Spøkelsesdans

Mine indre demoner kaller på meg. Spøkelsene fra en svunnen fortid. De roper mitt navn. Påkaller min oppmerksomhet. Jeg lar meg kalle. Gir dem mine tanker. Jeg klarer ikke stå imot.

Røstene til dette mørket er overveldende. Der de skriker mot meg. Jeg prøver å få dem til å tie. Jeg forsøker med hele meg å dempe dem. De lar seg ikke temme. De er for ville. For rå. De overmanner meg. Spøkelsene drar meg inn i sin dans, og jeg klarer ikke annet enn å la meg lede.

Jeg har selv skapt demonene. Jeg er selv skyld i at spøkelsene har liv. Mange ganger har jeg overvunnet dem. Midlertidig. Før mine valg på nytt har gitt dem næringen de trenger. For å igjen kunne vokse seg store og endeløse.

Deres styrke i dag er enorm. Uovervinnelig. Jeg klarer ikke lenger stå imot deres kraft. Jeg har ikke lenger midler til å kjempe. Jeg klarer ikke kue deres vilje. Jeg prøver å stå støtt. Men spøkelsenes lunefulle vind får meg til å falle over ende. Gang, etter gang, etter gang. Selv om jeg er ukrenkelig, så er demonene sterkere. De er laget av mitt innerste. De er skapt av mitt indre selv. Jeg har intet våpen igjen, i kampen mot dem. En kamp jeg innerst inne vet de har vunnet.

Du har enda ikke møtt mine indre demoner. Ikke sett disse spøkelsene som lusker i mine skygger. Din tilstedeværelse overdøver dem. De trekker seg tilbake. Lar meg være i fred. En liten stund. For den berusende forelskelsen som ditt nærvær gir meg. Den forstyrrer de mørke stemmers røst. Og jeg kan glemme, om bare for et øyeblikk.

De trenger ikke utfordre meg, når du er her. Demonene vet at de har beseiret meg. Spøkelsene kan danse grasiøst i skyggene, uten å la deg merke hvilken makt de har over meg. De vet du ikke kan utfordre dem. At heller ikke du vil klare å beseire dem. De vet at deres autoritet er absolutt.

Når jeg igjen er alene, kaster demonene seg over meg. Minner meg på at min glede er flyktig. Hvisker i mitt øre at mørket snart vil gjøre krav på meg igjen. En hvisken så forførende. Så uimotståelig. Så smertefull.

For skyggene som mine spøkelser danser i. De blir større for hver dag. Solstrålene av glede som du sprer ved ditt nærvær. De holder skyggene på sin plass i et flyktig øyeblikk. Men mine indre demoner vet, slik jeg vet. At skyggene en dag vil hevde sin rett. At skyggene igjen vil overdøve alt lys. Jeg kan ikke stå imot mørkets kraft. Jeg kan ikke stå imot når demonene spiller opp til spøkelsesdans.

images (10)

Alenemødres maktmisbruk ovenfor fedrene

En ting som virkelig opptar meg er fedres stilling i barnefordelingssaker! Dette er et tema som har engasjert meg i mange, mange år… Grunnen til at jeg tar opp dette nå er denne overskriften hos Nettavisen:

Årsaken til overskriften er et lovforslag som gir enslige forsørgere mulighet til å nekte den andre forelderen å se barnet dersom det er mistanke om at barnet utsettes for vold og/eller overgrep.

Tanken bak forslaget er god. Tanken er å forhindre/stoppe vold og overgrep av barn på et tidligere tidspunkt. Men, jeg tror ikke dette er rette måten å gjøre det på. Thomas Leikvoll kom med et krast blogginnlegg om dette lovforslaget. Han har et veldig viktig poeng;

«Heldigvis har jeg en smart og omsorgsfull ekskone som vil våre felles barn det beste. Slik er det ikke for alle. Rundt meg har jeg en lang rekke fedre som ikke får lov til å være det. Og nå forsøker vår barne-, likestilling og omsorgsminister Inga Marte Thorkildsen i verdens minste regjeringsparti å gjøre livet til alle i den situasjonen enda verre. Nå vil hun gi alenemødrene ytterligere et livsfarlig og uhyre effektivt våpen i barnefordelingssaker. Mor skal få nekte far samvær med barnet totalt uten lov og dom.»

Videre kommer det fra Leikvoll:

«I en moderne tid der man burde ha kjempet for fars rett til å få kunne være det, gjør altså Thorkildsen det motsatte: Hun vil utstyre alle kvinner med et formidabelt ris bak speilet i saker der far ikke får tildelt den omsorgstid han har rett til.»

I de fleste samværssaker så tildeles mødrene den daglige omsorgen. Fedrene får i de fleste tilfeller det som kalles normalt samvær. Det er juridisk sett åpnet for å gi foreldrene delt omsorg, men unntakene her er snevre. Uten å gå inn på alle detaljene, så kan det i korte trekk oppsummeres med at barnets alder og modenhet, avstanden mellom foreldrenes bosted og foreldrenes evne til å samarbeide er momenter av betydning. I tillegg må det gjøres klart at delt bosted er klart til det beste for barnet.

I realiteten vil jeg tro at delt bosted kun vil idømmes i de tilfellene hvor foreldrene ofte ville kunnet komme til enighet selv, iom at foreldrenes samarbeid skal vektlegges i vurderingen. Og her er Leikvolls poeng virkelig godt; samlivsbrudd er vanskelige og hatefulle! Ofte så er det ren krigføring mellom foreldrene, hvor den som har blitt såret benytter barna som skyts for å såre den andre forelderen.

Jeg har selv vært gjennom et slikt samlivsbrudd. Jeg er alenemor. Og som i de fleste barnefordelingssaker så har jeg, det vil si moren, den daglige omsorgen. Men, samlivsbruddet var stygt! Da jeg valgte å forlate barnefar, ble han så såret at han truet med søksmål for å ta fra meg barnet. Dette bare for å såre meg. Han visste at barnet var hans siste ammunisjon! Det var hans siste stikk for å såre meg like mye som jeg såret han. Hans siste kontrollmulighet over min lykke.

Mange kvinner i et samlivsbrudd nekter faren å se barnet. Slik var ikke jeg. Jeg ville at far skulle ha vanlig samvær. Ville aldri stilt meg i veien for at far og sønn skulle få et godt forhold til tross for at mor og far ikke lenger bodde under samme tak. Men, jeg ville ikke gi fra meg den daglige omsorgen.

I utgangspunktet så er jeg for at mor og far skal ha lik mulighet til å få den daglige omsorgen i et samlivsbrudd. Derfor kan det virke noe dobbeltmoralistisk at jeg selv ikke var villig til å gi far denne muligheten. La meg forklare….

Årsaken i mitt tilfelle var at far ikke hadde taklet ansvaret. Den tiden vi bodde sammen var far lite tilstede. Han gjorde kun det han absolutt måtte, og ikke mer enn det. I løpet av den perioden som gikk fra brudd til vi startet megling, så hadde far ingen kontakt med sin sønn. Dette til tross for at vi fortsatt bodde i samme hus. Han var for opptatt med å synes synd på seg selv. Jeg ble sittende igjen å trøste gutten som ikke skjønte hvorfor far bare overså han. Bare gikk rett forbi. I tillegg hadde han et barn fra et tidligere forhold som han hadde vanlig samvær med. Under samværet var det dog hovedsakelig jeg som sørget for dette barnet frem til jeg flyttet. Rett og slett fordi far alltid var for sliten. Derfor syntes ikke jeg han var moden for å være alene om den daglige omsorgen for en gutt på drøyt ett år.

Jeg prøvde i det minste å se det ut i fra et perspektiv om hva som var best for barnet. Jeg prøvde å komme far i møte. I megling fikk han tilbud om å begynne med vanlig samvær med en gradvis økning mot delt bosted. Jeg hadde nok rett i mine tanker, for nå over to år senere, så har ikke far vist noe ønske om å utvide samværet. Ja, det er til og med et ork hvis jeg spør om far vil/kan ha sønnen sin en time eller en dag ekstra.

Dessverre så er det ikke alle kvinner som er slik. Kvinner kjenner til at grunnet graviditet, amming, barselpermisjoner og tradisjonelt kjønnsrollemønster så antas barnet å ha nærmest tilknytning til mor. Og de utnytter det til det fulle! Også i de tilfeller hvor barnet hadde hatt det klart bedre om de hadde bodd hos far. Og meglere og dommere har en tendens til å være farget av denne måten å tenke på. Det er som regel bare i saker hvor det kan påvises at mor er en dårlig mor at far tilkjennes daglig omsorg. Barna glemmes når mor spiller ut de kortene samfunnet har delt ut til henne.

Mødre sitter med andre ord på en vanvittig stor makt! Og i et sårende brudd så medfører kvinnens iboende faenskap at denne makten over far benyttes for alt den er verdt. Å gi mødrene en adgang til å nekte far å se barnet uten å blande inn myndigheter kan og vil bli misbrukt! Igjen vil jeg sitere Leikvoll:

«Inga Marte håper med andre ord at mødre med uærlige hensikter skal synes det er for flaut å komme med anklagen og av den grunn lar det være. Det er i beste fall naivt. I verste tilfelle dødelig kunnskapsløst. Samlivsbrudd og kampen om omsorg er i mange tilfeller så hatefulle og vanskelige at det er ingen grunn til å stole på at forlegenhet vil stoppe noen fra å bruke det våpenet Inga Marte nå vil utstyre dem med.»

Leikvoll har et poeng! Jeg har mange kamerater som har blitt nektet å se sitt eget barn fordi moren fortsatt er bitter over bruddet. Jeg har mange kamerater som har hatt lyst til å gi opp kampen om å få se sin sønn eller datter fordi mor bruker den makten hun har. Og her peker Leikvoll på noe viktig:

«Selvmordsraten blant menn som kjemper for omsorg er skyhøy sammenlignet med raten for menn generelt. Går forslaget igjennom vil den stige ytterligere. Ikke bare vil man nektes omsorg over sitt barn. Man vil også måtte leve med en mistanke om vold eller seksuell misbruk hengende over seg. Det er det mange som ikke kan leve med. At de eventuelt senere blir frikjent har stjålet både verdifulle tid av en oppvekst og gitt ubotelige sår på sjelen.»

Det Leikvoll uttrykker bør være en tankevekker. Mødre burde ikke gis slik makt over forholdet mellom far og barn. Fedre kjemper for å få se sine barn. En kamp på liv og død! En kamp som burde være enkel. En kamp som egentlig ikke burde være en kamp i det hele tatt!

Intensjonen bak lovforslaget er god! Veldig god! Det er helt riktig at det må gjøres noe. Alt for mange barn utsettes for vold og overgrep i nære relasjoner. Det er viktig at det settes fokus på å oppdage, stoppe og forhindre slike overgrep. Likevel så er ikke dette måten å gjøre det på! En partisk mor burde ikke gis denne makten alene! At mors mistanker skal tas på alvor er en ting, men hun skal ikke få lov til å være dommer! Det har ikke mødrene verken kunnskaper eller forutsetninger for å gjøre.

Elin Ørjasæter har helt rett i sin bloggpost «Er fedre rettsløse?» 

«Barna blir lett et våpen for mor, et våpen mot far.»

Fedre har i realiteten få rettigheter i dag når det kommer til samlivsbrudd og barnefordelingssaker. Det går dessverre utover de fedrene som er virkelig gode fedre. Og det går ikke minst utover de barna som ville hatt det bedre hos far enn de har det hos mor. Samfunnet må våkne! Fedres rolle må ikke undervurderes. Mors tilknytning til barnet må ikke overvurderes. Det finnes tilfeller hvor far er en bedre omsorgsperson enn det mor er. Og ikke minst: Mor må ikke gis mer makt enn det hun allerede har! Dette lovforslaget vil gi mor slik makt! Det er viktig at vi husker en veldig generell regel når det kommer til makt:

Kan makt misbrukes, så vil det alltid være noen som forsøker misbruke den!

Blogginnlegget til Thomas Leikvoll kan leses i sin helhet her!