Berg- og dalbane.

2

At livet er en berg- og dalbane er et faktum. En kjensgjerning man ikke kommer utenom. Like definitiv som livet selv.

De flest misliker nedturene. Misliker å vite at det vil gå nedover en liten stund. Før stigningen kommer. For stigningen. Den er bratt. Tung. Og det går sakte oppover. Snegler seg av gårde. Det føles i alle fall slik.

Nedturen gikk så raskt i forhold. Nesten så det kilte litt i magen. Slengt frem og tilbake av krefter utenfor seg selv. Uten kontroll. Uten mulighet til å stoppe.

Men oppturen. Den bestemmer man selv. Man kan ta den rolig. Et trinn av gangen. Finne balanse og fotfeste på det ene trinnet, før man prøvende går løs på neste. Eller man kan bare gyve løs. Forankre klatretauet og gi seg i kast der stigningen er brattest.

Det er her man møter sin sanne styrke. Det er her man kjenner på sitt eget mot.

Det er enklest, og ofte mest fornuftige å gå trinn for trinn. Fallhøyden er mindre. For man sørger alltid for å stå på sikker grunn før man tar neste trinn. Men, det er en langsom prosess. Det tar tid. Krever tålmodighet.

For den utålmodige vil velge å gå rett på der stigningen er brattest. Det er den korteste veien. Den går strakt opp. Den krever mye. Styrke. Pågangsmot. Besluttsomhet. Klar fokus på målet. Man må tørre å være litt dristig. Man må tørre å ta risikoen for å miste balansen og falle. For så å starte helt på nytt.

Motbakkene er noe av det viktigste man har. Selvfølgelig er det deilig å være på topp. Der hvor det ikke finnes skygger. Hvor man kan skinne i solens glans. Det er en eksklusiv følelse å stå på toppen, og bare nyte.

Men, man trenger motbakkene. For uten motbakkene vil man ikke vite hva toppene er verdt. Man vil ikke forstå at det er noe i enden av motbakken som er verdt å kjempe for. Kjempe mot. For det man har hatt hele livet, vil man ta for gitt. Uten motbakkene, ville man ikke klart å nyte toppenes sanne verdi.

Motbakkene setter ting i perspektiv. Det er der man lærer å kjenne seg selv. Ser hva man er laget av, og hva man er kapabel til. Det er der man knuser grensene av sin egen begrensning.

Det er også i motbakkene man tenner sin indre gnist og glød. Man har noe å strekke seg etter. Man kan kjenne hvordan engasjementet, lidenskapen vekkes og driver en fremover. Mot målet. Gir en mer iver for hvert skritt man kommer nærmere. Gir mestringsfølelse og erfaringer.

Livet er en berg- og dalbane. Det er et faktum. Heldigvis.

1

 

Advertisements

Den mørke grottevandringen…

Tankene fyller meg. Igjen. Tanker som ikke har vært her på veldig lenge. Tanker som forduftet som dugg for solen den dagen jeg fant igjen meg selv. Tankene om vandringen gjennom de mørke tankene – depresjonen.

Man kan ikke styre tankene. Så jeg gjorde heller intet forsøk nå. Lot meg bare fare med i tankerekken. Usikker på hvor tankene ville føre meg denne gangen. For sist jeg lot meg føre av tankene var jeg alvorlig deprimert. Og tankene tok meg stadig inn i et dypere mørke. Et mørke som syntes vanskeligere og vanskeligere å komme ut av.

Da, var tankene som en evig grotte. Blottet for sollys. Hvor veien bak, den kjente veien jeg kom fra, var sperret. Jeg måtte bare fortsette fremover. Dypere inn i mørket. Inn i det ukjente. Som jeg ikke visste noe om. Visste ikke om jeg startet på en eviglang vandring i mørke daler. En vandring som aldri ville ta slutt. Visste ikke om jeg ville komme levende ut i andre enden. For tidligere vandringer i mørke tanker hadde vist meg at når mørket er på sitt sterkeste. Når veggene i grotten er så altoppslukende at de føles kvelende. Når man er på det dypeste av sine vonde, mørke tanker. Da synes døden, den brå og evige avslutningen, som et fristende og enkelt alternativ. Som den eneste mulige utvei. Fordi man ikke orker smerten lenger. Man orker ikke det trykkende mørket. Og man er på grensen til å ofre livet selv for å slippe å gå ett eneste skritt til langs den vonde sti.

Jeg visste ikke da hvor min sti i den mørke grotte ville føre meg. Visste bare at jeg måtte gå inn i mørket. Visste jeg måtte gå min lange og smertefulle sti. Gjennom alle vonde følelser og minner. Forsøke å komme meg gjennom den dype grotten. Med håp om at et sted der fremme var det en utgang. Et håp. Et lys. Som igjen ville føre meg ut og tilbake til livet.

Jeg vandret lenge i stummende mørke. Uten noe å støtte meg til. Uten en hånd å holde i, som kunne lede meg på den rette vei. Bare meg selv og mine dype, vonde tanker. Famlende i blinde. Med et mål for øye: fortsett fremover!

Det var ofte jeg hadde lyst til å gi opp. Hvor jeg snublet og falt, og ikke fant styrke til å reise meg igjen. Øyeblikk hvor smerten var overveldende. Og tårene overskygget alt. Øyeblikk hvor den enkle utvei var fristende.

I de mørkeste øyeblikkene. Når håpet var på sitt svakeste, og styrken i meg var i ferd med å renne ut. Øyeblikkene hvor fortvilelsen herjet i hele meg. Hvor smerten var uutholdelig. Da kunne det høres ekko av velkjente stemmer. Stemmer til nære venner. Som heiet meg fremover. Som ga meg pågangsmot og styrke i de øyeblikkene jeg hadde lyst til å gi opp.  Et friskt vindpust som fortalte meg at jeg ville klare dette. Varme ord, sanne ord. Styrkende ord. Et lite blaff av lys. Og jeg kunne reise meg og fortsette litt til. Et skritt av gangen.

Min grotte hadde en utgang. Og jeg fant den. Heldigvis!

I begynnelsen ble jeg blendet av lyset. Øynene mine var så vant til mørket. Lyset var for skarpt, og jeg forsøkte å beskytte meg selv i skyggene av grotten. Men sakte vennet øynene seg til lyset der ute. Det vakre, vakre lyset kalt lykken. Jeg tok et skritt ut i lyset. Snublet litt, men venner stod klare til å ta meg imot. Et skritt til.

Børstet grottens støv av skuldrene. Hvert minste lille vitne til den mørke ferden ble børstet av meg. Jeg strakk på bena, og kjente at de ble lettere og lettere å løfte. Rettet ut ryggen og hevet hodet.  Lukket øynene, trakk pusten dypt og pustet rolig ut igjen.  Åpnet øynene igjen og ønsket livet velkommen.

Jeg omfavnet livet den dagen. Lovet meg selv å fylle hver dag med glede og latter.

Det løftet har jeg holdt hittil. I dag står jeg med hodet høyt hevet. Stolt over hva jeg har vært gjennom. Stolt over hvilken styrke jeg bærer i meg. Glad for venner som står ved min side. Hver dag fyller jeg med glede og latter. Nyter livet og alt det har å by på.

Men, jeg glemmer ikke. Tankene som tok meg i dag. Tankene som minnet meg på vandringen gjennom grotten. De tankene er velkomne, selv om de er triste og mørke. For de viser meg hvor sterk jeg er. De minner meg om hvor dystert livet kan være. Og det gir meg alt jeg trenger for å verdsette de små gleder. De viser meg at livet er uforutsigbart. At man må nyte, elske og le mens man kan. Man må rett og slett leve livet når livet er verdt å leve.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Den evige ventingen…

Hun rusler fra jobb. Glad arbeidsdagen er over. Glad for å ha noen dager fri. Hun trenger det…

På turen hjem ser hun solen, som sakte forsvinner bak et tykkere og tykkere tåkelag. Solen som skinte et lite øyeblikk, er igjen i ferd med å gjemme seg.

Hun kommer hjem. Lager seg en kaffe. Nyter de varme, deilige dråpene på trappen. Det er godt å være hjemme tenker hun. Få slappet av. Hun trenger virkelig det. Hun har ikke energi igjen…

Kaffekoppen er tom. Hun går inn på stuen. Setter seg ned i sofaen. Hva nå?

Tomheten fyller henne. Hun sitter her igjen. Alene. Slik hun gjorde i går. Og dagen før der. Og dagen før der igjen. Bare tomt…

Hun har mest lyst til å skrike. Kaste ting rundt seg. Få ut all frustrasjonen hun bærer på. Gråte ut alle vonde følelser. En gang for alle. Men, hun sitter i ro. Vet det ikke er sånn det fungerer. Det er godt å få det ut. Det er godt en liten stund etterpå. Så er hun tilbake der hun var. Alene i tomheten.

For hun vil ikke være alene, men det er slik det er. Nesten alltid. Bare henne og tankene.

Hun vet det vil være sånn resten av dagen. Hun vet det vil være sånn dagen etter det igjen også. Og mesteparten av dagen etter det igjen… Men så, kanskje noen timer med selskap en kort kveld. Kanskje en natt i en armkrok. Kanskje en morgen med noen ved siden av seg. Hvis hun er heldig. Hun håper det. Håper på det lille døgnet hun har med selskap. Men, tør ikke forvente det. Eller ta det for gitt.

Nå er hun overlatt til ensomheten. Minutter, timer, dager alene. Hvor ingenting skjer. Hvor hun vil sitte alene. Se minuttene skli sakte unna… Bare vente… På at tiden skal gå.

For første gang ønsker hun at hun var noen annen. Hun ønsker seg et annet liv. Et lykkelig liv. Et liv fylt med glede, latter og mennesker. Hun vil være en annen. Så hun kan nyte livet. Leve livet.

Hun vil nyte minuttene. Ikke se de sakte sklir forbi mens hun venter på bedre tider. Tider som ligger så langt frem at hun ikke kan se dem. Hun vil ikke sitte stille å vente. Men, det er det hun gjør. Livet sklir forbi, mens hun sitter stille alene og venter. Eldes for vært minutt. Svinner hen. Blir en skygge av seg selv.

De neste dagene kommer hun til å sove mye. Hun er sliten. Sliten av tanker som aldri forsvinner. Sliten av alt det negative. Sliten av å prøve å lete etter svar som ikke finnes. Sliten av å håpe. Sliten av å bli skuffet… Hun er utslitt! Men, det er ikke derfor hun sover. Hun sover for å få tiden til å gå. Fordi hun ikke klarer å være våken i sin egen ensomhet. Orker ikke kjenne på den. Orker ikke flere vonde tanker. Orker ikke flere tårer.

I søvnen er hun fri. Hun kan drømme om det livet hun ønsker seg, men ikke kan få. I drømmene lever hun. Hun realiserer sine mål. Hun er lykkelig. Hun smiler og ler.

I  drømmene kan hun kan gjemme seg for virkeligheten. Søvnen er hennes flukt. Hennes tidsfordriv. I søvnen merker hun ikke de ensomme minuttene, timene som sklir forbi.

Så våkner hun igjen. Til virkeligheten. Tynges når hun må innse at drømmen ikke kan bli sann. Ikke enda. Ikke på lenge. Den må forbli hennes flukt. Hun er fanget av virkeligheten. De ensomme, lange minuttene. Som sklir forbi.

Det er livet hennes. Det eneste livet hun har. Hun venter på at livet skal kunne begynne. Men mens hun venter, så sklir livet forbi henne. Hun lever det ikke. Hun venter det.

waiting_girlBildet er herfra

Dagdrømmen

Dagdrømmen. Overlevelsen hennes. Den hun ikke hadde klart seg uten. Ingen visste om den.

Hun kunne jo ikke fortelle. For hvem ville tro? Noe annet enn at hun var gal. Eller kanskje var hun det.

For hun dagdrømte. Hver dag. For å overleve. For å ikke la seg kvele. Av det mørket som alltid hang over henne.

I drømmen var hun fri. Hun levde det livet hun ønsket seg. Hadde fred med seg selv. Var lykkelig.

Når hverdagen ble for dyster, lukket hun øynene. Lot musikken vise henne vei. Musikken var kartet hennes. Som styrte henne hjem. Hjem til drømmen.

Hun lot seg fange av den. Elsket den. For der var hun seg selv slik hun visste hun kunne være. Glad og munter. Lekende og full av energi. Hun var fri.

Det var i drømmene hun levde. For virkeligheten var ikke god mot henne. Ga henne bare smerte. Der bare eksisterte hun.

Hun så mindre og mindre grunn til  å være i virkeligheten. Var der kun når hun måtte. Når hun ikke kunne gjemme seg.

I virkeligheten var hun stort sett alene. I en hverdag uten mål og mening. Bare var der. Fysisk. Ikke noe å ta seg til. Ikke noe godt sted å være.

Så hun rømte til drømmen. Hvor livet var godt. Hvor fantasien hennes fylte henne med alt hun savnet i virkeligheten.  Hun bare lukket øynene, så var hun der.

Hun visste det bare var en drøm. Hun visste at virkeligheten var der, bare hun åpnet øynene. Men, hun orket ikke. Virkeligheten var så vondt, og drømmen så vakker.

Så hun fortsatte å flykte inn i drømmen. Løp dypere og dypere inn i den for hver gang. Det ble der hun levde sitt liv. Den slukte mer og mer av henne.

Det var bedre å slukes av den vakre drømmen, enn av virkelighetens mørke.

urlBildet er herfra

Men, hvor lenge kunne drømmen vare? Eller ville den sluke henne helt? Hindre henne fra å leve i den virkelige verden… Holde på henne til hun ikke lenger kunne vite hva som var virkelighet og hva som var drøm…

Den forbanna tidsklemma!

Det ser ut til at journalistene i landets presse er inne i en tidsklemme-steam! Det er over alt og gjentas til det kjedsommelige.

Aftenposten har virkelig hatt dette i fokus i dag. De har vel egentlig hatt fokus på det en god stund. Fokuset i dag er rettet mot det nye arbeidslivsbarometeret til YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund) som viser at det er mannfolk som takler tidsklemma dårligst. Denne undersøkelsen resulterte i denne overskriften:


Hovedpoenget i artikkelen er at menn føler at de ikke strekker til fordi de skal yte 110 % på jobben og så 110 % hjemme. De klarer ikke å være superfedre.

Kvalheim tror årsaken er at forventningene til menns prestasjoner i arbeidslivet er sterkere enn de er for kvinnene.

- Dette er en del av det nokså markerte kjønnsrollemønsteret som fortsatt eksisterer. Det er blitt bedre, men man krever nok fortsatt mer av far på jobben, selv om det kanskje er ubevisst.

Kvalbein mener mennenes opplevelse av tidsklemmen er et faresignal som bør tas på alvor.

- Dette bidrar ikke til et likestilt arbeidsliv. Det er bekymringsfullt hvis det er sånn at arbeidslivet skaper et press på far som gjør at han ikke får stilt opp så mye hjemme som han ønsker, sier Kvalheim.

Stakkars far!

Aftenposten har snakket med en del småbarnsfedre vedrørende denne tidsklemma.

I denne artikkelen forteller en far om sin dårlige samvittighet. Han får dårlig samvittighet hvis han forfølger karrieren. Samtidig føler han at han ikke strekker til på jobb. Løsningen er at fruen i huset har redusert sin stilling, og timen før barnehage om morgenen og etter barnehagen på ettermiddagen er gjort hellig.

Tiden med barna er gjort hellig? Det skulle bare mangle spør du meg!!!

En annen Aftenposten har snakket med har høye ambisjoner:

Her har far i huset ønsker om å lykkes både i karrieren og som far, og derfor tror han at han kjenner mer på tidsklemma enn sin kone.

- For å være fornøyd trenger jeg å føle at jeg utvikler meg, sier han.

Faren påpeker at han må utvikle seg jobbmessig for å kunne være fornøyd.

Jaja, tenker jeg i mitt stille sinn. Hva er det som vil gjøre barna fornøyde da? Din faglige utvikling eller din tilstedeværelse?

I en tredje artikkel har Aftenposten snakket med en selvstendig næringsdrivende far.

Han kjenner seg igjen i følelsen av at det kan være krevende å kombinere jobb og familieliv.

Han tror denne følelsen blant annet skyldes at menn tradisjonelt, og fortsatt, har vanskelig for å akseptere at jobben noen ganger må nedprioriteres for å få regnestykket til å gå opp.

- Vi skal lykkes på jobb, men vi skal også lykkes i 2012-papparollen som er veldig mye mer tilstedeværende enn den var for 10-20 år siden.

Videre sier denne faren at hverdagen med tvillinger har gjort at han har måttet gjøre noen tøffe prioriteringer.

Beklager at jeg spør, men tøffe prioriteringer? For meg er prioriteringene veldig enkle; Barna kommer ALLTID først!

Den fjerde artikkelen har derimot en annen vinkling:

Far uttrykker at han synes balansen mellom jobb og familieliv går bra, selv om det kan være hektisk til tider.

- Ettermiddagene er mest hektiske. Da er det hjem fra jobb og skole, lage middag, spise middag og så kjøring og henting til forskjellige fritidsaktiviteter.

Barna går på speideren, langrenn om vinteren og allidrett hele året.

Det er jo sunt at barn har fritidsaktiviteter og er aktive. Men når far sier at han gjerne tar en treningstur på ski når barna er på sin trening, så lurer jeg på hvorfor han ikke tar med seg barna… Da får både far og barn aktivisert seg, men barna får i tillegg kvalitetstid med far.

Sorry far, men hvis du tenker litt lenger så skjønner du at 1 + 1 = 2!

Dette sammensuriet av artikler om hvor krevende tidsklemma er får meg til å sitte igjen med en ekkel følelse; Har barna blitt redusert til en krevende hobby for de fleste foreldrene? Det er derfor et pust i bakken å lese Thomas Boe Hornburgs kommentar.

Og jeg humrer litt med meg selv mens jeg leser….

I Lorentzen og Kvalheims verden må Aftenposten og Stortinget komme meg til unnsetning. Slemme arbeidsgivere må lempe på kravene overfor menn. Politikerne bør snarest vedta kortere uke for småbarnsforeldre slik at vi får et pusterom. 

Jeg tror vi heller skal ha litt is i magen. De siste ti årene bidrar menn seks timer mer på hjemmebane hver uke. Det er ikke rart vi stønner litt. Slikt krever litt tilvenning. Våre tøffelsmerter er voksesmerter. 

Som han skriver så diskuteres blant annet kortere arbeidsuker for småbarnsforeldre, og andre finurlige løsninger politikere og staten kan komme med for å lette på tidsklemma. Der kommer han med et veldig viktig poeng:

For ansvaret for å balansere jobb og hjem er mest av alt mitt. Det er grenser for politikk. Vi har lang fødselspermisjon, full barnehagedekning, lave barnehagepriser, kontantstøtte, skattefradrag for barnepass og Europas korteste normalarbeidsuke. Alt ligger til rette for at også menn, bare vi får litt tid på oss, vil klare ta det ansvaret som uvergerlig er vårt for å finne en slags balanse mellom jobb og hjem – uten å sutre for mye.

Det er nettopp det småbarnsforeldrene gjør – de sutrer! Slutt med det! 

Jeg skrev litt om tidsklemma i et innlegg om kveldsåpne barnehager (les innlegget her). Men det er en del jeg føler for å gjenta.

For det første så er det faktisk et VALG å få barn! Barnet velger ikke å bli født. Det er vi som foreldre som velger å få barn! Husk nå det der du klager din nød.

For det andre så er det et allmennkjent faktum at livet før og etter barn ikke er det samme. Barn krever mye av oss. Det krever mye tid, men det krever enda mer av foreldrene som personer. Derfor kan man ikke forvente at man har like mye tid til sine egne ønsker når barna er små. Kanskje karrieren må stå litt på stedet hvil til barna blir litt mer selvstendige. Kanskje må man aktivisere seg sammen med barna i stedet for å gå på treningsstudioet 3-4 ganger i uken. Dette visste du allerede før du fikk barn, så slutt å klage!

For det tredje så må vi innse at barn krever tilstedeværende og oppmerksomme foreldre. De trenger nødvendigvis ikke alt av fritidsaktiviteter. De trenger nødvendigvis ikke at mamma og pappa tjener nok penger til å kjøre bil til over en halv million og kan feriere langs den franske riviera hver sommer. Barn krever oppmerksomhet. Barn krever omsorg. Barn krever å bli sett!

Tidsklemma er noe vi selv skaper. Det er kun vi som foreldre som kan komme ut av den. Det er ikke statens oppgave. Det er ikke politikernes oppgave heller. Det er DIN oppgave. Reduser litt på kravene i hverdagen og ta deg heller tid til å se barnet! Vi må slutte å fokusere på hvor travelt vi har det og hvordan vi skal rekke alt vi hadde tid til før vi fikk barn. Vi må fokusere på barnas beste!

Så fant jeg noe som virkelig satt ting i perspektiv!

Altså, det er slitsomt å ha barn, men diskusjonen om tidsklemma får meg til å tenke at det norske foreldre trenger mest av alt er å oppdatere hjernen. Vi fremstår som uten evne til å se andre enn oss selv, når alt vi sliter med å prioritere mellom er luksusgoder. Vi løper så mye rundt i ring i vår egen boble at vi glemmer å reflektere over hvordan vi har det, og ikke minst – hvor bra den norske mannen er.

Norske foreldre lever virkelig i en boble! Det er på tide å våkne opp! Jeg anbefaler alle å lese hele innlegget!

Barn er en glede her i livet. Det er en lykke å få barn. Det er en lykke vi ikke må glemme fordi vi prøver å skvise alt mulig inn i hverdagen vår. Det er ikke antall fritidsaktiviteter, antall forfremmelser, antall nuller på lønnsslippen, antall timer trening i uken eller antall sosiale happenings som definerer oss. Denne jakten på det perfekte liv er bare tull!

Det er på tide at foreldre innser at barn ikke er en hobby man skal finne tid til. Det er et menneskeliv med behov. Behov bare mor og far kan dekke. Et menneskeliv som er verdt mer enn å bli kalt en tidsklemme!

Det er på tide å stikke hull i denne ballongen dere lever i:

Foreldre, skjerp dere! Tidsklemma har du skapt selv!

En alenemors bekjennelser

Det er mye fokus på småbarnsforeldre om dagen, særlig småbarnsmødre…

Lammelåret hadde et blogginnlegg om mammablogging for noen dager siden. Det ble der stilt spørsmål om mammabloggere og deres manglende innlegg av konstruktiv karakter. Det ble også påpekt at det som fremstilles kun er de vakre sidene av livet.

Dette fikk meg til å tenke. For livet som småbarnsmor kan være så uendelig vakkert. Men, og det er et stort men, det er ikke bare rosenrødt. Tro meg, jeg vet alt om det. Jeg er nemlig alenemor!

Å få barn kan være det vakreste som skjer her i livet. Det er en opplevelse som ikke kan beskrives, og det vekker følelser i en som det ikke finnes ord for. Man kan tro man forstår det. Mange tror de forstår. Saken er den at man ikke kan forstå de følelsene et barn vekker før en selv har fått barn! Ingenting kan måle seg med det! Ingenting!

Derimot er ikke barn bare fryd til enhver tid. Misforstå meg rett – jeg elsker barnet mitt over her på denne jord! Likevel er jeg ikke redd for å innrømme at livet hadde vært enklere uten. Jeg tenkte jeg skulle belyse noen av utfordringene ved å være mor, særlig ved å være alenemor.

Det stilles mange krav til oss i dagens samfunn. Man skal ha tid til å gjøre en vellykket karriere. Man skal ha et godt hjem som gjerne ser ut som det er tatt rett ut av et interiørmagasin, fin familie, god og sikker bil. Man skal ha tid til å holde orden hjemme. Man skal være den perfekte kjæreste eller ektefelle. Man skal ha tid til å pleie vennskap. Man skal ha tid til å realisere seg selv gjennom reiser, trening og såkalt meg-tid. I tillegg skal man være den perfekte mor eller far.

Det sier seg selv at denne ligningen ikke lar seg løse. Dagens samfunn er litt annerledes enn da våre besteforeldre var på vår alder.

Karriere er noe jeg rett og slett har måttet legge på hylla inntil videre. Det lar seg ikke kombinere med å være alenemor. La meg forklare…

Jeg har en lang og god utdannelse, og kan vise til resultater som etterspørres i arbeidsmarkedet. Ut i fra tidligere søknadsrunder så vet jeg at min arbeidskraft er etterspurt og ønsket hos flere firmaer. Det gir meg en god følelse. Likevel så må jeg takke nei. Jeg må stå over tilbudene selv om hele mitt intellektuelle selv skriker etter de utfordringene som følger med. Den arbeidshverdag dette representerer er rett og slett ikke mulig når jeg har barn. Jeg er avhengig av at arbeidstiden min passer med barnehagens åpningstider. Jeg er avhengig at at overtid er forutsigbart. Barnevakt lar seg sjelden oppdrive på veldig kort varsel. Jeg er avhengig av å ha en arbeidsgiver som har forståelse for at jeg må være hjemme med sykt barn. Det er ingen å dele det ansvaret med. Det ligger på meg alene. Så selv om mine kunnskaper, mitt engasjement, min arbeidskapasitet i utgangspunktet er tilstrekkelig, så kan jeg ikke. Mine forutsetninger er ikke konkurransedyktige. Jeg vil ikke klare å være like fleksibel for arbeidsgiver som en uten barn.

Aftenposten tok opp tematikken småbarnsforeldre og karriere i dag.

De skriver i denne artikkelen om et forslag som går ut på å gi småbarnsforeldre 35 timers arbeidsuke for å bøte på problemet tidsklemma. Forslaget er i seg selv strålende, og kunne løst mange problemer for meg. Da hadde jeg sluppet en daglig bekymring om å rekke barnehagen. Og jeg hadde fått 5 timer mer med barnet mitt hver uke! Det høres fantastisk ut!

Men er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre vil ha karriere? er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre i dag har en stressende hverdag? I en kommentar i Aftenposten blir dette problematisert.

I artikkelen står det ganske enkelt: «De unge foreldrene bør heller først droppe en del av luksusvanene sine. Livet blir ikke som før når man får barn.» Jeg kunne ikke vært mer enig! Det hører ingen steds hjemme at staten skal sponse unge foreldres muligheter til å opprettholde det livet de hadde før de fikk barn. Og som det påpekes så vil en slik ordning kunne gjøre godt for flere; tenåringsforeldre, de som tar vare på syke foreldre osv.

Å si at staten skal sponse småbarnsforeldrenes tidsklemme blir for enkelt. Her må småbarnsforeldre ta en del kritikk. Hverdagen kan forenkles mye med planlegging. Den som leverer barn i barnehagen behøver ikke å være den samme som henter. Har den ene fleksibel arbeidstid kan f. eks. denne starte dagen tidligere og være tidligere ferdig. Da løsrives en time eller to hver dag. Og de små håpefulle behøver ikke å være med på alt av aktiviteter. Det er vel så viktig å ha tid sammen med barna og se dem!

I mange småbarnsfamilier har både mor og far karriere. Tidsklemma løses ved å ansette en au pair. Det kan være en god løsning – for noen. Aftenposten har også en artikkel om bruken av au pair.

Jeg skal ikke benekte at en au pair ville løst mange av mine hverdagsproblemer. Likevel er jeg enig i mye av det som skrives. En au pair kan ikke erstatte mor eller far. Barnet trenger tross alt foreldrene sine. I en hverdag med jobb og barnehage er det ikke mange timer om dagen jeg får tilbragt sammen med mitt barn. Det begrenser seg til en stressende morgen og noen få timer hver ettermiddag. Det er ikke mye! Samtidig er det mye praktisk som skal gjøres i løpet av disse timene. Om morgenen skal man stelle seg selv og barnet. Man må gjøre seg klar til dagen. Om ettermiddagen skal det lages mat, ryddes, vaskes klær osv. Heldigvis er mitt barn fortsatt så ungt at det ikke er noen ettermiddagsaktiviteter å snakke om. Jeg er heldig sånn. Men, det kommer!

En au pair kan få unna mye av de praktiske gjøremålene i en hektisk hverdag, men kan aldri erstatte en mor eller far. Selv om jeg så hadde hatt råd til å ansette en au pair, ville jeg ikke gjort det. Barnet trenger så mye mer enn tilsyn. Et barn skal stimuleres på så mange vis, og noe av det viktigste etter mitt syn er å gi barnet kjærlighet og trygghet. Vil et barn kunne få den kjærlighet og trygghet det trenger av en fremmed? Vil et barn kunne får den kjærlighet og trygghet det trenger hvis foreldrene aldri er tilstede?

Jeg tror at alt i alt så er det livet vi lever som småbarnsforeldre et resultat av våre valg. Når jeg ser på haugen med klesvask som skulle vært tatt, gulvene som skulle vært vasket, rotet som skulle vært ryddet osv., så er det en deprimerende tanke at jeg har valgt dette. Likevel så står jeg inne for at det er et resultat av mine valg. Jeg har valgt å få barn. Jeg har valgt å bli alenemor. Jeg har valgt den karriereveien jeg går. Og det er mye jeg har valgt bort. Jeg har tatt de valgene jeg synes er de riktige for å få best mulig hverdag.

Småbarnsforeldre burde tenke litt mer gjennom det. Hverdagen med små barn er ikke rosenrød slik den fremstilles i mammabloggene. Det er ikke så enkelt å kombinere barn og karriere som media til tider skal ha det til. Når man får barn så kan man ikke lenger forvente å ha tid til sushi med venninnene hver torsdag, eller fredagspilsen med kompisene hver uke. Man har ikke lenger tid til å jobbe fullt, trene tre dager i uken, pleie vennskap på samme måte, dra på utflukter verden rundt og nyte lørdagsformiddag over en latte. Det er noe viktigere i livet ditt som stjeler det meste av tiden og oppmerksomheten din. Det har vært ditt valg å bringe barnet inn i denne verden. Da er det også ditt ansvar!

Og, som jeg skrev, barn trenger mer enn tilsyn. Du må se barnet ditt. Det handler om å se hva barnet trenger. Man kan ikke gi barnet det det trenger hvis man ikke kjenner det og klarer å se hvilke behov det har. Noen barn trenger mye nærhet og kjærlighet. Noen barn trenger masse aktivitet og stimuli. Det krever mye av oss å se barna våre i en hektisk hverdag. Likevel er det vår jobb som foreldre. Da er vi nødt til å åpne øynene. Da er vi nødt til å innse at hverdagen ikke er rosenrød, men det er et resultat av de valgene vi har gjort. Staten er ikke ansvarlig for hverdagen din. Det er ditt liv og ditt valg. Har du satt et barn til verden, må du også takle konsekvensene av dette. Du må gi barnet ditt det det trenger!

Ser du barnet ditt?