.

Det høres kanskje rart ut å ikke ville møte familien sin, men sånn er det nå. Min familie har ikke det man utad kaller kompliserte familieforhold. Neida, vår familie synes å være veldig sammensveiset. Problemet er at vi har et ekstra familiemedlem. En ubuden gjest i mine øyne. En gjest som er det mest kjærkomne familiemedlemmet for resten. En gjest med navnet alkohol!

978xBilde fra tidligere innlegg

De som har fulgt meg en stund vet kanskje nå hvorfor jeg har et anstrengt forhold til alkohol i familierelasjoner. Jeg orker ikke mer! Jeg har intet behov for å se min mor drikke seg dritings. Jeg trenger ikke å se tanter snøvle og snuble rundt. Jeg trenger ikke å se onkler som blir så fulle og ærlige at jeg får høre hvor vakker og deilig jeg er som kvinne. Nei, det er faktisk bare ekkelt! Og jeg trenger ikke å se bestemor så full at hun ramler av stolen. Joda, jeg er voksen. Jeg burde kanskje tåle å se andre voksne mennesker drikke. Men nei, ikke familien min! Jeg vil ha en familie jeg kan ha det hyggelig med. Ikke en familie jeg på passe på som om det var  hjemme alene-fest  for tenåringer. Og jeg vil i alle fall ikke dra mitt barn inn i dette fyllekalaset! Jeg så nok fyll selv som liten. DET skal han slippe. De minnene skal ikke han bære med seg.

«Kan du ikke bare si det som det er da?»
«Kan du ikke bare si at du ikke liker det?»
«Kan du ikke bare be de velge – deg eller alkoholen?»

Det høres så lett ut, ikke sant? Særlig siste. Sette det på spissen. Gi familien et ultimatum. Velge, enten så kommer jeg og barnet mitt på besøk på julaften eller drikke alkohol uten oss. Alle ved sine fulle fem ville vel valgt familien da, ville de ikke????

JEG HAR PRØVD!!!! Senest i år… Min mor ville så gjerne at jeg skulle komme på julaften. Hun ville feire jul med meg og sitt barnebarn. Jeg fortalte at det var uaktuelt. Fordi det ville bli servert alkohol der. Sa jeg fant på noe annet. La på. Håpet det ville få henne til å tenke. En uke senere sa jeg det som det var. Jeg kunne gjerne komme, men da ville jeg ikke se en dråpe alkohol. Ikke en øl. Ingen akevitt til ribba. Ingen gløgg til pepperkakene. Ingen cognac til kaffen. Ingenting! Det var valget.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg synes det er så galt med en øl og akevitt. Eller en cognac. Det er ikke galt i det hele tatt. Selvfølgelig kan man kose seg med slikt. Det kan jeg gjøre selv også. Men ikke hos mennesker som ikke eier mengdekontroll. Ikke hos mennesker som ikke innser at de drikker for mye. Ikke hos de som synes fyll er viktigere enn familie. Der er det ikke noe som heter én! Der er det enten eller! Åpnes flaska, så tømmes flaska.

Alkojul_932276pBildet er herfra

Det burde være et enkelt valg, burde det ikke? Joda, valget var enkelt det! De trengte ikke betekningstid engang. Kunne svare umiddelbart…. Jeg skal ikke dit i julen! Valget var enkelt. Alkoholen er viktigere. At jeg selv velges bort til fordel for alkohol er jeg vant til. Derimot gjør det vondt så vanvittig dypt inne i sjelen at min mor heller vil ha akevitt på julaften enn å se gleden i øynene til min sønn, hennes barnebarn, når nissen kommer og pakker pakkes opp. Det gjør vondt at min bestemor, som synger på siste verset, heller vil drikke julaften enn å tilbringe kanskje hennes siste jul med sitt oldebarn. Sønnen min er ikke viktig nok! Den smerten i et mors hjerte er ubeskrivelig!

Joda, jeg har et annet alternativ. Jeg slipper å være alene på julaften. Og jeg slipper å spise julefrokosten på 1. juledag alene. Men, jeg vil egentlig ikke være der. Kjenner nesten ingen. Så vidt jeg kjenner de jeg skal være hos. Skal bare være med noen. Vil egentlig ikke, men min sønn fortjener en god jul. Han fortjener glade mennesker. Han fortjener nisse, pakker, latter, god mat og hygge. Han fortjener mer enn å bare sitte sammen med meg alene på julaften. Derfor gjør jeg det. Jeg får klistre på smilet og late som om alt er bra… Det er mange som ikke har den muligheten engang….

Men julen er mer enn julaften… Resten av romjula gruer jeg meg til. Når facebook og andre medier flommer over av lykkelige bilder og oppdateringer. Fra en romjul hvor man stresser fra hus til hus for å besøke de man ikke fikk se på julaften. Da vil min ensomhet komme. For når frokosten på 1. dag jul er fortært, så bærer det hjem igjen. Da er julen over for min del. Da er det ikke mer familie å besøke, for de holder selskap sammen med akevittflaska. Hyller min families kjæreste familiemedlem. Venner er fullt opptatt med å besøke slektninger hist og pist. Der er familiemedlemmene mange, og dagene i romjula for få. Hos meg er det motsatt. For få familiemedlemmer jeg vil besøke, og for mange dager….

imgres-1Bildet er herfra

Jeg skal innrømme at jeg gruer meg til romjula. 1. og 2. juledag skal gå på et vis. Jeg og poden skal nok kose oss. Leke med nye leker. Kose oss med gamle, gode tegnefilmer på tv. Det skal nok gå bra! Heldigvis reiser han til faren sin 3. juledag. Mer familie og hyggelig stemning der for han resten av julen. Det er jeg glad for…

Hva jeg gjør gjenstår å se… Jeg vet ikke… Folk er opptatt med sitt… Jeg vil ikke trenge meg på. Da kan ikke 1. januar komme raskt nok…

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng med dette. Kanskje for å fortelle hvor sår julen kan være. Kanskje for å få folk til å tenke på at julen er mer enn julaften. At ensomheten kan være sterk resten av julen også. Jeg vet ikke… Kanskje jeg ikke har noe poeng heller…

********************

Mine tidligere innlegg om julen er:

Gledelig jul – ikke for alle

Julebrev til NAV

Jakten på den perfekte julen

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Julens flatfyll på firmaets regning

Øl, akevitt og juleborssex! Velkommen til utroskapens høysesong