Kan jeg få være liten og sårbar?

Det er en SÅNN dag i dag….

En dag hvor jeg bare vil være liten og sårbar. Bare har lyst til å krype sammen, og la tårene falle.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i en armkrok. Krype tett inntil noen. Kjent varme, sterke armer rundt meg. Som beskyttet meg. Ga meg trygghet. Tillot meg å være så liten og sårbar som jeg føler meg.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne ligget i senga hele dagen. Sammen med noen som ga meg nærhet. Koste på meg. Ja, pjusket med meg rett og slett. Bare stryk over kinn og rygg. Nærhet og varme.

En dag hvor jeg trenger å høre at noen er glad i meg. Trenger å høre at jeg betyr noe spesielt. Trenger å føle meg elsket.

Fordi jeg føler meg liten. Jeg føler meg sårbar.

En dag hvor jeg skulle ønske, men ikke kan få….

Sukk…

1361538-11-1331631559506Bildet er herfra

Reklamer

Jeg trenger deg!

Av og til, så trenger jeg deg. Så inderlig! Trenger å kjenne armene dine rundt meg. Trenger å kjenne tryggheten du gir meg. Trenger å krype tett inntil. Bare være liten. Bare være sårbar. Ikke si et ord. Bare bli holdt hardt. Lenge. Av sterke varme armer. Gjemme meg i grepet ditt. Få lov til å gi etter. For all maktesløsheten jeg føler. Bare kjenne nærheten.

Av og til, så trenger jeg deg. Så inderlig! Hvorfor tør jeg ikke si det høyt? Hvorfor tør jeg ikke be deg om det? Hvorfor klarer jeg ikke å vise meg sårbar for deg? Når jeg trenger deg så inderlig….

Just one of those days…

Enkelte dager er rare. I dag er en slik dag! Jeg vil ikke nødvendigvis kalle det en dårlig dag. Den er bare rar…

Jeg sliter med migrene. Har ganske sterk migrene også, og anfallene kommer ofte. Som regel får jeg stoppet dem, men ikke de som kommer på natten. Da våkner jeg av en følelse av at hodet skal sprenges. Det er den verste smerten jeg opplever! Og når jeg våkner slik, så er det ingen migrene medisin eller smertestillende som kan bøte på det. Da er det bare å legge seg ned i et kaldt, mørkt og stille rom og vente på at det går over.

I dag har jeg slik migrene. Og det er vel i utgangspunktet det som gjør dagen rar. Ikke migrenen i seg selv, men hvordan jeg føler meg når den begynner å lette.

Jeg får et voldsomt behov for nærhet. Føler meg sårbar. Trenger noen nær meg. Inntil meg. Noen som gir meg en god klem. Et kjærlig kyss. Noen som holder meg hardt. Får et behov for å føle meg liten. Passet på. Elsket.