Solen…

Solen skinner mot meg. Små, svake stråler. Der den prøver å ta plass på den skydekte himmelen. Vag, men tilstedeværende.

Jeg strekker ansiktet mot den. Strekker så langt jeg klarer. Prøver å fange dens lille varme. De få solstrålene som klarer å nå meg fyller meg umiddelbart med energi. Med glede og med smil.

Jeg kan kjenne hvordan kroppen lengter etter vår. Lengter etter varmere dager. Dager hvor kroppen ikke må sperres inne av tette, trange klær. Dager hvor den kan ikle seg lette kjoler. Dager hvor gyllen hud kan kjenne solens varme og vindens friske bris. Tiden hvor mørke, sorgtunge og kalde gater igjen fylles med liv og latter.

Jeg kan kjenne hvordan sinnet lengter etter å se nytt liv spire. Se hvordan naturen kommer til liv. Se trærne våkner etter vinterens dvale. Se blomster skyter opp i alle sine vakre farger. Høre fuglene der de kvitrer sine muntre toner. Tiden hvor mennesket kryper ut i lyset og skifter ham.

Hver eneste solstråle skal fanges. Skal nytes. Jeg forsøker å innta alt hva jeg kan. Av dette lille glimtet. Av denne lille påminnelsen om alt det vakre som er i vente.

Solens glede er flyktig. Jeg vet den snart vil forsvinne. Bak de snøkledde hustakene. Den er ikke enda sterk nok til å kreve sin plass.

392401_f248

Deres verden. Mitt fengsel.

Jeg ser dere. Der dere smiler. Ler. Hører ordene dere uttaler. Hører latteren som triller mot meg. Tar del i deres glede. Deres tilstedeværelse.

Jeg ser dere.

Dere ser, ser meg i deres øyne. Lar meg være en del av deres samtaler. Lar meg være en del av deres tilstedeværelse. En del av deres gleder. Dere lar meg være en del av deres liv.

Men, dere ser ikke meg. For dere er dette livet. Dere ser meg i det. Men, dere ser ikke meg. For meg er ikke dette livet. For meg er dette bare en blek refleksjon.

Det er som jeg lever et annet liv. Når øynene mine lukkes. Når verden stenges ute, og synet blir mørkt. Da flyr tankene. Til et annet sted. Et annet liv. En annen eksistens. Min kropp ligger rolig og fredelig igjen. Med lukkede øyne, slik at deres verden stenges ute. Men jeg. Med alle mine tanker. Alle mine sanser. Alle mine følelser. Forsvinner inn i en annen eksistens.

Jeg tar dere med meg. Dere, som jeg er så glade i. Dere som gir meg latter og gode stunder. Dere, som lar meg være en del av deres liv. Dere tar jeg med meg, inn i intet hvor dere kan være en del av mitt liv.

Der kan jeg leve. Der lever jeg mitt liv. Slik jeg ønsker at livet skal være. Der kan lykken finne meg. Der er smilet som vises på mine lepper, like ekte som de jeg ser hos dere i deres verden. I deres liv. Der kjenner jeg varmen. Som sprer seg gjennom hele kroppen. Varmen som kommer når man er fri, fri fra begrensninger. Varmen som kun ekte og utemmet glede og kjærlighet kan gi.

Der smiler jeg. Der er jeg. Der lever jeg mitt liv. Der hvor ikke verden kan nå meg. Der hvor intet helvete finnes. Min himmel. Mitt nirvana. Der hvor min essens kan finne ro.

For dette livet jeg såkalt skal leve. Denne verden som dere ser meg i. Jeg kjenner meg ikke igjen i den. Min fysiske tilstedeværelse er der. Men jeg, sitter fanget inne i meg selv. Ser ut på dette livet. Denne verden. Fanget, og kommer ikke ut.

Det er så mye av meg dere ikke ser. Det er så mye av meg jeg ikke får sluppet fri. Denne verden har for mange begrensninger. For mange regler, fordommer og uskrevne normer for hvordan alt liksom skal være. Det er ikke plass til meg her. Ikke plass til mitt egentlige jeg. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg føler.

Her, i deres verden. Vil jeg, slik jeg oppfatter meg selv. Aldri kunne passe inn. Jeg er for mye. For mye på godt, og på vondt. For mye av alt.

Mine gleder, når denne verden gir meg gleder. Jeg opplever ikke dem, slik dere opplever deres gleder. Mine gleder er så mange ganger mer. Jeg føler dem så intenst. Så mye mer enn dere kan forestille dere. Mine gleder gir meg en energi, som selv et barn kan misunne. Nærer meg. I mine gleder. Kan intet vondt eksistere. Der kjenner jeg ingen smerte. Der kjenner jeg ikke mine fysiske begrensninger. Der, i mine gleder. Der kan jeg få til alt hva jeg ønsker. Der er ingen ting er umulig. Jeg klarer alt. I mine gleder, der finnes ingen begrensninger. I mine gleder er jeg alt.

Men, jeg har også mine sorger. Akk, så mange sorger. De er tunge, mørke, endeløse. Mine sorger er ikke som deres sorger. De er så uendelig mye mer. Jeg føler også dem så inderlig intenst. De sluker meg. Med hud og hår. Tærer på meg. I mine sorger ser jeg meg selv. Forpint. Som en langsom årelating, hvor jeg sakte kjenner alt godt forlate meg. For hver dråpe som forlater kroppen. Hver eneste lille dråpe. Tar med seg litt av meg. Tapper meg for krefter til å leve. Tapper meg for selve livet. En dråpe av gangen.

Mellom sorgene og gledene. Der er alt bare tomt. Der klarer jeg ikke å eksistere. Det er mitt limbo. Hvor tiden farer forbi. I mitt limbo er jeg fanget. Fanget i min egen kropp. Ser ut på verden uten å delta. Uten å kunne være fullt ut. Der er jeg, uten å være meg. Jeg kan ikke føle. Jeg kan ikke annet enn å vente. Sitte som et taust vitne, til dette dere kaller livet.

Det er i limbo verden vil ha meg. For der er jeg i deres øyne normal. Dere ser at jeg er der. Med dere. Smiler på de rette plassene. Slik verden forventer meg. Men, dere ser ikke mitt fengsel. Dere ser ikke meg. For denne autopiloten. Det er den dere vil ha.

Meg, med alt hva jeg er. Det er for mye for denne verden. Verden vet ikke hvordan mitt egentlige jeg skal håndteres. Jeg passer ikke inn i deres bokser. Jeg er for mye. Av alt. Så verden vil ha meg i mitt limbo. Det er lettere å forholde seg til. For verden vet ikke, hvilken langvarig pinsel det er for meg. Å være med, men likevel være utestengt.

For i deres verden. Der er det ikke lov å være mer. Er ikke lov til å føle mer. “Vær annerledes, bare du er som oss”. Jeg passer ikke inn i deres rammer. Jeg passer ikke inn i deres bokser.

Derfor rømmer jeg. Lukker øynene og forsvinner inn i min egen eksistens. Hvor jeg ikke er bundet. Av verdens normer. Bundet av de begrensninger. Som verden legger på meg. Som jeg legger på meg. De begrensninger som mine tidligere valg har skapt for meg.

Der, hvor jeg lever. Der kan jeg være fri. Der kan jeg være meg. Hele meg.

the-bipolar-bear-jon-gemma

Bagasjen vi alle bærer på…

imagesCA61N1QZ

Det er ikke mange som er villige til å innrømme det. At de har bagasje. At de drasser med på et større eller mindre lass av tidligere erfaringer.

Jeg innrømmer det lett – jeg har bagasje! Ikke bare litt heller. Jeg tror jeg kunne fylt et par semitrailere, og mer til. Sånn er det bare.

Bagasje er noe vi alle bærer på. Noen, som meg, har tonnevis med ballast og tunge kofferter. Andre har bare en lett skulderveske. Men, med mindre man lider av amnesi, så har man en eller annen form av denne ballasten.

Det lyder jo så negativt. Bagasje. Det er noe som tynger. Som hindrer deg. Det finnes nok av de som skyr ordet. De som rømmer så fort de skjønner at det ville blitt dyrt om du skulle tatt med alt på et fly.

Men, dem om det!

Jeg har som sagt en hel haug. Mer enn mange, mindre enn få. Men, ikke mer enn jeg klarer å ha oversikt over.

I dag er jeg veldig komfortabel med min bagasje. Den rommer erfaringene mine. Mine opplevelser på godt og vondt. Mitt liv. Selv om enkelte av koffertene er tunge som bly, så ville jeg ikke vært de foruten.

Hvis man legger all min bagasje på en vektskål, så vil det synes som en heftig utfordring å få den andrevektskålen i likevekt. Likevel…. Opp i den andre vektskålen klatrer jeg. Og brått så er det en perfekt balanse. Bagasjen min er tross alt livet mitt. Alt jeg har vært med på, vært gjennom. Fra jeg ble født og frem til i dag. Det har gjort meg til den jeg er.

Fjerner jeg for mye av bagasjen. Da forsvinner likevekten. Da vil jeg ikke lenger være i balanse. Jeg vil ikke lenger være det fulle og hele jeget som utgjør personen meg.

Det har hendt at jeg har måttet gjøre noe med bagasjen jeg bærer. Ikke fjerne den i sin helhet. Ikke forsøke å kvitte meg med de tyngste kiloene med ballast. Det går ikke. Det har jeg heller intet ønske om.  Men, det hender jeg rydder i den. Sorterer. Pakker om. Legger de forskjellige tingene i rett koffert eller eske. Der det hører hjemme. For så å lukke det godt. Deretter gjør jeg plass til ny bagasje. Nye erfaringer. Nye reiser.

Jeg fjerner ikke mye. For balansen meg må opprettholdes. Jeg bare gjør bagasjen litt mer oversiktlig. Litt mer håndterlig. Gir meg selv muligheten til å se over hva jeg bærer på. Gir meg selv muligheten til å kvitte meg med de små overflødige bagatellene. Slik at jeg har plass til nye minner.

Bagasjen vi bærer. Bagasjen alle bærer. Er like forskjellig fra person til person som alt annet ved oss. Bagasjen er unik. Akkurat sånn som jeg er. Som du er.

Ikke frykt din egen bagasje. Ikke frykt andres bagasje. Det kan synes uoverkommelig. Det kan synes umulig. Likevel, det er ikke mengden bagasje som avgjør hvem vi er.

Du skal ikke frykte den som står og lemper koffert etter koffert. Vedkommende er i det minste handlekraftig og sterk nok til å klare vekten av den. H*n vil sikkert kunne sette pris på en hjelpende hånd innimellom. Når ryggen er sliten og skuldrene verker. Men, h*n klarer det!

Skal du først være skeptisk. Da skal du være det mot den som står mellom noen få små vesker og hyler ut om hvor tungt det er. Som står handlingslammet og ikke vet hvor man skal begynne. H*n som hyler etter hjelp før h*n prøver. H*n som ikke klarer noe som helst selv.

Bagasjen vi bærer på. Den er vår egen å bære. Derfor må man bare lære seg til å leve med den. Finne ut hvordan man enklest kan ha oversikt og håndtere den.

De menneskene man omgir seg med. De må akseptere den bagasjen du har. Det nytter ikke å dele livet med en. Som setter seg ned på den tyngste kofferten du bærer. Den som veier mest. Den som kan påføre deg skade om du ikke bærer den riktig. Hvis vedkommende setter seg ned der. Bare ser på deg og poengterer hvor mye du har å dra på. Gjør deg selv den beste tjenesten. Ikke dra på h*n.

Derimot håper jeg at alle er like heldige som jeg er. Som har funnet en jeg vil dele livet mitt med. En som har fått et innblikk i hvor mye bagasje jeg har. Som likevel respekterer og aksepterer. Som likevel ser meg som den jeg er i dag. Som likevel elsker meg.

For det gjør godt å vite. At den ved din side. Kjenner store deler av deg. Av alt hva du er. Kjenner din mengde bagasje. Det som får deg i likevekt. Og det gjør godt å vite at det er helt greit.

Jeg kunne aldri delt livet med en, som ville ønsket bagasjen min vekk. Som ville oppfordret meg til å slenge en god del av koffertene jeg bærer på havet. Det ville vært som å fjerne en del av meg. Fjerne en del av livet mitt.

Bagasjen min er en del av meg. Den gjør meg komplett. Jeg er stolt av den.

Vi bærer alle vår egen bagasje. Den er en del av oss. Den gjør oss til de vi er. Bagasjen du bærer, bær den med stolthet!

vektskålTakk til min gode venn André for bildet

Ensom tåke

Etter solen kommer mørket. Og hun er på full fart inn i det igjen. Kjenner at den indre berg- og dalbanen søker nedover. Inn i mørket.

Mørket synes heldigvis ikke å være svart denne gangen. Det er ikke det stummende mørket hun kjempet mot sist. Men, en tett tåke av mørkegrått. Mørkt nok til å omfavne henne, men ikke mørkt nok til å slukke alt lys.

Med mørket kommer de negative tankene. Om fortiden. Om nået. Om fremtiden. Men først og fremst om selvet.

For den selvsikkerheten hun har båret så sterk, ble blåst bort med vinden. Igjen sitter en usikker og blyg pike. Sjenert og observerende. Hun liker ikke lenger det hun ser i speilet. Kritiserer og finner feil. Og hun ser at noe er annerledes. Øynene hennes stråler ikke slik de har gjort i det siste. Smilet er ikke lenger like lett og lekent.

Når selvtilliten fratas henne, så trekker hun seg tilbake til ensomheten. Ønsker å være alene med sine tanker. Hun vet hun ikke burde. Og hun vet at innerst inne så er det ikke det hun vil. Men det er det denne tykke, grå tåken i tankene hennes gjør med henne.

For med et er det vanskeligere å ta initiativ til ting. Hun føler hun presser seg på. Er en byrde for de rundt henne. Føler hun er påtrengende. At hun bare krever og intet gir.

Hun foretrekker da ensomheten. Den er i det minste konstant. Hun slipper usikkerheten i den. Hun kan stå alene i ensomheten. Uten bekymringer om at hennes tilstedeværelse er uønsket.

Men ensomheten er ikke god mot henne. Den vekker til live fortiden. Et hav av vonde minner og følelser. De hun har pakket så fint vekk i tankenes skuffer og skap. De velter brått over henne og flyr rundt som et overveldende kaos.

Minner om en større ensomhet. Minner om vonde dager. Minner om selvstendighet, når hun trengte å føle seg liten. Minner om å stå alene, når hun trengte å føle seg elsket. Minner om å bli såret, og gjentatt svik. Minner om utrygghet. Men sterkest, minnene om å ikke føle seg elsket.

Minnene fanger henne. Omfavner henne. Hun klarer lett å dytte hendelser fra fortiden tilbake i sine skuffer. Der de hører til. Men minnene om følelsene klarer hun ikke å ta tak i. De flakser vilt rundt henne, og borer seg inn i tankene hennes.

Med ett klarer hun ikke lenger å skille mellom følelsene da og følelsene nå. Hun undres over hvorfor hun ser ut til å få alt og ingenting. Hvorfor motgangen alltid finner henne. Hvorfor hun aldri får tid til å nyte dette livet alle sier skal være så godt. Undres over hvorfor hennes minner er mer sorte enn røde.

Ensomheten griper henne sterkt. Hun føler seg alene og uelsket. Hun vet det er tankene og følelsene hennes som forvirrer henne. Vet det er «sykdommen» som taler. Selv om hun vet det er irrasjonelt, så er tankene og følelsene ekte.

Men akkurat nå, er virkeligheten hennes grå. Hun er alene i den grå tåken som omfavner henne. Alene i ensomheten.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500

Alle de små tingene…

Solen skinner, og det er sommer over Oslo. Det er ferievær slik jeg husker fra jeg var liten pike.

Jeg nyter virkelig dagene, og alle de små tingene… De små, små tingene som man ikke tenker over egentlig.

  • Sol som slikker sommerbrune skuldre.
  • Kjølig og friskt badevann mot naken hud.
  • Hjemmelaget iskaffe på trappen.
  • Se solnedgang og soloppgang før man legger seg.
  • Fly rundt i lette sommerplagg døgnet rundt.
  • Duggfrisk øl blant gode venner.
  • Lette måltider laget på grillen.
  • Gode samtaler med noen man bryr seg om.
  • Barnelatter og store glis.
  • Spise is på bryggekanten.

solnedgang-00028

  • Kjærlig liten hånd mot eget kinn.
  • Blå himmel dag etter dag etter dag.
  • Lukten av nyvaskede klær som har tørket i solen.
  • Sommerbris mot nakne legger.
  • Kyss og kjærtegn i sommernatten.
  • Lette sommersko på føttene.
  • Lukten av bål og myggmiddel.
  • Mennesker som smiler overalt.
  • Latter og lek døgnet rundt.
  • Fiske etter krabber på brygga.
  • Flørtende blikk og stjålne stunder.
  • Gå barbeint over varm sand.
  • Den herlige duften av sjø og saltvann.
  • Spennende bøker som endelig blir lest.
  • Ligge henslengt i en hengekøye i skyggen.
  • Høre bølgeskvulp og måkeskrik.
  • Barn som plasker i vannet.
  • Konsertopplevelser under åpen himmel.
  • Norske jordbær med melk og sukker.
  • Lukten av solvarm asfalt.

summer flirt tanned

  • Møte nye spennende mennesker.
  • Svidd mat på engangsgrill.
  • Vakre farger i alle blomsterbedd.
  • En gatemusikant som faktisk kan spille og synge.
  • Sand på innsiden av alle klær.
  • Lyden av en snekke i det fjerne.
  • Lukten av nyklippet gress.
  • En sommerflørt det aldri blir noe av.
  • Skravling med venner ut i de små timer.
  • Spise alle døgnets måltider utendørs.
  • Vannkrig med store og små.
  • Kjenne trekken fra vinduet mot naken hud i sengen.
  • Frisk frukt og grønsaker overalt.
  • Nyte strandliv fra morgen til kveld.
  • Spille ball i bikini.
  • Allsang rundt bålet helt til naboen klager.
  • Lukten av solkrem.
  • Sitte bak mørke solbriller og se på folk som farer forbi.
  • Våkne til fuglekvitter.
  • Tropenetter hvor man kan sove uten dyne.

Bortelid-Camping-bålkos

Dette er bare de 50 jeg kom på i farten. Men det er så mye mer. Så mange, mange små gleder. De små, små tingene som gjør dette til en helt fantastisk årstid. Jeg nyter det! Samler opp av gleder i minnet, så jeg kan ta de frem når høstmørket faller på.

Livet smiler!

Ute pøser regnet ned i bøtter og spann.

Men, her inne er det bare sol! Livet smiler virkelig om dagen. Og oftere og oftere finner jeg nye ting som får meg til å smile mer.

Herlig er det!

Når livet endelig begynner å ta riktig retning. Når utfordringene jeg slet med bare løser seg en etter en. Når problemer og bekymringer sakte slipper taket. Når skuldrene kan senkes, og jeg endelig bare kan flyte med på strømmen av gode ting som skjer.

Rett og slett herlig! For livet smiler til meg. Og jeg er endelig der at jeg klarer å smile tilbake med mitt bredeste glis!

Livet som glir forbi, inn i glemselen…

Sekunder blir til minutter. Minutter blir til timer. Timer til dager. Dager til uker. Uker til måneder. Måneder til år.

Sekunder og minutter merker vi lite til. De sklir over i hverandre uten at vi egentlig merker at de forsvinner. Timene like så. I alle fall innimellom.

Dagene går sin vante gang. Stort sett preget av samme rutiner som vanlig.

For alle har vi våre rutiner. Står opp om morgenen. Gjør våre morgenritualer. De fleste dager etterfulgt av timer på jobb. En jobb hvor man tilbringer de fleste av ukens våkne timer. En jobb vi stort sett har for å tjene til livets opphold. For å kunne bo, spise, kle oss, ta vare på barna våre. Og kanskje litt ekstra til å benytte til den lille fritiden vi har.

Men, for det meste rutiner… Dag ut og dag inn. Dagene gjentar seg. Om igjen og om igjen. Ukene er stort sett de samme. Mandager er mandager like. Og våren i år er faktisk ikke så annerledes enn våren i fjor egentlig.

Små variasjoner finnes. Det er forskjeller i vær, humør, arbeidsoppgaver, hvem vi snakker med, hva vi snakker om. Enkelte dager har vi også ting som gleder mer enn andre. Et produktivt møte på jobb, en salgssuksess, en kaffeavtale, en leken stund med barna, et hyggelig gjensyn. Små ting som muntrer opp et ellers rutinemessig liv.

For når alt kommer til alt: Det meste av det som skjer i løpet av dagene, ukene, månedene, årene. Det går rett i glemmeboken. Vi husker ikke hva vi har gjort, sammen med hvem eller hvorfor. Fordi det er rutiner, hverdager. Lite minneverdig rett og slett.

Det er slik vi lever våre liv! Det ene minuttet etter det andre, uten at det skjer noe som er verdt å huske!

Det er ganske stusselig, er det ikke?

For det få mennesker som virkelig lever sine liv på en måte som er verdt å huske. Da tenker jeg ikke på mennesker som skaper historie, mennesker med makt eller mennesker som utretter store ting her i verden. Jeg tenker på de mennesker som fyller livene sine med det de ønsker seg.

De fleste av oss nøyer oss med hverdagen, og drømmer om hvordan vi skulle ønske alt var hvis bare… Men, stort sett blir det med drømmene. Det er få av oss som kan, vil eller tør realisere det vi faktisk går å drømmer om!

Vi er feige! Rett og slett feige. Når vi ser på livene våre, det er så mye vi ønsker som vi ikke tør å gjøre.

Det behøver ikke være de store tingene. Selv små, små ting stoppes av vår feighet.

Vi tør ikke gå bort til den fremmede med det gode, smittende smilet bare for å si hei. Vi tør ikke ringe en gammel venn for å si at vi savner dem i livene våre. Vi tør ikke vise de som betyr mest for oss hvor mye vi faktisk bryr oss. Vi tør ikke fortelle den våre hjerter banker for hvor høyt vi faktisk elsker dem. Vi tør ikke be om en utstrakt hånd når vi selv står på skjelvende grunn. Vi tør ikke. Vi tør ikke. VI TØR IKKE!

Hvorfor er det egentlig slik?

Det finnes mange slags religioner og overbevisninger. Om himmel, reinkarnasjon, liv etter døden osv. osv. Men, det eneste som er sikkert er livet her og nå. Det er det eneste vi vet med sikkerhet at vi har. Disse sekundene, minuttene, timene, dagene, ukene, månedene, årene. Som er vårt liv. Vårt eneste sikre liv. Som bare glir forbi inn i glemselen.

Hva har vi egentlig å tape på å tørre mer?

Det er så mye jeg selv skulle ønske at jeg turte. Så mye jeg gjerne skulle sagt til folk rundt meg. Så mye jeg gjerne skulle gjort. Men, jeg tør ikke jeg heller!

Jeg tør ikke vise hva jeg føler, i frykt for å bli såret.
Jeg tør ikke gi tillit, i frykt for å bli sviktet.
Jeg tør ikke fortelle mine tanker, i frykt for å bli dømt.
Jeg tør ikke kreve hva jeg fortjener, i frykt for å bli avfeid.
Jeg tør ikke elske, i frykt for å bli avvist.
Jeg tør ikke endre, i frykt for det usikre.

Men, fordi jeg ikke tør… Fordi jeg ikke våger… Så sklir sekundene, minuttene, timene, dagene, ukene forbi. Uten det jeg skulle ønske at var i dem. Uten at jeg har turt å gå etter det jeg vil fylle livet mitt med.

Øyeblikk etter øyeblikk av mitt liv sklir inn i glemselen. Uten at jeg har fylt de med det innhold og de personer jeg helst vil dele øyeblikkene med. Bare fordi jeg ikke tør.

Og hvorfor tør jeg ikke? Hva har jeg å tape? Øyeblikkene jeg gjerne skulle delt med andre. Øyeblikkene jeg gjerne skulle gitt et annet innhold. De er jo tapt uansett. Når jeg gir øyeblikkene til feigheten, og ikke tør å fylle dem med det jeg vil. Da er jo øyeblikkene tapt i det samme de oppstår.

Så, hva har jeg egentlig å tape på å leve mitt liv slik jeg vil? Sammen med de jeg vil? Hva har jeg egentlig å tape på å reise meg opp og fortelle verden hva jeg egentlig ønsker meg?

Så hva har jeg egentlig da å tape på å tørre i stedet for å være feig?

Øyeblikkene, som jeg så gjerne vil huske. De er allerede tapt i det sekund jeg er for feig til å gjøre dem slik jeg vil. Da er de tapt, fordi de kun blir ytterligere flere øyeblikk som går inn i glemselen. Ytterligere et øyeblikk av mitt liv, som jeg har kastet bort på å være feig.

Er det virkelig sånn jeg vil se tilbake på mitt liv? Et liv av øyeblikk som ikke er verdt å huske?

Eller kanskje det er på tide å skape de endringene man ønsker seg i sitt eget liv…..